Han far sjøl i stua

    Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for ulven. «Jeg skal vel lure den gråtassen», sa han til slutt, og gav seg til å grave ei ulvestue. Da han hadde gravd dypt nok, satte han en stolpe midt ned i ulvestua, og på den stolpen slo han ei skive, og på den skiva satte han en liten hund, og over grava la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå det strødde han snø, så tassen ikke skulle se at det var ei grav under.
    Da det led ut på natta, ble den vesle hunden lei av å stå der. «Vov, vov, vov!» sa han, og gjødde mot månen.
    Så kom en rev ruslende og ruslende, og tenkte han skulle ordentlig vise seg fram, og så gjorde han et hopp — rett ned i ulvestua.
    Da det led litt lenger ut på natta, så ble den vesle hunden så lei og så sulten, og så begynte han på å gjø og gneldre: «Vov, vov, vov!» sa han.
    Rett som det var, kom en ulv tassende og tassende. Han tenkte nok han skulle hente seg ei feit steik, og så gjorde han et hopp — rett ned i ulvestua.
    Da det led ut i grålysinga om morgenen, kom nordensnøen, og det ble så kaldt at den vesle hunden stod og frøys og skalv, og så var han så trett og sulten. «Vov, vov, vov, vov!» sa han og gjødde i ett sett.
    [Illustrasjon: Hunden gjør mens bjørnen kommer luskende]
    Så kom en bjørn labbende og labbende bortover og kasta på seg, og tenkte han skulle nok få seg en godbit på morgenkvisten. Så kasta han i vei ut på kvistene — rett ned i ulvestua.
    Da det led litt lenger ut på morgenen, kom det gåendes ei gammal fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som stod der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natta. Ja, hun la seg på kne og kikka nedi.
    «Er du kommet i fella nå, Mikkel?» sa hun til reven, for ham så hun først. «Til pass til deg, din hønsetjuv! — Du og, gråtass?» sa hun til ulven; «har du revet geit og sau, så blir du nå pint og plaga dau. — Jøye meg da, bamse! Sitter du i fella du og, din merraflåer? Ja, deg skal vi flenge, og deg skal vi flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!» skreik kjerringa ivrig og trua bjørnen. Men i det samme falt posen frem over hodet på henne, og kjerringa røyk — rett ned i ulvestua.
    [Illustrasjon: Fantekjerringa faller ned i ulvefella]
    Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, ulven i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde.
    Men da det ble ordentlig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimsa han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: «Kan du ikke sitte rolig du da, din svivehale, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest», — for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen.
    Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Svivehale. Den natta syntes han han hadde gjort et godt kast.

* * *

Ordforklaringer

    ulvestue: ulvefelle
    gjøre et godt kast: være heldig, ha flaks, gjøre et godt terningkast

* * *

Lastet fra: EventyrForAlle.no

Les og hør kjente og ukjente eventyr,
gratis på norsk.

* * *

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Eventyr, 1928 (wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

* * *

Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938)

Kilde: Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr. Andet oplag, 1910 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.