Det var en gang Vårherre og sankt Peter kom vandrende over en blomstereng.
Mens de gikk møtte de den onde. Han var sur og sær, og ville ikke se dem.
«Goddag», sa Vårherre. «Hva er den mannen ute og går etter i godværet?» sa han.
«Jeg vil ikke svare deg på det du spør, for du er ingen rettferdig Vårherre», skrek den onde i fullt sinne og ville forbi.
Men Vårherre bød ham stå der han stod, og bære frem klagemålet sitt.
«Å, det er fort sagt», freste den onde. «Alt det du har skapt her nede på jorden har du eiendomsretten til, og ikke såpass som en skarve liten blomst får jeg kalle for min, langt mindre det som gildere er.»
«Gå ut på engen og velg deg en roseblomst selv», sa Vårherre. «Men pass på at du ikke tyner livet av den, ellers mister du eiendomsretten din», sa han og vandret videre.
Som en vind hoppet den onde over veigrøften og fór ut på engen, og tok til å glane på alle de pene, små blomstene som stod der så fredelig og nikket og duftet søtt i solskinnet. Ikke ville han ha en hvit, for den fargen hadde de gode englene, og dem kunne han ikke holde ut å se på. De røde minnet ham om blodet som rant for verdens synder, så dem gikk han utenom, og de blå hadde samme fargen som himlen hvor Gud tronte, så dem ville han nå slettes ikke ha.
Men så fikk han øye på en tiriltunge. Den skinte som det rødeste gull i solskinnet, og den fargen skjønte han seg på.
«Deg velger jeg, og min skal du være!» ropte han og strøk over blomsten med de fæle klørne og snuste på den.
Og de andre blomstene lente seg vekk fra tiriltungen for å slippe å puste i den kvalme stanken den onde festet ved blomsten sin. Og marihøner og hvert kryp som har åtte vinger å fly med, skydde den stakkars, lille blomsten, enda den stod der og skinte som det fagreste gull mellom alle de andre blomstene på engen.
Og om høsten, da englene til Vårherre fløy ned til jorden og la blomstene til hvile, og bredde løv og mose over dem og sang dem inn i vintersøvnen, gikk de forbi tiriltungen og rørte den ikke. Den var ikke Vårherre sin eiendom, og de hadde ikke noe med å nynne den i søvn.
Men om kvelden, da alle englene hadde lagt seg, og døren ned til det allerhelligste var lukket igjen, gikk jomfru Maria barbent og puslet på gullgulvet inne på værelset sitt. Gjennom de store glassrutene så hun ned på jorden, og smått lyttet hun til bønneropene som trengte opp til henne.
Mens hun gikk der, hørte hun en sår gråt. Den kom ikke fra menneske og ikke fra dyr, men noe levende var det, og jomfru Maria festet kåpen om seg og akte på en stjernestråle dit gråten kom fra.
Midt ute på en rimfrossen eng stod en tiriltunge og ristet og skalv. Det var fra den gråten kom.
«Å, stakkars deg, vesle blomst, står du her gjenglemt og fryser fordervet», sa jomfru Maria, og åndet mildt på den og gjemte den mellom begge de snehvite hendene sine.
«Fortell meg nå hva det feiler deg», bad hun, «og hvorfor du gråter så sårt.»
«Vårherre har gitt meg til den onde, og han bryr seg ikke om å ta vare på meg og nynne meg i søvn for vinteren, så nå må jeg dø», klaget tiriltungen.
Men jomfru Maria trøstet den og sa at hun var kommet for å ta den med til paradisets hage, og der skulle den få bli til våren kom, og alle jordens blomster våknet av vinterdvalen.
Da løftet tiriltungen den bøyde stilken til takk, men så i det samme at hun stod barføtt på den rimfrosne engen.
«La meg heller få lov til å være sko på føttene dine», ba den blygt.
«Det skal du», sa jomfru Maria. «Og fra nå av skal du kalles jomfru Marias gullsko og være fredlyst av Gud.»
Ordforklaringer
- gild: flott, staselig
Norsk kunsteventyr av Regine Normann (1867–1939). (Offentlig eiendom - public domain)
Kilde: Eventyr, 1925 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)
Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Karl-Robert Rønning
Laget ved hjelp av bilder fra pixabay.com. (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.