«Kulden biter noe veldig, så deilig og kaldt det er!» sa snømannen. «Vinden kan virkelig få liv i en! Og den som gløder der, skal si hun gløder!» Det var sola han mente. Det var like før den gikk ned. «Hun skal ikke få meg til å blunke, jeg kan nok holde på skårene!»

Det var to store, trekantede taksteinsskår han hadde til øyne. Munnen var et stykke av ei gammel rive, derfor hadde han tenner.

Han ble født under hurrarop fra guttene, hilst av bjelleklang og piskesmell fra sledene.

[Illustrasjon]

Sola gikk ned, og fullmånen stod opp, rund og stor, og klar og vakker i den blåe lufta.

«Der har vi henne igjen, bare fra en annen kant!» sa snømannen. Han trodde at det var sola som viste seg igjen. «Jeg har fått henne til å slutte å gløde! Nå kan hun henge der og lyse opp så jeg kan se meg selv. Hvis jeg bare hadde visst hvordan man kan flytte på seg! Jeg vil så gjerne flytte meg! Kunne jeg det, ville jeg gått ned for å gli på isen, slik jeg så guttene gjorde. Men jeg vet ikke hvordan man løper!»

«Vekk! Vekk!» bjeffa den gamle vakthunden. Han var noe hes. Det hadde han vært siden han var stuehund og lå under kakkelovnen. «Sola vil nok lære deg å løpe! Det så jeg med din formann i fjor, og med hans formann. Vekk! Vekk! Og vekk er de alle!»

«Jeg forstår deg ikke, kamerat!» sa snømannen. «Skal den der oppe lære meg å løpe?» Han mente månen. «Ja, hun løp riktignok før, da jeg så stivt på henne, nå lister hun seg inn fra en annen kant!»

«Du vet ingenting!» sa vakthunden. «Men så har du jo også nylig kommet opp! Den du nå ser, kalles månen, den som gikk var sola. Hun kommer igjen i morgen, hun lærer deg nok å løpe ned i vollgrava. Vi får snart forandring i været, det kan jeg merke i det venstre bakbeinet mitt, det rykker i det. Vi får værskifte!»

«Jeg forstår ham ikke!» sa snømannen. «Men jeg har en fornemmelse av at han sier noe ubehagelig. Hun som gløda og gikk ned, som han kaller sola, hun er heller ikke min venn, det har jeg på følelsen!»

«Vekk! Vekk!» bjeffa vakthunden, gikk tre ganger rundt om seg selv, og la seg så inn i huset sitt for å sove.

Det kom virkelig forandring i været. Ei tykk og klam tåke la seg i morgenstunden hen over hele enga. Ved daggry blåste det. Vinden var så isende, frosten tok ordentlig tak, men det ble litt av et syn da sola stod opp. Alle trær og busker stod med rimfrost. Det var som en hel skog av hvite koraller, det var som om alle greinene var overdekka av strålehvite blomster. De uendelig mange og tynne forgreiningene, dem man ikke kan se om sommeren på grunn av alle bladene, kom nå frem, hver evige en. Det ble en knipling så skinnende hvit at det strømte en hvit glans ut av hver grein. Hengebjørka bevegde seg i vinden, det var liv i den, som i trærne ved sommertid. Det var en enestående skjønnhet! Og da sola så skinte, nei så det hele glinsa, som om det var overpudra med diamantstøv, og hen over jordens snølag glimra de store diamantene, eller man kunne også tro at det brente utallige bitte små lys, enda hvitere enn den hvite snøen.

«For en enestående skjønnhet!» sa ei ung dame, som med en ung mann trådte ut i hagen og stansa rett ved snømannen. De stod å så på de glimrende trærne. «Et så vakkert syn har man ikke om sommeren!» sa hun, og øynene hennes strålte.

«Og slik en kar som han der, har man nå slett ikke!» sa den unge mannen og pekte på snømannen. «Han er utmerket!»

Den unge dama lo, nikka til snømannen og dansa så med vennen sin hen over snøen, som knirka under dem som om de gikk på stivelse.

[Illustrasjon]

«Hvem var de to?» spurte snømannen vakthunden. «Du er eldre på gården enn jeg, kjenner du dem?»

«Det gjør jeg!» sa vakthunden. «Hun har jo klappa meg, og han har gitt meg et kjøttbein. Dem biter jeg ikke!»

«Men hva skal de forestille?» spurte snømannen.

«Kjærrrr-restefolk!» sa vakthunden. «De skal flytte i hundehus og gnage bein sammen. Vekk! Vekk!»

«Har de to like mye å bety som du og jeg?» spurte snømannen.

«De hører jo til herskapet!» sa vakthunden. «Det er visstnok såre lite man vet når man er født i går! Det merker jeg på deg! Jeg har alder og kunnskap, jeg kjenner alle her på gården! Og det var en tid hvor jeg ikke stod her i kulde og lenker. Vekk! Vekk!»

«Kulden er deilig!» sa snømannen. «Fortell, fortell! Men du må ikke rasle med lenka, for da knekker det i meg!»

«Vekk! Vekk!» bjeffa vakthunden. «Jeg har vært valp, liten og yndig, sa de. Da lå jeg i fløyelsstol der inne på gården, lå i fanget på det øverste herskapet, ble kyssa på snuten og tørka om potene med brodert lommetørkle. Jeg het «den skjønneste», og «nussenussebeinet». Men så ble jeg for stor for dem. Så de gav meg til husholdersken. Jeg kom i kjelleretasjen! Du kan se inn i den der du står. Du kan se inn i kammeret hvor jeg har vært herskap, for det var jeg hos husholdersken. Det var jo et ringere sted enn ovenpå, men det var mere behagelig der. Jeg ble ikke klemt og slept rundt på av barna, slik som ovenpå. Jeg hadde mi egen pute, og så var det en kakkelovn er. På denne tida er den det deiligste i hele verden! Jeg krøyp helt inn under den, slik at jeg ble borte.»

[Illustrasjon]

«Å, den kakkelovnen så deilig ut!» sa snømannen. «Ligner den meg?»

«Den er det totalt motsatte av deg! Kullsort er den, og har en lang hals med messingtrommel. Den spiser brennved slik at ilden står ut av munnen på den. Man må holde seg på siden av den, tett opp inn under den, det er så uendelig behagelig! Om du ser inn gjennom vinduet kan du se den der du står!»

Og snømannen så, og han så faktisk en sort blankpolert gjenstand med messingtrommel. Ilden lyste ut nedentil. Snømannen ble ganske underlig til mote. Han hadde en fornemmelse han ikke kunne gjøre helt rede for selv. Det kom noe over ham som han ikke kjente, men som alle mennesker kjenner, siden de ikke er snømenn.

«Og hvorfor forlot du henne?» sa snømannen. Han følte at det måtte være et hunkjønnsvesen. «Hvordan kunne du forlate et slikt sted?»

«Det var jeg nok nødt til!» sa vakthunden. «De brakte meg utenfor og satte meg her i lenker. Jeg hadde bitt den yngste junkeren i beinet fordi han tok fra meg det beinet jeg gnagde på. Og bein for bein, tenker jeg! Men det tok de ille opp, og fra da av har jeg stått i lenker, og har mista den klare røsten min, bare hør hvor hes jeg er: Vekk! Vekk! Det ble enden på det hele!»

Snømannen hørte ikke mere etter. Han så stadig inn i husholderskens kjelleretasje og inn i stua hennes, hvor kakkelovnen stod på de fire jernbeina sine og var like stor som snømannen selv.

«Det gnager så underlig i meg!» sa han. «Skal jeg aldri komme inn dit? Det er et uskyldig ønske, og våre uskyldige ønsker må da visst bli oppfylt. Det er mitt høyeste ønske, mitt eneste ønske, og det ville vært nesten urettferdig om det ikke ble stilt tilfreds. Jeg må inn dit, jeg må komme nær til henne, om jeg så skal knuse vinduet!»

«Der kommer du aldri inn!» sa vakthunden. «Og kom du til kakkelovnen, så var du... Vekk! Vekk!»

«Jeg er så godt som vekk!» sa snømannen. «Jeg brekker over, tror jeg!»

Hele dagen stod snømannen og så inn gjennom vinduet. I tussmørket ble stua enda mere innbydende. Fra kakkelovnen lyste det så mildt, mer enn månen lyser, og sola også. Nei, bare kakkelovnen kan lyse slik når det er noe i den. Gikk de med døren, så slo luen ut, det var den vant med. Det blussa ordentlig rødt i snømannens hvite ansikt, det lyste rødt like opp til brystet hans.

«Jeg holder det ikke ut!» sa han. «Det kler henne å rekke tunga ut!»

Natta var meget lang, men ikke for snømannen. Han stod i sine egne deilige tanker, og de frøys så de knakte.

I morgenstunden var kjellervinduene frosset til og dekka av de skjønneste isblomster snømannen kunne forlange, men de skjulte kakkelovnen. Rutene ville ikke tine opp, han kunne ikke se henne. Det knakte og det knaste, det var nøyaktig slikt et frostvær som skal gjøre en snømann fornøyd, men han var ikke fornøyd. Han kunne og burde ha følt seg så lykkelig, men han var ikke lykkelig, han hadde kakkelovnslengsel.

«Det der er en ond sykdom for en snømann!» sa vakthunden. «Jeg har også lidd av den sykdommen, men jeg har kommet over den! Vekk! Vekk! – Nå får vi værskifte!»

Og det ble værskifte, det slo om til mildvær.

Mildværet tok til, og snømannen tok av. Han sa ikke noe, han klagde ikke, og det er et sikkert tegn.

En morgen falt han. Der han hadde stått stakk det i været noe som som ligna et kosteskaft, det hadde guttene bygd ham rundt.

«Nå forstår jeg lengselen han hadde!» sa vakthunden. «Snømannen har hatt en kakkelovnsspade i seg! Det er den som har rørt seg i ham. Nå er det overstått. Vekk! Vekk!»

Og snart var også vinteren overstått.

«Vekk! Vekk!» bjeffa vakthunden, men småpikene på gården sang:

Skyt frem, du myske, frisk, fornem!
Pil, ta de ulne vanter frem
Kom gjøk og lerke! Syng, vi har
Alt vår nå sist i februar!
Jeg synger med: Koko! Kvitt kvitt!
Kom kjære sol, kom like titt!

Nå er det ingen som tenker på snømannen!


Ordforklaringer

  • løpe: på dansk kan ordet «løpe» bety både å springe og å renne
  • knipling: tøy med hullet mønster, laget med sammensydde tråder
  • junker: ung adelsmann

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Sneemanden

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Sneemanden (1861) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Lorenz Frølich (1820-1908)

Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Fjerde Bind. Tredie Udgave, 1902 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.