Tommeliten Det var en gang en tømmerhugger og ei tømmerhuggerkone som hadde syv barn, alle gutter. Den eldste var bare ti år, og den yngste var bare syv. Man kan undre seg over at tømmerhuggeren hadde så mange barn på så kort tid; men det er fordi kona hans gjorde jobben raskt, og gav ham ikke mindre enn to om gangen. De var veldig fattige, og de syv barna deres var til stor bekymring for dem, siden ingen av dem kunne tjene til livets opphold ennå. Det som bekymra dem enda mer, var at den yngste var veldig sart og sa ikke et ord, og de tok det for dumhet - det som egentlig var et tegn på hans ånds godhet. Han var veldig liten, og da han kom til verden var han knapt større enn en tommel, noe som gjorde at han ble kalt Tommeliten. Dette stakkars barnet ble husets syndebukk, og han fikk alltid skylda. Allikevel var han den smarteste og klokeste av alle sine brødre, og selv om han sa lite, lytta han masse. Så kom det et spesielt dårlig år, og hungersnøden var så stor at disse stakkars menneskene bestemte seg for å kvitte seg med barna sine. En kveld da barna var til sengs, og tømmerhuggeren satt ved peisen med kona si, sa han til henne, med hjertet fylt av smerte: «Du ser jo godt at vi ikke lenger kan mate barna våre. Jeg orker ikke å se på mens de dør av sult, og jeg har bestemt meg for å ta dem med ut i skogen i morgen og forlate dem der, noe som vil gå ganske lett, for mens de leker seg med å samle ved, trenger vi bare å skynde oss bort uten at de ser oss.» «Åh!» utbrøt tømmerhuggerkona. «Kan du ikke selv ta med deg barna dine og forlate dem?» [Illustrasjon] Mannen hennes prøvde forgjeves å forklare henne hvor fattige de var, hun ville ikke gå med på det. Ja, hun var fattig, men hun var mora deres! Men etter å ha tenkt over hvor forferdelig det ville være for henne å se dem dø av sult, gikk hun med på det, og gikk gråtende til sengs. Men Tommeliten hadde hørt alt de hadde sagt; for da han hørte fra senga si at de snakka om viktige saker, hadde han stått stille opp og gjemt seg under farens stol for å lytte uten å bli sett. Han gikk tilbake til senga og sov ikke resten av den natta, for han tenkte på hva han skulle gjøre. Om morgenen stod han tidlig opp, og gikk til kanten av en bekk hvor han fylte lommene sine med små hvite steiner, og etterpå dro han tilbake til huset. De dro av sted, og Tommeliten sa ingenting til brødrene sine om det han visste. De gikk inn i en veldig tett skog, hvor man knapt kunne se hverandre ti skritt unna. Tømmerhuggeren begynte å hugge ved og barna begynte å samle kvister for å lage bunter. Faren og mora, som så at de var opptatt med å jobbe, fjerna seg gradvis fra dem, og skyndte seg plutselig bort via en liten avsidesliggende sti. Da barna oppdaga at de var alene, begynte de å skrike og gråte av full hals. Tommeliten lot dem skrike, vel vitende om hvordan han skulle finne veien hjem; for mens han gikk, hadde han sluppet de små hvite steinene han hadde i lommene langs veien. [Illustrasjon] Derfor sa han til dem: «Brødre, ikke vær redde, far og mor har forlatt oss her, men jeg skal føre dere hjem. Følg bare meg!» De fulgte etter ham, og han førte dem tilbake til huset deres, langs samme vei som de hadde dratt inn i skogen. De turde ikke å gå inn med en gang, men de stilte seg alle mot døra for å lytte til hva faren og mora sa. Akkurat da tømmerhuggeren og tømmerhuggerkona hadde kommet hjem, sendte landsbyens herre dem ti daler som han lenge hadde skyldt dem, og som de ikke lenger håpte på. Dette ga dem nytt liv, for de stakkars menneskene holdt på å dø av sult. Tømmerhuggeren sendte straks kona si til slakteren. Siden det var lenge siden hun hadde spist, kjøpte hun tre ganger mer kjøtt enn de trengte til en middag for to personer. Da de var mette, sa tømmerhuggerkona: «Akk, hvor er nå de stakkars barna våre, de ville ha hatt stor glede av det som er igjen. Men du Vilhelm, det var du som ville gå fra dem, jeg sa jo at vi kom til å angre på det. Lurer på hva gjør de nå ute i denne skogen? Åh, kjære Gud, ulvene har kanskje allerede spist dem. Så umenneskelig av deg å forlate barna dine sånn!» Til slutt ble tømmerhuggeren utålmodig, for hun sa mer enn tjue ganger at hun hadde sagt at de kom til å angre på det. Han trua med å slå henne hvis hun ikke holdt munn. Det var ikke det at tømmerhuggeren kanskje ikke var enda mer lei seg enn kona si, men det var fordi hun plagde ham, og han var av den typen menneske som liker kvinner som snakker godt, men som finner det veldig irriterende med dem som alltid har rett. Tømmerhuggerkona gråt: «Akk! Hvor er nå barna mine, de stakkars barna mine?» Og hun sa det nå så høyt at barna, som stod ved døra, hørte det og begynte å rope alle sammen: «Her er vi! Her er vi!» Hun løp straks ut for å åpne døra for dem, og mens hun omfavna dem, sa hun: «Så glad jeg er for å se dere igjen mine kjære barn. Dere er nok veldig slitne, og dere er nok veldig sultne. Og du Peter, så skitten du er, kom så skal jeg vaske deg. Peter var den eldste sønnen hennes, som hun elska mer enn alle de andre, fordi han var litt rødhåra, og hun var litt rødhåra. De satte seg til bords, og spiste med en appetitt som gleda faren og mora. Og de fortalte dem om hvor redde de hadde vært i skogen, mens nesten alle snakka i munnen på hverandre: Disse gode menneskene var glade for å se barna sine igjen, og denne gleden varte så lenge de ti dalene varte; men da pengene var brukt opp, falt de tilbake i sin første sorg; og de bestemte seg for å forlate dem i skogen igjen, og for å ikke mislykkes denne gangen, tok de dem mye lengre enn første gang. Men de kunne ikke snakke om det så hemmelig at de ikke ble hørt av Tommeliten, som planla å komme seg ut av det sånn som han allerede hadde gjort. Men selv om han stod opp tidlig om morgenen for å gå og samle små steiner, kunne han ikke få det til, for døra til huset fant han låst med dobbel lås. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Da tømmerhuggerkona ga dem hver et stykke brød til frokost, tenkte han at han kunne bruke brødet i stedet for steiner ved å kaste smuler fra det langs veiene de gikk, så han la det i lomma. [Illustrasjon] Faren og mora tok dem til den tetteste og mørkeste delen av skogen, og så snart de var der, tok de en avsidesliggende sti og forlot dem der. Tommeliten ble ikke spesielt bekymra, fordi han trodde han lett kunne finne veien tilbake ved hjelp av brødet han hadde strødd langs veien. Men han ble veldig overraska da han ikke kunne finne en eneste smule, fuglene hadde kommet og spist alle sammen. Derfor var de svært ulykkelige, for jo mer de gikk, jo mer gikk de seg vill, og de trengte dypere og dypere inn i skogen. Natta kom, og det blåste opp en stor vind som skremte dem fryktelig. De trodde de hørte ulvehyl fra alle kanter, og tenkte at de kom for å spise dem. De vågde nesten ikke å snakke eller snu hodet. Det kom et kraftig regnvær som gjorde dem helt gjennomvåte. De gled for hvert skritt og falt i gjørma, hvor de reiste seg opp igjen helt tilsølt, uten å vite hva de skulle gjøre med hendene sine. Tommeliten klatra opp i et tre for å se om han kunne oppdage noe. Etter å ha snudd hodet i alle retninger, så han et lite lys som fra et stearinlys, men som var veldig langt borte på den andre sida av skogen. Han klatra ned fra treet, og da han kom ned på bakken, så han ingenting mer. Det gjorde ham fortvila. Men etter å ha gått ei stund sammen med brødrene sine i den retninga han hadde sett lyset, så han det igjen da de kom ut av skogen. Til slutt kom de til huset hvor lyset kom fra, men ikke uten frykt, for ofte mista de det av syne, noe som skjedde hver gang de gikk ned i en dal. De banka på døra, og ei snill dame kom for å åpne for dem. Hun spurte hva de ville. Tommeliten sa til henne at de var fattige barn som hadde gått seg vill i skogen, og ba i barmhjertighetens navn om å få lov å overnatte. Denne dama, som så at de alle var så pene barn, begynte å gråte, og sa til dem: [Illustrasjon] «Akk! Mine stakkars barn, hvordan har dere kommet hit? Dere må forstå at dette er huset til en rise som spiser små barn.» «Akk, kjære frue», svarte Tommeliten, som skalv av all sin kraft like mye som brødrene sine, «hva skal vi gjøre? Ulvene i skogen kommer garantert ikke til å nøle med å spise oss i natt, hvis vi ikke får lov å komme inn hos dere. Og hvis det er som du sier, foretrekker vi at det er Deres herre som spiser oss. Kanskje han vil ha medlidenhet med oss om De ber ham om det.» Kona til risen, som trodde hun kunne skjule dem for mannen sin til neste morgen, lot dem komme inn og tok dem med så de kunne få varme seg ved en god og varm peis, hvor det var en hel sau på spiddet til risens middag. Da de begynte å få varmen i seg, hørte de tre eller fire kraftige slag på døra. Det var risen som kom tilbake. Kona hans fikk dem straks til å gjemme seg under senga og gikk for å åpne døra. Risen spurte først om middagen var klar og om vinen var tappa, og satte seg straks til bords. Sauen var fortsatt helt blodig, men det syntes han bare var godt. Men han lukta til høyre og venstre, og sa at han lukta ferskt kjøtt. «Det må være den kalven jeg nettopp har tilberedt du lukter», sa kona hans. «Jeg lukter ferskt kjøtt, sier jeg jo», svarte risen, og så på kona si med et skjevt blikk, «og det er noe her jeg ikke forstår.» Og mens han sa disse ordene, reiste han seg fra bordet og gikk rett til senga. «Aha!» sa han. «Så du ønsker å lure meg du, forbannede kvinne. Jeg vet ikke hva som hindrer meg i å spise deg også! Bra for deg at du er en gammel tosk. Her er det vilt som kommer godt med nå når mine tre rise-venner skal komme og besøke meg om noen dager.» Han dro dem ut fra under senga en etter en. De stakkars barna falt på kne og ba om nåde, men de hadde å gjøre med den mest grusomme av alle riser, som var så langt fra å ha medlidenhet at han allerede slukte dem med øynene, og sa til kona si at dette ville bli noen deilige godbiter når hun hadde fått lagd en god saus til dem. [Illustrasjon] Han gikk for å hente en stor kniv, og mens han nærma seg de stakkars barna, slipte han den på en lang stein som han holdt i venstre hånd. Han hadde allerede grepet en av dem, da kona hans sa til ham: «Hva er det du holder på med denne tida av døgnet? Har du ikke mer enn nok tid i morgen tidlig?» «Stille med deg!» sa risen. «Da ville de bare blitt enda reddere!» «Men du jo har fortsatt så mye kjøtt her», sa kona hans. «Her er en kalv, to sauer og en halv gris.» «Det har du rett i», sa risen. «Gi dem en god middag slik at de ikke blir tynne, og gå og få dem til sengs.» Den snille dama var overlykkelig, og ga dem en god middag, men de klarte ikke å spise fordi de var så grepet av frykt. Risen begynte å drikke igjen, glad for å ha noe så godt å servere vennene sine. Han drakk et dusin glass mer enn vanlig, noe som gjorde ham litt berusa, og som tvang ham til å gå og legge seg. Risen hadde syv døtre som fortsatt bare var barn. Disse små risedøtrene hadde alle en veldig pen hudfarge, fordi de spiste ferskt kjøtt som faren sin; men de hadde små grå og helt runde øyne, ei krokete nese og en veldig stor munn - med lange, veldig skarpe og veldig spredte tenner. De hadde ennå ikke rukket å bli spesielt slemme; men det lå an til mye rart, for de beit allerede de små barna for å suge blodet deres. De hadde blitt sendt til sengs tidlig, og de var alle syv i ei stor seng, hver med ei gullkrone på hodet. I samme rommet var det ei annen seng av samme størrelse, det var i denne senga at risens kone la de syv små guttene, etterpå gikk hun og la seg ved sida av mannen sin. Tommeliten, som hadde latt merke til at risens døtre hadde gullkroner på hodet, og som var redd for at risen plutselig skulle angre på at han ikke hadde drept dem samme kveld, stod opp midt på natta, og tok sine brødres og sin egen lue, og gikk forsiktig for å sette dem på hodet til risens syv døtre etter å ha tatt av dem gullkronene deres, som han satte på hodet til brødre sine og sitt eget, slik at risen skulle ta dem for sine døtre, og sine døtre for guttene han ville drepe. Planen fungerte som han hadde tenkt; for risen, som våkna ved midnatt, angra på at han hadde utsatt til neste dag det han kunne ha gjort kvelden før. Så han kasta seg brått ut av senga, og tok den store kniven sin. «La oss se hvordan småguttene våre har det», sa han. «La oss ikke gjøre det to ganger.» Han gikk deretter famlende opp til rommet til døtrene sine og nærma seg senga hvor de små guttene var, som alle sov unntatt Tommeliten. Han ble veldig redd da han kjente at risens hånd følte på hodet hans, slik han hadde følt på hodene til alle brødre hans. Risen, som i mørket følte de gylne kronene, sa: «Har du sett, var i ferd med å gjøre et godt stykke arbeid der! Jeg skjønner godt at jeg drakk for mye i går kveld.» Deretter gikk han til senga til døtrene sine, hvor han følte de små luene til guttene. «Ah, der har vi dem, disse karene våre», sa han. «La oss gjøre det kjapt.» Mens han sa disse ordene, skar han halsen over på de syv døtrene sine, uten å nøle. Svært fornøyd med denne ekspedisjonen, gikk han tilbake for å legge seg i senga ved sida av kona si. [Illustrasjon] Så snart Tommeliten hørte at risen snorka, vekka han brødre sine og ba dem raskt om å kle på seg og følge etter ham. De gikk stille ned i hagen og hoppa over muren. Så løp de nesten hele natta, uten å vite hvor de gikk hen, mens de skalv av frykt. Da risen våkna, sa han til kona si: «Gå opp og ta deg av de små guttene fra i går kveld.» Risekona var veldig overraska over sin manns godhet, uten å mistenke måten han mente at hun skulle ta seg av dem på, og trodde at han beordret henne til å gå og kle på dem. Hun gikk opp, og ble helt forskrekka da hun så de syv døtre sine med kuttet strupe og svømmende i sitt eget blod. Hun begynte med å besvime (for det er det første tiltaket nesten alle kvinner tar seg til i slike situasjoner). Risen, som var redd for at kona hans kom til å bruke for lang tid på å gjøre arbeidet han hadde gitt henne, gikk opp for å hjelpe. Og han ble ikke noe mindre overraska enn kona si da han så dette fryktelige synet. «Åh! Hva har jeg gjort!?» ropte han. «Dette skal de få betale for, de stakkarene, og det straks!» Han kasta straks ei bøtte vann i ansiktet på kona si, og fikk henne til å komme til seg selv igjen. «Gi meg syvmilsstøvlene mine, og det litt brennkvikt», sa han til henne, «slik at jeg kan få tak i dem.» Han dro av gårde, og etter å ha løpt langt i alle retninger, kom han til slutt inn på veien hvor disse stakkars barna gikk, som ikke var mer enn hundre skritt fra farens hus. De så risen som gikk fra fjell til fjell, og som kryssa elver like lett som om han hoppa over små bekker. Tommeliten, som så en hul stein rett ved stedet hvor de var, fikk de seks brødre sine til å gjemme seg der, og gjemte seg selv også, mens han hele tida holdt øye med hva risen gjorde. Risen, som var veldig sliten etter den lange veien han hadde gått forgjeves (for syvmilsstøvler sliter veldig på mannen), ville hvile seg, og helt tilfeldighet satte han seg på steinen hvor de små guttene hadde gjemt seg. Siden han har så utslitt at han ikke klarte å stå imot, sovna han etter å ha hvilt seg ei stund, og begynte å snorke så fryktelig at de stakkars barna ble like redde som de hadde vært da han holdt den store kniven for å kutte strupene deres. Tommeliten var ikke like redd, og sa til brødrene sine at de skulle flykte hjem så raskt de kunne mens risen sov tungt, og at de ikke skulle bry seg noe mer om ham. De fulgte rådet hans, og kom seg raskt hjem. Tommeliten derimot lista seg bort til risen, trakk støvlene forsiktig av ham, og forta seg å ta dem på seg - støvlene var veldig store og veldig brede, men siden de var magiske, hadde de evnen til å utvide og krympe seg etter beinet til den som hadde dem på, sånn at de passa perfekt til føttene og beina hans som om de var lagd for ham. [Illustrasjon] Han gikk rett til risens hus, hvor han fant kona hans som gråt ved sida av døtrene sine, som lå der med kuttede struper. «Mannen din er i stor fare», sa Tommeliten til henne, «for han har blitt tatt av en gruppe røvere som har sverga å drepe ham hvis han ikke gir dem alt gullet og sølvet sitt. I det øyeblikket de holdt dolken mot halsen hans, så han meg og ba meg komme og advare deg om situasjonen, og be deg om å gi meg alt han har av verdi uten å holde noe tilbake, for ellers vil de drepe ham uten nåde: Siden saken haster sånn, ville han at jeg skulle bruke syvmilsstøvlene hans som du ser her for å skynde meg, og også for at du ikke skal tro at jeg er en bedrager.» Den snille dama ble veldig redd, og ga ham straks alt hun hadde; for denne risen var faktisk en veldig god ektemann, selv om han spiste små barn. Tommeliten, som nå var lasta med alle rikdommene til risen, dro tilbake til sin fars hus, hvor han ble mottatt med stor glede. Det er mange som ikke er enige i denne siste hendelsen, og som hevder at Tommeliten aldri stjal fra risen; at sannheten er at han ikke hadde noen skrupler med å ta syvmilsstøvlene hans fordi han bare brukte dem til å løpe for å fange små barn. Disse menneskene forsikrer oss om at de vet at dette er fra en pålitelig kilde, og at de til og med har spist og drukket i tømmerhuggerens hus. De forsikrer oss om at da Tommeliten hadde tatt på seg risens støvler, dro han til hoffet, hvor han visste at de var veldig bekymra for en hær som var to hundre mil unna, og for utfallet av et slag som hadde blitt utkjempa. De sier at han dro for å finne kongen, og sa til ham at hvis han ønska det, kunne han bringe nyheter om hæren før dagen var omme. Kongen lovte ham en stor sum penger hvis han klarte det. Tommeliten brakte nyheter samme kveld, og denne første turen gjorde ham kjent. Han tjente alt han trengte, for kongen betalte ham veldig godt for å bringe ordrene sine til hæren, og en mengde damer ga ham alt han ønska for å få nyheter om kjærestene sine, og det var det som gav ham størst fortjeneste. Det var noen kvinner som ga ham brev til ektemennene sine, men de betalte ham så dårlig, og det ble så lite av det, at han ikke brydde seg om å regne med det han tjente på den måten. Etter å ha jobba som budbringer ei stund og fått samla seg mye rikdom, dro han tilbake til faren sin, hvor det er umulig å forestille seg gleden de hadde av å se ham igjen. Han satte hele familien sin i god stand. Han kjøpte nye embeter for faren og brødrene sine; og dermed etablerte han dem alle, og gjorde samtidig en god figur ved hoffet. * * * Ordforklaringer daler: spesialdaler, gammel norsk sølvmynt, 5 mark, 120 skilling, tilsvarer rundt 230 kroner i dag rise: ond kjempe, stort troll * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Fransk kunsteventyr av Charles Perrault (1628-1703). (Offentlig eiendom - public domain) Originaltittel: Le Petit Poucet Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning Basert på den originale franske teksten fra Histoires ou Contes du temps passé, 1697 (fr.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain) Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Gustave Doré (1832-1883) Kilde: Charles Perraults sagor, 1873 (archive.org) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.