Det var så mye leketøy i barnas stue. Øverst på skapet stod sparebøssa, den var av leire, i skikkelsen til en gris. Den hadde naturligvis sprekk i ryggen, og sprekken var gjort større med en kniv slik at man også kunne få sølvdaler inn, og det lå to stykker der, i tillegg til mange andre skillinger. Sparegrisen var så stappfull at han ikke lenger kunne rasle, og det er det høyeste en sparegris kan oppnå. Der stod han nå øverst på hylla og så ned på alt i stua, han visste nok at han kunne kjøpt alt sammen med det han hadde i magen, og det er godt å vite.

[Illustrasjon]

Det tenkte de andre også på, selv om de ikke sa det, det var jo andre ting å snakke om. Kommodeskoffa stod på klem, og der viste det seg ei stor dukke. Hun var litt gammel, og var reparert i halsen. Hun så ut, og sa: «Skal vi ta å leke mennesker, det er jo alltid så gøy!» Og så ble det ei røre, til og med bildene vendte seg på veggen, og viste at de også hadde bakside, men det var ikke for å si imot.

Det var midt på natta, månen skinte inn av vinduet og gav fri belysning. Nå skulle leken begynne og alt var innbudt, selv barnevogna, som tross alt hørte til de grovere leketøyene. «Enhver er god for seg!» sa den. «Alle kan jo ikke være adelig! Noen må gjøre nytte for seg, som man sier!»

Sparegrisen var den eneste som fikk innbydelsen skriftlig, han stod for høyt til at de trodde at han kunne høre den muntlig, og gav heller ikke noe svar om at han kom, for han kom ikke. Skulle han være med, måtte han nyte det hjemmefra, det kunne de rette seg etter og det gjorde de.

Det lille dukketeateret ble straks stilt opp slik at han kunne se rett inn i det. De ville begynne med komedie, og så skulle det være te og selskapslek, og den begynte de med straks. Gyngehesten snakket om trening og fullblod, barnevogna om jernbane og dampkraft – alt sammen var jo noe som hørt til faget deres og som de kunne snakke om. Stueuret snakka om politikk – tikk – tikk! Det viste hva klokka hadde slått, men man sa at det ikke gikk riktig. Spanskrørstokken stod og var stolt av duppskoen og sølvknappen sin, han var jo beslått både ovenfor og nedenfor. I sofaen lå to broderte puter, de var nydelige og dumme – og så kunne komedien begynne.

Alle satt de og så på, og det ble bedt om at man skulle smelle, knalle og rumle slik som man hadde lyst til. Men ridepisken sa at han aldri smalt for de gamle, men kun for de uforlovede.

«Jeg smeller for alt!» sa kinaputten.

«Et sted skal man jo være!» mente spyttebakken. Sånn sett var jo det det alle tenker når de drar på komedie.

Stykket var ikke noe bra, men det ble godt gitt. Alle de som spilte vendte den malte sida ut, de skulle bare sees på ei side, ikke på vranga. Og de alle spilte utmerket, helt ut foran teateret, for tråden i dem var for lang, men da ble de jo mere synlige. Den reparerte dokka ble så betatt at hun ble løs i klinka, og sparegrisen ble så betatt på sin måte at han beslutta å gjøre noe for en av dem, sette ham i testamentet sitt som den som skulle ligge i åpen begravelse med ham når den tida kom.

Det var en sann fornøyelse, det var så bra at de ga opp tevannet og fortsatte med selskapsleken, det var det man kalte å leke mennesker og de mente ikke noe ondt med det, for de lekte jo bare – og hver tenkte på seg selv og på hva sparegrisen tenkte, og sparegrisen tenkte lengst, han tenkte jo på testament og begravelse. – Og når kom det i stand? – Alltid før man venter det.

Knakk! Der lå han foran skapet – lå på gulvet i stumper og stykker, mens skillingene dansa og sprang. De minste snurra, og de store trilla, spesielt den ene søldalen, han ville virkelig ut i verden. Og det kom han, og det gjorde de alle sammen. Og skårene av sparegrisen kom i bøtta, men på selve skapet stod det igjen neste dag en ny sparegris av leire. Det var ennå ikke en skilling i den, derfor kunne den heller ikke rasle, der ligna han på den andre, slik var det alltid i begynnelsen – og med den skal vi slutte!

[Illustrasjon]


Ordforklaringer

  • daler: spesialdaler, gammel norsk sølvmynt, 5 mark, 120 skilling, tilsvarer rundt 230 kroner i dag
  • skilling: gammel myntenhet, 1/120 daler, 1/24 mark, tilsvarer 2-3 kroner i dag
  • duppsko: beskyttende beslag på enden av en stokk eller ei lærslire
  • spyttebakke: beholder til å spytte i
  • klinke: metallkrampe som brukes til å reparere sprekker i porselen

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Pengegrisen

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Pengegrisen (1855) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Vilhelm Pedersen (1820-1859)

Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Andet Bind. Ottende Oplag, 1904 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.