Kvitebjørn kong Valemon Så var det en gang, som vel kunne være, en konge. Han hadde to døtre som var stygge og slemme, men den tredje var så vakker og blid som klare dagen, og kongen og alle var glad i henne. Hun drømte en gang om en gullkrans, som var så flott at hun ikke kunne leve om hun ikke fikk den. Men da hun ikke kunne få den, ble hun lei seg og kunne ikke tale av sorg. Og da kongen fikk vite at det var kransen hun sørga over, så sendte han ut en som var klippa ut på lag som den kongsdattera hadde drømt om, og sendte bud til gullsmedene i alle land om de kunne skaffe en akkurat som den. De arbeida både dag og natt, men noen av kransene slengte hun, og andre ville hun ikke så mye som se på. En gang som hun var i skogen, fikk hun se en kvitbjørn, som hadde den kransen hun hadde drømt om mellom labbene og lekte med. Så ville hun kjøpe den. Nei, den var ikke til salgs for penger, men bare om han fikk henne selv. Ja, det var ikke verdt å leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, for hun bare måtte ha kransen, og så ble de enige om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen. Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade, fordi hun var glad igjen, og kongen mente at det kunne saktens ikke være så vanskelig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele krigsmakta ut rundt slottet for å kjempe mot ham. Men da kvitbjørnen kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for det var ingenting som beit på ham. Han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette tenkte kongen ville bare ende med ødeleggelse; så han sendte ut den eldste dattera, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór av sted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen: «Har du sittet mykere, har du sett klarere?» sa han. «Ja, på min mors fang satt jeg mykere, i min fars gård så jeg klarere», sa hun. «Ja, da er du ikke den rette», sa kvitbjørnen, og jagde henne hjem igjen. Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det på samme måte. Krigsmakta var ute og skulle kjempe imot kvitbjørnen; men hverken jern eller stål beit på ham. Og så slo ham dem ned som gress, så kongen måtte be ham å holde opp, og så sendte han ut den nest eldste dattera, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór av sted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbjørnen: «Har du sett klarere, har du sittet mykere?» sa han. «Ja», sa hun, «i min fars gård så jeg klarere, på min mors fang satt jeg mykere.» «Ja, da er du ikke den rette», sa kvitbjørnen, og jagde henne hjem igjen. Den tredje torsdagen kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de forrige gangene. Da syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakta, og så gav han ham den tredje dattera i Guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste av sted langt og lenger enn langt, og da de hadde kommet bort i skogen, så spurte han henne som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mykere og sett klarere. [Illustrasjon: Kongsdattera rir på kvitebjørnen] «*Nei aldri!*» sa hun. «Ja, du er den rette», sa han. Så kom de til et slott som var så gildt, at det slottet hennes far hadde, var som den usleste husmannsplass sammenligna med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn å passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natta var han hos henne, og da var han et menneske. Alt gikk både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mere og mere trist, og hun bad om hun kunne få lov å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men først måtte hun love ham at hun gjerne kunne lytte på det faren sa, men ikke på det mora ville hun skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville mora sende med henne et lys, for at hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gjøre; «det er til skade, og ikke til gagn.» Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det første hun gjorde, da han hadde sovna, det var at hun tente den og lyste på ham. Han var så vakker, at hun syntes hun aldri kunne se nok på ham; men mens hun lyste, så dryppa det en varm talgdråpe på panna hans, og så våkna han. «Hva er det du har gjort?» sa han. «Nå har du gjort oss ulykkelige begge to. Det var ikke mer enn en måned igjen, hadde du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er ei trollkjerring som har omskapt meg, så jeg er kvitbjørn om dagen. Men nå er det forbi med oss, nå må jeg dra dit og ta henne.» Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise, og han skulle reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være med. Det var ingen råd til det, sa han; men da han fór av sted i bjørnehammen, tok hun tak i pelsen likevel, kasta seg opp på ryggen hans og holdt seg godt fast. Så gikk det av sted over ur og berg, gjennom holt og kratt, til klærne ble revet av henne, og hun var så dødelig trøtt at hun slapp taket og ikke visste mer av seg. Da hun våkna, var hun i en stor skog, og så la hun av sted igjen, men hun visste ikke hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til ei hytte. Der var det to kvinnfolk, ei gammel kone og en vakker liten jentunge. Kongsdattera spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong Valemon. «Ja, han fór forbi her i dag tidlig; men han fór så fort at du visst aldri tar ham igjen», sa de. Jentungen fór om og klippa og lekte seg med ei gullsaks, som var slik at silke- og fløyelsremsene fløy om henne bare hun klippa i lufta. Der *den* var, mangla det aldri klær. «Men denne kona som skal fare så vidt og så vonde veier, hun må slite hardt», sa jentungen. «Hun kunne trenge denne saksa mere hun enn jeg, til å klippe klær til seg», sa hun, og så bad hun om hun ikke fikk lov til å gi henne saksa. Jo, det skulle hun få lov til. Så reiste kongsdattera av sted igjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende på, både dagen og natta, og neste morgen kom hun til ei hytte igjen. Der var det også to kvinnfolk, ei gammel kone og en jentunge. «God dag», sa kongsdattera. «Har dere sett noe til Kvitebjørnen kong Valemon?» spurte hun dem. «Var det du som skulle hatt ham kanskje?» sa kjerringa. Det var da det. «Jo, han fór forbi her i går; men han fór så fort at du nok aldri tar ham igjen.» Jentungen gikk på gulvet og lekte seg med ei flaske, som var slik at den skjenka alt hva de ville ha, og der *den* var, trengtes det aldri drikke. «Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan tørste og lide mye annet vondt», sa jentungen. «Hun kan trenge denne flasken mere hun enn jeg», sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne flaska. Ja, det skulle hun få. Så fikk kongsdattera flaska, takka for seg og reiste av sted igjen bort igjennom den samme skogen, både den dagen og natta med. Den tredje morgenen kom hun til ei hytte, hvor der også var ei gammel kone og en jentunge. [Illustrasjon: Kongsdattera kommer til enda ei hytte] «God dag», sa kongsdattera. «God dag igjen», sa kjerringa. «Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?» sa hun. «Kanskje det var du som skulle hatt ham?» sa kjerringa. Ja, det var da det. «Jo, han fór forbi her i går kveld, men han fór så fort at du aldri tar ham igjen», sa hun. Jentungen gikk på gulvet og lekte seg med en duk, som var slik at når de sa til den: «Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!» så gjorde den det, og der *den* var, mangla det aldri godmat. «Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier», sa jentungen, «hun kan både sulte og lide mye annet vondt, så hun kan trenge denne duken mere, hun enn jeg», sa hun. Og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne duken. Det skulle hun ha lov til. Så tok kongsdattera duken og takka for seg, og reiste av sted langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke skogen, hele den dagen og natta, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt at hun ikke kunne se noen ende på det. Det var ei hytte der også, og da hun kom inn, var det første hun sa: «God dag, har dere sett om Kvitebjørn kong Valemon har fart denne veien?» «God dag igjen», sa kjerringa. «Det var kanskje du som skulle hatt ham?» sa hun. Det var da det. «Ja, han fór forbi oppetter berget for tre dager siden; men der kan ikke noen ikke-flyvende komme opp», sa hun. I denne hytta var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang de i skjørtet på mora si og skreik etter mat. Kjerringa satte på varmen ei gryte full med runde småstein. Kongsdattera spurte hva det skulle bety. De var så fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde til mat eller klær, og det var så vondt å høre barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen og sa: «Nå er potetene snart kokt», så var det som om det døyva sulten, og så holdt de ut ei stund, sa hun. Det varte ikke lenge før kongsdattera fikk frem duken og flaska, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klippa hun klær til dem med gullsaksa. «Ja», sa kjerringa i hytta, «siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde hva vi kan for å prøve å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er en av de beste smeder. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg få ham til å smi klør til deg til hender og føtter; så får du prøve å krabbe deg opp.» Da smeden kom, gikk han i gang med klørne straks, og den andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til å vente, men takka for seg, hogg seg fast, og krøyp og krabba med stålklørne hele dagen og natta. Og da hun var så trøtt, så trøtt, at hun syntes hun ikke kunne løfte ei hånd mere, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Der var det ei slette, med åkrer og enger så store og vide, at hun aldri hadde tenkt seg så vidt og så jevnt, og rett ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i ei tue. «Hva er på ferde her?» spurte kongsdattera. Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde fortrylla Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få snakke med henne. Nei, var det sannsynlig, det var da rent umulig. Så satte hun seg utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksa, så fløyels- og silke-klærne føyk som i en snøstorm. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksa: «For alt det skredderne strever, så er det ikke nok», sa hun, «det er for mange som skal kles opp.» For penger var den ikke til salgs, sa kongsdattera. Men hun skulle få den, om hun fikk lov å sove med kjæresten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv få ham til å sovne og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, gav hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne, alt det kongsdattera ropte og gråt. [Illustrasjon: Kongsdattera prøver å vekke Valemon] Den neste dagen gikk kongsdattera utenfor vinduene igjen, og satte seg til å skjenke av flaska. Det fossa som en bekk både med øl og med vin, og den ble aldri tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe den; for «alt det de strever med å brygge og brenne, så er det ikke nok, det er for mange som skal ha drikke», sa hun. For penger var den ikke til salgs, sa kongsdattera. Men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv få ham til å sovne og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, gav hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke bedre den natta enn den forrige - han var ikke god for å våkne, alt det kongsdattera ropte og gråt. Men den natta var det en av håndverkerne som arbeida i rommet ved siden av. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang sammen, og neste dagen sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdattera som skulle frelst ham. Den dagen gikk det med duken akkurat som med saksa og flaska. Da det var ved middagstid, gikk kongsdattera utenfor slottet, tok frem duken og sa: «Duk, bred deg og red deg med alle gode retter», så var det mat så det var nok til hundre mann; men kongsdattera satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; «for alt det de koker og steiker, så er det ikke nok, det er for mange munner som skal ha mat», sa hun. For penger var den ikke til salgs, sa kongsdattera, men fikk hun lov å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun få ham til å sovne, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken. Men den ganga passa han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok ei stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok. Men enda så vondt det gjorde, rørte han seg ikke, og så fikk kongsdattera lov å komme inn til ham. Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å lage en fallem i den broa brudeferda skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferda. Da hun kom utpå, gikk lemmen opp med bruden og alle de trollkjerringene som var brudepikene hennes. [Illustrasjon: Trollkjerringa og brudeferda faller gjennom lemmen] Men kong Valemon og kongsdattera og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet og tok av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne bære, og fór så av sted til hans land, og skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor det var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne frem til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt. * * * Ordforklaringer kvitbjørn: isbjørn stagge: stanse, stoppe, hindre gild: flott, staselig * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain) Kilde: Udvalgte folkeeventyr. Ny samling, 1907 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain) Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning. Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914) Kilder: commons.wikimedia.org Udvalgte folkeeventyr. Ny samling, 1907 (nb.no) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.