Jomfrua på glassberget Det var en gang en mann. Han hadde ei gresseng som lå langt oppe i lia et sted, og på den enga stod en høylåve han hadde til å berge fôret i. Men det hadde nok ikke vært stort i låven de siste årene, skal jeg tro; for hver sankthansnatt, når gresset stod gildest og frodigst, ble gressenga rent svartbeita, som en heil flokk skulle gått der og gnaga om natta. Det hendte én gang, og det hendte to ganger; men så ble mannen lei av det og sa til sønnene sine – han hadde tre, og den tredje var Askeladden, kan du vite, – at nå fikk en av dem ligge borti utenglåven om sankthansnatta, for det var for galt at gresset skulle bli ett opp rubb og stubb igjen, likesom de to siste årene; og den som ville i veien, måtte passe vel på, sa mannen. Ja, så ville da den eldste bort og gjete enga; han skulle nok passe gresset, mente han, og det så hverken folk eller fe eller fanden sjøl skulle få noe av det. Da det lei mot kvelden, gikk han bort i låven og la seg til å sove; men litt ut på natta kom det slik en dur og slikt et jordskjelv, at vegger og tak rista; og gutten opp og til beins det forteste han hadde lært, han turte ikke se seg om en gang, og høyet ble ett opp den natta likesom de andre årene. Neste sankthanskvelden sa mannen igjen, at det var for ille at de år etter år mista alt gresset på utenga, nå fikk en av sønnene bort og passe på, og passe det vel også. Så ville den nest eldste prøve seg den kvelden. Han gikk da bort i høylåven og la seg til å sove, likesom broren hadde gjort; men utpå natta kom det en dur og et jordskjelv, enda verre enn siste sankthansnatt; og da gutten hørte det, ble han redd, og tok på sprang så fort som han skulle hatt betaling for det. Året etter skulle da Askeladden i veien; men da han gjorde seg klar til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. «Ja, du skal bli den rette til å passe høyet, du som ikke har lært annet enn å sitte i aska og steike deg!» sa de. Men Askeladden brydde seg ikke om det de snakket; da det lei mot kvelden, rusla han bortover til utenga han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da det lei om ei stund, tok det til å dure og brake, så det var fælt. «Å, blir det ikke verre, får jeg vel drive på», tenkte Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv så høystråene føyk omkring gutten. «Å, blir det ikke verre, får jeg vel drive på», tenkte Askeladden. Men aller best det var, kom den tredje duren, og et jordskjelv, så gutten tenkte at vegger og tak ramla sammen; men da det var over, ble det med ett kurrende stilt omkring ham. «Skal tro det kommer igjen», tenkte Askeladden. Men nei, det kom ikke igjen, det var stilt, og det ble stilt, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han likesom en hest stod og tygga tett utenfor låvedøra. Han lurte seg bort i dørgløtten og skulle se hva det var; så stod det en hest og gnaget, og så stor og feit og gild hest hadde Askeladden aldri sett før, og sal og bissel lå det på den og full rustning til en ridder, og alt i hop var av kobber, og så blankt at det skinte i det. «Hå, hå! Er det du som eter opp høyet vårt?» tenkte gutten. «Det skal jeg nok forby, det.» Han skyndte seg og tok opp ildstålet sitt og kasta over hesten, så hadde den ikke makt til å røre seg av flekken; den ble så tam at gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han satte seg opp på den og red bort til et sted ingen visste om; der hadde han den. Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det hadde gått ham. «Du ble vel ikke liggende lenge i høylåven, om du ellers har vært så langt som borti utenga», sa de. «Jeg lå i høylåven til sola rant jeg, men jeg hverken hørte eller så noe», sa gutten. «Tro hva det var dere ble så redde for!» «Ja, vi får vel se etter hvordan du har passa enga», svarte brødrene; men da de kom bort dit, stod gresset der likeså langt og tykt som om kvelden. Neste sankthansnatta gikk det like ens: Ingen av de to brødrene turte gå bort i utenga og passe gresset, men Askeladden turte; og så hendte akkurat det samme som siste sankthansnatt: Først kom det en dur og et jordskjelv, så om litt, et til, og så enda et; men alle tre jordskjelvene var mye, mye sterkere denne ganga. Så ble det med én gang kurrende stilt igjen, og gutten hørte noe tygge utenfor låvedøra; han stjal seg da bort i dørgløtten så sakte han kunne, – jo! der stod en hest igjen like ved veggen og gomla og gnaga; og den var enda mye større og feitere enn den andre; og sal lå det på ryggen dens, og bissel var det på den, og full rustning til en ridder – alt i hop av blankt sølv og så gjevt som man noen gang vil se. «Hå, hå! Er det du som eter opp høyet vårt i natt?» tenkte gutten. «Det skal jeg vel forby deg!» Han tok opp ildstålet sitt og kasta over manen på hesten, så stod den der så spak som et lam. Ja, gutten red den hesten også bort til stedet der han hadde den andre, og gikk så hjem igjen. «I dag ser det vel vakkert ut borti gressenga?» sa brødrene. «Å, jammen!» sa Askeladden. De skulle da bort igjen, og så stod gresset både tykt og langt likesom før; men de ble nå ikke blidere på Askeladden for det. Da den tredje sankthansnatta kom, turte heller ingen av de to eldste brødrene ligge i utenglåven og passe gresset, for de var blitt så hjerteskremt den natta de lå der at de aldri glemte det mer; men Askeladden turte. Og så hendte nettopp det samme som de to siste sankthansnettene; det kom tre jordskjelv, det ene fælere enn det andre, ved det siste dansa gutten fra den ene låveveggen til den andre; men så ble det med én gang kurrende stilt. Da han så hadde ligget en liten stund, hørte han noe tygge utenfor låvedøra. Han lista seg bort i dørgløtten igjen – så stod det en hest tett utenfor, mye, mye større og feitere enn de to andre han hadde fanga, og med både bissel og sal og full rustning av rent, rødt gull. «Hå, hå! Er det du som eter opp høyet vårt denne ganga?» tenkte gutten. «Det skal jeg vel forby deg.» Han rev opp ildstålet sitt og kasta over den, så stod den som den var nagla til marka, og gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han red bort til stedet der han hadde de andre to, og så gikk han hjem igjen. Der gjorde de to brødrene narr av ham, likesom de andre gangene; den natta hadde han visst passet gresset i utenga godt, sa de, for han så da ut som han gikk og sov ennå. Men Askeladden brydde seg ikke om det, han bad dem bare gå bort og se; det gjorde de, så stod gresset like gildt og tykt denne ganga også. Kongen der i landet hvor far til Askeladden bodde, hadde ei datter som han ikke ville gi til noen, uten den som kunne ri oppover glassberget – for det var et høyt, høyt glassberg, blankt som en is, tett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle kongsdattera sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne ri opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket, det lot kongen lyse opp på alle kirkebakker i hele landet, og i mange andre kongeriker også. Kongsdattera var så vakker, at alle som så henne måtte bli borte i henne, enten de ville eller ei – og så kan du nok vite at alle prinser og riddere hadde lyst til å vinne henne og halve kongeriket med, og derfor kom de ridende fra alle verdens kanter, så gilde at det lyste av dem, og på slike hester at de gikk bare på dans; og det var ingen ikke tenkte at han skulle vinne kongsdattera. [Illustrasjon] Da dagen kom som kongen hadde satt, var det så tykt av riddere og prinser ved glassberget at det yrte, og dit ville nå hver som kunne krype og gå, og se hvem som vant kongsdattera, og de to brødrene til Askeladden ville da også i veien. Men han ville de slett ikke ha med; for var de i følge med slik en bytting, så fæl og svart som han var, etter det han hadde ligget i aska og gravet, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de. «Ja, jeg går likeså godt alene som for meg selv, jeg», sa Askeladden. Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle prinsene og ridderne på å ri så det skumma av hestene deres; men det nytta ikke stort, skal jeg tro, for bare hestene satte hoven på berget, så gled de, og det var ikke én som kom så mye som et par alen oppetter. Det var heller ikke noe å undre på, for berget var glatt som ei glassrute og bratt som en stuevegg. Men kongsdattera og halve riket ville alle gjerne ha, og de rei og de glei, og det ble aldri annet. Til sist var alle hestene så trette at de ikke orka mer, og så svette var de at skummet rant av dem, og så måtte ridderne gi seg. Kongen tenkte alt på at han skulle lyse opp at ridninga begynte på nytt neste dag, kanskje det ville gå bedre da; men med det samme kom det en ridder på en hest så gild at ingen hadde sett slik hest før, og kobberrustning og kobberbissel hadde han, alt så blankt at det lyste i det. De andre ropte til ham, at han gjerne kunne spare seg for å prøve å ri oppetter glassberget, for det nytta så ikke likevel. Men han hørte ikke på det øret; han red like bort imot glassberget og oppetter det som ingen ting, og det et godt stykke, det kunne vel være som en tredjepart; da han kom der, snudde han hesten og red ned igjen. Men så vakker en ridder syntes kongsdattera hun aldri hadde sett før, og mens han red, satt hun og tenkte: «Gid han bare kom opp!» og da hun så han snudde hesten, kasta hun det ene gulleplet etter ham, og det trilla ned i skoen hans. Men straks han hadde kommet ned av berget red han sin vei, og det så fort at ingen visste hvor det ble av ham. Den kvelden skulle alle prinsene og ridderne frem for kongen, så den som hadde ridd så langt oppetter glassberget kunne vise frem gulleplet kongsdattera hadde kasta. Men det var ingen som hadde noe; den ene kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet. Om kvelden kom brødrene til Askeladden også hjem igjen, og fortalte både vidt og bredt om ridninga oppetter glassberget, at først så var det slett ingen som orka å komme så mye som et steg oppover; «men så kom det én som hadde kobberrustning og kobberbissel, så blankt at det lyste lang vei av ham», sa de, «og det var gutt som kunne ri. Han red over en tredjepart oppetter glassberget, og han kunne nok ridd helt opp, hadde han bare villet; men der snudde han, for han syntes vel det var nok for den ganga.» «Å, han skulle jeg riktig hatt moro av å se, jeg også», sa Askeladden – han satt i grua og gravet, som han brukte, han. «Ja, du!» sa brødrene, «du ser ut som du kunne være mellom så høye herrer, ditt stygge beist, du sitter der!» Neste dag ville brødrene i veien igjen, og Askeladden bad denne ganga også om han kunne få lov å være i følge med dem og se på dem som red. Men nei, det fikk han slett ikke, det var han for stygg og for fæl til, sa de. «Ja, ja, jeg går likeså gjerne alene som for meg selv også, jeg», sa Askeladden. Da brødrene kom til glassberget, tok alle prinsene og ridderne på å ri igjen, og da kan det vel hende at de hadde skodd hestene sine. Men det hjalp ikke; de rei og de glei, likesom forrige dagen, og ingen kom så mye som et par alen oppetter, og da de hadde maset ut hestene sine så de ikke orka mere, måtte de holde opp igjen alle sammen. Så tenkte kongen, at han vel fikk lyse opp at ridninga skulle gå for seg for siste gang dagen etter, om det kanskje skulle gå bedre da. Men så tenkte han om igjen: han fikk vel vente litt ennå, mente han, om han i kobberrustninga skulle komme igjen den dagen også. Han så de ikke noe til, men rett som det var, så kom det én på en hest som var mye, mye gildere enn den ridderen i kobberrustninga hadde hatt, og denne hadde sølvrustning og sølvsal og sølvbissel, alt så blankt at det skinte og lyste i det lang vei. De andre ropte til ham igjen, og sa at han gjerne kunne la være å prøve ridninga oppetter glassberget, for det nytta så aldri likevel. Men ridderen hørte ikke etter det; han red like bort til glassberget og oppetter det, enda lenger enn han i kobberrustninga; men da han hadde kommet så langt som to tredjeparter opp, snudde han hesten og red ned igjen. Han likte kongsdattera enda bedre, og hun satt og ønska at han bare måtte komme opp; men da hun så han snudde, kasta hun det andre eplet etter ham, og det trilla ned i skoen hans; og med det samme han kom ned av glassberget, red han av gårde så fort at ingen kunne se hvor det ble av ham. Om kvelden, da alle skulle frem for kongen og kongsdattera, så den som hadde gulleplet kunne vise det frem, kom den ene etter den andre, men ingen hadde noe gulleple. Likesom forrige dagen kom de to brødrene hjem den kvelden også og fortalte hvordan det hadde gått, at alle hadde ridd, og ingen kunne komme opp. «Men langt om lenge kom det en i en sølvrustning, og sølvbissel og sølvsal hadde han også», sa de, «og han kunne ri; han satte vel som to tredjeparter oppetter, så snudde han igjen. Det var gutt det! Og til han kasta kongsdattera det andre gulleplet», sa brødrene. «Å, han skulle jeg også hatt moro av å se», sa Askeladden. «Å ja, han var nå vel så blank som aska du sitter og graver i, ditt stygge svarte beist du er!» sa brødrene. Tredje dagen gikk alt like ens som de andre dagene: Askeladden ville være med og se på ridninga, og de to ville ikke ha ham i følge med seg; og da de kom til glassberget, var det ingen som kom så langt som to alen oppetter. Alle venta nå på han i sølvrustninga ; men han var hverken å høre eller se. Men langt om lenge kom det en på en hest så gild at ingen hadde sett maken; han hadde gullrustning og gullsal og gullbissel, så blankt, så blankt at det lyste og skinte lang vei av det. De andre ridderne og prinsene kom seg ikke en gang til å rope til ham og si at det ikke nytta å prøve seg, så opp i under ble de da de så hvor gild han var. Han red like bort imot glassberget og føyk oppetter det som ei fjær i et vindkast, så kongsdattera ikke en gang fikk stunder til å ønske at han måtte komme helt opp, før han var der. Med det samme han hadde nådd opp, tok han det tredje gulleplet av fanget på kongsdattera, og så snudde han hesten og red ned igjen, men så var han også borte for øynene på dem, før de visste ordet av det. [Illustrasjon] Da de to brødrene kom hjem igjen om kvelden, fortalte de både vel og lenge om hvordan det hadde gått med ridninga den dagen, og til sist fortalte de også om ridderen i gullrustninga. «Det var vel gutt det! Så gild ridder finnes ikke i verden», sa brødrene. «Å han skulle jeg hatt moro av å se, jeg også!» sa Askeladden. «Ja, det glor nå ikke fullt så mye i kullhaugen du ligger og roter i, ditt stygge svarte beist!» sa brødrene. Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene frem for kongen og kongsdattera – det var nok blitt for sent om kvelden, tror jeg, – så den som hadde gulleplet, kunne vise det frem; men den ene kom etter den andre, først prinsene og så ridderne, og ingen hadde noe gulleple. «Ja, men én må ha det», sa kongen, «for det var noe vi så alle sammen, at det var en som red opp og tok det»; og så gav han befaling til at alle som i landet var, skulle komme opp på slottet og prøve å vise frem gulleplet. Ja, de kom den ene etter den andre, men ingen hadde gulleplet, og langt om lenge kom de to brødrene til Askeladden også. De var de siste, og så spurte kongen, om det da slett ikke var flere igjen i riket. «Å jo, vi har en bror», sa de to; «men han har nok ikke tatt gulleplet; han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene.» «Ja, det er det samme», sa kongen, «har alle de andre vært oppe på slottet, så kan han også komme inn», og så måtte da Askeladden opp i kongsgården, han med. «Har du gulleplet, du?» spurte kongen. «Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det tredje også», sa Askeladden, han tok opp av lomma alle tre gulleplene; og med det samme kasta han av seg de sotete fillene, og så stod han der i gullrustninga, så gild at det lyste av ham. «Ja, du skal ha dattera mi og halve riket; du har vel fortjent både henne og det», sa kongen. Så ble det bryllup, og så fikk Askeladden kongsdattera, og i det bryllupet ble det vel festa, kan hende; for feste kunne de alle, selv om de ikke kunne ri oppetter glassberget. Og har de ikke festa fra seg, så holder de på ennå. Ordforklaringer gild: flott, staselig ildstål: fyrstål; stykke stål i et fyrtøy, ble brukt til å tenne ild før i tiden, ved å slå flinten og stålet sammen så det blir gnister som tenner fyrsvampen bytting: barn byttet av de underjordiske. I folketro tenkte man de underjordiske kunne komme og ta menneskebarn fra vuggen og bytte det ut med sitt eget fæle barn. Uttrykket ble også brukt som skjellsord alen: lengdemål, ca. 0,63 meter, avstanden fra albu til fingerspiss * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain) Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1930 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain) Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning. Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914) Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1930 (nb.no) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.