Det var en gang, og svært godt var det også den gangen, selv om det ikke var i min tid, eller din tid, eller noen andres tid. Da var det en gammel mann og ei gammel dame, og de hadde bare én sønn, og de bodde i en stor skog. Og sønnen deres så aldri noen andre mennesker, men han visste at det var noen flere i verden utenom faren og mora, fordi de hadde mange bøker, og han pleide å lese om dem hver dag. Og når han leste om noen vakre damer, pleide han å bli helt vill etter å se noen av dem. Så en dag, mens faren hans hogde ned et tre, sa han til mora si at han ønska å dra bort og tjene til sitt brød i et annet land, og se noen andre folk enn bare de to. Og han sa:
«Her ser jeg ikke noe annet enn store trær rundt meg. Hvis jeg blir her, blir jeg kanskje gal før jeg får sett noe som helst.»
Faren til den unge mannen var ute på denne tida, så denne praten var bare mellom ham og den kjære gamle mora hans.
Før han dro begynte den gamle dama med å si: «Vel, vel, kjære gutten min, hvis du ønsker å dra er det bedre for deg å dra, og må Gud være med deg.» (Hun tenkte det var best at hun svarte sånn.) «Men vent litt før du drar. Hva vil du at jeg skal lage til deg; ei lita kake og så velsigne deg, eller ei stor kake og så forbanne deg?»
«Å kjære vene!» sa han. «Lag ei stor kake til meg. Kanskje jeg blir sulten på reisa.»
Så lagde den gamle ei stor kake, og hun gikk til toppen av huset, og forbannet ham så lenge hun kunne se ham.
Om ikke lenge møtte han faren sin, og den gamle mannen sa til ham: «Hvor er du på vei, kjære gutten min?» Så fortalte sønnen ham det samme han hadde sagt mora si. «Vel», sa faren, «det blir trist å se deg dra, men om du har bestemt deg for å dra så er det vel bedre for deg å dra.»
Det fattige gutten hadde ikke gått langt, før faren ropte ham tilbake, og den gamle dro en gyllen snusboks opp av lomma si, og sa til ham: «Her, ta denne lille boksen, og legg den i lomma di. Og vær nøye med å ikke åpne den før du er nær døden.»
Så dro den fattige Jack av gårde, og gikk helt til han ble trøtt og sulten, for han hadde spist hele kaka mens han gikk langs veien, og innen da hadde natta falt på, så han knapt kunne se stien foran seg. Men han kunne se noe lys langt der fremme, gikk bort til det og fant ei bakdør hvor han banka på, helt til en av tjenestepikene kom og spurte ham hva han ville. Han sa at natta hadde kommet over ham, og han trengte et sted å sove. Tjenestepika lot ham da komme inn til peisen, og gav ham masse å spise, godt kjøtt, brød og øl. Og mens han spiste maten sin ved peisen, kom ei ung dame for å se på ham, og hun likte ham godt og han likte henne. Og den unge dama løp for å fortelle faren sin, og sa at det var en vakker ung mann i enden av kjøkkenet. Umiddelbart kom herremannen til han, spurte ham ut og lurte på hva slags arbeid han kunne gjøre. Jack sa, dum som han var, at han kunne gjøre hva som helst. (Han mente egentlig at han var villig til å gjøre alt slags simpelt arbeid som trengtes der i huset.)
«Vel», sa herremannen til ham. «Hvis du kan gjøre hva som helst; klokka åtte på morgenen vil jeg ha en stor innsjø, og noen av de største krigsskipene skal seile foran herregården min, og en av de største må fyre av en kongelig salutt, og den siste runda må smelle så høyt at det knekker sengebeinet der den unge dattera mi sover. Hvis du ikke kan gjøre det, skal du bøte med livet.»
«Skal bli», sa Jack. Og av gårde dro han til senga si, ba sine stille bønner, og sov til klokka var nesten åtte på morgenen. Han hadde knapt tid til å tenke på hva han skulle gjøre, helt til han plutselig kom til å tenkte på den lille gylne boksen som faren hans hadde gitt ham. Og han sa til seg selv: «Vel, vel, jeg har aldri vært så nær døden som det jeg er nå.» Og så tok han hånda ned i lomma, og dro den lille boksen ut.
Og da han åpna den, hoppa det ut tre små røde menn, og de spurte Jack: «Hva ønsker du fra oss?»
![[Illustrasjon: De tre små røde mennene kommer ut av den gylne snusboksen]](/../Images/jj017a.png)
«Vel», sa Jack, «jeg ønsker en stor innsjø med noen av de største krigsskipene i verden foran herregården her, og en av de største skal fyre av en kongelig salutt, og de siste runda skal smelle så høyt at det knekker beinet på senga hvor den unge dama sover.»
«Skal bli», sa de små mennene. «Du kan legge deg igjen.»
Jack hadde knapt tid til å la ordene komme ut av munnen for å fortelle de små mennene hva de skulle gjøre, før klokka slo åtte. Da kom et stort bang, bang fra en av de største krigsskipene, og det fikk Jack til å sprette ut av senga og se ut gjennom vinduet. Og jeg kan forsikre deg om at det var et vidunderlig syn som møtte ham, etter å ha vært så lenge inne i skogen med faren og mora si.
Nå fikk Jack på seg klærne sine, ba morgenbønnen sin, og kom ned full av latter; for så stolt var han fordi ting hadde gått så bra. Herremannen kom til ham, og sa til ham:
«Vel, unge mann, jeg må si at du er ganske gløgg. Kom å få deg noe frokost.» Og så sa herremannen til ham: «Nå er det to ting til du må gjøre, og får du til det skal du få gifte deg med dattera mi.»
Jack fikk seg frokost, og hadde et godt øye til den unge dama, og hun også med ham.
Den neste tingen som herremannen ba ham om å gjøre var å felle alle de store trærne som stod milevis rundt, inne klokka åtte på morgenen; og, for å gjøre ei lang historie kort, det ble gjort, og det gleda herremannen godt.
Herremannen sa til ham: «Den neste tingen jeg vil du skal gjøre» – (og det var den siste tingen) – «du må skaffe meg et stort slott som står på tolv gullsøyler, og det skal komme et regiment av soldater marsjerende gjennom. Når klokka er åtte må befalet rope: “Skulderopp!”»
«Skal bli», svarte Jack.
Da den tredje og siste morgenen kom, var den siste store bragden gjort, og han fikk den unge dattera til kone. Men akk og ve, det er verre ting i vente.
Herremannen samla seg nå et stort jaktlag, og inviterte alle herrer rundt om i landet til å bli med, og for å se på slottet også. Og innen da hadde Jack fått en vakker hest og en skarlagenrød drakt for å bli med dem. Denne morgenen, da tjeneren la på plass klærne hans, tok han hånda inn i lomma på Jacks frakk, og dro ut den lille gylne snusboksen, som Jack hadde latt bli igjen ved et uhell. Og mannen åpna den lille boksen, og da hoppa de tre røde mennene ut, og spurte hva han ville for noe.
«Vel», sa tjeneren til dem, «jeg ønsker at dette slottet skal flyttes herfra til langt langt på andre sida av havet.»
«Skal bli», sa de små røde mennene til ham. «Ønsker du å være med?»
«Ja», sa han.
«Vel, kom deg opp», sa de til ham, og av gårde dro de, til langt langt på andre sida av havet.
Da det store jaktlaget kom tilbake, hadde slottet på de tolv gullsøylene forsvunnet, til stor skuffelse for de herrene som ikke hadde sett det ennå. Stakkars Jack ble nå trua med at de ville ta den unge bruden fra ham, for å ha lurt dem på denne måten. Men til slutt fikk han herremannen med på å gi ham tolv måneder og en dag til å prøve å finne det igjen. Så dro han av gårde med en god hest og penger i lomma.
Stakkars Jack dro nå av gårde for å lete etter det forsvunnene slottet, over åser, dyp, daler og fjell, gjennom tett skog og over sauetråkk, lengre enn jeg klarer å fortelle deg eller har tenkt å fortelle deg. Helt til han til slutt kom til stedet der kongen over all verdens mus bodde. Ei lita mus stod som vakt ved inngangsporten som leda opp til palasset, og den prøvde å stoppe Jack fra å gå inn.
Han spurte den lille musa: «Hvor er det kongen bor? Jeg ønsker å treffe ham.»
Den sendte ham med ei annen mus for å vise hvor, og da kongen så ham, kalte han ham til seg. Og kongen spurte ham hvem han var og hvor han var på vei hen. Vel, Jack fortalte ham hele sannheten, at han hadde mista det store slottet, og at han hadde dratt av gårde for å se etter det, og han hadde bare et år og en dag på seg til å finne det igjen. Og Jack spurte ham om han visste noe om det.
Og kongen sa: «Nei, men jeg er kongen til alle små mus i hele verden, og jeg skal kalle dem til meg på morgenen. Kanskje de vet noe om dette.»
Så fikk Jack seg et godt måltid og ei seng å sove i, og på morgenen dro han og kongen ut på markene. Og kongen kalte sammen alle musene, og spurte dem om de hadde sett det store vakre slottet som stod på gullsøyler. Og alle musene sa at, nei, ingen av dem hadde sett det. Den gamle kongen sa til ham at han hadde to andre brødre: «En av dem er konge over alle froskene, og min andre bror, som er den eldste, han er konge over alle fuglene i verden. Og hvis du vil dra til dem, kan det være de vet noe om slottet.» Og kongen sa til ham: «La hesten din være igjen her med meg til du kommer tilbake, og ta i stedet en av mine beste hester, og gi denne kaka til bror min. Da vil han forstå hvem du har fått den fra. Hils ham og si at jeg har det godt, og ønsker å se ham igjen snart.» Og så tok kongen og Jack hverandre i hånda.
Og da Jack gikk gjennom porten, kom den lille musa og spurte ham om den kunne bli med ham.
Jack sa til den: «Nei, da kan jeg komme på kant med kongen.»
Og den lille svarte ham: «Det vil være det beste for deg å la meg dra med deg. Kanskje vil jeg bli til nytte for deg uten at du ennå vet det.»
«Kom opp, da.»
Og den lille musa løp opp langs beinet til hesten, noe som gjorde at den dansa, og Jack la musa oppi lomma si.
Etter å ha sagt god morgen til kongen, og fått den lille musa oppi lomma, dro Jack nå av gårde, og for en lang vei han måtte dra, og dette var bare første dagen. Til slutt fant han stedet, og en av froskene stod på vakt og hadde gevær på skuldra, og prøvde å hindre Jack i å komme inn. Men da Jack sa til ham at han ønska å se kongen, fikk han lov å passere, og Jack gikk opp til døra.
Kongen kom ut, og spurte ham hva han ville, og Jack fortalte ham alt sammen fra begynnelse til slutt. «Vel, vel, kom inn.» Han fikk godt selskap den kvelden, og på morgenen lagde kongen en merkelig lyd og kalte til seg alle froskene i verden. Og han spurte dem om de visste noe eller hadde sett noe til slottet som stod på tolv gullsøyler. Alle lagde de nysgjerrige Kvekk, kvekk, kvekk lyder og sa nei.
Jack måtte få en annen hest, og ei kake som var til kongens bror, han som var kongen over alle fuglene i lufta. Og da Jack gikk gjennom porten, spurte den lille frosken som stod på vakt om han kunne bli med ham. Jack avviste ham først, men til slutt sa han at den kunne hoppe opp, og Jack la den i den andre jakkelomma si.
Igjen reiste han langt, og lengre enn langt, for det var tre ganger så langt som den første dagen. Men til slutt fant han stedet, og en vakker fugl stod vakt. Og Jack gikk forbi uten å si et ord til den, og han snakka med kongen og fortalte ham alt sammen om slottet.
«Vel», sa kongen til ham, «i morgen får vi høre med fuglene mine, om de vet noe eller ikke.»
Jack satte hesten sin i stallen, og gikk så til sengs etter å ha fått noe å spise. Og da han stod opp på morgenen, dro han og kongen til et jorde, og der lagde kongen noen merkelige lyder, og så kom alle fuglene som fantes i verden.
Og kongen spurte «Har dere sett dette flotte slottet?», og alle fuglene svarte nei. «Vel», sa kongen, «men hvor er storfuglen?»
Så måtte de vente der i lang tid før ørnen endelig kom, og da den endelig dukka opp var den helt svett, for han hadde sendt to små fugler høyt opp i lufta for å plystre på den og få den til å skynde seg så fort den klarte. Kongen spurte storfuglen om den hadde sett det store slottet.
Fuglen svarte: «Ja, nå kom jeg akkurat fra stedet hvor det er.»
«Vel», sa kongen til ham, «denne unge herren har mista det, og du må ta ham med tilbake til det. Men først ta en liten pause og få deg noe å spise.»
De drepte en tyv, og sendte de beste delene til ørnen for å fôre den til den lange reisa over havene, for den måtte bære Jack oppå ryggen sin. Men da de til slutt kom til slottet, visste de ikke hvordan de skulle få tilbake den lille gylne boksen.
![[Illustrasjon: Jack rir på ørnen til slottet med de tolv gullsøylene]](/../Images/jj017b.png)
Da sa den lille musa til dem: «Slipp meg ned, så skal jeg få den lille boksen tilbake igjen.»
Så smatt musa inn på slottet og fikk tak i boksen. Men da den kom ned trappene, falt den, og det var like før den ble tatt. Den kom løpende ut med boksen mens den lo så godt den kunne.
«Fikk du tak i den?» sa Jack til den.
Musa svarte: «Ja.» Og så dro de av gårde igjen, og la slottet bak seg.
Mens alle sammen – Jack, musa, frosken og ørnen – dro over det store havet, begynte de å krangle om hvem som hadde fått tak i den lille boksen, helt til de mista den ned i vannet. (Det var fordi de så på den og sendte den fra ei hånd til ei annen, at de mista den lille boksen ned på havets bunn.)
«Vel, vel», sa frosken. «Jeg visste at det var noe jeg også måtte gjøre, så du bør slippe meg ned i vannet.»
Så de lot den dra, og den var nedi vannet i tre dager og tre netter. Så kom den kom opp igjen og stakk snuten og den lille munnen over vannet, og alle sammen spurte den om den hadde fått tak i boksen. Den svarte nei.
«Så hva holder du på med nedi der?»
«Ikke noe», svarte den. «Jeg trengte bare å trekke pusten igjen.»
Og den stakkars frosken gikk ned igjen for andre gang, og etter å ha vært der nede en dag og ei natt kom den opp igjen med boksen.
Og så dro de videre, etter å ha vært der fire dager og netter. Og etter en lang tur over hav og fjell, kom de til palasset til den gamle kongen, som var herre over alle fuglene i verden. Og kongen var veldig stolt over å se dem igjen, og ønska dem hjertelig velkommen til en lang prat. Jack åpna den lille boksen, og ba de små mennene å dra tilbake og hente slottet til dem her. «Og så kommer dere tilbake hit så fort dere bare kan.»
De tre små mennene dro av gårde, men da de kom nær slottet var de redd for å gå helt frem før herren og dama og alle tjenerne hadde dratt ut på dans. Og det var ikke noen igjen der bortsett fra kokka og ei stuepike som var sammen med henne. Og de små røde mennene spurte om hva de helst ville, bli med eller bli værende. Og de begge svarte: «Vi ønsker å bli med dere.» Så de små mennene ba dem skynde seg opp trappa. Og ikke før var de oppe i et av værelsene, så kom akkurat herren og dama og alle tjenerne tilbake til slottet – men da var det for sent. Slottet fór av gårde i full fart, og kvinnene lo til dem fra vinduet mens de andre vinka til dem og ba dem stoppe, til ingen nytte.
Reisa deres tok ni dager, hvor de prøvde å holde søndagen hellig, og en av de små mennene skulle være presten, den andre var kontorist og den tredje var organist, og kvinnene ble sangerne – for de hadde allerede et stort kapell i slottet. Midt i alt dette kunne man høre en disharmoni i musikken, og en av de små mennene løp opp til orgelpipene for å se hvor de dårlige tonene kom fra, og så oppdaga han at det kom bare fra de to kvinnene som lo av at den lille røde mannen strakte ut de små beina sine i full lengde for å nå basspedalene, og strakte ut armene også, med den lille røde kveldshatten sin, som han alltid hadde på seg. Og alt dette som de aldri hadde sett før, kunne ikke unngå å spre glede over glede der de svevde over havdypet. Og stakkars folk – siden de ikke holdt det de begynte med gående, var de veldig nær med å komme i fare, for på et tidspunkt var slottet i ferd med å synke rett ned i havet.
Til slutt, etter ei hyggelig reise, kom de tilbake igjen til Jack og kongen. Kongen var ganske sjokka over å se slottet, og gikk opp de gylne trappene for å ta en titt inni.
Kongen var svært imponert over slottet, men tida til stakkars Jack på ett år og en dag nærma seg, og siden han så gjerne ville komme seg hjem til den unge kona si, beordra han de tre mennene om å gjøre seg klare til å dra av gårde til den neste bror neste morgen klokka åtte, og ta pause der i én natt; før de skulle fortsette til den siste og yngste broren, mesteren over alle musene i verden, på et sted hvor slottet kunne være under hans beskyttelse til det skulle sendtes helt hjem. Jack tok farvel med kongen, og takka ham masse for all hans gjestfrihet.
Av gårde dro Jack med slottet igjen, og stoppa ei natt på neste sted; og av gårde dro de igjen til neste sted, og der lot de slottet være igjen under hans beskyttelse. Siden Jack måtte la slottet bli værende igjen, måtte han bruke sin egen hest igjen, som han hadde latt bli igjen der da han først starta reisa.
Nå forlot stakkars Jack slottet og dro hjemover. Og etter å ha opplevd så mye glede med de tre brødrene hver kveld, ble Jack søvning der på hesteryggen, og hadde gått seg vill om ikke de små mennene hadde vært der og leda ham. Til slutt kom de frem, slitne og trøtte, og de tok ikke imot ham med noe som helst slags vennlighet, fordi han ikke hadde funnet det stjålne slottet. Og for å gjøre det enda verre, ble han skuffa over å ikke se den unge, vakre kona si komme å møte ham, fordi hun ble hindra av foreldrene. Men det varte ikke lenge. Jack tok på seg sin fulle styrke, og sendte de små mennene av gårde for å hente slottet dit, og snart var det på plass.
Jack håndhilste på kongen, og gav ham mange takk for hans kongelige godhet ved å passe på slottet for ham. Og Jack instruerte så de små mennene til å dra av gårde så raskt de kunne. Og av gårde dro de, og det tok ikke lang tid før de nådde verdens ende. Og ut kom den unge kona hans og møtte ham med en bylt i armene, hans unge sønn, og de alle levde lykkelige fra den dagen.
Ordforklaringer
- bøte med livet: miste livet, dø, bli tatt livet av
Engelsk folkeeventyr fra samlingene til Joseph Jacobs (1854-1916). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Jack and His Golden Snuff-Box
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den originale engelske teksten fra English Fairy Tales, 1890 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: John Dickson Batten (1860-1932)
Kilde: English Fairy Tales. Third Edition. Revised, 1902 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.