Julebesøket i prestegården Julereisa Den første reisa jeg gjorde i livet mitt, var ei julereise. Det var en glede uten like, og alle de små trekkene ved reisa og begivenhetene gjorde et så levende inntrykk på meg, at jeg ennå, selv etter så mange år, husker det som om det var i går. En prestefamilie som bodde noen mil fra byen, der sønnene var studenter og bodde hos foreldrene mine, hadde invitert meg og søstrene mine dit til jul. [Illustrasjon] Julaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart. Men et helt reisefølge, som delvis skulle gjeste prestegården, dels reise på julebesøk et annet sted i bygda, hadde blitt enige om å dra ut på samme tid. Der var det koftekledde karer i spiss-sleder, herrer og damer i breisleder, og kjerrer med to hester for, fyllt opp med tallrike folk av alle slag. I to av disse kjørte prestesønnene og deres reisefølge, damer fra byen, et par andre studenter hvor den ene var teolog og den andre en lege, noe som gjorde at han til vanlig ble kalt doktoren, samt jeg og noen barn. Siden føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi på isen, som hadde lagt seg svært tidlig, en tre fjerdings vei. Der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperligt; det var friskt vintervær, og det gikk muntert av sted; bjellene klang lystig; reisefølget lo og fjasa, bøndene jubla høyt; hestene dampet om kapp med studentenes piper; solstrålene brøyt igjennom tak og tindre på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom opp på høydene hvor det åpnet seg utsikt, stod himmelen i vinteraftenens glødende farger, og sola kastet det sterke røde lyset sitt over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, og over skog og lund, som ble avskygga i usikre omriss gjennom tåke og dis. Den spredte det rosefargede vinterskjæret sitt utover tåkehavet, som bølget med et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, og lå vidt over is, og fjord, og bygder. Men vår posisjon var høyere; vi var nå ute av tåka, høyt over tåkehavet, og rett foran oss hevet mørke skogkledde åser seg klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skille hvert tre på høyden av dem. Fra ei kirke hvor tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner oss imøte, og selve landskabet lå i en stemning, som gikk i ett med dem. Grepet av den milde aftenstemninga som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble reisefølget mere taus og stille, helt til vi kom til et hvilested hvor Hestene skulle puste, og vi spiste ettermiddagsmat. Da vi igjen kom av sted, gikk dagen mot slutten, men det var ikke så veldig mørkt, for den hvite sneen kasta stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente at det ville bli kaldt på natta, fordi det var «stjerneromt», sa de. Øst over skogen tindret kalde, sølvklare striper i himmelranden, og om en stund kom månen frem. – Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart sprang vi av sted henover åser og høyder hvor granene stod pudra og snetynga, og under greinene og mellom stammene så vi inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alver og troll å drive sine skøyeraktige spill. Nå og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi hen igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammene dannet høye søylehaller, hvor eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen så ut til å tre gjøglende frem og vise seg i det usikre lyset. Månen skinte sparsomt bort igjennom skogen, for å forsvinne igjen i det neste øyeblikk eller bli forvandlet til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nå slynget veien seg ned igjennom ei dyp kløft, som innfattet de snedekte landskapene som ei ramme med de bratte sidene sine, med skygger av åser og mørke skoger, som lå vidt og bredt nedenunder. Endelig var vi nede, og nå gikk det igjen raskt av sted over en islagt fjord. Kulda ble mer merkbar. Her blåste en skarp nordavind, som tvang oss til å dra luene lengre ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, og til å trampe i kjerra og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og de lange skyggene deres fór flyktig hen over fjorden. Av og til gikk det dundrende brak i isen. Bydamene skreik høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde testet verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte etter oss i ei breislede, skreik enda høyere, og hver gang det brakte, ropte han: «Pine død, tror jeg ikke, det er best at vi snur og kjører til land!» Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på, at det var omtrent like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til som svar på ropet hans, at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem. Da ville han være alene og ha vanskelig for å redde hest og kjæreste fra ulveflokkene, som man hadde snakket om på hvileplassen og skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den redde nærmet vi oss land temmelig raskt; allikevel bekreftet han visstnok det gamle ordtaket, at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i kjerra, og mens han stirrende inn i skyggen under en av de høye øyene som lå her, ropte han: «Hva er det som rører seg der inne?» «Hva?» – «Hvor?» «Der inne, på isen under øya – nå kommer det frem i månelyset, nord for den bratte bergveggen.» «En ulveflokk!» ropte man i munnen på hverandre. «Man skal ikke male fanden på veggen!» utbrøyt en i følget. «Det er syv stykker.» «Ja, hadde jeg sant nok ei rifle, skulle minst en av dem være dødens!» sa doktoren med overbevisningens inderlighet. «De kommer etter oss!» ropte skyssgutten på breisleden. «Huff og huff!» skreik bydamene våre. «Hvem?» spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunket i en dyp samtale med kjæresten sin, og nå visste han ikke hva samtalen var om, eller hva som var på ferde. «Hva for noe?» spurte han oppskremt og forstyrra. «Å, ulveflokken der nord for øya», sa skyssgutten. «Hvor?» ropte han kjapt, og før han ennå hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den satte av sted i voldsom fart forbi oss hen imot land. Våre hester, som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksemplet, men akkurat da vi svingte opp langs en odde der isveien tok i land opp ei skråning, merket hestene ulvene, som også hadde tatt landjorda fatt, og kom luntende den ene etter den andre, og viste seg så lange og gråe mot himlen på en liten høyde bortenfor veien. Skye satte hestene våre ut. Den svære kjerra slingra sterkt på skråplanet, velta plutselig og kasta hele innholdet sitt av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn, samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker, om hverandre i en tett hop ut i snefonnene. Det oppstod skrik og støy og latter. Det ble sparking og kravling for å ikke bli kvalt i sneen eller av massene som lå ovenpå, og for å komme fra hverandre og på beina igjen. En hadde fått en koffert i fanget, en annen et par damer, en hadde falt på hodet inn i ei hatteeske, en annen rotet i ei nistetine med føttene, visstnok ei uheldig stilling, men for barna åpnet den en smilende utsikt til pannekaker og småbakst. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunsten hadde tatt til seg kuskens sete og oppgave, hadde sluppet tømmene i forvirring og latt hestene løpe. Da han nå oppdaget at ingen hadde kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra hans egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munnen på hele følget over all denne støyen og kvalmen for ingenting. [Illustrasjon] «Kan dere ikke komme opp fra hverandre?» utbrøt han. «Det ser jo ut som at den nye senga i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg skulle bare ønske at jeg kunne skaffe dere en større snefonn til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjerter ut av dere før dere kommer opp, og det gjør dere med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og ville vel presentere dere for presten som et Juletrollsfølge? Nå må dere se til å komme dere på beina igjen! Han lille utysket der i den gule kappa – syns han at det er tid nå til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme av sted alle sammen og stans skrålet og latteren deres!» ropte han ivrig. Over hans upassende iver og tale, over de snepuddrede, underlig forkledde skikkelsene som reiste seg eller ble dro frem i månelyset, og over de hjelpeløse tilstandene enkelte av følget befant seg i, vokste latteren og tiltok støyen urovekkende. Det gjorde kusken enda sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som ble skremt av larmen og hadde tatt flukten ved latteren og bjelleklangen – man tenkte ikke på sleden eller på hestene før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa: «Ja, la oss det! Du vil rimeligvis bære oss alle på den brede ryggen din – men pust i bakken først – du ser jo at de bare ler av deg. – Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre? Slapp du dem ikke?» «Ble av hestene! Slapp dem? Ja visst slapp jeg dem, ja», svarte kjøresvennen uforknytt. «Tror du jeg kan holde hestene igjen når de løper løpsk?! Takk bare for at dere alle er hele.» «Når du velter skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hesten slepe deg over stokk og stein.» Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt, og med slikt alvor, kom fra en av storbondene i området, som i spissen for det øvrige følget nå innhentet oss her. Han tok seg med iver av vår hjelpeløse forfatning, stilte arbeidskaren sin til vår hjelp og tok i et tak selv. Man fikk nå vite at kjerra lå i et søkk eller ei grop litt lengre opp. Skjækene var knekt, men heldigvis var hestene tatt hånd om av skysskaren på den breisleden som kjørte helt forrerst. Under masse snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop, ble bydamene våre tatt opp og pakket sammen på noen av de andre sledene som var ankommet, mens vedkommende herrer fant seg i å stå på meiene slik som kjøresvennene. Hele reisefølget forsvant snart fra oss som fortsatt gikk omkring kjerra og prøvde å holde varmen ved like ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som hadde blitt sendt til en av de nærmeste gårdene, igjen med noen lånte skjæker, og vi fikk så vidt fiksa skaden slik at vi langt om lenge og ynkeligt forfrosne kom frem til prestegården. Prestens familie «Nå, er dere endelig der? Velkomne skal dere være – Gud velsigne dere alle sammen», sa den gamle prestemannen som tok imot oss i inngangspartiet. «Og dobbelt velkomne, siden dere ikke har kommet til skade ved hestene – og siden tassen ikke tok dere» tilføyde han spøkende og fulgte oss, etter at vi hadde tatt av reiseklærne og sjekket neser og ører, inn til familien og damene, som var i ferd med å sette seg til julekveldsbordet. Dette hyggelige huset, disse vennlige menneskene, og denne kvelden står for hukommelsen min blant de beste minnene fra barndommen min. Den festlige belysninga og hvordan alt var ordnet, den milde freden som i uhyklet fromhets skygge så ut til å ha funnet bolig her, det velgjørende inntrykket av kveldsandakten før nattverdsbordet, den fortreffelige familien, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, trivelige døtrene, de stødige, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter som siden ble vekket ved minner og fortellingen om vår reises begivenheter og uhell, de raske studentenes og de fjasende dameness moro og vrøvlerier – alt dette plasserte meg med ett som i et nytt, ukjent land. En stor del av det som da ble sagt og fortalt, har i årenes løp forsvunnet fra minnet mitt. Det som best har holdt seg i hukommelsen min, er de fortellingene, sagnene og eventyrene som ble fortalt. Også har jeg senere hatt anledning til å oppfriske dem ved å høre dem igjen i de områdene hvor de hørte hjemme. I det følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem. En av damene fra byen kalte frem denne underholdninga, idet hun under samtalen, jeg husker ikke ved hvilken foranledning, ytret at troa på huldre og underjordiske var utslettet. Studentene sa imot henne og gav eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa, at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av barndommen sin, trodde man like sikkert på disse «fostre av overtroa» som på et evangelium. «Ja», sa gamle-presten, «det er dessverre altfor sant, og jeg skal i den anledning fortelle dere en historie, som for fullt alvor har blitt fortalt til meg som en virkelig hendelse, og opplevd i Valdres for et par år siden.» Selskapet rykket sammen; de stående satte seg, og presten begynte fortellinga si. De underjordiskes gudstjeneste «Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på et fiskeri på åsen. Han hadde veldig lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid ei eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været tvang ham til å oppholde seg i fiskerboden. En søndagsmorgen som han lå og leste slik i boka si, syntes han, at han merket at det ringte med kirkeklokkene. Iblant var lyden svak, som om det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sansene sine – for han visste, at det var umuligt å høre bygdas kirkeklokker så langt oppe på åsen – men så klang det med ett ganske tydeligt i ørene hans. Nå la han boka fra seg, og stod opp og gikk ut. Sola skinte, det var vakkert vær, og den ene flokken med kirkefolk kom forbi etter den andre med salmebøker og kirkepynt. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett noe annet enn skog og kratt før, stod det ei gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svak at kona og dattera hans ledet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren stod, stanset de og ba ham bli med til kirka og lytte til messa. Skolemesteren måtte tenkte seg litt om, men siden han syntes det kunne være morsomt å høre hvordan også disse folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med siden han ikke kunne ta skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller nytte, sa de. I kirka gikk det stille og ordentlig for seg. Det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrra tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten hadde blitt ledet opp på preikestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men slik det virket for ham, var det en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid klarte å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og «Frels oss fra det Onde» hørte han slett ikke ble sagt. Aldri ble Jesu Navn nevnt, og da det var forbi, ble det ikke lyst noen velsignelse heller. Da messa var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Til det svarte han, som han hadde svart først, at han gjerne kunne gå med hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til nytte, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den så vakker og god som en prestegård pleier å være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakittverk rundt. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før, at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svaret. Så spiste han der og sa etterpå at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne maten han hadde spist et par ganger, da han hadde vært til bords hos presten i bygda. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekona og dattera ham ut i et kammer, og kona klagde over at far hadde blitt så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre dette lenge. Etterpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til slutt sa både hun og dattera at de gjerne ville ha ham til prest etter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var «prestelært». Men de mente, at han var mere lært enn det trengtes hos dem; for det var det ikke nødvendig med bispevisitas og prosteforhør, slikt hadde de ikke. Da skolemesteren hørte dette, sa han om seg selv, at om han kunne være i besittelse av den nødvendige lærdommen, så tvilte han på om han hadde gavene, og siden det var en alt for viktig sak både for ham og dem til at forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, stod han ved et tjern inne på åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historia var ute. [Illustrasjon] Men et år etter, akkurat den dagen da betenkningstida skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefri drev han enten på med tømring eller fisking. Mens han satt oppå den ene veggen med øka med et bein på hver side, ser han prestedattera han hadde sett i fjellet komme gående rett imot ham. Hun spurte om han nå hadde tenkt seg om. «Ja» svarte han, «jeg har tenkt meg om, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare det for Gud og samvittigheten min.» I samme øyeblikk ble den underjordiske prestedattera ble borte, men rett etter hugget han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid.» Om opprinnelsen til sang og eventyr Presten og studentene begynte nå at sette i gang en undersøkelse om hva som hadde fremkalt disse sagna, om hva som hadde innprenta denne overtroa så levende i vår allmenne forestilling. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som under forskjellige endringer kom så levende igjen i drømme at man innbilte seg at man hadde opplevd dem. Doktoren antok at de oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde at de hadde opplevd noe overnaturlig, ble syke eller tullete etterpå, som det het. Men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringa hadde kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. etter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og bakrus, var altfor visst. At disse synene, sagna eller overnaturlige historiene var noe som ikke hørte hjemme utenfor, men i de vedkommende personenes eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger generelt greip levende inn i fortellerens daglige gjerninger og gjøremål. Var en smed fortelleren, hadde han hørt de underjordiske trå på belgen og svinge slegga, og sett ilden og gnistene sprute i smiinga for hammerslagene deres; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg etter at han hadde avsluttet arbeidet sitt; var det en møller, hørte han klapringa til kverna; var det en spillemann hørte han musikk i hauer og fjell, og Huldra spille på langharpe. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte noen forklaring; han kunne bare minne damene om den lyden som sang i ørene deres når de hadde danset i rad noen netter i juletida; han trengte bare å minne de av herrene som hadde reist på havet om det minnet som den uvante har av seilasen lenge etter at han har kommet i land, idet gulvet eller jorda så ut til å gynge på bølgene. Slik var det også med de fleste av de lydene og synene man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nervene og sanseredskapene som i lengre tid hadde blitt påvirka av naturlige midler, fremdeles så ut til å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang var derfor ikke noe spesielt; for det hørte jo på en måte til faget hans; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. – Når det var nevnt, sa den yngste av prestesønnene, kunne det nok i mange tilfeller være sant og riktig, spesielt det siste, men under den forutsetninga at man tok overtroa som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtidas forestillinger, og ikke som et blottet og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og magepine eller underlivstilfeller. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkorna at det ikke kunne holde stikk. Overtroa var folkets poesi, og hadde en gang vært dets religion, dets grunnlag var de gamle forestillingene om vesener som var vennlige eller fiendtlige mot mennesker. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagna om jotner, riser, alver og dverger? Det var en naturlig tanke for det opprinnelige mennesket, at det vide havet, de ville fjella, de skumle skogene, de dybe vannene, de øde heiene, med deres ensomhet og gru, med deres underlig vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatida. Ved kristendommens innførelse hadde vel Olav den hellige og prestene manet dem i stokk og stein; men den gamle troa var altfor inngrodd, de gamle forestillingene lot seg ikke binde, så lenge som den mektige naturen fortsatte å vise seg for folket på den samme måten; og det gjorde den ennå den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagna og oldtidsforestillingene, som gjennom tidene hadde blitt mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, bli kalt til live som levende og nærværende. Slik forholdt det seg også: Det myldra av dem ennå i folketroa; det var steder som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver sæter, hvert tjern, hvert fremragende punkt var ifølge sagnet bebodd av huldre og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff var til stede overalt. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtida og til de diktningene som ennå levde blant folket, visste og kjente jo hvor mye hedenskap som ennå gikk igjen i eventyrene, sagna og signeversene våre. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik tro, nedarvet fra de fjerneste tider, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mytiske i disse gudesagna, ligger akkurat som småstykker av en ødelagt edelstein, spredt rundt på en jordbunn overvokst med gress og blomster, og at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydninga av det har nemlig gått tapt for lenge siden, men vi føle den ennå, og det er dette som gir eventyrene og sagna innholdet og betydninga deres, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige. Det er aldri et blottet og bart fargespill av en tom innbildningskraft. Jo lengre vi gå tilbake, desto mere vier det mytiske seg ut, og det virker som at gudesagna har dannet det eneste innholdet av den eldste diktninga. Men denne har heller ikke forkastet det mest utrolige, gresselige og forferdelige når den, henrevet av emnets storhet og oppløftende beskaffenhet, ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke. Man må imidlertid ikke tro at det kun var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro. Han visste at de fleste av våre eventyr kunne finnes igjen i mange av Europas land, ja enkelte til og med i fjerne områder av Asia. At noe lignende var tilfellet med sagna om de overnaturlige vesenene, der hvor folk flest ennå befolket våre fjell og ødemarker, trodde han sikkert. At noe nesten ordrett kunne finnes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han godt. At samme sagn og eventyr under forskjellige varianter forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. «Jeg kjenner slikt et fra Gudbrandsdalen», nevnte han, «som stemmer overens med det som far nylig fortalte fra Valdres på flere punkter. Hvis dere ennå har lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det.» Etter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han: Forsmådd kjærlighet, eller underjordisk hevn og helsebot «Det var en rådskar eller husbondskar i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om kvelden, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag etter søndag. Da presten fikk greie på dette, påpekte han ham hvor uriktig det var, og sa til ham at det var bedre at han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds Ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe i annekskirka, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og selv om han var vel kjent på veien, syntes han at han hadde kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til ei kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirka lå det en gård, og der gikk han inn. Der inne var det ei vakker jente som holdt på å lage til middagsmaten. Nå forstod han at han ikke hadde kommet til annekskirka, men at han, som han tidligere antok, hadde gått seg vill og kommet til ei annen bygdekirke, og at det var prestegården han hadde kommet inn i. Jenta gav ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: «Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvordan vi gjør det.» Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte: «Man gjør det vel likt overalt, og skulle gå pokker så lang vei for en preken når en kan ha den på den andre siden av allemannsveien; for neste søndag er det preken ved hovedkirka hjemme.» Men da det gikk mot helg, begynte han å tenke på den vakre jenta, og til slutt gav han seg på veien. Han traff henne på kjøkkenet denne gangen også, akkurat som den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun gav ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirka. Presten stod på preikestolen og hadde begynt på preika si, men da de kom inn ble det urolig i kirka, for alle snudde seg for å se på denne fremmede karen. Da jenta merket det, sa hun: «Det er nok best at vi går ut, for når far er ferdig på preikestolen, blir det vel bare glaning på deg; de er ikke vant til slike folk her.» De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe da presten og prestekona kom fra kirka. Da de hadde drukket kaffen tok prestefolket ham inn i kammeret og sa til ham, at dattera deres likte ham så godt at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren, at han syntes nok at hun var vakker, men han «var ikke klar for det», sa han. Prestekona både truet og bad, men han ville ikke ha henne. Til slutt kom dattera også bort, men det hjalp ikke det heller. «Vil du da slett ikke ha dattera vår?» spurte prestekona til slutt. «Nei», sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skuldra. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid. Årsdagen etter begynte han å komme seg tilbake til sans og samling igjen. Da det led ut på dagen, kom det en mann inn til ham, som han syntes at han hadde sett før. «Hvordan står det til?» sa mannen. «Å, det er nok galt, det», svarte husbondskaren, «for jeg har ikke vært ved sans og samling på et helt år.» «Nå får du sove en times tid», sa mannen, tok frem ei lommeflaske og skjenkede ham en dram. «Kanskje vil du være bedre når du våkner. Imens skal jeg sitte her», sa han og tok en stol bort til senga. Den syke sovna straks, og da han våkna var han så frisk og rask at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten – for det var ham – for helsebota; men denne sa: «Nå er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Kona mi er død, og dattera mi er død også, fordi hun ikke fikk deg.»» * * * «Det virker kanskje litt spesielt», sa en av prestens døtre, «men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevd noe slikt.» «Opplevd?» spurte en av de fremmede studentene. «Er det mulig! Det må du være så god å fortelle oss!» «At du ikke har fortalt oss det!» sa søstrene. «Kjære Marie, du kan da ikke mene at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?» sa frua, i ei tone som var både spørrende og bebreidende. «Opplevd? – Nei, det er vel ikke det rette ord. Men hele scena med alle sagnenes syner og fortellinger stod så levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevd det. Og etter dette inntrykket ble det skrevet ned i dagboka mi.» «Ja, ja, vi kjenner opplevelsene til Marie», sa den eldste broren spottende, som gikk under navnet prosaisten. «Det kommer bare av at hun fort blir litt sentimental og overspent. Hun er i stand til å gjøre en fortryllet prins av en tiggergutt og et dikt av noe fuglepip.» Søstera ble en smule fornærma over disse kommentarene, og lot seg overtale, men etter gjentatte oppfordringer om å fortelle, sa hun: «Mens inntrykket ennå var friskt skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nå forlanges skal jeg hente dagboka og lese det opp.» Etter et øyeblikk kom hun tilbake og leste følgende opp i et pent foredrag og med velklingende stemme: «Det første året etter at vi hadde flyttet ut hit fra Valdres, tilbrakte jeg litt tid inne i byen. Men jeg følte meg slett ikke vel der inne, og i tillegg lå jeg i en svær sykdom. Da jeg hadde kommet noe til krefter, rådet legen meg til å dra hjem – det var også mitt inderligste ønske – og at jeg skulle reise og ferde så mye som mulig ute i lufta. Her var det ikke anledning til store reiser, det kan dere nok skjønne, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige rundreise til dalen, fikk jeg lov å bli med. Nå følte jeg meg så frisk. Sunnheten gjennomstrømmet årene mine igjen, jeg syntes at det var så herligt å leve, jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gribende engene og landskapene vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elva vi rodde oppå, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens virvler og strømme og fosser. Enkelte av disse landskapene sto så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennå. Slik gikk jeg en søndags ettermiddag, da far hadde reist i sognebud inne på åsen, fra Sundgården henover moen til ei tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn. Han holdt på å meite eller fiske med flue, en kunst som han forstod best av alle vidt og bredt, og en del unge jenter hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirka på moen og om de underjordiske i Bratteberget. Kirka på Brattebergmoen Men det er ikke en, men mange, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirka på Brattebergmoen. De høres nesten ut som kirkeklokkene i annekskirka. På den tida da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun en gang ta seg en tur og hente vann om kvelden. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen. Hun satte bøttene fra seg for å lytte, og det lød akkurat som ved annekskirka. Hans hadde også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og en natt han hadde vært borte å meid i tverrelva i følge med en husmannsgutt som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det «mumla og tusla» over hele moen, og hvor de enn gikk. Da de kom til plassen, turte ikke Hans å gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinda, og da han kom hjem turte han ikke legge seg i senga si på låven, men han ble inne i stua om natta. De hadde da bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelva og fiska ei natt, og han gikk hjem nord etter slette moen, som de sa, syntes han plutselig at stien, som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som ikke akkurat er veldig brei, ble så brei som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like inntil kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirka var det tårn, og på tårnet ei gullfløy så stor som ei grind. Inni kirka var det fullt av folk. De sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduene. Bak kirka var det grønne enger vidt og bredt, men gårdene kunne han ikke se. Noen stod i kirkedøra, og en stor blank ring hang der. Han syntes at døra ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han stod og så på døra og kirka og all denne herligheten, og begynte å ta og famle etter tollekniven sin, var det som om en skulle ha slått beina bort under ham, for han falt nesegrus rett mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt på stien, og så hverken kirka eller kirkeveien eller noen av alle disse herlighetene. Men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen. [Illustrasjon] Det skal også være noe spesielt med dette Bratteberget. Det er en liten skogkledd åsknatt, som på sin østlige side faller av i en glatt, tverrbratt vegg som vender rett mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kverna ved Tverråen. De drog hvert sitt kjelkelass. Ellings lass var ikke veldig tungt; derfor gikk han raskt i forveien, slik at Nils måtte hale i og dra så sterkt han kunne for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lys våken, fikk se et skimt borti åsen på den andre sida av moen, og plutselig ble det så lyst at han hadde kunne se nok til å tre trå i ei nål. Da han snudde seg rundt, hadde det åpnet seg opp ei stor dør i berget. Han så rett inn i en høy prektig stue. På skorsteinen brant et bål som gav så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rader hen over gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden. De hadde det veldig travelt, og for ham virket det som om de stelte til gjestebud. «Nei, se disse du!» ropte han og rusket i Nils. [Illustrasjon] «Å, kors i Jesu Navn, hva er dette da?» ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke sagt disse orda før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det gav gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre sida av moen, og de satt med ett i det dypeste mørket. Elling Hvitmyr sammenlignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når de slang igjen den store festningsporten, da han stod ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad. * * * Det var en deilig ettermiddag da jeg hørte dette. Under samtalen og fortellingene skummet og suste elva hen under løvtrærne. Fiskene sprang høyt opp av vannet etter fluer og sommerfugler, og blinket i solskinnet, og fuglene sang så livlig inne blant de grønne kronene. Det var noe så lunt og varmt i sangen deres som jeg aldri har følt hverken før eller siden – det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret ankomsten sin på denne dagen. En av disse sangerne, av et slag alltid har vært glad i, men som jeg aldri har visst navnet på, begynte å synge i lave dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte nydelige bilder, som vekslet i sinnet mitt med det skiftende tonefallet. Først virket det for meg som at den sang om nordens mørke høst, om skapningens lengsel etter den solbestrålte, himmelklare syden. Så syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kronenes skygge og svalhet, når middagssola brente hett og ingen levende vesener var å se, utenom de ville bøflene som glodde i sumpene. Jeg syntes at den sang om hvordan den satt i pinjens krone på kveldstid og lyttet til gitarens toner, og hviskinga til forelskede, som lød som sang i det fremmede tungemålet. Men – «snart kom det en tredje mann, mørk og forkledd. Jeg ble skremt av de vrede orda, over stålet som blinket i månens stråler. Jeg fløy langt bort imellom de høye berg. Der lurte ville røvere.» Den sang om skudd, om mord og overfall, om pene kvinner som ble ført langt bort i de dype skogene. Med redsel fløy den lenger syd, over det blåe skinnende havet, og besøkte Shiraz, Damaskus og Kairos palmelunder. I muntre toner sang den om østens vakre døtre og om det vidunderlige, fargerike livet, som har vist seg i klare farger for den som, med hele sitt sinn, en gang har tapt seg i de arabiske fortellingenes fortryllende land. Men nå ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen etter norden; det var ferden mot nord, ankomsten i de sommerfriske løvkronene; det var elva og fossen og skogen og sommernatta, som klang igjennom de fyldige tonene. Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen. Kun den nakne toppen dens var belyst av kveldssola, mens ei sky kasta skyggen sin over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere. Fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot Bratteberget, som med veien gjør en senking og danner en dal. På den andre sida av dette berget strømmer storelva, som kun på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom bort tid, gled et stråleglimt frem under ei sky som stod foran kveldssola og spilte med et rødligt lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen ennå klang i øret mitt der borte fra som den søteste melodi, begynte en måltrost den muntre visa si. En annen liten fugl ledsaget den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet: Plutselig var hele skogen fylt med den livligste duft. Jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevde om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt – som om noe usynlig, overnaturlig var nær meg. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød i ørene mine – så syntes jeg – og det var for meg som om jeg så den gamle kirka de hadde fortalt meg om skulle stå langt borte mellom trærne, og da jeg nå så bort mot blinkinga fra elva mellom trestammene, stod kirka plutselig foran meg. I den kveldsdisen som steg fra elva, kunne jeg ikke skille omrisset dens tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere for å se bedre. Sangen lød ennå i øret mitt. Men jeg hadde ikke gjort et skritt, før det hele var forsvunnet.» [Illustrasjon] Her endte hun opplesinga og fortsatte muntlig: «Denne hendelsen har av og til dukket opp for meg som et fjernt og uklart minne, men under denne kveldens samtaler og fortellinger har den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg av og til trodd at det virkelig var den usynlige kirka jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte, men etter det som er sagt her i kveld, må jeg vel anta at det ikke har vært annet enn en gjenklang i sjelen av de sagna jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den naturen som omgav meg, og av de naturtonene jeg hadde lyttet til.» Presten og frua ristet av og til på hodet til denne fortellinga, mens den eldste broren fremdeles nå og da kastet hen noen ord om slett fordøyde romaner, sentimentalitet og overspenthet. De andre så ut til å høre på den med forundring og anerkjennelse, ved at de til tider smilte, til tider nikket til skildringa. Da den var slutt, tok doktoren ordet: «Jeg kan ikke annet», sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinna, «jeg kan ikke annet enn takke frøkna for denne poetiske virkeliggjørelsen av det synspunktet jeg fremsatte før. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om du mente å ta den i forsvar på denne måten.» Frøkna satte et like så fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne, hvor noen til og med brøyt ut i latter, som gjorde at doktoren fortsatte: «Nå, det var ikke sånn ment. Hvis det da må være tillatt for meg å ytre meg angående opprinnelsen til de synene eller fornemmelsene gjennom syns- og høreredskapene du hadde, da er det min urokkelige mening at nervefeberen og den stigende livskraften og nervevirksomheten etter sykdommen – ytterligere forsterket ved den – under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse strømmet det ut rikelig med surstoffgass eller livsluft, som har fremkalt en spent eller overincitert stemning, hvor av synene kom naturlig frem.» Hele selskapet brøyt ut i latter, og etterpå prøvde den yngste av prestens sønner, til alminnelig fornøyelse, å godtgjøre at hele denne fortellinga var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde nevnt. Under den meningskampen som nå oppstod, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en tur ut til folkestua. «Har dere lyst», sa han, «å høre gåter og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, kan dere gå ut i borgstua. Der er det i full gang.» Ordforklaringer fjerding: lengdemål, ca. 1/4 mil, ca. 2,5 km krake: krokete og misdannet tre vindfall: område i skogen med nedblåste trær tine: oval eller rund treeske med håndtak, ofte brukt til mat eller småting utyske: nedsettende om en person; en stygg, farlig eller uhyggelig person skjæker: flertall av skåk, stengene mellom hestens sele og kjøretøyet signevers: vers som brukes når man signer (gjør kors eller andre tegn for å beskytte og helbrede) rådskar: husbondskar, eldre gårdskar som leder gårdsarbeidet og hadde tilsyn med det husbondskar: eldre gårdskar som leder gårdsarbeidet og hadde tilsyn med det annekskirke: kirke i et anneks, et mindre sogn underlagt hovedsognet hvor hovedkirka var sognebud: besøk av presten til syke og døende for å gi dem nattverd meite: fiske med meitemark tjærebre: smøre med tjære overincitert: i stor grad være egget, pirret, stimulert, oppildnet, ansporet, inspirert * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain) Kilde: Norske huldre-eventyr og folkesagn. Fjerde utgave. Folkeutgave, 1914 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain) Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning. Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Johan Fredrik Eckersberg (1822-1870) Kilde: Juletræet for 1851, 1851 (nb.no) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.