Tyrihans som fikk kongsdattera til å le Det var en gang en konge som hadde ei datter, og hun var så vakker at hun var navnspurt både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det, at hun sa nei til alle dem som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som andre. Hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes. Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få hans datter til å le, han skulle ha henne og det halve kongeriket. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom farende friere både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få ei kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de skøyerne det var, og alle de skøyerstrekene de gjorde, så var kongsdattera like stø og alvorlig, hun. Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også høre at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdattera til å le, skulle få henne og halve kongeriket. Den eldste ville i veien først. Så strøyk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok prøve å få kongsdattera til å le. «Ja, det er vel nok», sa kongen, «men det kan visst ikke nytte, min mann, for her har det vært så mange som har prøvd seg. Dattera mi er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg vil nødig at flere skal komme i ulykke.» Men han mente at det nok skulle nytte. Det kunne ikke være noen farlig sak å få ei kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils Fløimand. – Så gikk han ut på gårdsplassen, utenfor vinduet til kongsdattera, og begynte å eksersere slik som Nils Fløimand. Men det hjalp ikke. Kongsdattera var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans, og sendte ham hjem. Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det noe veldig. Et øyeblikk var han liten som en guttunge, men når han reiste seg på det lange beinet sitt, ble han stor og lang som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær. Da han kom til kongsgården og sa han ville ha kongsdattera til å le, syntes kongen enda at det ikke kunne nytte; «men Gud trøste deg om du ikke får du henne til», sa kongen. «Remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.» Skoleholderen strøyk ut på gårdsplassen. Der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdattera, og han prekte og messa etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere, som hadde vært i bygda der. Kongen lo sånn av skolemesteren at han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdattera skulle til å dra på smilet, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat – for Per og Pål het de, kan du vite. – De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans, strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen. [Illustrasjon: Låghalte Pål med tre røde remmer på ryggen] Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjorde narr av ham og viste ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa at det kunne da ikke nytte for ham som ikke hadde noe vett; han kunne jo ingenting, og han gjorde ingenting, han satt bare i peisen som ei katte, og gravde i aska og spikka tyristikker. Men Tyrihans gav seg ikke, han gnålte og gnagde så lenge, til de ble lei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken. Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdattera til å le, men han spurte om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste for ham, men Tyrihans gav seg ikke for det. De kunne visst behøve en til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en stor gård, sa han. Ja, det syntes kongen ikke kunne være så dumt, og han var vel lei av gnålet hans, han også. Så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til slutt. Da han skulle hente vann i bekken en dag, fikk han se en stor fisk, som stod under ei gammel fururot, som vannet hadde skåret jorda bort fra. Han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han ei gammel kjerring, som leide ei gullgås. «God dag, bestemor!» sa Tyrihans. «Det var en flott fugl du har; og så gilde fjær da! – Det lyser lang vei av dem – hadde en slike fjær, kunne en slippe å spikke tyrilyser», sa han. Kjerringa syntes vel så godt om fisken han hadde i bøtta si, og sa, at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik, at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare han sa: «Vil du være med, så heng på!» Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. «Fugl er vel så bra som fisk», sa han ved seg selv. «Er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok», sa han til kjerringa og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte ei gammel kjerring. Da hun så den nydelige gullgåsa, ville hun bort og pelle på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den nydelige gullgåsa hans. «Du kan det», sa Tyrihans, «men du får ikke nappe fjærene av den!» I det samme hun klappa på fuglen, sa han: «Vil du være med, så heng på!» Kjerringa sleit og reiv, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk fremover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde et horn i sida til kjerringa for et puss hun hadde gjort ham. Da han så det at hun strevde så hardt for å bli fri, og skjønte hun satt så godt fast, syntes han at han trygt kunne gi henne en dult som takk for sist, og så spente han til kjerringa med den ene foten. «Vil du være med, så heng på!» sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett bein, enten han ville eller ikke, og når han nappa og sleit og ville løs, var det enda verre for ham, for da var han ferdig til å falle baklengs, rett som det var. Nå gikk de et godt stykke, til de kom bortimot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen. Han skulle gå til smia og hadde ei stor smietang i hånda. Denne smeden var en lystig fyr, som alltid var full av galskap og rampestreker, og da han så dette følge komme hoppende og hinkende, lo han først, så han stod på skakke, men så sa han: «Det er nok en ny gåseflokk prinsessa skal ha, det. Skal tro hvem der som er gasse, og hvem der som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gås, gås, gås, gås, gås!» lokka han og kasta med hånda, som om han strødde korn for gjessene. Men flokken stansa ikke – kjerringa og mannen så bare sint på smeden, fordi han gjorde narr av dem. – Så sa smeden: «Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange som de er.» For han var en sterk mann, og så tok han tak med smietanga bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skreik og vred seg, men Tyrihans sa: «Vil du være med, så heng på!» Så måtte smeden også med. Han slo nok bugt på ryggen, tok spennetak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast, som om han var skrudd inn i det store skruestedet i smia; og enten han ville eller ikke, måtte han danse med. Da de kom frem imot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde, som om det var ulv eller landstryker, og da kongsdattera skulle se ut gjennom vinduet, hva som var på ferde, og fikk øye på dette fantefølget, satte hun i å le. Men Tyrihans var ikke fornøyd med det. «Vent litt, så skal hun nok få latterdøra bedre opp!» sa han og gjorde en vending bak om kongsgården med følget sitt. [Illustrasjon: Tyrihans med gåsa og fantefølget sitt] Da de kom forbi kjøkkenet, stod døra åpen, og kokka holdt på å stampe grauten. Men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døra med tvaren i den ene hånda og ei kokkesleiv full av rykende graut i den andre, og lo så hun rista, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd ordentlig ut, syntes hun også at gullgåsa var så nydelig at hun måtte klappe den. «Tyrihans, Tyrihans!» skreik hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, «får jeg lov å klappe den fine fuglen du har?» «La henne heller klappe meg!» sa smeden. «Du kan det!» sa Tyrihans. Men da kokka hørte det, ble hun sint. «Hva er det du sier!» skreik hun, og slo til smeden med grautsleiva. «Vil du være med, så heng på!» sa Tyrihans. Så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun sleit og reiv, og så vill hun var, måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdattera, stod hun og venta på dem, og da hun så de hadde fått kokka med, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøra, og lo så kongen måtte støtte henne. Så fikk Tyrihans prinsessa og det halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes. * * * Ordforklaringer gild: flott, staselig eksersere: gjøre militære øvelser låghalt: halter fordi det ene beinet er kortere enn det andre tyrilyse: liten fakkel laget av tyri, dvs. furuved gjennomtrukket av harpiks ha et horn i siden til: bære nag til noen, være i konflikt med noen, ha noe uoppgjort med noen gasse: hanngås tvare: gammelt kjøkkenredskap, brukt til å røre, vispe og stampe. Har langt skaft med tagger på enden * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain) Kilde: Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr. Andet oplag, 1910 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain) Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning. Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938) Kilde: Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr. Andet oplag, 1910 (nb.no) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.