Tommelise Det var en gang ei kone som så gjerne ville ha seg et bitte lite barn, men hun visste slett ikke hvor hun skulle få et fra. Så gikk hun av gårde til ei gammel heks og sa til henne: «Jeg vil så inderlig gjerne ha et lite barn. Kan du ikke si meg hvor jeg kan få et fra?» «Ja, det skal vi nok få til!» sa heksa. «Her har du et byggkorn. Men det er slett ikke av det slaget som gror på bondemannens mark, eller som de hønsene får å spise. Legg det i ei urtepotte, så skal du få se noe rart!» «Takk skal du ha!» sa kona og gav heksa tolv skilling. Så gikk hun hjem, planta byggkornet, og straks vokste det opp en stor, vakker blomst. Den ligna veldig på en tulipan, men bladene lukka seg tett sammen, akkurat som om den ennå var i knopp. «For en nydelig blomst!» sa kona, og kyssa den på de vakre røde og gule bladene. Men akkurat i det hun kyssa, gav blomsten fra seg et stort knall og åpna seg. Det var en ordentlig tulipan, det kunne man se nå, men midt inne i blomsten, på den grønne stolen, satt det ei bitta lita jente, så fin og nydelig. Hun var ikke mer enn en tomme lang, og derfor kaltes hun for Tommelise. Hun fikk et vakkert lakkert valnøttskall til vugge, blå fiolblader var madrassen hennes og et rosenbland var overdyna hennes. Der sov hun om natta, men om dagen lekte hun på bordet, hvor kona hadde satt en tallerken hvor hun hadde lagt rundt en hel krans med blomster, mens stilken deres stakk ned i vannet. Her fløyt det et stort tulipanblad, og på dette måtte Tommelise sitte og seile fra den ene sida av tallerkenen til den andre. Hun hadde to hvite hestehår å ro med. Det så så koselig ut. Hun kunne også synge, og det så fint og nydelig som man aldri hadde hørt her før. Ei natt, mens hun lå i den vakre senga si, kom det ei heslig springpadde hoppende inn av vinduet; ruta hadde gått litt i stykker. Padda var så stygg, stor og våt. Den hoppa rett ned på bordet hvor Tommelise lå og sov under det røde rosenbladet. «Det blir ei vakker kone til sønnen min!» sa padda, og så tok hun fatt i valnøttskallet hvor Tommelise sov, og hoppa bort med henne gjennom ruta, ned i hagen. [Illustrasjon: Springpadda har tatt med seg Tommelise i valnøttskallet] Der rant det en stor, bred bekk, men like ved bredden var det sumpaktig og gjørmete. Her bodde padda med sønnen sin. Huff! Han var også stygg og fæl, og ligna ganske mye på mora si. «Kuakk, kuakk, brekke-ke-kekk!» Det var alt som han kunne si da han så den nydelige lille jenta i valnøttskallet. «Ikke snakk så høyt, for ellers våkner hun!» sa den gamle springpadda. «Hun kan jo ennå løpe fra oss, for hun er så lett som et svanedun. Vi skal sette henne ut på elva på et av de brede elvebladene. For henne som er så lett og liten, blir det som ei øy! Der kan hun ikke løpe av gårde mens vi gjør i stand finstua nede i gjørma, hvor vi skal bygge og bo!» Ute i elva vokste det så mange nøkkeroser, med de brede grønne bladene som ser ut som om de flyter oppå vannet. Det bladet som var lengst ute, var også det aller største. Der svømte den gamle springpadda ut og satte valnøttskallet med Tommelise. Den bitte lille stakkaren våkna ganske tidlig om morgenen, og da hun så hvor hun var, begynte hun å gråte så bittert, for det var vann på alle sider av det store grønne bladet, hun kunne slett ikke komme i land. Den gamle springpadda satt nede i gjørma og pynta opp stua si med siv og gule elveblomster - det skulle bli riktig pent for den nye svigerdattera - og svømte så med den stygge sønnen ut til bladet hvor Tommelise stod. De ville hente den pene senga hennes, den skulle settes opp i brudekammeret før hun kom der selv. Den gamle springpadda neide så dypt i vannet for henne og sa: «Her ser du sønnen min, han skal bli mannen din, og dere kommer til å bo så flott nede i gjørma!» «Kuakk, kuakk, brekke-ke-kekk!» Det var alt som sønnen kunne si. Så tok de den nydelige lille senga og svømte bort med den, men Tommelise satt helt alene og gråt på det grønne bladet, for hun ville ikke bo hos den fæle padda eller ha den heslige sønnen hennes til sin mann. De små fiskene som svømte nede i vannet, hadde nok sett springpadda og hørt hva hun sa, derfor stakk de hodene opp, de ville også se den lille jenta. Så snart de fikk se henne, syntes de hun var så nydelig, og det gjorde dem så vondt at hun skulle ned til den stygge padda. Nei, det skulle aldri skje! De flokka seg nede i vannet rundt om den grønne stilken som holdt bladet hun stod på, gnagde med tennene over stilken, og så fløyt bladet nedover elva, bort med Tommelise, langt bort der springpadda ikke kunne komme. Tommelise seilte forbi så mange steder, og de små fuglene som satt i buskene så henne, og sang: «For ei nydelig lita jomfru!» Bladet med henne svømte lengre og lengre bort, og på den måten reise Tommelise utenlands. En nydelig liten hvit sommerfugl fortsatte å fly rundt omkring henne, og satte seg til slutt ned på bladet, for den likte Tommelise så godt, og hun var så fornøyd, for nå kunne ikke springpadda nå henne, og her hvor hun seilte var det så vakkert. Sola skinte på vannet, det var akkurat som det vakreste gull. Så tok hun livreima si, bandt den ene enden til sommerfuglen, og den andre enden av reima satte hun fast i bladet. Det gled da mye raskere av sted, og hun også - for hun stod jo på bladet. I det samme kom det ei stor bille flyvende. Den fikk øye på henne, og øyeblikkelig slo den kloa si om det smale livet hennes og fløy opp i treet med henne. Men det grønne bladet svømte videre nedover elva, og sommerfuglen fløy med, for han var bundet til bladet og kunne ikke komme løs. [Illustrasjon: Billa tar med seg Tommelise] Gud, så forskrekka den stakkars Tommelise ble da billa fløy opp i treet med henne, men hun var jo aller mest bedrøva for den pene, hvite sommerfuglen hun hadde bundet fast i bladet. Dersom han nå ikke klarte å komme løs, kom han jo til å sulte i hjel. Men det brydde ikke billa seg noe om. Den satte seg med henne på det største grønne bladet i treet, gav henne det søte av blomstene å spise, og sa at hun var så nydelig, selv om hun slett ikke ligna ei bille. Siden kom alle de andre billene som bodde i treet på besøk. De så på Tommelise, og damebillene trakk på følehornene og sa: «Men hun har jo ikke mer enn to bein, det ser så ynkelig ut. Hun har ingen følehorn!» sa den andre. «Hun er så smal om livet, fy! Hun ser jo akkurat ut som et menneske! Skal si hun er stygg!» sa alle hun-billene, og Tommelise som egentlig var så nydelig. Det syntes også den billa som hadde tatt henne, men da alle de andre sa at hun var heselig, så trodde han det også til slutt og ville slett ikke ha henne. Hun kunne gå hvor hun ville. De fløy ned av treet med henne og satte henne på en gåseurt. Der gråt hun fordi hun var så stygg, og for at billene ikke ville ha henne; og så var hun egentlig den vakreste man kunne tenke seg, så fin og klar som det skjønneste rosenblad. Hele sommeren igjennom levde den stakkars Tommelise helt alene i den store skogen. Hun fletta seg ei seng av gresstrå og hang den under et stort skreppeblad, så det ikke kunne regne på henne. Hun pelte av det søte av blomstene og spiste, og drakk av duggen som stod på bladene hver morgen. Sånn gikk sommeren og høsten, men nå kom vinteren, den kalde, lange vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så pent for henne fløy sin vei, trærne og blomstene visna. Det store skreppebladet hun hadde bodd under, rulla seg sammen og ble kun en gul vissen stilk. Og hun frøys så forskrekkelig, for klærne hennes hadde gått i stykker, og hun selv var så fin og liten at hun snart kom til å fryse i hjel, den stakkars Tommelise. Det begynte å snø, og hvert snøfnugg som falt på henne, var som når man kaster ei heil skuffe full på oss, fordi vi er store og hun var bare en tomme lang. Så pakka hun seg inn i et visset blad, men det kunne ikke varme henne, hun rista av kulde. Tett utenfor skogen der hvor hun nå hadde kommet, lå ei stor kornmark, men kornet var borte for lenge siden, og bare de nakne, tørre stubbene stopp opp av den frosne jorda. Det var akkurat som en hel skog for henne å gå imellom dem. Å, så hun rista av kulde! Så kom hun til markmusas dør. Den hadde et lite hull inne under kornstubbene. Der bodde markmusa lunt og godt, hadde hele stua full av korn, et vakkert kjøkken og spiskammers. Den stakkars Tommelise stilte seg innenfor døra, akkurat som en annen fattig tigger, og ba om et lite stykke av et byggkorn, for hun hadde ikke fått det minste å spise på to dager. «Din lille stakkar!» sa markmusa, for det var i grunnen ei god gammel markmus. «Kom du inn i den varme stua mi og spis med meg!» [Illustrasjon: Markmusa og Tommelise] Da hun nå syntes godt om Tommelise, sa hun: «Du kan gjerne bli hos meg i vinter, men da skal du holde stua mi rein og pen og fortelle meg historier, for det er jeg så glad i.» Og Tommelise gjorde det den gode, gamle markmusa forlangte og hadde det da ganske godt. «Nå får vi nok besøk snart!» sa markmusa. «Naboen min pleier å komme å besøke meg hver ukedag. Han har det bedre innenfor sine vegger enn jeg har det her. Han har store saler, og går med en sånn deilig, sort fløyelspels! Om du bare kunne fått ham til mann, så var du godt forsørga; men han kan ikke se. Du må fortelle ham de nydelige historiene du kan!» Men det brydde ikke Tommelise seg noe om, hun ville slett ikke ha naboen, for han var en muldvarp. Han kom på besøk i den sorte fløyelspelsen sin, han var så rik og så lærd, sa markmusa, hjemmet hans var også over tyve ganger større enn markmusas, og lærdom hadde han. Men sola og de vakre blomstene likte han slett ikke, de snakka han stygt om, for han hadde aldri sett dem. Tommelise måtte synge, og hun sang både «Lille bille, fly fly!» og «Munken går i enga», og sånn ble muldvarpen forelska i henne, på grunn av den vakre stemmen hennes. Men han sa ikke noe, for han var sånn en sindig mann. Han hadde nylig gravd seg ei lang gang gjennom jorda fra sitt hus til deres hus. I den fikk markmusa og Tommelise lov å spasere når de ville. Han bad dem å ikke bli redde for den døde fuglen som lå i ganga. Det var en hel fugl med fjær og nebb, som visstnok hadde dødd ganske nylig, da vinteren begynte, og var nå gravd ned akkurat der hvor han hadde lagd ganga si. Muldvarpen tok et råttent trestykke i munnen, for det kunne jo brukes som en fakkel der i mørket, og gikk så foran og lyste for dem i den lange mørke ganga. Da de så kom dit hvor den døde fuglen lå, satte muldvarpen den brede nesa si mot loftet, og skøyv jorda opp slik at det ble et stort hull som lyset kunne skinne igjennom. Midt på gulvet lå en død svale med de vakre vingene trykka fast inn om sidene, og med beina og hodet trukket inn under fjærene. Den stakkars fuglen så ut til å ha dødd av kulde. Tommelise hadde så vondt av den, for hun var jo så glad i alle de små fuglene, de hadde jo sunget og kvitra så pent for henne hele sommeren, men muldvarpen dunka borti den med de korte beina sine og sa: «Nå piper den ikke noe mer! Det må være ynkelig å bli født som en liten fugl! Gudskjelov at ingen av mine barn blir det. Slik en fugl har jo ingenting utenom kvitteret sitt, og må bare sulte ihjel om vinteren!» «Ja, de må de, som en fornuftig mann nok sier», sa markmusa. «Hva bruk har fuglen for alt kvitteret sitt når vinteren kommer? Den må sulte og fryse, men det skal vel også være så stort!» Tommelise sa ikke noe, men da de to andre vendte fuglen ryggen, bøyde hun seg ned, skøyv fjærene som lå over hodet dens til side, og kyssa den på de lukkede øynene. «Kanskje var det den som sang så vakkert for meg i sommer», tenkte hun. «Skal si den skaffa meg stor glede, denne kjære vakre fuglen!» Muldvarpen tetta nå igjen hullet som dagen skinte gjennom, og fulgte så damene hjem. Men om natta klarte ikke Tommelise å få sove, så hun stod opp av senga si, fletta et stort pent teppe av høy, og dette bar hun ned og bredte rundt om den døde fuglen. På sida av fuglen la hun myk bommul som hun hadde funnet i markmusas stue, slik at den kunne ligge varmt i den kalde jorda. «Farvel du pene lille fugl!» sa hun. «Farvel, og takk for den vakre sangen din i sommer, da alle trærne var grønne og sola skinte så varmt på oss!» Så la hun hodet sitt opp til fuglens bryst - men ble i det samme svært forskrekka, for det var akkurat som om noe banka inni der. Det var fuglens hjerte. Fuglen var ikke død, den lå i dvale, og hadde nå blitt varma opp og fikk liv igjen. På høsten så flyr alle svalene bort til de varme land, men er det en som blir forsinka, så fryser den så mye at den faller ned som død, blir liggende der hvor den faller, og den kalde snøen legger seg over den. Tommelise skalv skikkelig, så forskrekka hadde hun blitt, for fuglen var jo en stor, stor en sammenligna med henne, som jo bare var en tomme lang. Men hun tok mot til seg, la bommulen tettere om den stakkars svalen, og henta et krusemynteblad som hun selv hadde hatt til overdyne, og la det over fuglens hode. Neste natt lista hun seg ned til den igjen, og da var den ganske levende, men så slapp at den bare et øyeblikk klarte å åpne opp øynene sine for å se Tommelise, som stod der med et råttent trestykke i hånda, for annen lykt hadde hun ikke. «Takk skal du ha, du nydelige lille barn!» sa den syke svalen til henne. «Det er så godt å få varmen igjen! Snart får jeg kreftene mine og kan fly igjen, ute i det varme solskinnet!» «Åh!» sa hun, «men det er så kalt utenfor, det snør og fryser! Bli her du i den varme senga di, så skal nok jeg pleie deg!» Hun tok med vann til svalen i et blomsterblad, og den drakk og fortalte henne hvordan den hadde rivd den ene vingen på en tornebusk, og kunne derfor ikke fly så sterkt som de andre svalene, som da fløy bort, langt bort til de varme land. Den hadde da til slutt falt ned på jorda, men mere kunne den ikke huske, og visste slett ikke hvordan den hadde kommet her. Hele vinteren ble den nå her nede, og Tommelise var god imot den og var så glad i den. Hverken muldvarpen eller markmusa fikk vite noe som helst om det, for de likte jo ikke den stakkars fattige svalen. Så snart våren kom og sola varma inn i jorda, sa svalen farvel til Tommelise, som åpna hullet som muldvarpen hadde gjort ovenfor. Sola skinte så deilig inn til dem, og svalen spurte om hun ikke ville være med. Hun kunne sitte på ryggen dens, og så ville de fly langt ut i den grønne skogen. Men Tommelise visste at det ville bedrøve den gamle markmusa om hun forlot henne sånn. «Nei, jeg kan ikke!» sa Tommelise. «Farvel da, farvel! Du gode, vakre jente!» sa svalen, og fløy ut i solskinnet. Tommelise så etter den, og vannet kom i øynene hennes, for hun var så glad i den stakkars svalen. «Kvivit! Kvivit!» sang fuglen og fløy inn i den grønne skogen. Tommelise var så bedrøva. Hun fikk slett ikke lov til å dra ut i det varme solskinnet. Kornet som var sådd ute på åkeren, bortenfor markmusas hus, vokste også høyt opp i været. Det var som en heil tykk skog for den stakkars lille jenta, som jo bare var en tomme lang. «I sommer skal du ta å sy på tøyet ditt!» sa markmusa til henne, for nå hadde naboen, den kjedelige muldvarpen i den sorte fløyelspelsen, fridd til henne. «Du trenger både ull og lin! Du må ha både noe å sitte på og ligge på når du blir muldvarpens kone!» Tommelise måtte spinne på håndtenen, og markmusa leide fire edderkopper til å spinne og veve natt og dag. Hver kveld kom muldvarpen på besøk, og snakka da alltid om at når sommeren tok slutt, så skinte sola ikke så varmt lenger, den brente jo nå jorda fast som stein. Ja, når sommeren var over, så skulle bryllupet med Tommelise stå. Men hun var slett ikke fornøyd, for hun var ikke noe glad i den kjedelige muldvarpen. Hver morgen når sola stod opp, og hver kveld når den gikk ned, lista hun seg ut i døra, og når vinden skilte toppene av kornet fra hverandre så hun kunne se den blåe himmelen, tenkte hun på hvor lyst og pent det var her ute, og ønska så sterkt at hun igjen kunne få se den kjære svalen. Men den kom aldri mere, den fløy visst langt borte i den pene grønne skogen. Da det nå ble høst, hadde Tommelise gjort tøyet sitt ferdig. «Om fire uker skal du ha bryllup!» sa markmusa til henne. Men Tommelise gråt, og sa at hun ikke ville ha den kjedelige muldvarpen. «Snikk snakk!» sa markmusa. «Ikke gjør deg obstanasig, for ellers kommer jeg til å bite deg med den hvite tanna mi! Det er jo en flott mann du får! Den sorte fløyelspelsen hans har ikke en gang dronninga selv maken til! Han har fylt opp i både kjøkken og kjeller. Takk du Gud for ham!» Så skulle de ha bryllup. Muldvarpen hadde allerede kommet for å hente Tommelise. Hun skulle bo hos ham, dypt nede under jorda, og aldri mer komme ut i den varme sola, for den likte han slett ikke. Det stakkars barnet var så bedrøva, hun skulle nå si farvel til den vakre sola, som markmusa tross alt hadde gitt henne lov å stå å se på i døra. «Farvel, du klare sol!» sa hun og rakte armene høyt opp i været, og gikk også en liten smule utenfor markmusas hus; men nå var kornet høsta, og det stod kun grønne stubber igjen. «Farvel, farvel!» sa hun, og slo de små armene sine om en liten rød blomst som stod der. «Hils den lille svalen fra meg, dersom du får øye på den!» «Kvivit, kvivit!» sa det i det samme over hodet hennes. Hun så opp, og det var den lille svalen som akkurat da kom forbi. Så snart den så Tommelise, ble den så fornøyd. Hun fortalte den hvor lite hun ville ha den stygge muldvarpen til mann, og at hun da måtte bo dypt under jorda, hvor sola aldri skinte. Hun kunne ikke la være å gråte når hun fortalte det. «Nå kommer den kalde vinteren», sa den lille svalen. «Jeg flyr langt bort til de varme land, ønsker du å være med meg? Du kan sitte på ryggen min! Bind deg bare fast med livreima di, så flyr vi bort fra den stygge muldvarpen og den mørke stua hans, langt bort over bergene til de varme land, hvor sola skinner penere enn her, hvor det alltid er sommer og vakre blomster. Bli bare med meg, du søte lille Tommelise, som har redda livet mitt da jeg lå forfrossen i den mørke jordkjelleren!» [Illustrasjon: Tommelise flyr på ryggen til svalen] «Ja, jeg vil være med deg!» sa Tommelise, og satte seg opp på fuglens rygg, med føttene på dens utbredte vinger, bandt beltet sitt fast i en av de sterke fjærene, og så fløy svalen høyt opp i lufta, over skog og over sjø, høyt opp over de store bergene hvor det alltid ligger snø - og Tommelise frøys i den kalde lufta, men krøyp så inn under fuglens varme fjær og stakk bare det lille hodet frem for å se all skjønnheten under seg. Så kom de til de varme land. Der skinte sola mye klarere enn her, himlen var to ganger så høy, og på grøfter og gjerder vokste de vakreste grønne og blåe vindruene. I skogene hang sitroner og appelsiner, der dufta det av myrter og krusemynter, og på landeveien løp de nydeligste barn og lekte med store fargerike sommerfugler. Men svalen fløy enda lengre bort, og det ble penere og penere. Under de vakre grønne trærne ved den blåe sjøen, stod et skinnene hvitt marmorslott fra de gamle tider, vinrankene snodde seg opp rundt de høye pålene - der, øverst oppe, var det mange svalereder, og i en av disse bodde svalen som bar Tommelise. «Her er huset mitt!» sa svalen. «Men om du selv nå søker etter en av de prektige blomstene som gror der nede, så skal jeg sette deg der, og du skal få det så nydelig som du som du bare ønske det!» «Det ville vært deilig!» sa hun, og klappa i de små hendene. [Illustrasjon: Tommelise og svalen kommer til sjøen og marmorslottet] Det lå ei stor hvit marmorsøyle der, som hadde falt om på jorda og knekt i tre stykker, men mellom disse vokste de vakreste store hvite blomster. Svalen fløy ned med Tommelise og satte henne ned på et av de brede bladene. Men skal si at hun ble forundra! For det satt en liten mann der midt i blomsten, så hvit og gjennomsiktig, som om han var av glass. Han hadde den nydeligste gullkrone på hodet og de vakreste klare vinger på skuldrene, selv om han ikke var større enn Tommelise. Han var blomstens engel. I hver blomst bodde det en slik en liten mann eller kone, men denne var konge over dem alle sammen. «Gud, så pen han er!» hviska Tommelise til svalen. Den lille prinsen ble så forskrekka over svalen, for den var jo en hel kjempefugl sammenligna med ham, som var så liten og fin. Men da han så Tommelise, ble han så glad, hun var den aller vakreste jenta han ennå hadde sett. Derfor tok han gullkrona si av hodet og satte den på hennes, spurte hva hun het og om hun ville være kona hans, så skulle hun bli dronning over alle blomstene! Ja, det var riktignok en annerledes mann enn springpaddas sønn, og muldvarpen med den sorte fløyelspelsen. Hun sa derfor ja til den vakre prinsen, og fra hver blomst kom ei dame eller en herre, så nydelig at det var en lyst. Hver og en brakte Tommelise en presang, men den beste av alle var et par pene vinger fra ei stor hvit flue. De ble hekta fast på Tommelises rygg, og så kunne hun også fly fra blomst til blomst. Det var sånn en glede, og den lille svalen satt oppe i redet sitt og sang for dem så godt den kunne, men i hjertet var den allikevel bedrøva, for den var så glad i Tommelise og ønska ikke å noen gang være skilt fra henne. «Du skal ikke hete Tommelise!» sa blomstens engel til henne. «Det er et stygt navn, og du er så vakker. Vi vil kalle deg Maja!» «Farvel, farvel!» sa den lille svalen, og fløy igjen bort fra de varme land, langt bort, tilbake til Danmark. Der hadde den et lite rede over vinduet, hvor den mannen bor som kan fortelle eventyr. For ham sang den «kvivit, kvivit», og fra det har vi hele historia. [Illustrasjon: Tommelise med vinger] * * * Ordforklaringer skilling: gammel myntenhet, 1/120 daler, 1/24 mark, tilsvarer 2-3 kroner i dag tomme: lengdemål, lengden på ytterste ledd av tommelen, definert til 2,6145 cm, 1/10 eller 1/12 fot * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain) Originaltittel: Tommelise Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning Basert på den originale danske teksten: Tommelise (1835) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain) Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: William Heath Robinson (1872-1944) Kilder: Hans Andersen's Fairy Tales. Reissued, 1917 (archive.org) Hans Andersen's Fairy Tales, 1913 (archive.org) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.