Det var en gang en bonde og ei bondekone som hadde ei datter, og en herremann hadde fått et godt øye til henne. Hver kveld pleide han å komme for å se henne og spise middag i bondehuset, og dattera ble sendt ned i kjelleren for å tappe øl til middag.
Så en kveld hadde hun gått ned for å tappe øl, og hun kom da til å se opp i taket der hun tappa, og hun så ei slegge som satt fast i en av bjelkene. Den må ha vært der i lang lang tid, men av en eller annen grunn hadde hun aldri latt merke til den før, og hun begynte å tenke. Og hun tenkte at det var veldig farlig å ha den slegga der, for hun sa til seg selv: «Tenk om jeg og han gifter oss, og vi skulle fått en sønn, og han ble en voksen mann og kom ned i kjelleren for å tappe øl, akkurat slik jeg gjør nå, og slegga plutselig faller ned i hodet hans og tar livet av ham, for en forferdelig ting det ville vært.» Og så la hun fra seg lyset og mugga, satte seg ned og begynte å gråte.
Imens begynte de andre ovenpå å lure på hvorfor hun brukte så lang tid på å tappe ølet, og mora hennes gikk ned for å se etter henne, og hun fant henne sittende å gråte på benken, og ølet rant utover gulvet.
«Hva i all verden er det som er galt?» sa mora hennes.
«Å, mor!» sa hun. «Se på den fryktelige slegga. Tenk om vi ble gift, og vi skulle få en sønn, og han vokste opp, og kom ned i kjelleren for å tappe øl, og slegga skulle falle på hodet hans og ta livet av ham, for en forferdelig ting det ville vært!»
«Å kjære deg! For en fryktelig ting det ville vært!» sa mora, og hun satt seg ned på sida av dattera og begynte å gråte hun også.
Etter ei stund begynte så faren å lure på hvorfor de ikke kom tilbake, og han gikk ned i kjelleren for å se etter selv, og der satt de to og gråt, og ølet rant utover hele gulvet.
«Hva er det som er galt?» sa han.
«Jo», sa mora. «Se på den fryktelige slegga. Tenk bare, at hvis dattera vår og hennes elskede skulle bli gift, og skulle få en sønn, og han vokste opp, og kom ned i kjelleren for å tappe øl, og slegga skulle falle ned på hodet hans og ta livet av ham, for en forferdelig ting det ville vært!»
«Å kjære, kjære dere! Det ville det vært!» sa faren, og han satte seg ned ved sida av de andre og begynte å gråte.
Nå ble herremannen trett av å trå rundt på kjøkkenet helt alene, så til slutt gikk han også ned i kjelleren for å se hva de holdt på med. Og der satt de alle tre og gråt side om side, og ølet rant utover hele gulvet. Og han løp rett bort og stengte krana. Så sa han:
«Hva er det dere tre holder på med? Hvorfor sitter dere og gråter og lar ølet renne utover hele gulvet?»
«Å!» sa faren. «Se på den fryktelige slegga! Sett at du og dattera vår skulle bli gift, og skulle få en sønn, og han skulle vokse opp, og kom ned i kjelleren for å tappe øl, og slegga skulle falle på hodet hans og ta livet av ham!»
Og så begynte de å gråte verre enn før. Men herremannen brøyt ut i latter, strekte seg og dro ut slegga, og så sa han:
«Jeg har reist mange mil, og aldri før møtt tre så store dumrianer som dere tre. Og nå drar jeg ut på reise igjen, og når jeg finner tre større dumrianer enn dere tre, først da skal jeg komme tilbake å gifte meg med dattera di.»
Så tok han farvel med dem, dro ut på reise, og etterlot dem alle gråtende fordi jenta hadde mista kjæresten sin.
Så dro han ut, og reiste et langt stykke, og til slutt kom han til hytta til ei kjerring som hadde noe gress som vokste på taket. Og kjerringa prøvde å få kua si opp på en stige og opp til gresset, og det stakkars dyret vågde ikke å gå. Så herremannen spurte kjerringa hva hun gjorde.
«Jo, se her», sa hun. «Se på alt det flotte gresset. Jeg skal få kua opp på taket så hun kan ete det. Hun er helt trygg, for jeg skal binde et tau rundt halsen hennes, sende det ned gjennom pipa, og binde det rundt hånda mi mens jeg går rundt i huset, så hun kan ikke falle ned uten at jeg vet det.»
«Å, du din lille dumrian!» sa herremannen. «Du burde slå gresset og kaste det ned til kua!»
Men kjerringa syntes det var lettere å få kua opp stigen enn å få gresset ned, så hun dytta henne og lokka henne og fikk henne opp, og bandt et tau rundt nakken hennes, sendte det ned gjennom pipa, og festa det til sitt eget håndledd. Og herremannen gikk videre, men han hadde ikke gått langt før kua tumla ned fra taket, og ble hengende med tauet rundt nakken så hun ble kvalt. Og med vekten av kua bundet til håndleddet sitt, ble kjerringa dratt opp gjennom pipa, og hun satt seg fast halvveis oppe og var lassa med sot.
Vel, det var én stor dumrian.
Og herremannen reiste videre og videre, og han reiste til et vertshus for å tilbringe natta der, og det var så fullt på vertshuset at de måtte plassere ham på et rom med to senger, og en annen reisende skulle sove i den andre senga. Den andre mannen var en hyggelig fyr, og de hadde det svært trivelig sammen. Men på morgenen, da de begge stod opp, ble herremannen overraska over å se den andre henge buksene sine på knaggen på skuffene til klesskapet og løpe gjennom rommet mens han prøvde å hoppe oppi dem, og han prøvde igjen og igjen, og klarte ikke å få det til. Og herremannen lurte på hvorfor han gjorde det. Til slutt stoppa han og tørka ansiktet med et lommetørkle.
«Å kjære», sa han. «Jeg synes bukser er det mest problematiskeste typen klær som finnes. Jeg kan ikke forstå hvem som kan ha funnet opp noe sånt. Det tar meg nærmest en time å komme opp i buksene mine hver morgen, og jeg blir så svett! Hva gjør du med dine?»
Så herremannen brøyt ut i latter, og viste ham hvordan han skulle ta dem på, og han var svært så takknemlig til ham, og sa at han aldri hadde tenkt på å gjøre det på den måten før.
Så det var en annen stor dumrian.
Da dro herremannen ut på reise igjen. Og han kom til en landsby, og utenfor landsbyen var det en dam, og rundt dammen var det en folkemengde. Og de hadde raker, og koster, og høygafler, som de rekte ned i dammen, og herremannen spurte hva som var problemet.
«Vel», sa de. «Problemer nok! Månen har ramla ned i dammen, og vi får ikke til å rake henne ut igjen uansett hva vi gjør!»
Så herremannen brøyt ut i latter, og ba dem se opp mot himmelen, og at det bare var skyggen som var i vannet. Men de ville ikke høre på ham, og de skjelte ham ut noe fryktelig, og han kom seg vekk så raskt han kunne.
Så det var en masse dumrianer større enn de tre dumrianene der hjemme. Så herremannen vendte hjem igjen og gifta seg med bondens datter. Og hvis de ikke levde lykkelig alle sine dager, har det ingenting med deg eller meg å gjøre.
Engelsk folkeeventyr fra samlingene til Joseph Jacobs (1854-1916). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: The Three Sillies
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den engelske originalteksten fra English Fairy Tales, 1890 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Karl-Robert Rønning
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.