Det var en gang ei fattig enke som hadde en eneste sønn kalt Jack, og ei ku kalt Melkehvit. Og alt de hadde å leve av var melka som kua gav hver morgen som de brakte til markedet og solgte. Men en morgen gav ikke Melkehvit noe melk, og de visste ikke hva de skulle gjøre.
«Hva skal vi gjøre, hva skal vi gjøre?» sa enka og vred hendene sine.
«Vær med godt mot, mor. Jeg skal dra og finne arbeid et sted», sa Jack.
«Det har vi prøvd før, og ingen ville ha deg», sa mora hans; «vi må selge Melkehvit og gjøre noe med pengene, starte en butikk eller noe.»
![[Illustrasjon: Jack drar av gårde med Melkehvit]](/../Images/jj013a.png)
«Ja vel, mor», sa Jack. «Det er markedsdag i dag, og jeg skal snart få solgt Melkehvit, og så skal vi se hva vi kan gjøre.»
Så tok han kuas grime i hånda si og dro av gårde. Han hadde ikke gått langt før han møtte en underlig gammel mann som sa til ham: «God morgen, Jack.»
«God morgen til deg», sa Jack, og lurte på hvordan han visste navnet hans.
«Vel, Jack, og hvor er det du er på vei?» sa mannen.
«Jeg er på vei til markedet for å selge denne kua her.»
«Å, du ser ut til å være rett fyr til å selge kuer», sa mannen. «Jeg lurer på om du vet hvor mye fem bønner utgjør?»
«To i hver hånd og ei i munnen», svarte Jack, gløgg som han var.
«Det har du rett i», sa mannen, «og her er de derre bønnene.» Han dro da ut av lomma si et antall merkelige bønner. «Siden du er så smart», sa han, «har jeg ingenting imot å gjøre et bytte med deg – kua di for disse bønnene.»
![[Illustrasjon: Mannen tilbyr Jack bønnene for Melkehvit]](/../Images/jj013b.png)
«I alle dager!» sa Jack. «Det hadde du vel likt?»
«Ah, men du vet ikke hva disse bønnene er», sa mannen. «Hvis du planter dem over natta, vil de innen morgenen vokste helt opp til skyene.»
«Virkelig?» sa Jack. «Er det sant?»
«Ja, det er helt sant, og hvis det ikke skulle være sant kan du få kua tilbake.»
«Ja, da så», sa Jack, gav ham grima til Melkehvit, og la bønnene i lomma.
Jack gikk hjem igjen, og siden han ikke hadde gått veldig langt var det ikke en gang skumring innen han nådde døra.
«Hva skjer, Jack?» sa mora hans. «Jeg ser du ikke har Melkehvit, så da har du fått solgt henne. Hvor mye fikk du for henne?»
«Det gjetter du aldri, mor», sa Jack.
«Nei, du sier ikke det. Flink gutt! Fem pund, ti, femten, nei – det kan vel ikke være tyve?»
«Jeg sa du ikke ville klare å gjette! Hva sier du til disse bønnene!? De er magiske, plant dem over natta og –»
«Hva!?» sa Jacks mor. «Har du vært slik en tosk, slikt et fjols, slik en idiot, å gi bort vår Melkehvit, den beste melkekua i sognet, og med førsteklasses kjøtt også, for et sett usle bønner?! Ta den! Ta den! Ta den! Og når det gjelder de fantastiske bønnene, her går de ut av vinduet. Og gå nå rett til sengs. Ikke en dråpe skal du få å drikke, og ikke en bit skal du svelge denne natta!»
![[Illustrasjon: Mora er sinna på Jack]](/../Images/jj013c.png)
Så Jack gikk ovenpå til det lille rommet sitt på loftet, og han var trist og lei seg, det var sikkert, like mye for sin mors skyld som for tapet av kveldsmat.
Til slutt falt han i søvn.
Da han våkna opp, så rommet så merkelig ut. Sola skinte inn i deler av det, og allikevel var resten ganske mørk og skyggefullt. Så Jack hoppa opp og kledde seg og gikk til vinduet. Og hva tror du han så? Jo, de bønnene som mora hans hadde kasta ut av vinduet og ned i hagen, de hadde vokst opp til en stor bønnestengel som gikk opp og opp og opp til den nådde skyene. Så mannen snakka altså sant allikevel.
![[Illustrasjon: Jack klatrer opp bønnestengelen]](/../Images/jj013d.png)
Bønnestengelen hadde vokst opp ganske nærme Jacks vindu, så alt han trengte å gjøre var å åpne det og hoppe opp på bønnestengelen, som hadde blitt som en stor sammenfletta stige. Så Jack klatra og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra helt til han nådde skyene. Og da han kom dit fant han en lang bred vei som gikk rett som ei pil. Så han gikk bortover og han gikk bortover og han gikk bortover, til han kom til et stort høyt hus, og ved dørstokken var det ei stor svær høy dame.
«God morgen, frue», sa Jack, ganske så høflig. «Kunne du være så snill å gi meg noe frokost?» For han hadde ikke hatt noen ting å spise natta før, vet du, og var så sulten som en jeger.
«Er det frokost du ønsker, stemmer det?» sa den store svære høye dama. «Det er frokost du vil bli om du ikke kommer deg bort herfra. Mannen min er en rise, og det er ikke noe han liker bedre enn grilla gutt på rista brød. Du bør komme deg videre, for han kommer snart.»
![[Illustrasjon: Jack snakker med risens kone]](/../Images/jj013e.png)
«Å, vær så snill frue, gi meg noe å spise, frue. Jeg har ikke hatt noe å spise siden i går morges. Det er helt sant, frue», sa Jack. «Jeg kan like gjerne bli grilla som å gå her og dø av sult.»
Vel, risens kone var ikke av sånt et ille slag allikevel. Så hun tok Jack inn på kjøkkenet og gav ham en slump brød og ost, og ei kanne med melk. Men Jack hadde ikke spist opp halvparten før tramp! tramp! tramp! hele huset begynte å riste ved lyden av at noen kom.
«Bevare meg vel! Det er den gamle mannen min», sa risens kone. «Hva i all verden skal jeg gjøre? Her, kom fort og hopp inn her.» Og hun lukka Jack inn i ovnen akkurat idet risen kom inn.
Han var en stor en, det var sikkert. I beltet sitt hadde han tre kalver hengende etter hælene, og han løsna dem og kasta dem ned på bordet og sa: «Her, kone, steik meg et par av disse til frokost. Ah, hva er det for noe jeg lukter?
Fe – fi – fo – fam
Jeg lukter blod av en engelskmann
Er han levende eller død
hans bein skal kvernes til mitt brød.»
«Vrøvl, kjære», sa kona hans. «Du drømmer. Eller kanskje du lukter restene av den lille gutten fra gårsdagens middag som du likte så godt. Her, gå du og vask deg og rydd opp, og så snart du kommer tilbake skal frokosten din være klar.»
Så risen gikk bort, og Jack skulle akkurat til å hoppe ut av ovnen og løpe av gårde da dama ba ham om å drøye. «Vent til han sover», sa hun. «Han tar seg alltid en lur etter frokost.»
Vel, risen hadde frokosten sin, og etter det gikk han til ei stor kiste, tok ut et par poser med gull og satt seg ned for å telle dem, helt til hodet hans til slutt begynte å nikke, og så begynte han å snorke så hele huset rista.
Da lista Jack seg på tåspissen ut av ovnen, og da han passerte risen tok han en av posene med gull under armen sin, og føyk av gårde til han kom til bønnestengelen. Og han kasta ned sekken med gull, som selvfølgelig falt ned i hagen til mora hans, og så klatra han nedover og nedover, til han til slutt kom hjem og fortalte det til mora si, viste henne gullet og sa: «Vel mor, hadde jeg ikke rett angående bønnene? De er virkelig magiske, kan du se.»
![[Illustrasjon: Jack tar med seg en pose gull]](/../Images/jj013f.png)
Så de levde på posen med gull ei stund, men til slutt var det ikke mer igjen, så Jack bestemte seg for å prøve lykken en gang til på toppen av bønnestengelen. Så en fin morgen stod han opp tidlig, og gikk opp på bønnestengelen. Og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra til han til slutt kom på veien igjen og kom til det store høye huset han hadde vært i tidligere. Og ganske riktig, der stod den store svære høye dama ved dørstokken.
«God morgen, frue», sa Jack, frimodig som få. «Kunne du ikke være så snill å gi meg noe å spise?»
«Gå bort, gutten min», sa den store høye dama, «ellers vil mannen min spise deg opp til frokost. Men er ikke du den unge mannen som var her en gang før? Visste du at den samme dagen savna mannen min en av posene sine med gull.»
«Det var rart, frue», sa Jack. «Det kan være jeg kunne fortalt deg noe om det, men jeg er så sulten at jeg ikke klarer å snakke før jeg har fått noe å spise.»
Vel, den store høye dama var så nysgjerrig at hun tok ham inn og gav ham noe å spise. Men knapt hadde han begynt å gumle maten, noe han gjorde så sakte han kunne, da tramp! tramp! tramp! hørte de stegene til kjempen, og kona hans gjemte Jack bort i ovnen.
Alt skjedde akkurat som forrige gang. Inn kom risen slik han gjorde før og sa: «Fe – fi – fo – fam», og hadde tre stekte okser til frokost. Så sa han: «Kone, bring meg den høna som legger gullegg.» Så henta hun den, og risen sa: «Legg», og den la et helt egg av rent gull. Og da begynte hodet til risen å falle, og han satt i å snorke så hele huset rista.
Da krøyp Jack ut av ovnen på tåspissene, tok tak i den gyldne høna, og var av gårde før du kunne si «Jack Robinson.»
![[Illustrasjon: Risen sover mens Jack lister seg av gårde med høna]](/../Images/jj013g.png)
Men denne ganga gav høna fra seg et kakkel som vekka risen, og akkurat idet Jack kom seg ut av huset hørte han ham rope: «Kone, kone, hva har du gjort med gullhøna mi!?»
Og kona sa: «Hva, kjære?»
Men det var alt Jack hørte, for han skyndte seg av gårde til bønnestengelen, og klatra ned som fra et brennende hus. Og da han kom hjem viste han mora si den praktfulle høna og sa «Legg» til den; og den la et gullegg hver gang han sa «Legg».
Vel, Jack var ikke fornøyd, og det tok ikke lang tid før han bestemte seg for å prøve lykken igjen der oppe på toppen av bønnestengelen. Så en fin morgen stod han tidlig opp, og gikk opp på bønnestengelen, og han klatra og han klatra og han klatra og han klatra til han kom til toppen. Men denne ganga visste han bedre enn å gå rett til risens hus. Og da han kom nære, venta han bak en busk til han så risens kone komme ut med et spann for å hente noe vann, og så krøyp han inn i huset og gikk opp i kobberkjelen. Han hadde ikke vært der lenge før han hørte tramp! tramp! tramp! som før, og inn kom risen med kona si.
«Fe – fi – fo – fam, jeg lukter blod av en engelskmann», ropte risen ut. «Jeg lukter ham, kone, jeg lukter ham.»
«Gjør du, kjære?» sa risens kone. «Hvis det skulle være den lille rakkeren som stjal gullet ditt og høna som la gullegg, har han sikkert gått inn i ovnen.» Og de begge skyndte seg til ovnen. Men Jack var ikke der, heldigvis, og risens kone sa: «Der er du igjen i gang med din fe – fi – fo – fum. Selvfølgelig er det den gutten du fanga sist kveld som jeg stekte til deg til frokost. Så glømsk jeg er, og så dårlig av deg å ikke kjenne forskjellen mellom en levende en og en død en.»
Så satte risen seg ned til frokost og spiste, men tidt og ofte mumla han: «Vel, jeg kunne ha sverga –» Og så reiste han seg opp og lette gjennom spiskammerset og skapene, og alt mulig, bare flaks at han ikke tenkte på kobberkjelen.
Etter at frokosten var over ropte risen ut: «Kone, kone, hent den gyldne harpa mi.» Så henta hun den og satte den på bordet foran ham. Så sa han «Syng!» og den gyldne harpa sang særdeles vakkert. Og den fortsatte å synge helt til risen falt i søvn, og han begynte igjen å snorke som torden.
Så løfta Jack rolig opp kobberlokket, og kom ut stille som ei mus. Og han krøyp på hender og knær til han kom til bordet, hvor han reiste seg og greip fatt i den gyldne harpa og føyk mot døra med den. Men harpa ropte ut ganske høyt: «Mester! Mester!» Og risen våkna opp akkurat tidsnok til å se Jack løpe av gårde med harpa hans.
![[Illustrasjon: Jack klatrer nedover med harpa]](/../Images/jj013h.png)
Jack løp så fort som han kunne, og risen kom fykende etter, og han ville snart ha fanga ham hadde bare ikke Jack begynt å dukke unna ham litt og visste hva han gjorde. Da han kom til bønnestengelen var risen ikke mere enn tyve meter ifra da han plutselig så Jack bare forsvinne, og da han kom til enden av veien så han Jack under klatre nedover for livet. Vel, risen ønska ikke å ta sjansen på sånn en stige, og han ble stående og nøle sånn at Jack fikk et forsprang. Men akkurat da ropte harpa «Mester! Mester!» og risen svingte seg ned på bønnestengelen, som rista under vekta hans.
Jack klatra nedover, og etter ham klatra risen. På denne tida hadde Jack klatra nedover og nedover og nedover til han var nesten hjemme. Så han ropte ut: «Mor! Mor! Hent ei øks til meg, hent ei øks øks meg.» Og mora hans skyndte seg ut med ei øks i hånda si, og da hun kom til bønnestengelen stod hun bom stille av frykt, for der så hun akkurat at risen kom ned under skyene.
Men Jack hoppa ned og tok tak i øksa, og gav et hugg mot bønnestengelen som kutta den halvt i to. Risen kjente bønnestengelen riste og dirre, så han stoppa for å se hva som foregikk. Da gav Jack enda et hugg med øksa, og bønnestengelen var kutta i to og begynte å falle overende. Da falt risen ned og ødela krona si, og bønnestengelen kom fallende etter.
![[Illustrasjon: Jack står ved den døde kjempen]](/../Images/jj013i.png)
Da viste Jack den gyldne harpa til mora si, og ved å vise frem denne og å selge de gyldne eggene sine, ble Jack og mora hans veldig rike. Og han gifta seg med ei fantastisk prinsesse, og de levde lykkelige til sine dagers ende.
Ordforklaringer
- grime: Et sett av rep og tau man legger på hodet til hesten eller kua for å lede den rundt
- sogn: Et mindre distrikt med sin egen kirke og prest
- rise: Stor kjempe som spiser mennesker. På engelsk er det «ogre».
Engelsk folkeeventyr fra samlingene til Joseph Jacobs (1854-1916). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Jack and the Beanstalk
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den engelske originalteksten fra English Fairy Tales, 1890 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Walter Crane (1845-1915)
Bildene er redigert og tilpassa av Karl-Robert Rønning.
Kilde: Walter Crane's picture books, 1900 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.