Det var en gang en mann som var ute å reiste. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård. Det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott.

[Illustrasjon]

«Her skal det bli godt å få hvile ut», sa han ved seg selv da han kom innenfor grinda. Tett ved stod en gammel mann med grått hår og skjegg, og hugget ved. «God kveld, far», sa ferdesmannen. «Kan jeg få låne hus i natt?»

«Jeg er ikke far i huset», sa gamlingen. «Gå inn på kjøkkenet og snakk til far min!»

Ferdesmannen gikk inn på kjøkkenet. Der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne foran peisen og blåste på varmen.

«God kveld, far, får jeg låne hus i natt?» sa ferdesmannen.

«Jeg er ikke far i huset», sa den gamle. «Men gå inn og snakk til far min, han sitter ved bordet i stua.»

Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet. Han var enda mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i ei stor bok, nesten som et lite barn.

«God kveld, far, vil De låne meg hus i natt?» sa mannen.

«Jeg er ikke far i huset, men snakk til far min, han som sitter på benken», sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.

Så gikk ferdesmannen til han som satt på benken. Og han holdt på og skulle få seg ei pipe tobakk, men han var så sammenkrøpen og ristet så på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipa.

[Illustrasjon]

«God kveld, far», sa ferdesmannen igjen. «Kan jeg få låne hus i natt?»

«Jeg er ikke far i huset», svarte den gamle sammenkrøpne kallen, «men snakk til far min, som ligger i senga.»

Ferdesmannen gikk til senga, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.

«God kveld, far, kan jeg få låne hus i natt?» sa ferdesmannen.

«Jeg er ikke far i huset, men snakk til far min, som ligger i vogga», sa kallen med de store øynene.

Ja, ferdesmannen gikk til vogga. Der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han skjønte ikke at det var liv på annet enn at det kom lyd fra halsen på ham iblant.

«God kveld, far, kan jeg få låne hus i natt?» sa mannen.

Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det. Han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, «men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.»

Ferdesmannen glante oppover veggene, og til slutt fikk han øye på hornet også. Men da han så på han som hang i det, så han ikke ut som noe annet enn en klump aske som bare lignet et menneskeansikt.

[Illustrasjon]

Da ble han så redd at han skreik høyt: «God kveld, far! Vil De låne meg hus i natt?»

Det pep oppe i hornet som ei lita kjøttmeis, og det var ikke mer enn så han akkurat kunne skjønne at det skulle være det samme som: «Ja, barnet mitt!»

Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og med brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn ei god seng med reinkalvstepper, og ferdesmannen var virkelig glad fordi at han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.


Ordforklaringer

  • gild: flott, staselig
  • kall: en eldre mann

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Eventyr, 1928 (no.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938)

Kilde: Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg, 1879 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.