Gjeterjenta og skorsteinsfeieren Har du noensinne sett et skikkelig gammelt treskap, som har blitt helt sort av alderdom, og skåret ut med kruseduller og løvverk? Akkurat et sånt et stod det i ei dagligstue, det var arvet fra oldermor, og utskåret med roser og tulipaner fra øverst til nederst. Det hadde de underligste kruseduller, og mellom dem stakk små hjorter, med store gevir, frem hodene sine. Men midt på skapet var det skåret ut en hel mann. Han var riktignok latterlig å se på, og flire det gjorde han, man kunne ikke kalle det å le. Han hadde geitebukkbein, små horn i panna og et langt skjegg. Barna i stua kalte ham alltid Geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjanten, for det var et vanskelig navn å si, og det er ikke mange som får den tittelen. Men at noen hadde latt ham bli skåret ut, det var jo noe det også. Men nå var han jo der! Alltid så han bort på bordet under speilet, for der stod det ei yndig lita gjeterjente av porselen. Skoene var forgylte, kjolen ble holdt nydelig opp av røde roser, og så hadde hun gullhatt og gjeterstav. Hun var vakker. Rett ved henne stod en liten skorsteinsfeier, så sort som et kull, men han var forøvrig også av porselen. Han var akkurat like ren og pen som noen annen, at han var skorsteinsfeier, det var jo bare noen han skulle forestille, porselensmakeren kunne jo like godt ha laget en prins av ham om han ville det! [Illustrasjon] Der stod han så nydelig med stigen sin, og med et ansikt så hvitt og rødt som ei jente, og det var egentlig en feil, for litt sort kunne han gjerne ha vært. Han stod ganske nærme gjeterjenta. Begge to hadde blitt stilt opp der de stod, og når de først var stilt opp slik, så hadde de forlovet seg, for de passet jo for hverandre, de var unge folk, de var av samme porselen og begge var like skrøpelige. Tett ved dem stod det enda ei dukke, som var tre ganger større. Det var en gammel kineser som kunne nikke. Han var også av porselen, og sa at han var bestefar til den lille gjeterjenta, men det kunne han nok ikke bevise. Han påstod at han hadde makt over henne, og derfor hadde han nikket til Geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjanten som fridde til den lille gjeterjenta. «Der får en mann», sa den gamle kineseren, «en mann som jeg nesten tror er av mahognitre. Han kan gjøre deg til Geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjantinne, han har hele skapet fullt av sølvtøy, i tillegg til det han har i de hemmelige rommene sine!» «Jeg vil ikke inn i det mørke skapet!» sa den lille gjeterjenta. «Jeg har hørt folk si at han har elleve porselenskoner der inne!» «Da kan du være den tolvte!» sa kineseren. «I natt, så snart det knaker i det gamle skapet, skal dere ha bryllup, så sant som at jeg er en kineser!» Og så nikket han med hodet og falt i søvn. Men den lille gjeterjenta gråt og så på skorsteinsfeieren av porselen, hennes hjertets aller kjæreste. «Jeg tror jeg vil spørre deg», sa hun, «om du vil gå med meg ut i den vide verden, for her kan vi ikke bli!» «Jeg vil alt det du vil!» sa den lille skorsteinsfeieren. «La oss gå straks, jeg tenker nok jeg kan livnære deg med jobben min!» «Bare vi kommer oss ned fra bordet!» sa hun. «Jeg blir ikke glad før vi er ute i den vide verden!» Og han trøstet henne og viste hvor hun skulle sette den lille foten sin på de utskårne kantene og det forgylte løvverket nedover bordbeinet. Stigen sin tok han også til hjelp, og så var de nede på gulvet. Men da de så bort på det gamle skapet, var det skikkelig røre! Alle de utskårne hjortene stakk hodene lengre frem, reiste gevirene og dreide med halsen. Geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjanten sprang høyt i været, og ropte over til den gamle kineseren: «Nå løper de! Nå løper de!» Da ble de litt forskrekket, og sprang hurtig opp i skuffa til forhøyningen. Der lå det tre, fire kortstokker som ikke var komplette, og et lite dukketeater som var stilt opp så godt det lot seg gjøre. Det ble spilt en komedie, og alle damene, både ruter og hjerter, kløver og spar, satt på første rad og viftet seg med tulipaner, og bak dem stod alle knektene og viste at de hadde hode, både oventil og nedentil, slik som spillekort har. Komedien handlet om to som ikke kunne få hverandre, og gjeterjenta gråt over det, for det var akkurat som hennes egen historie. «Det orker jeg ikke å se på!» sa hun. «Jeg må opp av skuffa!» Men da de kom på gulvet og så opp på bordet, så hadde den gamle kineseren våknet, og rokket med hele kroppen, han var jo en klump nedentil! «Nå kommer den gamle kineseren!» skreik den lille gjeterjenta, og så falt hun rett ned på porselenskneet sitt, så bedrøvet var hun. «Jeg har en idé», sa skorsteinsfeieren. «Skal vi krype ned i den store potpourrikrukka som står i kroken, der kan vi ligge på roser og lavendel og kaste salt i øynene hans når han kommer.» «Det vil ikke gå!» sa hun. «Dessuten vet jeg at den gamle kineseren og potpurrikrukka har vært forlovet, og det blir alltid litt godhet igjen når man har vært i et sånt forhold! Nei, det er ikke annet å gjøre enn å gå ut i den vide verden!» «Har du virkelig mot til å gå ut i den vide verden med meg?» spurte skorsteinsfeieren. «Har du tenk på hvor stor den er, og at vi aldri mere kan komme tilbake hit!?» «Det har jeg!» sa hun. Og skorsteinsfeieren så ganske stivt på henne, og så sa han: «Veien min går gjennom skorsteinen! Har du virkelig mot til å krype med meg gjennom kakkelovnen, både gjennom trommelen og røret? Da kommer vi ut i skorsteinen, og der vet jeg hvordan jeg går frem! Vi klatrer så høyt at de ikke kan nå oss, og helt øverst der er det et hull ut til den vide verden!» Og han førte henne bort til kakkelovnsdøra. «Det ser skittent ut der!» sa hun, men hun gikk allikevel med ham, både gjennom trommelen og gjennom røret, hvor det var bekmørk natt. «Nå er vi i skorsteinen!» sa han. «Og se! Se! Ovenfor skinner en av de vakreste stjernene!» Og det var ei virkelig stjerne på himmelen som skinte rett ned til dem, akkurat som om den ville vise dem veien. Og de kravlet og de krøyp, det var en forferdelig vei, så høyt, så høyt. Men han løftet og lettet, han holdt henne og viste de beste stedene hvor hun skulle sette de små porselensføttene sine, og så nådde de helt opp til kanten av skorsteinen, og på den satte de seg – for de var selvfølgelig trette, og det er jo ikke så rart. Himmelen med alle sine stjerner var ovenfor, og alle byens tak var nedenfor. De så så vidt omkring, så langt ut i verden. Den stakkars gjeterjenta hadde aldri tenkt at det var slik. Hun la det lille hodet sitt opp til skorsteinsfeieren sin, og så gråt hun så gullet rant ned til beltet hennes. «Dette er for mye!» sa hun. «Dette kan jeg ikke holde ut! Verden er alt for stor! Skulle ønske jeg var på det lille bordet under speilet igjen! Nå har jeg fulgt deg ut i den vide verden, nå kan du gjerne følge meg hjem igjen, dersom du er noe glad i meg!» Og skorsteinsfeieren snakket fornuftig med henne, snakket om den gamle kineseren og om geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjanten, men hun hulket så forferdelig, og kysset den lille skorsteinsfeieren sin, så han kunne ikke annet enn å føye henne, selv om det var galt. [Illustrasjon] Og med stor vanskelighet så kravlet de ned fra skorsteinen, og de krøyp gjennom trommelen og røret, det var slett ikke hyggelig, og så stod de i den mørke kakkelovnen. Der lurte de bak døra for å prøve å få greie på hvordan det stod til i stua. Det var ganske stille. De kikket ut – Uff, der midt på gulvet lå den gamle kineseren, han hadde falt ned fra bordet da han ville etter dem, og lå slått i tre stykker. Hele ryggen hadde gått av i en bit, og hodet hadde trillet bort i en krok. Geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjanten stod der hvor han alltid hadde stått og tenkte på noe. «Dette er forferdelig!» sa den lille gjeterjenta. «Gamle bestefar har blitt slått i stykker, og det er vår skyld! Det tror jeg ikke at jeg overlever!» Og så vred hun de bitte små hendene sine. «Han kan repareres!» sa skorsteinsfeieren. «Han kan ganske lett repareres! – Du trenger ikke å være så uta deg! Når de limer ryggen hans, og gir ham ei god klinke i nakken, så vil han være så god som ny igjen, og kan si oss mange ubehagelige ting!» «Tror du?» sa hun. Og så krøyp de opp igjen på bordet hvor de hadde stått før. «Ja, se hvor lang vi kom!» sa skorsteinsfeieren. «Vi kunne ha spart oss alt dette bryet!» «Bare gamle bestefar kan bli reparert!» sa gjeterjenta. «Kan det være så dyrt?» Og reparert ble han. Familien fikk ham limt i ryggen, og han fikk ei god klinke i halsen. Han var så god som ny, men han kunne ikke nikke. «Du har visst blitt hovmodig etter du ble slått i stykker!» sa geitebukkebeins-overogundergeneral-krigskommandørsersjanten. «Jeg synes allikevel ikke at det er noen grunn til å ha nesa i sky! Skal jeg ha henne eller skal jeg ikke ha henne?» Og skorsteinsfeieren og den lille gjeterjenta så så rørende på den gamle kineseren, de var så redde for at han skulle nikke, men han kunne ikke, og det var ubehagelig for ham å fortelle til en fremmed at han nå hadde fått ei klinke i nakken. Og så ble de to porselensfolkene sammen, og de velsignet klinka til bestefar og var glad i hverandre helt til de gikk i stykker. Ordforklaringer potpurrikrukke: krukke med tørkede blader og blomster som lukter godt klinke: metallkrampe som brukes til å reparere sprekker i porselen * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain) Originaltittel: Hyrdinden og Skorsteensfeieren Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning Basert på den originale danske teksten: Hyrdinden og Skorsteensfeieren (1845) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain) Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Vilhelm Pedersen (1820-1859) Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Andet Bind. Ottende Oplag, 1904 (archive.org) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.