Tom-Titt-Tei Det var en gang ei dame som bakte fem paier. Og da de kom ut av ovnen, var de så overstekte at skorpene var alt for harde til å spises. Så hun sa til dattera si: «Datter», sa hun, «legg de derre paiene på hylla, og la ‘em ligge der litt, så kommer de seg igjen.» – Hun mente jo, selvfølgelig, at skorpen ville bli myk. Men jenta, hun sa til seg selv: «Vel, om de kommer igjen, eter jeg ‘em nå jeg.» Og så satte hun i gang og spiste dem alle sammen, fra den første til den siste. Vel, da det ble middagstid sa dama: «Gå du og hent en av de derre paiene. Jeg tenker nok de har kommet seg nå.» Jenta gikk og så, men det var ingenting der utenom serviset. Så tilbake kom hun, og sa: «Nei, de har'ke kommet.» «Ikke én av ‘em?» sa mora. «Ikke én av ‘em», sa hun. «Vel, kommet seg eller ikke kommet seg», sa kvinnen, «så tar jeg en til kvelds.» «Men du kan'ke det når de ikke har kommet», sa jenta. «Men jeg kan det», sa hun. «Gå du, og bring meg den beste av ‘em.» «Best eller verst», sa jenta, «så har jeg spist dem alle, og du kan'ke få en før de har kommet igjen.» Da blei dama helt fra seg, og hun tok henne og heiv henne på dør, og mens hun heiv henne av gårde sang hun: «Mi datter hu åt fem, fem pai' i dag. Mi datter hu åt fem, fem pai' i dag.» Kongen var da på vei ned gata, og han hørte henne synge, men hva hun sang kunne han ikke høre, så han stoppa opp og sa: «Hva var det der du sang, min gode kvinne?» Dama var for skamfull til å la ham høre hva dattera hennes hadde gjort, så hun sang istedenfor: «Mi datter hu spant fem, fem nøst' i dag. Mi datter hu spant fem, fem nøst' i dag.» «Milde himmel!» sa kongen. «Aldri har jeg hørt noen fortelle om noen som kan gjøre det.» Så sa han: «Hør her, jeg ønsker meg ei kone, og jeg vil ekte dattera di. Men hør nå etter», sa han, «for elleve måneder i året skal hun ha alt hun ønsker å spise, og alle kjoler hun ønsker å ha, og alle selskap hun ønsker å holde. Men den siste måneden av året må hun spinne fem nøster hver dag, og hvis ikke hun klarer det, tar jeg livet av henne.» «Helt greit», sa dama; for hun tenkte hvilket storslått ekteskap dette var. Og angående de fem nøstene, når tida kom ville det være mange måter å slippe unna det på, og sannsynligvis ville han ha glemt det hele. Vel, så gifta de seg. Og i elleve måneder hadde jenta alt hun ønska å spise, og alle kjoler hun ønska å ha, og alle selskap hun ønska å holde. Men da tida nærma seg slutten, begynte hun å tenkte på nøstene og lurte på om han hadde dem i sinne. Men ikke et ord sa han om dem, og hun tenkte han hadde rent glemt det. Men den siste dagen i siste måneden, tok han henne til et rom hun aldri før hadde lagt sine øyne på. Det var ingenting i det utenom en rokk og en krakk. Og han sa: «Nå, min kjære, her vil du bli stengt inne i morgen med noe kost og noe lin, og hvis du ikke har spunnet fem nøster før kvelden, hogges hodet ditt av.» Og så fortsatte han med sitt. Vel, skal si hun ble redd, hun hadde alltid vært slik ei tankeløs jente at hun ikke en gang visste hvordan man skulle spinne garn, og hva skulle hun gjøre i morgen når ingen kunne komme nær henne for å hjelpe? Hun satt seg ned på en krakk på kjøkkenet, og bare gråt og gråt! Men plutselig hørte hun noe banke langt nede på døra. Hun stod opp og åpna, og det hun så var en lav liten sort ting med lang hale. Den så ganske nysgjerrig opp på henne, og den sa: «Hvorfor gråter du slik?» [Illustrasjon] «Hvorfor lurer du sånn på det?» sa hun. «Ikke bry deg om det, du», sa den, «men fortell meg bare hvorfor du gråter slik.» «Det vil ikke gjøre meg noe godt uansett», sa hun. «Det vet du ikke noe om», sa den, og vifta med halen sin. «Vel», sa hun, «det vil ikke gjøre noe skade det som ikke vil gjøre meg noe godt heller.» Og så stod hun opp og fortalte alt om paiene, nøstene og alt sammen. «Dette er hva jeg skal gjøre», sa den lille sorte tingen. «Jeg skal komme til vinduet ditt hver morgen, ta med meg linen og bringe den ferdig spunnet på kvelden.» «Hva skal du ha i betaling?» sa hun. Den titta lurt til sida og sa: «Jeg skal gi deg tre sjanser hver natt til å gjette navnet mitt, og hvis du ikke har gjettet det før måneden er omme så er du min.» Vel, hun tenkte hun måtte da klare å gjette navnet før måneden var omme. «Ja vel», sa hun. «Det er en avtale.» «Så bra», sa den, og du skulle sett hvordan den vifta med halen. Så neste dag tok ektemannen hennes henne inn på rommet, og der var linen og mat for én dag. «Her ser du linen», sa han, «og hvis den ikke er spunnet ferdig til kvelden, mister du hodet ditt.» Og så gikk han ut og låste døra. Ikke før var han borte, så banka det på vinduet. Hun stod opp og åpna det, og ganske riktig, der satt den lille gamle skapningen på karmen. «Hvor er linen?» sa han. «Her er den», sa hun. Og hun gav ham alt sammen. Så snart det ble kveld, banka det igjen på vinduet. Hun reiste seg og åpna, og der var den lille gamle skapningen med fem nøster lin på armen sin. «Her er det», sa han, og han gav det til henne. «Nå, hva er navnet mitt?» sa han. «Er det Per?» sa hun. «Nei, er'ke det», sa han, og vifta med halen sin. «Er det Nils?» sa hun. «Nei, er'ke det», sa han, og vifta med halen sin. «Er det Ola?» sa hun. «Nei, er'ke det», sa han, vifta enda mer med halen, og så fór han av gårde. Når så ektemannen hennes kom inn, se der var de fem nøstene klare. «Jeg ser jeg ikke trenger å ta livet ditt i natt, min kjære», sa han. «Du vil få mer mat og litt lin på morgenen», sa han og dro av gårde. Hver dag ble linen og maten brakt inn, og hver dag kom den lille sorte rakkeren på morgenen og om kvelden. Og hele dagen satt jenta og prøvde å komme på navn å si til den når den kom på kvelden. Men hun klarte aldri å få det riktig. Og da det nærma seg slutten av måneden, begynte rakkeren å se så ondskapsfull ut, og den vifta med halen raskere og raskere hver gang hun prøvde å gjette. Til slutt var det bare dagen derpå igjen. Rakkeren kom på kvelden med de fem nøstene, og den sa: «Nå, har du ikke funnet ut navnet mitt ennå?» «Er det Nikodemus?» sa hun. «Nei, er'ke det», sa den. «Er det Samuel?» sa hun. «Nei, er'ke det», sa den. «Vel, er det Metusalem?» sa hun. «Nei, er'ke det heller», sa den. Så så den på henne med øyne som glødende kull, og den sa: «Kvinne, det er bare i morgen kveld igjen, og så er du min!» Og så forsvant den. Hun følte seg helt forferdelig. Men nå hørte hun kongen komme i ganga. Han steg inn, og da han så de fem nøstene, så sa han: «Vel, min kjære», sa han. «Jeg kan ikke tro annet enn at du vil ha nøstene dine klare i morgen kveld også, og siden jeg ikke trenger å ta livet ditt ønsker jeg å ha kveldsmaten her i kveld.» Så brakte de kveldsmat og en annen stol til ham, og begge satte seg ned. De hadde ikke spist mer enn en munnfull før han stoppa og begynte å le. «Hva er det?» sa hun. «Du skjønner», sa han, «jeg var ute og jakta i dag, og jeg kom over et sted i skogen jeg aldri hadde sett før, og der var det ei gammel kalkgrop. Og jeg hørte noen nynne. Derfor steg jeg av den lille hesten min, og gikk svært så stille til gropa og så ned. Vel, tror du ikke det jeg så var den rareste lille sorte skapningen du har lagt blikket på. Og hva gjorde den? Den hadde en liten rokk som spant noe fantastisk raskt, og den vifta med halen. Og mens den spant sang den: Nimmi nimmi nei, mitt navn er Tom-Titt-Tei!» Og da jenta hørte det, følte hun at hun kunne ha hoppa ut av sitt eget skinn av bare glede, men hun sa ikke et ord. Neste dag så den lille skapningen så ondskapsfull ut da han kom for å hente linen. Og da kvelden kom, hørte hun det banka på vindusruta. Hun åpna vinduet, og den hoppa rett opp på karmen. Den gliste fra øre til øre, og Å! som halen hurtig vifta frem og tilbake. «Hva er navnet mitt?» sa den mens den gav henne nøstene. «Er det Salomo?» sa hun, og lot som hun var redd. «Nei, er'ke det», sa den, og den kom lenger inn i rommet. «Vel, er det Sabedeus» sa hun igjen. «Nei, er'ke det», sa rakkeren. Og så lo den, og vifta med halen så fort at man knapt kunne se den. «Ta deg tid, kvinne», sa den. «Neste gjetning, og så er du min.» Og den strekte ut de sorte hendene sine mot henne. Da tok hun et steg eller to tilbake, så på den, og brøt ut i latter. Så pekte hun på den, og sa: «Nimmi nimmi nei, ditt navn er Tom-Titt-Tei!» Vel, da den hørte det, gav den fra seg et fryktelig skrik og fór av gårde inn i mørket, og hun så den aldri igjen. [Illustrasjon] * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Engelsk folkeeventyr fra samlingene til Joseph Jacobs (1854-1916). (Offentlig eiendom - public domain) Originaltittel: Tom Tit Tot Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning Basert på den engelske originalteksten fra English Fairy Tales, 1890 (gutenberg.org). Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: John Dickson Batten (1860-1932) Kilde: English Fairy Tales, 1895 (archive.org) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.