Aladdin og den vidunderlige lampa

Advarsel: Historien gjengir den tiden og kulturen hvor den ble til, og inneholder noen rasistiske og antisemittiske elementer.

I en rik og stor by i Kina levde det en gang en skredder som het Mustafa, og som var så fattig at det var bare så vidt han og kona hans og deres eneste sønn kunne leve av det han tjente. Gutten het Aladdin og var en urolig og styrlaus fyr, som aldri ville være hjemme og aldri ta seg noe ordentlig til. Å arbeide tenkte han ikke på, og den gamle skredderen fikk ham ikke til å være lydig. Han streifet omkring på gata dagen lang eller lekte på torvene med de andre guttene, eller rekte mellom bodene på basaren. Han stod opp med sola, sprang ut på gata og ble der, fillete og skitten og glad, og kom først hjem lenge etter at det hadde blitt mørkt. Faren, som syntes Aladdin var i den alderen at han burde lære å arbeide, prøvde å få ham til å skjønne litt av skredderhåndverket. Men det var umulig, bare faren vendte ryggen til et øyeblikk, spratt Aladdin ned fra bordet og ut på gata og var ikke mulig å få inn mer den dagen. Pryl og bønner hjalp like lite, og til slutt gav skredderen det opp, gikk bort og døde av sorg over den umulige sønnen sin.

Men heller ikke det fikk Aladdin til å ta seg sammen. Mora hadde lite eller ingenting å leve av, men gutten tenkte ikke på å tjene nok til at det ble til mat til ham selv en gang. Da hun skjønte at det aldri ville bli skredder av ham, lukket hun boden, solgte det som var av tøy og skredderutstyr, så hun hadde litt til mat et par ukers tid, og etter det prøvde hun å tjene brød til seg og gutten ved å spinne bomull.

Aladdin hadde nå fylt femten år. Han hørte helt til på gata, og hver dag hadde nok med sin egen lek. Litt mat fikk han hjemme, og et og annet var det alltid å få tak i på gata eller når en streifet langs bodene, eller når en sammen med en flokk huiende unger smatt ut og inn mellom tungt lastede esler og muldyr.

En dag han tumlet rundt slik i sola, kom en fremmed over plassen, så Aladdin stanset og stirret på ham. Mannen kom bort til ham, la hånda si på skulderen hans, og spurte: «Er du sønnen til Mustafa, skredderen?»

Aladdin så fort opp, og svarte: «Ja, men han er død.»

Da tok den fremmede gutten om halsen, omfavnet ham og kysset ham, og klaget høyt og ropte: «Gutten min, jeg er din onkel, faren din var broren min, som jeg elsket så høyt. Jeg har reist i mange år og gjennom mange land, og når jeg endelig kommer hit for å treffe broren min, er det første jeg får høre at han er død. Men skal si du ligner på ham, gutten min, og jeg skal være hos deg i din fars sted. Hvordan er det med din mor, lever hun ennå, og hvor bor hun?»

Aladdin fortalte at mora levde og hvor de bodde. Den fremmede gav ham noen småmynter, og sa: «Løp nå hjem så fort du kan og si til din mor at jeg skal besøke henne i morgen, for å se det huset hvor broren min levde så lenge og endte sine dager.»

Aladdin sprang hjem og spurte mora om han hadde noen onkel. Mora tenkte seg om: «Ja, det er sant», sa hun. «Faren din hadde visst en bror, men han døde for lenge siden, og noen andre har jeg aldri hørt om.»

«Ja», sa Aladdin. «Jeg har nå møtt en mann i dag som klemte meg og sa at han var onkelen min, og han gav meg disse pengene til deg og ba meg si at han skulle besøke deg i morgen.» Og så løp Aladdin ut på gata igjen.

Neste dag, mens Aladdin var i full lek, kom den fremmede bort til ham igjen. Han så lenge og oppmerksomt på ham, omfavnet ham, gav ham to gulldinarer, og sa: «Min sønn, gi disse pengene til din mor, og si at hun må kjøpe noe til kvelds for dem, jeg kommer for å besøke henne og skal spise hos henne. Og du må også være hjemme.»

Aladdin gav pengene til mora, og sa hva den fremmede hadde sagt. Hun gjorde innkjøp og prøvde å stelle det til så godt hun kunne. Aladdin ble faktisk hjemme den kvelden.

Like før kveldstid kom den fremmede, og han hadde med seg vin og frukt. Han hilste svært vennlig på den gamle kona, så seg om i stua og spurte hvor det var Mustafa pleide å sitte, og da han fikk vite det, kastet han seg til jorda, kysset stedet flere ganger og ropte med tårer i øynene: «O, bror, at jeg ikke skulle komme tidsnok til å omfavne deg.» Etterpå reiste han seg og sa til Aladdins mor: «Du skal ikke undre deg over at du ikke har hørt om meg før. Det er førti år siden jeg forlot landet, jeg har reist i India, Arabia, Syria, Egypt, og i mange år har jeg vært i Afrika. Men til slutt ble jeg grepet av lengsel etter å få se landet mitt og slekta mi igjen. Så underlig at den første jeg skulle møte var Aladdin, og at jeg straks skulle kjenne igjen trekkene til broren min i ansiktet hans. Og nå vil jeg gjerne vite hva gutten tar seg til, hvilket håndverk han lærer og om han er til nytte og glede for deg.

Selv ble Aladdin rød i hodet og så ned, og kunne ikke finne på noe å svare. Men mora var så mye rikere på ord. Hun fortalte med sukk og gråt hvilken doven slyngel Aladdin var, at han bare var en byrde for sin mor og løp på gata dagen lang og lekte, skjønt en skulle tro han var langt over den alderen hvor han skulle synes slikt var morsomt. «Det blir aldri noe av ham», sa hun til slutt og gråt bittert, «og jeg har bestemt meg for å stenge døra for ham, så kan han bli på gata og skal iallfall ikke plage meg mere.»

Da mora var ferdig med å klage, snudde den fremmede seg til Aladdin, og sa: «Gutten min, det din mor sier om deg gjør meg vondt, men kanskje står det ikke så ille til med deg som hun tror. Jeg tror at det som var i veien var at du ikke ville bli skredder. Hva ville du si om jeg kjøpte en bod til deg, men kostbare stoffer og fint lin – hvis du har lyst til å bli kjøpmann, skal jeg hjelpe deg.»

Aladdin hadde aldri drømt om å bli kjøpmann, men det hørtes da bedre ut enn skredder, og han svarte høflig ja takk, han ville gjerne bli kjøpmann. Han visste jo også at de var velkledde og aktet av alle, og at de dro på lange reiser. Men mens han takket onkelen, fløy tankene hans alle andre steder, ut på gata til guttene, og han lengtet etter å dra til torvene og til smugene, der det var frihet og lek.

Den fremmede sa at neste morgen skulle han komme og hente Aladdin og ta ham med seg ut i byen. Han skulle gi ham vakre klær og vise ham den boden han hadde tenkt å kjøpe til ham. Mora var helt ute av seg av glede, og gråt og takket, og siden det nå hadde blitt sent på kvelden, tok den fremmede avskjed og gikk.

Tidlig neste morgen hentet onkelen Aladdin, og han hadde virkelig vakre klær med seg til ham. Han sa han skulle ta ham med seg og vise ham hvor de rike kjøpmennene bodde, husene deres og hagene deres, og til mora sa han at hun ikke skulle engste seg om Aladdin kom sent hjem. Gutten tok de nye klærne på seg og fulgte onkelen, og den fremmede viste ham den delen av byen hvor de rike og mektige bodde. Han førte ham til sultanens palass og gjennom mange og skjønne hager, og Aladdin undret seg over hvor vakkert allting var. Til slutt kom de utenfor byen, og i en liten skog satte den fremmede seg for å hvile, og tok frem niste med kaker og frukt, og delte med Aladdin. Da de hadde spist, reiste den fremmede seg og sa at Aladdin skulle følge ham videre, og mens han fortalte om alle reisene sine, førte han Aladdin langt utenfor byen, og de kom ut på ei slette som strakte seg helt over mot fjellene. Så langt hadde Aladdin aldri vært. Den store ensomme sletta, de blå fjellene lagt der ute, og byen med kupler og tårn som lyste fjernt i sola, gjorde hjertet hans urolig, og han spurte om de ikke skulle snu snart, han var trett og mora hans ventet på ham. Men den fremmede sa:

«Ikke vær redd, jeg skal bare vise deg enda en hage, skjønnere og mere forunderlig enn noen annen du har sett eller drømt om. Den er ikke langt borte.»

Og mens de gikk videre, fortalte han om så mange vidunderlige opplevelser, at Aladdins øyne spratt opp av forundring og han glemte at han var trett. Slik fikk den fremmede lokket gutten med seg over sletta og helt bort til fjellene, og der førte han ham inn i en liten ensom og grønn dal mellom bratte fjell som ingen kunne komme over. Her stanset den fremmede, og så seg om, og sa:

«Endelig, endelig er jeg her, på det stedet jeg har søkt etter så lenge og som jeg har reist fra det ytterste Afrika for å nå. Endelig, endelig har jeg funnet det rette stedet, og nå, Aladdin, skal jeg vise deg ting som er ukjent for alle andre dødelige.»

Nå må det sies at den fremmede var slett ikke Aladdins onkel. Han var en vidt berømt og viden bereist trollmann, kjent under navnet den afrikanske trollmann. Hele livet sitt hadde han arbeidet med de hemmelige kunster, og slik hadde han oppdaget at skjult i en underjordisk hage, fantes det ei vidunderlig lampe som kunne gjøre den som eide den rikere og mektigere enn alle konger på jorda. Han hadde klart å finne ut at denne underjordiske hagen lå i Kina, ikke langt fra den byen hvor Aladdin bodde. Men det var ikke mulig for ham selv å stige ned i hula, dit kunne det bare komme folk som ikke ante noe om trolldomskunsten, og fra denne andres hånd måtte trollmannen få lampa. De hemmelige kunstene hans hadde vist ham hvilken ung mann som var den rette, og da han så Aladdin leke på gata, hadde han straks kjent ham igjen som den trolldomskunstene hans hadde åpenbart for ham. Han hadde holdt øye med Aladdin i flere dager før han snakket til ham, og i hemmelighet hadde han forhørt seg om hvem han var. Han mente at han ville bli en lydig tjener som han kunne bruke som han ville, og så kvitte seg med, hvis han ble for vanskelig.

Da han hadde funnet det stedet han hadde søkt etter så lenge, bad han Aladdin å samle sammen så mye tørrkvister som mulig, så han kunne lage et stort bål. Da tørrkvistene var samlet tente trollmannen fyr på, og mens han mumlet hemmelige besvergelser, kastet han røkelse i ilden, og etter trollmannens ord steg røyken høyt mot himmelen eller bredte seg utover jorda. Så delte røyken seg til den ene og den andre siden, og med ett begynte jorda å skjelve. Den revnet og åpnet seg, og foran føttene sine så Aladdin en stor firkantet stein, og midt på den var det festet en jernring til å løfte den opp med. Aladdin hadde blitt så redd at han ville løpe sin vei, men trollmannen grep fatt i ham, slo ham hardt i ansiktet så han blødde, og truet ham med alt ondt hvis han ikke adlød ham blindt.

«Adlyd meg, så vil du tjene på det, og du trenger ikke å være redd», ropte han. «Men trosser du meg, går det deg ille og du er fortapt.»

Aladdin turde ikke annet enn å adlyde, og stod urørlig og ventet på hva som skulle skje videre. Trollmannen holdt ham fast i armen, pekte på steinen, og sa:

«Der jeg sier nå må du huske: Under denne steinen er inngangen til en underjordisk hage, og i den er det en skatt som vil gjøre den som får den rikere enn den mektigste kongen i verden. Men du er den eneste som kan løfte eller røre steinen. Ikke en gang jeg tør legge min hånd på den eller sette foten min i hagen under jorda. Men derfor må du adlyde meg i alt det jeg befaler deg.»

Nå ble Aladdin ivrig, og han lovte å gjøre alt det trollmannen sa til ham, og han skulle til å styrte bort for å løfte steinen. Men trollmannen holdt ham tilbake, og sa:

«Så lett er det ikke, du vil ikke klare å løfte steinen i egen kraft. I det samme du tar fatt i ringen, må du nevne navnet til din far og din farfar, så vil du klare å løfte den uten strev.»

Aladdin gjorde som trollmannen sa. Han løftet steinen til side og stirret ned i en hule, hvor en smal trapp førte dypt ned i jorda.

Trollmannen sa: «Gutten min, det jeg sier nå må du huske: Når du kommer til enden av trappa, vil du finne ei åpen dør som fører inn til ei stor hule som er delt i tre store saler. I hver av disse salene vil du finne fire store vaser fulle av gull og sølv, men du må passe på at du ikke rører dem. Før du går inn der, må du samle klærne dine godt om deg og gå så fort du kan gjennom de tre salene, og kom ikke nær noen ting, ikke en gang med klærne, for da dør du straks. Ved enden av den tredje salen er det ei dør som fører ut til en hage. Der skal du følge veien tvers gjennom hagen, helt til du kommer til ei trapp som er åtti trinn høy. Gå opp trappa til den terrassen som er på toppen, der vil du se en liten nisje, og i den står en brennende lampe. Slukk den, kast veken og hell olja ut, ta lampa med deg og bring den til meg. Har du lyst til å plukke noen av fruktene i hagen kan du gjerne det, men la det ikke sinke deg for mye.

Og en ting til», trollmannen tenkte seg om. «Ingen vet hva slags farer en slik hemmelig hage kan gjemme, og det ville vært svært uheldig om du ikke kom tilbake. Ta derfor denne ringen og sett den på fingeren din, den vil beskytte deg mot ulykker hvis du ellers gjør som jeg har sagt. Gå nå, og ha lykken med deg, vær ikke redd. Og husk, at kommer du vel fra det, har vi begge nok rikdom for resten av livet.»

Trollmannen gav ringen til Aladdin, som lett og munter og uredd sprang nedover trappene. Han fant døra til de tre salene og samlet klærne om seg før han gikk inn. Han så vasene med gull og sølv, men rørte dem ikke. Her var det isende kaldt, en dødens ro, og Aladdin skalv. Han skyndte seg gjennom salene og ut i hagen. Han gav seg ikke tid til å se seg om, men fulgte veien som førte til trappa, sprang opp til terassen, fant nisjen og tok lampa, helte olja og veken ut, stakk lampa i lomma og skyndte seg nedover trappa igjen. Og nå så han seg nysgjerrig om.

Det var en forunderlig og vakker hage. Grenene på trærne var så tunge av frukter at de hang helt ned til jorda, og aldri hadde Aladdin sett slike frukter. De strålte, de skinte, de flammet og lyste i alle farger, hvite som perler, strålende og klare som diamanter, grønne som smaragder, fiolette som ametyster, funklende gule som topaser, glødende røde som rubiner og blå som turkiser, og lyset fra alle disse fargene blendet Aladdins øyne. Men det var dødsstille i hagen, ikke en fugl sang, ikke et blad rørte seg, det duftet ikke av fruktene eller av blomstene på marka, ingen lette rådyr eller gaseller sprang under greinene, ingen bekk rislet og ingen vannkilder plasket. Aladdin plukket en av fruktene og beit i den, men ergerlig kastet han den fra seg, den var av glass! Men allikevel tok han med noen av dem, for de var så vakre at det kunne være moro å ha dem med seg og vise frem. Han fylte lommene sine, og pungen han bar i beltet stappet han full. Og så skyndte han seg forsiktig gjennom de tre salene, og sprang opp trappa der den afrikanske trollmannen ventet ved utgangen.

Aladdin ropte opp til ham: «Hallo, onkel, rekk meg hånda og hjelp meg opp.»

Trollmannen svarte: «Javel, gutten min, det skal jeg nok, men rekk meg først lampa.»

«Du skal få den straks jeg er oppe», svarte Aladdin.

«Nei, nei, straks!» ropte trollmannen sint.

«Det kan jeg ikke», svarte Aladdin. «Den ligger på bunnen av lomma, og den er stappet full av glassfrukter.»

Slik trettet de en stund, og da trollmannen skjønte at Aladdin ikke ville gi seg, ble han grepet av frykt for at Aladdin skulle ha oppdaget hemmeligheten ved lampa, og at det var derfor han ikke ville gi den fra seg, og tanken på det gjorde ham ute av seg av raseri. Han glemte alt annet og ville bare tilintetgjøre Aladdin, så han slengte all røkelsen i ilden og skrek trolldomsordene sine med høy røst. Straks lå steinen over inngangen, jorda lukket seg over den, og Aladdin var utestengt fra friheten og trollmannen fra hula. Trollmannen stirret en stund mørkt på jorda hvor åpningen til hula hadde vært, så slukket ham omhyggelig ilden og skyndte seg bort. Den underjordiske hagen kunne han aldri mere komme ned i, lampa som han hadde ofret så mange år av livet sitt på å finne, ville han aldri få fatt i. Han hadde ikke noe annet å gjøre enn å vende tilbake til Afrika og øve videre på de hemmelige kunstene sine. Han gikk en stor omvei forbi byen for å ikke treffe noen som kunne spørre etter Aladdin, og reiste så fort han kunne tilbake til Afrika.

Da steinen lukket seg foran inngangen, skjønte Aladdin først ikke hva som hadde skjedd, men stod der og ventet på at trollmannen skulle åpne igjen. Han tenkte at det bare var en dårlig spøk, fordi han ikke ville gi lampa fra seg med en gang. Han ropte høyt at onkelen skulle lukke opp, så kunne han gjerne finne frem lampa. Han ble sint, han ble redd, han gråt, han truet, han tigget. Alt var like stille, og steinen lå like urørlig.

Aladdin begynte å tenkte på om det var mulig å finne ei annen dør eller en annen utgang. Han gikk langsomt ned trappa og følte seg frem langs veggene i hula med hendene. Men det var ingen dør der. Med redsel og grøss løp han enda en gang gjennom de tre øde iskalde gangene og under de tunge stille trærne, og hagen syntes aldri å ta slutt, den ble ikke stoppet av noen mur, aldri var det noe som lignet en utgang, og uansett hvordan han løp, kom han alltid tilbake til det samme stedet foran inngangen til de tre salene. Og overalt hvor han kom stod trær med frukter som lyste og glimtet, og den eneste lyden som var å høre var han egne skritt og den lette klirren av frukter som støtte sammen når han løp borti et tre.

I to døgn, hvor det ikke var noen forskjell på dag og natt, men alltid det samme uvirkelige lyset fra de skinnende fruktene, styrtet Aladdin fortvilet omkring i hagen for å finne en utgang. Noen ganger i blant kastet han seg trett til jorda og lå der og gråt rolig, så sprang han opp igjen, for det måtte være mulige å finne en utvei. Men den tredje dagen gav han opp. Med trette skritt slepte han seg gjennom de tre stille og iskalde salene, hvor alt så ut til å varsle død, og tilbake til trappa som hadde ført til utgangen. Nå visste han at han kom til å dø, og han løftet hendene sine for å folde dem, og ropte:

«Det er ingen høyhet, det finnes ingen makt uten hos Allah, den ærerike, den store!»

Men da han foldet hendene, gned han ringen trollmannen hadde gitt ham, og straks revnet jorda foran ham, og opp av dypet skøyt en ånd med et vilt og fryktinngytende utseende, og hodet dens nådde til hulas loft, og den ropte med en røst som runget under hvelvingen: «Hva vil du meg? Befal, og jeg må lyde!»

Aladdin ble så overrasket at han fikk ikke tid til å bli redd. Han hadde bare én tanke, å komme bort fra hula, og han ropte: «Kan du det, så hjelp meg ut!»

Og i det samme øyeblikket, uten at han visste hvordan det hadde skjedd, stod han utenfor hula der trollmannen hadde tent bålet.

Aladdin så seg forvirret rundt. Det var tidlig morgen, sola hadde nettopp stått opp, lufta var frisk og rein, og overalt var det liv, og det suste i trærne, det duftet av blomster, over de høye bratte fjellene kretset store fugler, en bekk rislet og småfuglene sang, og langt langt borte, på den andre siden av sletta, så han morgensola blinke i byens tårn. Men det var ingen tegn til noen inngang eller noen stein, det var som om han hadde drømt alt sammen. Han måtte kjenne etter i lommene sine. Jo, der lå glassfruktene og lampa, så det måtte være sant allikevel. Han var sulten og trett, så hjemturen gikk veldig tregt, og det var alt langt på dag da han kom hjem. Der satt hans mor og gråt og trodde at han var død.

Han sank utmattet ned på gulvet, og det første han sa var: «Mor, gi meg noe å spise, jeg har ikke smakt mat på tre dager.»

Og mens mora fant frem mat og drikke, fortalte han henne alt som hadde hendt, at den fremmede ikke var onkelen hans, men en ond trollmann som hadde ønsket å drepe ham, og da hun ikke ville tro ham, viste han henne fruktene og lampa. Ingen av dem trodde det var noe spesielt med det han hadde tatt med hjem, det ble lagt i ei krukke og satt opp på loftet.

Aladdin la seg nå til å sove, men da han våknet neste morgen, var han like sulten og bad mora skaffe ham mat.

Men mora sa: «Kjære sønn, i går spiste du det siste brødet som var i huset, du får vente til jeg får solgt litt bomull.»

Aladdin svarte: «Det blir litt for lenge å vente, så sulten som jeg er. Ta ned den gamle lampa jeg hadde med, så skal jeg prøve å få solgt den, det må i alle fall bli litt brød av.»

Mora hentet lampa, og sa: «Så skitten som den er, får du ikke noe for den, vent litt, skal jeg pusse den.»

Og hun tok vann og fin sand og en klut, og gav seg til å gni lampa med det. Men hun hadde knapt rørt den før hele huset ristet, som om det skulle styrtet sammen, og opp av gulvet skøyt en kjempestor ånd med et vilt og fryktinngytende ansikt, og den ropte med tordenrøst: «Hva vil du meg? Befal og jeg lyder, ønsk og det skal bli gitt deg! Du er min herre, og jeg er din slave!»

Aladdins mor besvimte av skrekk, men selv om Aladdin ikke var spesielt modig, hadde han jo opplevd en ånd før, og han sa: «Jeg er forferdelig sulten, kan du skaffe meg litt å spise?»

Ånden forsvant, men bare et øyeblikk. Før Aladdin fikk snudd seg, var den der igjen, og den bar et kjempestort sølvbrett på hodet, og brettet var dekket med tolv sølvskåler fylt med all slags god mat, og på siden lå seks brød av kritthvitt mel. Ånden satte brettet på bordet, stilte to flasker vin og to sølvbegre ved siden av, og forsvant.

Nå våknet mora av besvimelsen og stirret forskrekket på Aladdin, som nikket rolig til henne, og sa: «Hallo mor, ta det bare med ro, stå opp og kom og spis, jeg tror det er nok til oss begge her. La ikke maten bli kald, det har den ikke godt av.»

Mora måtte streve for å komme opp, og vaklet bort til bordet. Selv om hun ikke kunne forstå hvor maten hadde kommet fra, spiste hun godt av den, og aldri hadde hverken hun eller Aladdin drømt om at det kunne være så mye og så god mat på ett brett. Og mens de spiste, fortalte Aladdin hva som hadde hendt, og mora sa at hun aldri turde se den fryktelige ånden igjen, og at de måtte skynde seg å selge den farlige lampa. Men Aladdin bare lo, klappet henne på hodet, og sa at hun skulle bare overlate til ham å stelle med lampa, for han var vant til å omgås ånder.

Da det hadde gått noen dager, var den gode maten spist opp, og nå tok Aladdin et av sølvfatene som ånden hadde tatt med, og gikk til en jøde han kjente og spurte om han ville kjøpe det. Jøden så straks hva fatet var verd, og han bød Aladdin en gulldinar for det. Aladdin syntes det var mange penger, og tok med glede imot tilbudet, løp hjem og bad mora kjøpe mat for pengene. Slik solgte han fat etter fat, og fikk en gulldinar for hver av dem, og jøden ble en rik mann på den forretningen. For selve brettet gav han ti gulldinarer, og Aladdin syntes det var en hel formue. Slik hadde mor og sønn det ganske godt en stund. Aladdin hadde mistet den gamle lysten til å streife rundt på gata, han følte seg altfor voksen til å leke og ville ikke lenger reke meningsløst omkring. Men han visste ikke helt hva han skulle ta seg til, skredder ville han iallefall ikke bli. Han gikk ofte over til den delen av byen hvor de rike kjøpmennene bodde, og han stanset utenfor bodene deres og lyttet til det de snakket om, og hørte på når de fortalte om reisene og eventyrene sine.

Da de hadde brukt opp pengene de hadde fått for fatene, visste ikke Aladdin annen utvei enn å ta frem lampa igjen. Han gned den, og straks var ånden der og ropte: «Hva vil du meg? Befal og jeg lyder, ønsk og det skal bli gitt deg. Du er min herre og jeg din slave.» Og Aladdin sa at han var sulten, og ånden hentet en oppdekning like storartet som forrige gang.

Da de hadde spist opp maten, ville Aladdin selge fatene. Men på veien til jøden kom han forbi en gullsmedbod, og gullsmeden stod i døra.

Han stanset ham, og sa: «Jeg har flere ganger sett deg gå forbi med slike fat, er det til jøden du selger dem og hva får du for dem?»

Aladdin sa at han fikk en gulldinar stykket.

Gullsmeden ristet på hodet, og sa: «Da har han bedratt deg mere enn jeg trodde mulig. Men skjedd er skjedd. La oss veie fatet, så skal jeg gi deg dets fulle verdi.»

Han veide fatet, og siden han var en hederlig mann, gav han Aladdin åtti gulldinarer for hvert fat. På den måten hadde nå mor og sønn rikelig å leve av, men de fortsatte å bo i det gamle huset og stelte seg i all simpelhet. Aladdin kledde seg bedre enn før og søkte omgang med ansette kjøpmenn som han kunne lære noe av, og slik ble han en ung mann som nøt anseelse for klokskapen og dannelsen sin. Og da han begynte å forstå seg på litt av hvert, skjønte han snart at de fruktene han hadde tatt med seg fra hagen ikke var av glass, men at de var kostbare edelstener, og de hadde en glans og størrelse som han ikke hadde sett maken til der i byen. Men han sa ikke noe til mora, og viste dem heller ikke til noen andre.

En dag Aladdin gikk gjennom gata som førte til sultanens palass, hørte han det ble utropt en befaling om at alle boder og gatedører skulle lukkes, og alle folk skulle holde seg inne, frem til sultanens datter, prinsesse Bedrulbudur – det betyr månens måne – hadde kommet forbi på veien til badet og tilbake igjen.

Aladdin fikk lyst til å se prinsessa uten slør, og tenkte: «Alle folk snakker om hennes skjønnhet og prakt, og jeg lengter sånn etter å se henne.»

Så Aladdin prøvde å finne en måte han kunne se prinsesse Bedrulbudur på, og bestemte seg til sist for å stille seg bak døra til badet, slik at han kunne se ansiktet hennes når hun kom inn. Han skyndte seg til badet før hun skulle være komme, og stod bak inngangen, et sted ingen folk kom til å se.

Da sultanens datter hadde gått rundt i byens hovedgater og sett seg mett, kom hun endelig til badet. Tre eller fire skritt fra døra slo hun sløret til side, og Aladdin så ansiktet hennes slik en ser sola stå opp. Aldri hadde han sett noen så vakker. Prinsessa var den skjønneste unge kvinnen som levde på den tida. Hun var rank som et spyd og myk som en ung bøyelig lind, og øynene var store og sorte som kull, kinnet hennes var som en anemone og munnen som en korall, og håret hennes var som nattens mørke.

Lenge etter at hun hadde gått inn i badet, stod Aladdin urørlig. Så skyndte han seg hjem. Der var han stille og taus, svarte ikke på moras spørsmål, spiste ikke og drakk ikke, men satt bare og stirret fremfor seg. Men neste morgen satte han seg foran mora, og sa til henne:

«Kjære mor, du skal ikke være urolig, jeg er verken syk eller gal. Men i går så jeg prinsesse Bedrulbudur gå til badet, og et øyeblikk fikk jeg se henne uten slør. Jeg elsker henne og jeg kan ikke leve uten henne, og jeg skal be sultanen å gi meg henne til hustru.»

Mora hørte på ham med åpen munn, så brast hun i latter og ropte: «Min sønn, du er blitt gal eller så gjør du narr av meg. Hva er det du sier – vil du ha sultanens datter til kone!? Hvem skal gå til sultanen for deg og be om henne?»

«Det skal du gjøre», svarte Aladdin.

Nå ble mora redd, og sa: «Jeg – skal jeg gå til sultanen? Og spørre om han har lyst til å gi sin eneste datter til en fattig skreddersønn? Gå til sengs, gutten min, og se om du ikke kan få sove, du er visst svært syk.»

Aladdin svarte: «Kjære mor, jeg visste du ville bli forskrekket og si imot. Men alt det du har å innvende vet jeg allerede, så du kan spare deg det. Du må enten gå til sultanen og be ham gi meg dattera si til hustru, eller så må du må se meg dø.»

Mora ble mer og mer redd, og hun sa: «Min sønn, mitt innerste hjerte! Jeg er din mor, jeg har båret deg under mitt hjerte, jeg er rede til å gjøre alt for deg, bare det er en smule fornuft i det. Men tenk deg om, din far var fattig, jeg er fattig, du selv er fattig, vår slekt er ukjent, og så vil du at jeg skal be om dattera til en hersker for deg, han som bare med et blikk eller en håndbevegelse kan utslette deg fra jorda. Tenk litt på meg også. Se på meg, skal i gammel fattig kone som meg stå foran sultanens trone og be om hans datter!? Jeg kommer ikke inn en gang, det er det beste ved det hele, jeg kommer til å bli jaget ut med hån og spott, og må allikevel takke Allah om jeg slipper så billig fra det. Nå må du bli fornuftig igjen, nå får du ikke være mere gal, og så snakker vi ikke mere om det.»

Men Aladdin lot seg ikke rokke, og gjentok: «Du må gå til sultanen og be ham gi meg dattera si til ekte, ellers må du se meg dø. Men du skal ikke gå så fattig som du tror. Du skal ta med deg de fruktene jeg fant i hagen trollmannen sendte meg ned i. De er ikke av glass, de er edelstener, og ingen konge i verden har maken til dem. Vil du hente dem til meg?»

Mora gikk etter glassfruktene, og da de lå på bordet, skinte de med en slik blendende glans at det var vondt å se på dem. De fylte hele stua med lyset sitt. Aladdin tok en vase, la edelstenene i den, og mora kom med to duker av lin. Den ene la hun over steinene, den andre bandt hun om hele vasen så hun hadde et knytte å bære i.

Mora håpet ennå at Aladdin skulle få fornuften tilbake. Men da hun kom ned i stua neste morgen og så Aladdin sitte som før, blek og urørlig mens han stirret taust fremfor seg, og hun skjønte at han ikke hadde vært i senga hele natta, kom hun ikke med flere innvendinger.

Langsomt og bedrøvet gikk hun med knyttet sitt til sultanens palass. Storvesiren, de andre vesirene og de høye herrene ved hoffet hadde nettopp gått inn porten da hun kom. Utenfor stod en mengde mennesker som ventet på å få lov til å komme inn i rådet. Så ble porten åpnet, og Aladdins mor gikk inn med de andre. Rådet ble holdt i en stor, høyloftet og praktfull sal. Engstelig stilte den gamle kona seg helt nede ved døra, men slik at hun hele tiden kunne se sultanen. Den ene etter den andre ble ropt opp og kom frem og forklarte saken sin, fikk et svar eller ble bedt om å komme igjen neste dag. Til slutt var forhandlingene ferdige og rådet avsluttet. Sultanen reiste seg, og spurte om flere hadde noe å be eller spørre ham om, og da ingen svarte gikk han, og hans følge fulgte ham.

Der stod Aladdins mor med gaven sin. Hun hadde ikke hatt mot til å komme frem. Og nå måtte hun gå hjem uten å ha oppnådd noe. Fordi hun var redd for at Aladdin skulle bli sint, skyndte hun seg å si i det samme hun kom inn:

«Kjære sønn, jeg har sett sultanen, og det er ikke så lite, og jeg tror han så meg også. Jeg stod der så lenge at jeg ble trett i beina, og før jeg visste ordet av det var han borte.»

Da svarte Aladdin at hun måtte prøve igjen i morgen. Og neste dag gikk mora igjen til slottet, men det ble ikke til mere denne gangen heller, hun hadde ikke mot til å komme frem, og sultanen gikk uten at hun hadde snakket med ham.

Slik gikk det fem ganger, og på de fem dagene så mora at Aladdin ble blekere, magrere og tausere for hver dag.

Men den sjette dagen, da forhandlingene var ferdige, og de fleste hadde gått, snudde sultanen seg til storvesiren, og sa: «Jeg har latt merke til ei gammel kone som kommer her hver dag, hun står nederst ved døra og holder et knytte i hånda. Hvorfor kommer hun ikke nærmere? Vet du hva hun ønsker?»

Storvesiren visste det ikke.

Sultanen sa: «Før henne hit. Jeg vil vite hvorfor hun kommer her hver dag.»

Storvesiren gav vaktmannen ved døra tegn til at han skulle føre den gamle kona som stod der, frem for sultanens trone. Vaktmannen gjorde det, og da Aladdins mor kom frem for trona, gjorde hun slik hun hadde sett de andre gjøre, hun kastet seg ned på gulvet, berørte teppet med panna si, og lå der til sultanen befalte henne å stå opp.

Sultanen sa til henne: «Jeg har sett deg her hver dag, du kommer når rådet blir åpnet og går når det blir lukket. Har du et ærend til meg eller en bønn eller en sak å frembringe, så vær ikke redd, men tal åpent til meg.»

Aladdins mor kastet seg igjen til jorda, og da hun hadde reist seg, sa hun: «O du vår tids største konge, du, den mest opphøyde i hele verden, mitt ærend er så rent umulig, så utrolig at jeg ikke vet om jeg tør si et ord om det. Hva jeg har å be om, er like forunderlig som det er dristig, og jeg skjelver og rister over hele kroppen av skrekk, og vil heller be om å få lov til å gå hjem.»

For at hun skulle få litt mere mot, sendte sultanen alle andre bort, så bare han selv og storvesiren ble tilbake med den gamle redde kona.

«Nå kan du tale fritt og uten frykt», sa han til henne.

Men Aladdins mor sa: «Store konge – jeg ber deg på forhånd om å love å tilgi meg, hvor meningsløst og dristig du enn vil finne det jeg ber om.»

Sultanen lovet det, og sa: «Det skal ikke hende deg noe ondt, tal uten frykt.»

Og nå fortalte den gamle om sønnen sin som tilfeldigvis hadde sett prinsessa, og at han hadde blitt grepet av en slik vanvittig kjærlighet til henne at han enten måtte få henne til kone eller dø. «Jeg har prøvd å snakke alvorlig med ham», sa hun, «jeg har skjent og jeg har bedt, jeg har sagt han er gal, men han hører ikke på meg. Han spiser ikke, han drikker ikke og han sover ikke, og til slutt måtte jeg love å gå til deg, du mektige herre, for å spørre om du vil gi sønnen min dattera di til ekte. Det er sjette dagen jeg er her, og jeg ville ikke hatt mot i dag heller hvis du ikke hadde kalt meg frem. Og nå ber jeg deg tilgi meg, som bare er ei stakkars gammel kone, og sønnen min som er blitt gal.»

Sultanen hørte vennlig på henne, han syntes synd på henne og var ikke sint, og lo heller ikke av henne. Da hun var ferdig, spurte han henne hva det var hun hadde i knyttet. Aladdins mor svarte at det var en liten gave fra hennes sønn, og hun løste opp knyttet, satte vasen ved foten av trona og tok linduken av.

Nå var det sultanen som ble forbauset! Der stod den fattige kona og viste frem en vase full av så kostbare og fullkomne edelstener at det i hele hans rike ikke fantes maken til dem. Han satt lenge stum og stirret på edelstenene, så bøyde han seg ned, tok en etter en opp og beundret dem, og han snudde seg mot storvesiren, og sa: «Dette er en gave verdig hvilken som helst prinsesse! Den som byr en slik gave, ham kan jeg ikke avvise.»

Storvesiren ble veldig misfornøyd da han hørte det, for han ville gjerne at hans egen sønn skulle gifte seg med prinsessa, og han sa: «Gaven er sikkert prinsessa verdig. Men vi vet ingenting om den unge mannen. Kanskje er dette alt han eier, og jeg synes nok du burde prøve ham litt nøyere før du gav ham prinsessa til ekte. Sett en større pris enn den gaven vi ser her.»

Og nå hadde sultanen selv fått betenkeligheter ved å gi dattera si til en ukjent mann, og han sa til Aladdins mor: «Si til sønnen din at han skal få dattera mi til hustru, så snart han sender meg førti kar av rent gull fylt med slike edelstener som dem du har brakt meg i dag. Karene skal bæres av førti sorte slaver og skal følges av førti vakre hvite slaver, som må være rikt kledd. Dette er mine betingelser. Kan han oppfylle dem, gir jeg ham dattera mi til ekte.»

Aladdins mor kastet seg ned foran sultanens trone og skyndte seg hjem, og snart var hun glad og tilfreds, og snart bedrøvet, snart lo hun for seg selv, for hun mente at nå måtte da den galskapen være ute av verden, snart gråt hun litt når hun tenkte på hvor bedrøvet Aladdin ville bli. Og straks hun var innenfor døra, ropte hun: «I dag har jeg endelig snakket med sultanen! Og nå må du ikke snakke mere om det giftemålet. Sultanen var så nådig som han kunne være, han sa ikke nei, men han stilte en del betingelser.» Og hun fortalte hva sultanen hadde sagt, og sa overtalende til Aladdin: «Og så tenker vi ikke mere på det.»

Aladdin reiste seg, og sa: «Ikke verre – jeg hadde forventet mange andre vanskeligheter. Slike småting skal ikke hindre meg i å få prinsessa. Gå nå og gjør middagsmaten ferdig, mor, jeg er svært sulten. Imens skal jeg tenke litt over tingene i ro og mak.»

Så snart mora var ute av døra, grep Aladdin lampa og gned den. Straks var ånden der og spurte hva han hadde å befale.

Aladdin sa: «Sultanen vil gi meg dattera si til ekte, men forlanger at jeg først skal sende ham førti store kar av gull fylt av slike frukter som vokser i den underjordiske hagen, og karene skal bæres av førti sorte slaver, fulgt av førti unge og vakre og praktfullt kledde hvite slaver. Hvis du er min trofaste slave, du lydige ånd i lampa, bringer du meg alt dette slik at sultanen kan få det allerede i dag før sola går ned.»

Ånden svarte: «Du befaler og jeg lyder», forsvant og kom straks tilbake fulgt av førti sorte slaver som hver bar et gullkar på hodet, og karene var fylt av perler og diamanter, av rubiner og smaragder og andre edelstener, og de var enda større og vakrere enn de Aladdins mor hadde brakt sultanen. Og over hvert kar lå et gullblomstret sølvstoff. Etter de sorte slavene kom førti unge ranke menn i kostbare klær, og alle disse slavene fylte huset, gården og den lille hagen. Så ropte Aladdin på mora si og sa at hun måtte skynde seg å gjøre seg i stand til å bringe sultanen den gaven han hadde forlagt. Selv skulle han ta det rolig hjemme.

Straks slavene kom ut på gata, stanset folk opp og så på toget, og stadig strømmet det flere og flere til, slik at det mange steder var vanskelig å komme frem. Et så praktfullt opptog hadde aldri blitt sett før, slavenes klær var av de dyreste stoffer, og de bar belter av ekte gull som det var innfattet diamanter i, og rosen på turbanene deres var laget av edelstener. Og like stor oppsikt vakte deres høytidelige ro, deres skjønnhet og deres ranke vekst. Slik nærmet slavenes tog seg slottet, og overalt fulgte en menneskemasse som jublet og skrek av henrykkelse. Da de var like utenfor porten, gikk den offiseren som hadde vakt toget i møte, og da han så den første slaven, trodde han at det var en fyrste, og bøyde seg for å kysse sømmen til klærne hans. Men slaven avviste ham høytidelig, og sa: «Vi er bare slaver, vår herre kommer til sin tid.»

Slavene gikk nå inn i den gården hvor hoffet var samlet, og ikke én av de hoffmennene som var til stede hadde en drakt som var i nærheten av så kostbar som de slavene bar. Det ble brakt bud til sultanen om toget, og han gav ordre til at det skulle føres inn i den store salen, der skulle han motta det. Da toget kom inn i salen, delte det seg, halvparten av slavene gikk til venstre, halvparten til høyre, og de stanset i en halvsirkel foran trona. De sorte slavene satte gullkarene fra seg på teppet, og alle, både de sorte og de hvite, kastet seg ned og berørte teppet med panna. Etterpå reiste de seg, og de sorte slavene løftet sølvstoffet av gullkarene, trådte tilbake og stod urørlige med korslagte armer.

Mora til Aladdin var på fortumlet over alt som hadde hendt at hun ikke helt visste hverken hva hun gjorde eller sa. Men hun kastet seg da ned foran sultanens trone, og reiste seg igjen, og sa: «Herre, min sønn Aladdin sender deg disse småtingene, det er en altfor liten og ubetydelig gave til en prinsesse, men vi håper da hun vil motta den. Det skal ellers være slik du selv har forlangt.»

Sultanen hørte bare halvt på henne. Han satt stum av forundring, og han visste ikke hva han skulle beundre mest, slavene, draktene og holdning deres, eller gullkarene med edelstenene, perlene og diamantene. Da han hadde sittet lenge stille og beundret, vendte han seg til storvesiren, og sa: «Nå, vesir, hva tenker du om den mannen som kan sende slike gaver? Jeg tror alle må være enig i at han er verdig til å få prinsessa.»

Vesiren turde ikke lenger komme med noen innvendinger, og sultanen sa til Aladdins mor: «Si til sønnen din at jeg venter ham med lengsel, og at det er ikke noe jeg heller vil enn å gi ham dattera mi til kone.»

Aladdins mor skyndte seg hjem, mens sultanen lot gullet og edelstenene bli brakt inn i skattkammeret, så han kunne se mer på det der. Straks Aladdin fikk høre sultanens svar, sprang han inn i værelset sitt, grep lampa, gned den, og straks var ånden der.

«O, vennlige ånd», ropte Aladdin. «Skaff meg et bad og ei drakt mer praktfull enn noen konge har hatt, nå er tiden inne til at jeg selv drar til slottet.»

Et øyeblikk etter var Aladdin inne på et bad laget av marmor i mange farger, hvor han ble badet av usynlige tjenere, gnidd inn med all slags velluktende vann og kledd igjen i en drakt så vidunderlig at ingen noensinne i hele verden hadde kunnet tenke seg en slik drakt. Fra badet ble han straks brakt hjem igjen, og her ventet en hest på ham, med et dekke, en sal og et bissel som strålte av juveler, og i gården stod tyve sorte slaver med rike gaver, og tyve hvite slaver som skulle gå foran ham. Dessuten var det seks unge og skjønne slavinner som skulle følge mora, som også var iført kostbare klær. Til slutt rakte ånden Aladdin ti punger fylt med ti tusen gulldinarer, slik at han og slavene kunne dele ut gaver til folket som stimlet sammen i gatene for å se på opptoget.

Aladdin svingte seg opp i salen, og toget gikk av gårde. Det var så vidt det kunne bane seg vei gjennom gatene, så fullt av folk var det, og de hyllet Aladdin og jublet til takk når han og slavene strødde gulldinarer ut til høyre og venstre. Over hele byen gikk nyheten om den rike og skjønne og gavmilde Aladdin som sultanen ville gi dattera si til ekte, og de som hadde kjent ham som den fattige, dovne og lettsindige gategutten, undret seg over hans forunderlige skjebne, men det var ikke en eneste som misunnet lykken hans.

På slottet var alt gjort i stand til Aladdins ankomst. Ettersom larmen fra folkemassen steg og nærmet seg slottet, økte spenningen, og alt som var av hoffolk, krigere, embedsmenn og lærde var samlet i slottsgården. Vaktens øverste møtte Aladdin ved porten og førte ham inn i en stor sal hvor sultanen satt på trona si.

Sultanen hadde ventet spent på Aladdin, og var usikker og urolig når han tenkte på hvor fattig og beskjeden mora var. Han ble både overrasket og glad da han så Aladdin tre inn, rank og vakker og mere praktfullt kledd enn noen kongssønn. Da Aladdin ville kaste seg til jorda, stanset sultanen ham, omfavnet ham og førte ham opp på trona og satte ham mellom seg og storvesiren.

Aladdin sa: «O herre, jeg mottar den æren du viser meg, men jeg glemmer aldri at jeg er din slave og at jeg kjenner din storhet og din makt.»

Sultanen svarte: «Min sønn, livet ditt er fra nå av mere dyrebart for meg enn mitt eget, og det å se deg er mere verdifullt for meg enn alle dine og mine skatter.»

Lufta skalv av trompetstøt og slag av pauker, og folket jublet. Sultanen førte Aladdin inn i en annen sal, som var like praktfull, hvor festmåltidet var dekket. Sultanen spiste alene med Aladdin. Da de hadde spist, ble det sendt bud etter den øverste dommeren for at ekteskapskontrakten kunne bli satt opp, og sultanen spurte Aladdin om han ville bli på slottet med det samme og feire bryllup.

Aladdin svarte: «Herre, den timen blir mitt livs største glede, men jeg ber deg allikevel om lang nok frist til at jeg får bygget et slott for prinsessa som kan tilsvare hennes rang og høyhet. Vis meg et sted i nærheten hvor jeg kan bygge slottet, så skal det ikke ta lang tid.»

Sultanen svarte: «Min sønn, velg selv det stedet du vil, men husk på at jeg først blir virkelig glad når jeg vet at du er gift med dattera mi.»

Aladdin tok nå farvel med sultanen, steg til hest og red tilbake med følge sitt. Straks han hadde kommet hjem, grep han lampa, kalte på ånden og sa til den: «O du beste og mest lydige av alle ånder! I dag ber jeg deg om det største. Like ovenfor sultanens palass skal du bygge et slott til meg, verdig meg og kona mi, prinsesse Bedrulbudur. Bygg det som du vil, av porfyr eller jaspis, av agat eller lasurstein eller av marmor i mange farger. Men husk også å bygge en stor firkantet sal med kuppel, veggene skal være prydet med gull- og sølvarbeider, og salen skal ha fire og tyve vinduer, og gitrene foran dem skal smykkes med diamanter, rubiner og smaragder. Men ett vindu skal du la være uten gitter.»

Det led mot kveld, og sola gikk akkurat ned, da Aladdin gav ånden i lampa befaling om å bygge slottet. Om natta fikk ikke Aladdin sove av lengsel og uro, og tidlig om morgenen viste ånden seg, og sa:

«Herre, slottet ditt er ferdig, kom og se om du er tilfreds.»

Aladdin skyndte seg til slottet, som han fant vakrere og mere praktfullt enn han hadde kunnet tenke seg. Overalt vrimlet det av tjenere og slaver, og ånden viste ham skattkammeret, og der stod det sekker av gull helt opp til taket, og en skattmester forklare ham hvor mye det var i hver sekk.

Da vakten i sultanens palass åpnet porten om morgenen og så Aladdins slott, ble han så forundret at han slapp det han hadde i hendene og løp inn i palasset og fortalte hva han hadde sett. Nyheten gikk som en ild over slottet, og alle skulle ut og se. Storvesiren skyndte seg å fortelle det til sultanen, som ikke ville tro at det var sant, men skyndte seg ut på balkongen. Og se, der stod Aladdins nye slott, og det lyste og glimtet i sola som en kjempestor diamant. Kuplene hevet seg med velde, tårnene strakte seg opp mot den blåe himmelen, og det var deilige hager med store trær og blomster som duftet, og fuglene sang og springvannene plasket, og overalt løp slaver travelt frem og tilbake og gjorde alt i stand til å ta imot prinsessa.

Samme morgen forlot Aladdin det gamle hjemmet sitt for alltid. Lampa tok han med, han hadde den gjemt under klærne, men etterpå satte han den i en liten nisje høyt oppe under taket i den store salen med de fire og tyve vinduene, der mente han ingen kunne finne den. Mora hans fulgte med ham til slottet, og hun var kledd i nye og vakre klær. Da de kom til sultanens palass, ble de mottatt med stor ære, og mora ble ført til prinsessas værelse mens Aladdin ble mottatt av sultanen.

Bryllupet ble feiret med den største prakt, og det var i mange dager fest over hele byen, og musikkorps med fløyter og klarinetter, symbaler og trommer, dro gjennom gatene mens de spilte. Da kvelden kom, ble prinsessa ført til Aladdins nye slott. På hennes venstre side gikk Aladdins mor, og etter henne fulgte hundre slavinner, hundre krigere og fire hundre unge adelige pasjer som bar fakler, og imens sto alle musikkorpsene som var i byen og spilte langs den korte veien fra sultanens slott til Aladdins slott. Og dette toget ble møtt av et enda mer praktfullt tog fra Aladdins palass, med krigere, slavinner og pasjer og musikk, og alle veier vrimlet det av mennesker som jublet og ropte på Aladdin og prinsessa hans.

Neste dag kom sultanen for å se Aladdins slott, og han gikk fra værelse til værelse full av forundring, men størst var overraskelsen og beundringen hans da han kom til salen med de fire og tyve vinduene med gitter av diamanter, rubiner og smaragder. Han oppdaget at det fire og tyvende vinduet ennå manglet gitter, og spurte Aladdin hva det skulle betyr.

Aladdin svarte: «Herre, jeg har med vilje ikke gjort dette vinduet ferdig. Det er min bønn at du skal vise meg den æren at det blir deg som fullender slottet mitt, så jeg kan rose meg av din gunst.»

Sultanen takket og sendte bud på alle juvelerene og gullsmedene sine, og sa at de skulle gjøre vinduet ferdig så det ble helt likt de andre. De kom og så på vinduet og de ferdige gitterene, og de ristet på hodet og hvisket sammen, og til slutt sa den eldste av dem til sultanen: «O du jorderikets hersker, vi skulle gjerne gjort alt for å oppfylle befalinga di. Men i hele riket ditt, om vi så tok ditt eget skattkammer til hjelp, så finnes det ikke så store og så vakre edelstener at vi kunne laget et gitter like praktfullt som de ferdige tre og tyve.»

Sultanen ble meget misfornøyd, men kunne ikke gjøre noe mere med det. Men da Aladdin hadde blitt alene, tok han lampa frem, og straks ånden kom, sa han til ham:

«Gjør nå ferdig det fire og tyvende vinduet, så det blir likt med de andre.»

Og da sultanen igjen kom over til slottet for å si at hans gullsmeder ikke kunne lage et slikt gitter, fant han til sin forundring at vinduet alt var gjort i stand, og han ropte: «Min sønn, hvem er du som på få minutter får utrettet det juvelerene mine ikke kan makte på år?» Og han omfavnet Aladdin og kysset ham mellom øynene og på panna.

Mens Aladdin levde lykkelig med prinsessa si og mente at lykken alltid skulle vare, satt den afrikanske trollmannen hundre på hundrevis av mil borte og jobbet med de hemmelige kunstene sine. Han hadde alltid trodd at Aladdin døde i den underjordiske hagen, men en dag viste trolldomskunstene ham at Aladdin levde i rikdom og lykke, og var gift med prinsessa.

Han sprang opp og ropte i raseri: «Den elendige, den usleste av alle, en fattig sønn av en enda fattigere skredder! Han må ha oppdaget hemmeligheten med lampa som jeg har lett etter hele mitt liv. Men jeg vil heller gå til grunne enn at han skal få nyte lykken i fred!»

Han brøt straks opp og gav seg i vei på den lange reisa fra det fjerne Afrika til den byen i Kina hvor Aladdin bodde. Der tok han inn i et herberge. Allerede neste dag var han ute i byen og spurte etter nytt, og alle menneskene snakket om Aladdin, om rikdommen hans og om gavmildhet hans. Folk viste ham Aladdins slott, verdens største under, og trollmannen var ikke i tvil om at det var reist av ånden i lampa.

Trollmannen gikk tilbake til herberget, og brukte astrologi og geomanti for å sjekke hvor lampa var, og han så at Aladdin ikke hadde den med seg, men at den var gjemt på slottet. Da gledet han seg, og sa: «Da blir det enkelt å få lampa tilbake. Og har jeg først lampa, skal Aladdin snart være mer ussel og fattig enn han noen gang var da han løp gatelangs som skreddersønn og ikke gjorde noen verdens ting.»

Samme dag hadde Aladdin ridd ut på jakt og skulle være borte i åtte dager. Dette fikk trollmannen høre, og han la en plan. Han gikk til en lampehandler, og sa:

«Lag tolv kobberlamper til meg, jeg betaler gjerne full pris eller mer, bare jeg får dem snarest.»

Smeden svarte: «Jeg hører og jeg adlyder», og begynte straks å arbeide så raskt han kunne, og fikk betalt det han krevde.

Trollmannen la dem i en kurv, og gikk langs veien og gjennom markedsgatene i byen og ropte: «Hvem vil bytte gamle kobberlamper mot nye!?»

Men da folkene hørte ham rope slik, gjorde de narr av ham og sa: «Denne mannen er uten tvil helt gal, siden han går rundt og tilbyr nye ting for gamle.» Folk og barn fulgte etter ham fra sted til sted og lo av ham, men trollmannen lot seg ikke forstyrre. Han fortsatte å gå helt til han kom til Aladdins slott, hvor han ropte enda høyere, og gateguttene skrek «En galning! En galning!» mot ham.

Nå ville skjebnen det slik at prinsesse Bedrulbudur satt i paviljongen og hørte ham rope, og at barna skrek til ham. Hun skjønte ikke hva som foregikk, så hun sa til en av slavinnene: «Dra og se hvem det er som roper og skriker sånn.»

Jenta dro og sjekket, og så at en mann ropte: «Hvem vil bytte gamle kobberlamper mot nye!?» og at gateguttene fulgte etter ham og lo av ham. Og da prinsessa hørte dette lo hun høylytt.

Alle slavinnene stimlet seg sammen ved vinduet, så ned og lo. En av dem sa: «Dyrebare prinsesse, la oss få prøve om han virkelig mener det han sier. Det står en gammel kobberlampe oppe i nisjen under taket, det er aldri noen som bruker den, kan jeg ikke få lov til å ta den og gå ned og se om den gale mannen virkelig vil gi meg en ny for den?»

Prinsessa gav henne lov, og slavinna klatret opp og tok ned lampa, som ikke var noen annen enn Aladdins vidunderlige lampe. Hun løp fort ned på gata med den, viste den til trollmannen, og spurte om hun kunne få en ny for den.

Trollmannens øyne tok til å skinne da han så lampa, men han lot som ingenting og røpet seg ikke, men lot slavinna i ro og mak få velge den nye kobberlampa hun likte best. Og mens folk lo omkring ham, tok han den gamle lampa, puttet den under kappa si og skyndte seg av gårde så fort han kunne. Han vendte ikke tilbake til herberget, men gikk gjennom bakgater og smug til en liten skog utenfor byen, og der ventet han til kvelden kom.

Da det hadde blitt mørkt, tok han frem lampa og gned den hardt, og marka revna foran ham, og ånden skøyt opp av jorda og ropte med høy og sint stemme:

«Hva vil du meg? Befal og jeg lyder, ønsk og det skal bli gitt deg! Du er min herre, og jeg er din slave!»

Trollmannen sa: «Jeg befaler deg at du straks tar Aladdins slott slik det står, med alle som er i det, og meg med, og flytter det til Afrika, der jeg bor.»

Ånden svarte: «Hører og adlyder! Lukk øynene dine, og når du åpner dem vil du befinne deg i palasset og være i ditt eget land.»

Det steg en storm i natta, og i samme stund var slottet og alle som var i det og trollmannen, flyttet mange hundre mil til Afrika.

Da sultanen stod opp neste morgen, gikk han som han pleide ut på balkongen for å glede seg over Aladdins vakre slott. Og da var det borte, det lå ikke noe slott der, plassen var like tom som den hadde vært før, en alminnelig åpen sanddekket slette. Sultanen stirret, han forstod ikke noe. Drømte han eller var det noe i veien med synet? Han gned øynene, nei, det var ikke noe å se.

«Jeg tar ikke feil», sa han til seg selv. «Slottet er ikke der, og det kan ikke være styrtet sammen, for da hadde det vært ruiner.»

Og han gav seg til å rope høyt, og det ble sendt bud etter storvesiren. Vesiren kom så fort han kunne, og han gikk ut på balkongen hvor sultanen ennå stod.

Og sultanen sa: «Hvor er Aladdins slott?»

Vesiren stirret, han gned seg i øynene og kunne ikke skjønne det. Men siden han hatet Aladdin fordi han hadde kommet i veien for sønnen hans, ropte han: «O du jordens herre, jeg har alltid tenkt at det var trolldom og djevelskap Aladdin fór med, og nå kan du se at jeg har hatt rett!»

Sultanen måtte tro det samme, og han ble grepet av raseri, og skrek: «Hvor er Aladdin, skurken, bedrageren, hugg straks hodet av ham!»

Og da storvesiren sa at Aladdin var på jakt, gav han ordre om at tredve ryttere skulle ri ut, gripe ham og føre ham for sultanen.

Rytterne red Aladdin i møte, og da de hadde funnet ham, omringet de ham, og føreren sa: «Prins Aladdin, tro ikke at jeg gjør dette frivillig. Men sultanen selv har gitt ordre om at du skal gripes og føres frem for ham som en fange. Jeg ber deg å huske at jeg bare gjør min tunge plikt.»

Aladdin så forundret om på rytterne, men han mente det hele måtte være en misforståelse og gjorde ingen motstand.

«Her er jeg», sa han. «Gjør som det er befalt dere. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt.»

Rytterne bandt ham og la lenker på ham, så han ikke en gang hadde armene fri. Slik ble han ført gjennom byen til slottet. Men det gikk straks rykte over hele byen at Aladdin var fanget, og folk begynte å strømme sammen. Og siden han var elsket og tilbedt av både fattig og rik, samlet de seg om rytterne og forlangte at Aladdin skulle bli satt fri, og det var ikke mere enn så vidt at rytterne nådde slottet med fangen sin. Der måtte vaktene trå til for å holde tilbake den ville og opphissede folkemengden, som nå hadde bevæpnet seg med alle slags våpen og ville trenge inn på slottet.

Aladdin ble ført for sultanen, som nektet å høre på ham og gav straks ordre om at han skulle halshugges. Skarpretteren grep Aladdin, løste lenkene, tok et dyreskinn som var plettet med mange forbryteres blod, bredte det ut på gulvet og tvang Aladdin til å knele på det. Så hevet bøddelen sverdet sitt, svingte det over hodet og stod klar til å hugge straks sultanen gav tegn.

Men folkemassen hadde blitt mere vill og mere rasende da det bredte seg rykte om at Aladdin skulle halshugges. De overmannet vaktene og trampet dem ned, og under høye rop på Aladdin stormet de porten, fylte slottsgården og ville opp trappene, og han som ledet soldatene her, sendte bud inn til storvesiren at han ikke klarte å holde den opphissende menneskemassen tilbake. Da storvesiren hørte det, og skriket og larmen utenfra trengte inn på slottet, ble han redd for sitt eget skinn, vendte seg til sultanen, og sa:

«Herre, jeg ber deg, tenk deg om enda en gang om det er klokt å gjøre dette. Hele slottsgården er full av pøbler som forlaget at Aladdin skal bli satt fri. Skjer det ham noe er jeg redd for at de stormet slottet, og at det er ute med oss alle.»

Nå hørte sultanen også det ville bruset av den rasende menneskehopen, og han ble redd og sa til skarpretteren at han skulle stikke sverdet i skjeden og sette Aladdin fri. Og han gav ordre om at det skulle ropes ut til folket at Aladdin var benådet og at enhver kunne gå rolig hjem. Og etter som nyheten bredte seg, trakk mengden seg tilbake under hurrarop for Aladdin, og de fleste gikk hjem, men en stor bevæpnet flokk, mest ungdom og slike som streifet om på gatene, holdt seg omkring slottet hele dagen.

Aladdin var fri. Han reiste seg fra dyreskinnet, vendte seg mot sultanen, og sa: «Jeg ber deg, o herre, nå som du har benådet meg, å si meg hva det er jeg er anklaget for.»

Sultanen reiste seg, og sa: «Følg meg», og han førte ham gjennom værelsene og ut på balkongen, og han pekte ned på den tomme plassen, og sa: «Kan du si meg hvor slottet ditt og dattera mi har blitt av?»

Aladdin stirret, den store plassen lå tom, slottet var borte sammen med hans elskede prinsesse og mora hans. Han kunne ikke si et ord, og da sultanen rasende gjentok spørsmålet, svarte han med lav stemme: «Herre, jeg ser at slottet er borte, men jeg kan ikke si hvor det er. Jeg har ingen skyld i dette.»

«Og dattera mi», klaget sultanen og rev klærne sine i stykker, «kan du heller ikke si hvor dattera mi er? Du må bringe henne tilbake til meg, ellers så hugget jeg hodet av deg allikevel, uansett hvordan det så går siden.»

Aladdin svarte: «Herre, jeg forstår vreden din. Jeg ber deg å vise meg den nåde å skjenke meg frist i førti dager, og har jeg ikke brakt dattera di tilbake til deg innen den tiden, skal jeg selv legge hodet mitt for foten av trona di, og du kan gjøre hva du vil med meg.»

Sultanen gav ham da førti dagers frist.

Aladdin skyndte seg ut av slottet. Han slo kappa si over hodet for at ingen skulle kjenne ham igjen, og han våget ikke å snakke til noen. Det var heller ingen som ønsket å snakke med ham etter at det var blitt kjent i byen at slottet og prinsessa var forsvunnet. Noen mente han var en trollmann og hadde fortjent døden, andre trodde han var gal, og det var ingen som lenger var villig til å forsvare ham.

Han skyndte seg gjennom byen og ut på landet. Her streifet ham omkring på markene og gjennom skogene langt borte fra landeveiene. Slik kom han en kveld til ei stor elv. Fortvilet kastet han seg ned ved bredden, og ropte:

«Hvor på jorda, og i hvilken verdensdel og i hvilket land skal jeg søke etter prinsessa mi og slottet mitt!? Det kan ikke nytte uansett hvor jeg leter, det er mye bedre at jeg gjør ende på ulykken min med en gang og dreper meg selv før fortvilelsen fortærer hjerte mitt!»

Og han ville kaste seg i elva og drukne seg, men som den fromme religiøse mannen han var, ville han først be sin siste bønn. Han gjorde seg klar til bønnen og bøyde seg over elva for å vaske hendene sine og ansiktet sitt. Men så gled han, og det var like før han falt i vannet. Han grep for seg og tok tak i ei grein som hang utover, og i det samme gned han ringen han hadde fått i hula hardt mot greinene, og opp av jorda skøyt ånden, og ropte:

«Hva vil du meg? Jeg er ringens slave, befal og jeg lyder!»

Aladdin sprang opp, ringen hadde han glemt, men nå var det ikke noe annet håp, og han ropte: «Ånd, du som før har reddet livet mitt, bring slottet mitt og prinsessa mi og all rikdommen min tilbake til meg!»

Men ånden svarte: «Det du ber om har jeg ikke makt til å skaffe deg. Jeg er ringens slave, ikke lampas.»

Aladdin sa: «Da befaler jeg deg i ringens navn å straks bringe meg dit hvor slottet er, og sette meg rett under prinsessas vindu.»

Ånden svarte: «Hører og adlyder, min herre», og løftet ham høyt opp i lufta, og før han hadde fått tid til å tenke seg om, stod han på ei åpen grønn slette i nærheten av en stor by, og foran ham lå slottet, og han stirret opp mot prinsessas vinduer.

Det var fortsatt mørk natt, men allikevel kjente Aladdin igjen slottet sitt. Alle lysene var slukket der oppe, det var ikke en lyd å høre, og han kunne ikke gjøre noe før det ble lyst. Så han satte seg til å hvile under et tre, mens han grublet over hvordan alt kunne henge sammen. Han var ikke i tvil om at ulykken skyldtes at han hadde vært så uforsiktig med den vidunderlige lampa og satt den slik at noen kunne finne den, men han kunne ikke forstå hvem det var som kjente dens makt. Han tenkte ikke en gang på den afrikanske trollmannen. Og mens han satt slik og grublet og lengtet etter prinsessa, falt han i søvn og våknet ikke før sola stod opp og dens første lys skinte over slottet, og alle fuglene i hagen begynte å synge.

Prinsessa hadde stått tidlig opp om morgenen, og hun satte seg bort til vinduet som hun pleide, full av sorg og fortvilelse. Hun stirret langt ut i det fjerne, dit hun mente hun hadde kommet fra. En av slavinnene satt ved siden av henne og tittet av og til ut av vinduet. Da fikk hun øye på en ung mann som stod og stirret opp mot slottet. Hun sprang opp, slo hendene sammen, og ropte:

«O min herskerinne, du månens måne, se ut og se om du ikke kjenner igjen den unge mannen som står og stirrer opp til oss.»

Prinsessa så ned gjennom gitteret og kjente straks Aladdin igjen, og hun besvimte av glede. Men straks hun hadde kommet til seg selv igjen, åpnet hun vinduet og vinket ned, og Aladdin kjente prinsessa igjen og rakte begge armene opp mot henne og ropte navnet hennes.

Prinsessa bøyde seg frem, og ropte: «Skynd deg, så skal jeg få dem til å åpne ei hemmelig dør så du kan komme opp.» Og hun lukket vinduet igjen.

Den hemmelige døra var rett under prinsessas vindu, slavinna løp ned og åpnet den, og Aladdin styrtet opp trappa, kastet seg ned på gulvet foran prinsessa og gjemte hodet i fanget hennes. De gråt av glede og omfavnet hverandre, og Aladdin sa: «Prinsesse, før du sier noe annet, sverger jeg deg ved den høyestes navn, allherskeren som oppholder oss alle, si meg hvor det er blitt av den gamle lampa som jeg gjemte i nisjen i salen med de fire og tyve vinduene?»

Prinsessa svarte: «Min elskede, jeg tenkte nok at ulykken kom av at jeg ikke passet på lampa», og hun fortalte hvordan det hadde gått for seg at lampa hadde blitt byttet bort, og om hvordan slottet hadde blitt flyttet til Afrika, og om den gamle trollmannen som nå hadde lampa og var slottets herre.

Aladdin sprang opp, og ropte: «Da må det være den samme afrikanske trollmannen som har ønsket meg død tidligere. Vet du hvor han gjemmer lampa?»

Prinsessa svarte: «Han bærer den alltid på seg, gjemt under klærne sine. Jeg vet det, for han har tatt den frem, vist den til meg og gjort narr av meg fordi jeg var så dum at jeg lot den bli byttet mot en ny.»

Og hun fortalte at trollmannen ville tvinge henne til å gifte seg med ham, og han hadde sagt at sultanen hadde latt Aladdin halshugge. Men hun hadde vært fast bestemt på heller å dø enn å gifte seg med den gamle og onde trollmannen.

Aladdin hadde nå lagt en plan. Han tok farvel med prinsessa, og slavinna slapp ham ut via den hemmelige døra. Han gikk inn i byen, hvor ingen kjente ham, men tok ham for en fremmed velstående kjøpmann, og hos en apoteker kjøpte han et pulver som inneholdt en gift som virket sterkt og fort. Med den gjemt under brystet skyndte han seg tilbake til slottet, og gav et avtalt tegn. Den hemmelige døra ble åpnet, og han skyndte seg opp til prinsessas værelse.

Han tok pulveret, gav henne det og sa: «Følg nå rådet mitt! Ta på deg de vakreste klærne dine, og når trollmannen kommer, skal du være vennligere enn før og late som at du ikke er bedrøvet lenger, men tenker på å gifte deg med ham. La et drikkebord bli gjort i stand, og når han ikke ser på det, kast så dette pulveret i vinen og be ham drikke med deg og tømme begeret sitt til bunns.»

Prinsessa lovte å gjøre som han hadde sagt. Og mens Aladdin ble skjult i et lite værelse ved siden, lot hun slavinna hente til seg den vakreste drakten hun eide, med et belte av gull prydet med edelstener, og et halsbånd av perler så store og skjønne at ingen dronning eller sultaninne i hele verden eide maken.

Da trollmannen kom inn, reiste prinsessa seg og gikk ham vennlig i møte og ba ham ta plass. Trollmannen ble forundret og forvirret over prinsessas skjønnhet, prakt og vennlighet. Nå hadde hun tilbrakt alle dagene med å rive seg i håret og kaste seg på gulvet og slå hodet mot veggen, og de klærne hun hadde tatt på seg hadde hun straks flerret i stykker, og ikke et høflig ord hadde hun sagt ham, hun hadde bare jamret og klaget. Og nå var hun blid og vennlig, og rikt og vakkert kledd. Forundret spurte han henne hvorfor hun var så annerledes i dag enn hun pleide.

Prinsessa slo øynene ned, og sa: «Jeg har tenkt nøye på det du har fortalt meg, og jeg er overbevist om at Aladdin er død. Jeg kan ikke kalle ham til live igjen med alle tårene mine, og jeg kan ikke bruke alle dagene mine bare til å sørge. Men må jeg leve, hvorfor ikke da gjøre det beste ut av livet og være glad og spise og drikke, og dessuten er du en god mann, og jeg tenkt mye på det vennlige tilbudet ditt.»

Den afrikanske trollmannen ble overveldet av glede. Han flyttet seg nærmere prinsessa, aftensmaten ble brakt inn, og trollmannen spiste med god apetitt. Da de hadde spist, satte slavinnene inn et lite bord med vin og to begre av krystall. De drakk med hverandre, og prinsessa roste vinen. Men da hun satte begeret fra seg, lot hun som hun kom til å dunke til det, og det falt i gulvet og gikk i stykker. Trollmannen sprang straks opp for å hente et nytt, og mens han vendte ryggen til henne, kastet hun pulveret i begeret. Prinsessa fikk et nytt beger fylt med vin, og hun sa til trollmannen:

«Drikk til min sunnhet, og drikk som skikken er i landet mitt når to elskede drikker sammen, tøm begeret ditt til bunns.»

Trollmannen så henrykt på prinsessa, grep begeret og tømte det. Begeret falt ut av hånda hans, kroppen trakk seg sammen, han gled ned fra benken han satt på og var død.

Straks åpnet prinsessa døra til det værelset hvor Aladdin stod gjemt, og han sprang inn og de omfavnet hverandre. Han bad henne og slavinnene om å gå til ro, «og neste morgen», sa han, «skal dere igjen våkne i Kina.»

Da Aladdin hadde blitt alene, åpnet han den dødes klær, fant lampa, gned den, og straks var ånden der og ropte: «Hva vil du? Befal og jeg lyder, ønsk og det skal bli gitt deg. Du er min herre og jeg din slave.»

Aladdin sa: «O du gode ånd i lampa, bring slottet mitt og alle som er i det tilbake til Kina og sett det på samme sted hvor det stod før.»

Ånden forsvant, og på et øyeblikk var slottet flyttet tilbake til Kina, og Aladdin hadde bare kjent litt svak risting da slottet ble løftet og da det ble satt ned igjen.

Sultanen hadde i disse dagene vandret hvileløs omkring i slottet sitt, natt som dag, og bare sørget over tapet av dattera si. Hver morgen gikk han ut på balkongen og stirret på den øde og tomme plassen hvor Aladdins slott hadde stått. Så gikk han inn igjen og fortsatte den rastløse vandringen fra værelse til værelse. Ingen turde forstyrre ham, og ingen turde snakke til ham.

Også denne morgenen, da den første lysning av dag nådde slottets vinduer, gikk han ut på balkongen. Han var så trett og bedrøvet at han lente seg mot rettverket uten å se noe. Morgenskodda lettet for sola, og det glimtet og lyste i kupler og tårn. Med ett våknet sultanen, han rettet seg opp og stirret. Se der stod jo Aladdin slott slik som før. – Drømte han, eller hadde alt det onde før vært en drøm!? Men sola steg høyere og morgenen ble lysere, han kunne ikke ta feil, det var Aladdins slott, så praktfullt og mektig som noen gang. Forvirret av glede og forundring sprang han inn, forlangte hesten sin, svingte seg opp på den og red den korte veien over til Aladdins slott.

Aladdin stod i salen med de fire og tyve vinduene og så sultanen komme, og sprang ned for å ta ham imot. De omfavnet hverandre, og Aladdin førte sultanen inn i slottet. Der kom prinsessa dem i møte, og sultanen gråt av glede da han omfavnet henne. Nå kom også Aladdins mor, og den gamle var nokså fortumlet, for i går var hun i Afrika og nå var hun i Kina igjen, og hun visste ikke noe om det som hadde skjedd. Aladdin fortalte sultanen alt som hadde hendt, og om åndene i lampa og ringen, og han viste ham den døde trollmannen for at han skulle bli overbevist om at den merkelige fortellinga var sann.

Aladdin lot trollmannens lik bli kastet i rakkerhula slik at rovdyr og ville fugler kunne fortære det. Men sultanen lot det bli feiret en fest som varte i mange dager, og alle i byen spiste på hans bekostning, og byen skinte av fakler og lys, og store musikkorps spilte i gatene og i hagene.

Etter mange år kalte den allmektige sultanen til seg. Da fulgte Aladdin ham på trona, og han og prinsesse Bedrulbudur hersket i mange år, elsket og beundret av folket sitt. De levde i lykke og glede helt til han som oppløser alle ømme bånd kom til dem. Da måtte de skilles fra denne verden. Ære være den Levende som aldri dør og hvis hånd holder nøklene til det som er sett og det som er usett.

---

Ordforklaringer

• basar: marked, gate eller torg med salgsboder
• sultan: hersker, fyrste, konge, tittel fra muslimsk kultur
• lampe: oljelampe, består av et kar som fylles med olje, og et hull eller en tut hvor man setter i en veke som tennes på, formen kan minne om en lav kaffekjele
• storvesir: øverste embedsmann, tittel fra muslimsk kultur
• vesir: rådgiver, embedsmann, tittel fra muslimsk kultur
• pasje: tjenestegutt, ung mann som tjener ved hoffet
• skarpretter: bøddel, person som gjennomfører en dødsdom, f.eks. halshugging

---

Orientalsk folkeeventyr kjent fra Tusen og en natt. (Offentlig eiendom - public domain)

Norsk oversettelse: Kristian Elster og Karl-Robert Rønning

Basert på:

• Den norske oversettelsen Fortellingen om Aladin og den vidunderlige lampe av Kristian Elster (1881-1947) fra Aladin og den vidunderlige lampe og andre eventyr av Tusen og én natt, 1929 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)
• Den engelske oversettelsen Alaeddin; or, The Wonderful Lamp av Richard Francis Burton (1821-1890) fra Supplemental Nights To The Book Of The Thousand And One Nights, Volume Three (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Felix Octavius Carr Darley (1822-1888)

Kilde: Aladdin, or, The wonderful lamp, 1872 (archive.org)

Fargelagt av Karl-Robert Rønning.

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---