Kari Trestakk Det var en gang en konge som hadde blitt enkemann. Etter dronninga si hadde han ei datter, som var så snill og så vakker at ingen kunne være snillere og vakrere. Han gikk lenge og sørget over dronninga, som han hadde vært svært glad i, men til slutt ble han lei av å leve enslig, og giftet seg igjen med ei enkedronning som også hadde ei datter. Men hennes datter var akkurat like stygg og slem som den andre var snill og vakker. Stemora og dattera hennes var misunnelige på kongsdattera fordi hun var så nydelig, men så lenge kongen var hjemme turte de ikke gjøre henne noe, for han var svært glad i henne. Om en stund kom kongen i krig med en annen konge og dro ut i kamp. Da tenkte dronninga at hun kunne gjøre hva hun ville, og så både sultet og slo hun kongsdattera, og var etter henne i hver krok. Til slutt syntes hun at alle ting var for gode for henne, og så satte hun henne til å gjete. Hun gikk da med buskapen og gjette i skogen og på fjellet. Mat fikk hun lite eller ingenting av. Bleik og mager ble hun, og nesten alltid gråt hun og var sørgmodig. I buskapen var det en stor blå stut, som alltid holdt seg så fin og blank, og den kom ofte bort til kongsdattera og lot henne kjæle seg. En gang som hun satt og gråt og var nedfor igjen, kom stuten bort til henne og spurte hvorfor hun var så sørgmodig. Hun svarte ingenting, men fortsatte å gråte. «Ja», sa stuten, «jeg vet det nok, selv om du ikke vil si det. Du gråter fordi dronninga er slem mot deg, og fordi hun vil sulte deg i hjel. Men mat trenger du ikke å sørge over. I det venstre øret mitt ligger det en duk, og når du tar og brer ut den, kan du få så mange retter du vil.» Det gjorde hun, hun tok duken og bredde den ut på gresset, og så disket den opp med de fineste retter noen kunne ønske seg – det var både vin og mjød og søtkake. Hun kom nå snart i form igjen, og ble så rød og rund og hvit at dronninga og den tørrskranglete dattera hennes ble både blå og bleike av sinne over det. Dronninga kunne slett ikke skjønne hvordan stedattera kunne få til å se så godt ut på så dårlig kost. Så sa hun til ei tjenestepike, at hun skulle gå etter henne i skogen, og passe på og se hvordan det hang i hop, for hun trodde at noen av tjenestefolkene gav henne mat. Jenta gikk da etter i skogen og passet på, og så fikk hun se at kongsdattera tok duken ut av øret på den blå stuten og bredde den ut, og at duken så disket opp med de gildeste retter som kongsdattera gjorde seg til gode med. Det gikk jenta hjem og sa til dronninga. Nå kom kongen hjem, og hadde vunnet over den andre kongen som han hadde vært i krig med. Det ble stor glede over hele slottet, og ingen var gladere enn kongens datter. Men dronninga la seg syk, og gav doktoren mange penger for at han skulle si hun ikke kunne bli frisk igjen ved mindre hun fikk ete kjøtt av den blå stuten. Både kongsdattera og folkene spurte doktoren om ikke noe annet kunne hjelpe, og bad for stuten, for alle var glad i den, og de sa at det fantes ikke maken til stut i hele riket. Men nei, den måtte slaktes og den skulle slaktes, det var ingen annen mulighet. Da kongsdattera hørte det, ble hun så trist og gikk ned i fjøset til stuten. Den stod der også og hang med hodet, og så så sørgmodig ut at hun begynte å gråte. «Hva gråter du for?» sa stuten. Så sa hun at kongen hadde kommet hjem igjen, og at dronninga hadde lagt seg syk, og at hun hadde fått doktoren til å si at hun ikke kunne bli frisk dersom hun ikke fikk kjøtt av den blå stuten, og nå skulle han slaktes. «Får de først livet av meg, så dreper de snart deg og», sa stuten. «Vil du som jeg, så reiser vi vår vei i natt.» Ja, kongsdattera syntes nok det var vondt å reise fra faren sin, men det var enda verre å være i hus med dronninga, og så lovte hun stuten at hun skulle komme. Om kvelden, da alle de andre hadde lagt seg, listet kongsdattera seg ned i fjøset til stuten. Så tok han henne på ryggen og fór av gårde det forteste han kunne. Da nå folkene kom opp ved morgengry neste dagen og skulle slakte stuten, var den vekk, og da kongen kom opp og spurte etter dattera, var hun også borte. Han sendte ut bud på alle kanter for å lete etter dem, og lyste etter dem fra kirkebakken, men det var ingen som hadde sett noe til dem. Imens fór stuten gjennom mange land med kongsdattera på ryggen, og så kom de til en stor kobberskog. Trær og greiner og blad og blomster og alle ting var av kobber. Men før de dro inn i skogen, sa stuten til kongsdattera: «Når vi nå kommer inn i skogen, må du passe godt på at du ikke rører et blad av den en gang, ellers er det ute både med meg og med deg, for her bor det et troll med tre hoder, som eier den.» Nei kors, hun skulle passe godt på og ikke røre noe. Hun var så forsiktig og bøyde seg til side for greinene og skjøv dem bort med hendene. Men det var så trangt i skoget at det nesten ikke var mulig å komme frem, og selv om hun var så forsiktig, kom hun likevel til å rive av et blad som hun fikk i hånda. «Au, au, hva gjorde du nå?!» sa stuten. «Nå gjelder det å slåss på liv og død. Men gjem bare bladet godt.» Straks etter var de ved enden av skogen, og da kom det løpende et troll med tre hoder. «Hvem er det som rører skogen min?» sa trollet. «Den er like mye min som din», sa stuten. «Det skal vi kjempe om», skreik trollet. «Kan så det», sa stuten. Så løp de sammen og sloss, og stuten den stanget og spente av alle livsens krefter, men trollet slo like godt, og det varte hele dagen før stuten fikk ende på det, og da var han så full av sår og så ussel at han nesten ikke orket å gå. Derfor måtte de hvile over en dag, og så sa stuten til kongsdattera at hun skulle ta det smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre ham med. Da kom han seg, og dagen etter ruslet de av sted igjen. De reiste nå i mange, mange dager, og så kom de langt om lenge til en sølvskog. Trær og greiner og blad og blomster og alle ting var av sølv. Før stuten gikk inn i den, sa han til kongsdattera: «Når vi nå kommer inn i denne skogen, må du for Guds skyld passe godt på. Du må slett ikke røre ved noen ting, og ikke rive av så mye som et blad, for ellers er det ute både med deg og med meg. Det er et troll med seks hoder som eier den, og det tror jeg knapt jeg kan hanskes med.» «Nei», sa kongsdattera, «jeg skal nok passe på, og ikke røre ved det du ikke vil jeg skal røre.» Men da de kom inn i skogen, var den så tett og så trang at de nesten ikke kunne komme frem. Hun var så forsiktig som hun kunne, og bøyde seg til siden for greinene og skjøv dem bort foran seg med hendene. Men hvert øyeblikk slo kvistene henne i øynene, og selv om hun var så forsiktig, så kom hun til å rive av et blad. «Au, au, hva gjorde du nå?!» sa stuten. «Nå gjelder det å slåss på liv og død, for dette trollet har seks hoder og er dobbelt så sterkt som det andre, men bare pass på bladet og gjem det godt.» Rett som det var, så kom trollet. «Hvem er det som rører ved skogen min?» sa det. «Den er like mye min som din», sa stuten. «Det skal vi kjempe om», skreik trollet. «Kan så det», sa stuten – og røyk på trollet, og stanget ut øynene på det, og kjørte hornene tvers igjennom det så tarmene rant ut. Men trollet slo like godt, og det gikk tre samfulle dager før stuten fikk livet av det. Men da var han også så ussel og oppgitt at han med nød og neppe kunne røre seg, og så full med sår at blodet rant. Så sa han til kongsdattera at hun skulle ta smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre ham med. Det gjorde hun, og så kom han seg, men de måtte ligge over og hvile en uke før han orket å gå lenger. Til slutt ga de seg på veien igjen, men stuten var skrøpelig enda, og det gikk ikke fort i starten. Kongsdattera ville spare stuten, og sa at hun var så ung og lett på foten at hun kunne gjerne gå. Men det fikk hun slett ikke lov til, hun måtte sette seg opp på ryggen hans igjen. Så reiste de i lang tid og gjennom mange land, og kongsdattera visste slett ikke hvor det bar hen, men langt om lenge kom de til en gullskog. Den var så gild at gullet dryppet av den, og trær og greiner og blomster og blad var av bare gull. [Illustrasjon] Her gikk det på samme måte som i kobberskogen og sølvskogen. Stuten sa til kongsdattera at hun slett ikke på noen måte måtte røre ved den, for det var et troll med ni hoder som eide skogen. Det var mye større og sterkere enn begge de andre til sammen, og stuten trodde slett ikke at han kunne hanskes med det. Nei, hun skulle nok passe seg og ikke røre ved skogen, det kunne han nok vite. Men da de kom inn i den, så var den enda tettere enn sølvskogen, og jo lengre de kom, jo verre ble det. Skogen ble tettere og tettere og trangere og trangere, og til slutt syntes hun de ikke kunne komme frem på noen måte. Hun var så redd for å rive av noe at hun satt og snudde og bøyde seg både hit og dit for kvistene og skjøv dem bort fremfor seg med hendene. Men stadig slo de henne i øynene, så hun ikke kunne se hvor hun grep henne, og før hun visste ordet av det hadde hun et gulleple i hånda. Hun var så hjertelig redd at hun gråt, og ville kaste det igjen, men stuten sa at hun skulle ikke det, men gjemme det godt, og trøstet henne så godt han kunne. Men han trodde det ble et hardt basketak, og han tvilte på det ville gå godt. Rett som det var, så kom trollet med ni hoder. Det var så fælt at kongsdattera nesten ikke turte se på det. «Hvem er det som rører skogen min?!» skreik det. «Den er like mye min som din», sa stuten. «Det skal vi kjempe om», skreik trollet. «Kan så det», sa stuten. Og så løp de sammen og sloss, og det var så fælt å se på at kongsdattera var nær ved å dåne. Stuten stanget ut øynene på trollet, og kjørte hornene tvers igjennom det så innvollene veltet ut. Men trollet slo like godt, for når stuten fikk stanget i hjel ett hode, blåste de andre liv i det igjen, og det varte en hel uke før han var i stand til å få livet av det. Men da var stuten så ussel og skrøpelig at han ikke kunne røre seg. Sår hadde han over det hele, han kunne ikke en gang si så mye som at kongsdattera skulle ta smurningshornet til trollet og smøre ham med. Men hun gjorde det likevel, og da kom han seg også, men de måtte ligge over og hvile i tre uker før han var god nok til å gå videre. Da reiste de så smått av sted, for stuten sa at de skulle litt lenger frem, og så kom de over mange store åser med tykk skog. Dette varte nå en stund, så kom de opp på fjellet. «Ser du noe?» spurte stuten. «Nei, jeg ser ikke annet enn himlen og ville fjellet», sa kongsdattera. Da de kom litt høyere opp, ble fjellet slettere, så de kunne se videre omkring seg. «Ser du noe nå?» sa stuten. «Ja, jeg ser et lite slott langt, langt borte», sa kongsdattera. «Det er nok ikke så lite det», sa stuten. Langt om lenge kom de til en stor haug, hvor det var en svært bratt bergvegg. «Ser du noe nå?» sa stuten. «Ja, nå ser jeg slottet nærmere, nå er det mye, mye større», sa kongsdattera. «Dit skal du», sa stuten. «Rett nedenfor slottet er det et grisehus, og der skal du være. Når du kommer dit, finner du en trestakk. Den skal du ta på deg, og gå bort til slottet, og si at du heter Kari Trestakk og be om tjeneste. Men nå skal du ta den vesle kniven din og bruke den til å skjære hodet av meg. Så skal du flå meg og rulle sammen huden, og legge den under bergveggen der, og inne i huden skal du legge kobberbladet og sølvbladet og gulleplet. Borte ved berget står det en kjepp. Når du vil meg noe, så banker du bare på bergveggen der med den.» Først så ville hun ikke, men stuten sa at det var den eneste takken han ville ha for det han hadde gjort for henne, og så kunne hun ikke annet. Hun syntes det var så inderlig vondt, men hun strevde og skar med kniven på det store dyret, til hun fikk av hodet og huden. Så la hun den sammen borte under bergveggen, og la kobberbladet og sølvbladet og gulleplet inn i den. Da hun hadde gjort det, så gikk hun bortover til grisehuset, men mens som hun gikk, gråt hun og var helt ute av seg. Der tok hun trestakken på seg, og så gikk hun frem til kongsgården. Da hun kom inn på kjøkkenet, bad hun om tjeneste og sa at hun hette Kari Trestakk. Ja, sa kokka, det kunne hun nok få, hun kunne få lov til å være der og vaske opp, for den som hadde gjort det før hadde nylig gått sin vei. «Men når du blir lei av å være her, så stryker du vel din kos, du også», sa hun. Nei, det skulle hun slett ikke. Hun var både flink og flittig til å vaske opp. Om søndagen skulle det komme fremmede til kongsgården. Da bad Kari om å få lov til å gå med vaskevann til prinsen, men de andre lo av henne og sa: «Hva vil du der? Tror du prinsen vil ha noe med deg å gjøre, som ser slik ut?» Hun gav seg ikke hun, men fortsatte å be, og til slutt fikk hun da lov. Da hun gikk oppover trappene, skranglet det i trestakken, så prinsen kom ut og spurte: «Hva er du for en?» [Illustrasjon] «Jeg skulle nok bære vaskevann til Dem jeg», sa Kari. «Tror du jeg vil ha det vaskevannet du bærer?» sa prinsen, og kastet vannet over henne. Med det måtte hun gå, men så bad hun om lov til å gå til kirka. Det fikk hun også, for kirka lå rett ved. Men først gikk hun bort til berget og banket på med kjeppen som stod der, slik som stuten hadde sagt. Straks kom det ut en mann og spurte hva hun ville. Kongsdattera sa, at nå hadde hun fått lov til å gå i kirka og høre på presten, men hun hadde ingen klær å ha på seg. Da kom han med en kjole til henne, den var så blank som kobberskogen, og hest og sal fikk hun også. Da hun kom til kirka, var hun så vakker og gild at alle undret på hvem hun var, og nesten ingen hørte på det presten sa, for de så for mye på henne. Prinsen selv likte henne så godt at han ikke kunne ta øynene fra henne et øyeblikk. I det samme hun gikk ut av kirka, sprang prinsen etter og dro kirkedøra til etter henne, og så fikk han den ene hansken hennes i hånda. Da hun gikk bort og satte seg på hesten, kom prinsen etter igjen, og spurte hvor hun var fra. «Jeg er fra Vaskeland», sa Kari. Og da prinsen tok frem hansken og ville gi henne den igjen, sa hun: «Lyst foran og mørkt bak, så prinsen ikke ser hvor jeg rir hen i dag!» Prinsen hadde aldri sett maken til hanske, og han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet den stolte dama som reiste fra hansken sin hadde sagt hun var fra, men det var ingen som kunne si ham hvor det lå. Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med håndkle. «Å, får jeg lov til å gå opp med det?» sa Kari. «Hva skal det være godt for!» sa de andre som var på kjøkkenet. «Du så jo hvordan det gikk sist.» Kari gav seg ikke, men fortsatte å be til hun fikk lov, og så løp hun oppover trappene så det skranglet i trestakken. Prinsen fór ut, og da han fikk se at det var Kari, rev han til seg håndkleet og kastet det rett i ansiktet på henne. «Ha deg vekk nå, ditt stygge troll!» sa han. «Tror du jeg vil ha et håndkle som du har tatt i med de svarte fingrene dine?» Etter det reiste prinsen til kirka, og Kari bad også om å få gå dit. De spurte hva hun ville til kirka etter, hun som ikke hadde noe annet å ha på seg enn den trestakken, og som var så svart og fæl. Men Kari sa at hun syntes at presten var slik en god mann til å preke, hun hadde så godt av det han sa, og så fikk hun da lov til slutt. Hun gikk til berget og banket på, og så kom mannen ut og gav henne en kjole som var mye gildere enn den første. Den var utsydd med sølv overalt, og det skinte av den slik som av sølvskogen, og en prektig hest med sølvbrodert dekke og sølvbissel fikk hun også. Da kongsdattera kom til kirka, stod kirkefolkene utenfor på bakken ennå. Alle så lurte de på hva hun var for en, og prinsen var straks på ferde og kom og ville holde hesten for henne mens hun steg av. Men hun hoppet av og sa at det hadde han ikke trengt, for hesten var så vel temmet at den stod stille når hun sa det, og kom når hun ropte på den. Så gikk de alle sammen inn i kirka, men det var nesten ingen som hørte på det presten sa, for de så for mye på henne, og prinsen ble enda mer betatt av henne enn forrige gang. Da prekenen var slutt, og hun gikk ut av kirka og skulle sette seg på hesten, kom prinsen igjen og spurte hvor hun var fra. «Jeg er fra Håndkleland», sa kongsdattera, og i det samme slapp hun ned ridepisken sin. Da så prinsen bukket og skulle ta den opp, sa hun: «Lyst foran og mørkt bak, så prinsen ikke ser hvor jeg rir hen i dag!» Borte var hun igjen, og prinsen kunne ikke vite hvor hun var blitt av. Han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet som hun hadde sagt hun var fra, men det var ingen som kunne si ham hvor det lå, og prinsen måtte da slå seg til ro igjen. Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med en kam. Kari bad om å få lov til å gå opp med den, men de andre minnet henne på hvordan det hadde gått sist, og skjente på henne fordi hun ville vise seg for prinsen, så svart og fæl som hun var i trestakken sin. Men hun holdt ikke opp å be før de lot henne gå opp til prinsen med kammen. Da hun kom skranglende oppover trappene igjen, fór prinsen ut, tok kammen og kastet den etter henne, og bad henne bare om å komme seg bort. Etterpå reiste prinsen til kirka, og Kari bad også om lov. De spurte igjen hva hun skulle der, hun som var så fæl og svart, og som ikke hadde klær så hun kunne vise seg blant folk. Prinsen eller noen andre ville kanskje få øye på henne, sa de, og da ble både hun og de ulykkelige. Men Kari sa at de hadde nok andre ting å se etter, og hun holdt ikke opp å be før hun fikk lov til å gå. Nå gikk det på samme måte som begge de andre gangene. Hun gikk bort til berget og banket på med kjeppen, og så kom mannen ut og gav henne en kjole som var enda mye gildere enn de andre. Den var nesten bare av gull og edelstener, og en flott hest med gullsydd dekke og gullbissel fikk hun også. Da kongsdattera kom til kirka, stod presten og forsamlingen på bakken ennå og ventet på henne. Prinsen kom løpende og ville holde hesten, men hun hoppet av og sa: «Nei takk, det trengs ikke, hesten min er så vel temmet at den står stille når jeg sier det.» Så skyndte de seg inn i kirka alle sammen, og presten gikk opp på prekestolen. Men ingen hørte på det han sa, for de så for mye på henne, og lurte på hvor hun var fra, og prinsen var enda mere forelsket enn begge de andre gangene. Han la ikke merke til noen ting, men så bare på henne. Da prekenen var over og kongsdattera skulle gå ut av kirka, hadde prinsen slått ut ei kvart tønne råtjære i kirkesvalen, så han kunne komme og hjelpe henne over. Men hun brydde seg ikke om det, satte foten midt ut i tjæra og hoppet over. Da ble den ene gullskoen sittende igjen, og da hun hadde satt seg på hesten, kom prinsen farende ut av kirka og spurte hvor hun var fra. «Fra Kammeland», sa Kari. Men da prinsen ville rekke henne gullskoen, sa hun: «Lyst foran og mørkt bak, så prinsen ikke ser hvor jeg rir hen i dag!» Prinsen kunne da ikke vite hvor det hadde blitt av henne denne gangen heller, og så fór han i lange tider omkring i verden og spurte etter Kammeland. Men da ingen kunne si ham hvor det var, lot han det kunngjøre at den som kunne passe gullskoen ville han gifte seg med. Det kom da sammen både vakre og stygge fra alle kanter, men det var ingen som hadde så liten fot at hun kunne få på gullskoen. Langt om lenge kom den slemme stemora til Kari Trestakk med dattera si også, og henne passet skoen til. Men stygg var hun og så lei så hun ut, at prinsen nesten ikke gjorde det han hadde lovt. Likevel ble det laget til bryllups, og hun ble pyntet til brud. Men da de red til kirka, så satt det en liten fugl i et tre og sang: [Illustrasjon] «Et stykke av en hæl og et stykke av ei tå Kari Trestakkens sko er full av blod!» Og da de så etter hadde fuglen snakket sant, for blodet sildret ut av skoen. Da måtte alle tjenestejentene og alle de kvinnfolkene som var på slottet frem og prøve skoen, men det var ingen den ville passe. «Men hvor er Kari Trestakk da?» spurte prinsen da alle de andre hadde prøvd, for han skjønte fuglesang, og husket det fuglen hadde sagt. «Å, hun da!» sa de andre. «Det kan aldri nytte at hun kommer frem, for hun har føtter som en hest.» «Kan være», sa prinsen, «men siden alle de andre har prøvd, så kan Kari også.» «Kari!» ropte han ut gjennom døra, og Kari kom oppover trappene, og det skranglet i trestakken som om det var et helt regiment kavalerister som kom farende. «Nå skal du passe gullskoen og bli prinsesse, du og», sa de andre jentene, og lo og gjorde narr av henne. Kari tok opp skoen og satte foten i den så lett hun ville, kastet trestakken av seg, og så stod hun der med gullkjolen på, så det skinte av henne, og på den andre foten hadde hun den andre gullskoen. Prinsen kjente henne straks igjen, og ble så glad at han gikk rett bort og tok henne om livet og kysset henne, og da han fikk høre at hun var kongsdatter ble han enda gladere, og så ble det bryllup. Snipp snapp snute, så er eventyret ute. Ordforklaringer gild: flott, staselig stakk: skjørt, typisk bunadsskjørt sval: svalgang, gang eller utbygg rundt eller ved siden av huset * * * Lastet fra: EventyrForAlle.no Les og hør kjente og ukjente eventyr, gratis på norsk. * * * Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain) Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1930 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain) Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning. Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/. * * * Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914) Fargelagt av Karl-Robert Rønning. Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1909 (nb.no) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.