Grantreet

Ute i skogen stod det et virkelig nydelig grantre. Det hadde god plass, sol kunne det få, luft var det nok av, og rundt om vokste mange større kamerater, både gran og furu. Men det lille grantreet var så opptatt av å vokse at det ikke tenkte på den varme sola og den friske lufta, det brydde seg ikke om bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute og samlet jordbær eller bringebær. Ofte kom de med ei heil krukke full og hadde jordbær trukket på strå, så satte de seg ved det lille treet og sa: «Nei, så lite og nydelig det er!» Det ville treet slett ikke høre på.

Året etter var det en lang ring større, og året etter fikk det igjen enda en, mye lengre; for på et grantre kan man alltid se hvor mange år det har vokst på hvor mange ledd det har.

«Å, hadde jeg bare vært et stort tre som de andre!» sukket det lille treet. «Da kunne jeg breid greinene mine så langt omkring, og se ut i den vide verden med toppen! Da ville fuglene bygge rede imellom greinene mine, og når det blåste kunne jeg nikket så fornemt, akkurat som de andre der!»

Det hadde slett ingen fornøyelse av solskinnet, av fuglene eller de røde skyene, som morgen og aften seilte hen over det.

Når det var vinter, og sneen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom det ofte en hare springende, og føyk like over det lille treet. – Å, det var så ergerlig! – Men to vintre gikk, og ved den tredje var treet så stort at haren måtte gå utenom det. Å vokse og vokse, og bli stor og gammel, det var jo det eneste flotte i denne verden, tenkte treet.

På høsten kom alltid vedhoggerne og felte av noen av de største trærne. Det skjedde hvert år, og det unge grantreet, som nå hadde blitt ganske voksent, skalv av dette, fordi de store, prektige trærne falt med et knak og et brak til jorda. Greinene ble hugget av, de så så nakne, lange og smale ut. De var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på vogner, og hester trakk dem av sted ut av skogen.

Hvor skulle de hen? Hva ventet dem?

På våren, da svalen og storken kom, spurte treet dem: «Dere vet vel ikke hvor de ble ført hen? Har dere tilfeldigvis møtt dem?»

Svalene visste ikke noe, men storken så betenkelig ut, og nikket med hodet og sa: «Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy fra Egypt. På skipene var det prektige mastetrær. Jeg tør si at det var dem, de luktet av gran. Jeg kan forsikre deg at de raget, de raget!»

«Å, hvis bare jeg også var stor nok til å fly hen over havet! Hvordan er egentlig dette havet, hva ligner det?»

«Ja, det er så vidløftig å forklare!» sa storken, og så gikk den.

«Gled deg over din ungdom!» sa solstrålene. «Gled deg over den friske veksten din, og det unge livet som er i deg!»

Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men det forstod ikke grantreet.

Når det var ved juletid, da ble ganske unge trær felt, trær som ofte ikke en gang var så store eller like gamle som dette grantreet, som hverken hadde hvile eller ro, men alltid ville av sted. Disse unge trærne, og de var alltid de aller vakreste, beholdt alltid greinene sine, de ble lagt på vogner og hester trakk dem av sted ut av skogen.

«Hvor skulle de hen?» spurte grantreet. «De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle greinene sine? Hvor kjører de hen?»

«Det vet vi! Det vet vi!» kvitra gråspurvene. «Vi har kikka inn i rutene nede i byen! Vi vet hvor de kjører hen! Å, de kommer til den største glansen og herligheten man kan tenke seg! Vi har kikka inn i vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme stua og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!»

«Og såå –?» spurte grantreet og skalv i alle greiner. «Og så? Hva skjer da?»

«Ja, mere har vi ikke sett! Men det var makeløst!»

«Tenk om jeg ble til for å gå denne strålende veien?» jublet treet. «Det er enda bedre enn å gå over havet! Skal si jeg lider av lengsel! Var det bare jul! Nå er jeg høy og utstrakt, akkurat som de andre som ble ført av sted sist år! – Å, var jeg alt på vogna! Var jeg bare i den varme stua med all denne prakten og herligheten! Og da –? Ja, det kommer sikkert noe enda bedre, noe enda skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Det må komme noe enda større, noe enda herligere –! Men hva? Å, jeg lider! Jeg lengter! Jeg forstår ikke selv hva det er med meg!»

«Gled deg med meg!» sa lufta og sollyset. «Gled deg over din friske ungdom ute i det fri!»

Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste, vinter og sommer stod det grønt, mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: «Det er et vakkert tre!» Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksa hugget dypt gjennom margen, treet falt med et sukk ned mot jorda. Det følte en smerte, en maktesløshet, det klarte slett ikke å tenkte på noen lykke, for det var bedrøvet over å skilles fra hjemmet, fra den pletten hvor det hadde skutt frem. Det visste jo at det aldri mer skulle se de kjære gamle kameratene, de små buskene og blomstene rundt om, ja kanskje ikke en gang fuglene. Avreisa var slett ikke noe behagelig.

Treet kom først til seg selv da det ble pakket av i gården med de andre trærne, og hørte en mann si: «Det der er prektig! Vi trenger ikke noe annet!»

Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet inn i en stor, vakker sal. Rundt om på veggene hang portretter, og ved den store fliskakkelovnen stod store kinesiske vaser med løver på lokket. Det var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av billedbøker og med leketøy for hundre ganger hundre riksdaler – i alle fall var det det barna sa. Og grantreet ble reist opp i et stort fjerdingkar, full av sand, men ingen kunne se at det var et fjerdingkar, for det var hengt grønt tøy rundt om, og den stod på et stort fargerikt teppe. Å, som treet skalv! Hva skulle skje nå? Både tjenerne og frøknene gikk og pyntet det. På ei grein hang de små nett klippet ut av farget papir; hvert nett var fylt med sukkergodt. Forgylte epler og valnøtter hang som om de hadde vokst fast, og over hundre røde, blåe og hvite smålys ble stukket fast i greinene. Dukker, som så nesten akkurat ut som mennesker, – treet hadde aldri sett sånne før – svevet i det grønne, og helt øverst oppe i toppen ble det satt ei stor stjerne av flittergull. Det var prektig, helt makeløst prektig.

«I kveld», sa de alle sammen, «i kveld skal det stråle!»

«Å!» tenkte treet. «Hvis det bare var kveld! Hvis lysene bare blir tent snart! Og hva vil skje da? Kommer det trær fra skogen og ser på meg? Kommer gråspurvene flyvende ved ruta? Kommer jeg til å vokse fast her og stå pyntet vinter og sommer?»

Ja, dette virket bra, men det lengtet så at det hadde skikkelig barkepine, og barkepine er like vondt for et tre som hodepine er for oss andre.

Nå ble lysene tent. For en glans, for en prakt. Det fikk treet til å skjelve i alle greinene sine, slik at et av lysene stakk ild i det grønne. Det svei skikkelig.

«Gud bevare oss!» skreik frøknene og slukket i en hast.

Nå turde ikke treet å skjelve en gang. Å, det var en gru! Det var så redd for å miste noe av stasen sin. Det var ganske fortumla i all denne glansen – og nå gikk begge fløydørene opp, og en mengde barn styrtet inn, som om de skulle velte hele treet. De eldre folkene kom besindige etter. De små stod ganske tause, men kun et øyeblikk. Så jublet de igjen så det runget i veggene. De danset rundt om treet, og den ene presangen etter den andre ble plukket av.

«Hva er det de gjør?» tenkte treet. «Hva er det som skjer?» Og lysene brente helt ned til greinene, og etter hvert som de brant ned slukket man dem, og så fikk barna lov til å plyndre treet. Å, de styrtet inn på det så det knakte i alle greinene. Hadde det ikke vært bundet fast til loftet ved spissen og gullstjerna, så hadde det styrtet om.

Barna danset rundt med de prektige lekene sine. Ingen så på treet utenom den gamle barnepika, som gikk og tittet inn mellom greinene, men det var bare for å se om det ikke kunne være glemt en fiken eller et eple.

«En historie! En historie!» ropte barna og trakk en liten tykk mann hen imot treet. Og han satte seg rett under det, «for da er vi i det grønne» sa han, «og treet kan sikkert ha godt av å høre det også! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre om den om Ivede-Avede eller om Lille Trille, som falt ned trappene, men som allikevel kom i høysetet og fikk prinsessa!»

«Ivede-Avede!» skreik noen. «Lille Trille!» skreik andre. Det var rop og skrik, bare grantreet var taust og stille, og tenkte: «Skal jeg slett ikke være med, slett ikke gjøre noe!?» Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.

Og mannen fortalte om «Lille Trille som falt ned trappene og kom allikevel i høysetet og fikk prinsessa». Og barna klappet i hendene og ropte: «Fortell! Fortell!» De ville også høre «Ivede-Avede», men de fikk kun den om «Lille Trille». Grantreet stod ganske stille og tankefullt, aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt noe slikt. «Lille Trille falt ned trappene og fikk allikevel prinsessa! Ja ja, slik går det til i verden!» tenkte grantreet og trodde at det var virkelig, fordi det var jo en pen herremann som fortalte. «Ja ja! Hvem vet! Kanskje faller jeg også ned trappene og får ei prinsesse!» Og det gledet seg til å bli kledd på med lys og leketøy, gull og frukter igjen neste dag.

«I morgen skal jeg ikke skjelve!» tenkte det. «Da skal jeg bare glede meg i all min herlighet. I morgen skal jeg høre historien om «Lille Trille» igjen, kanskje også den om «Ivede-Avede».» Og treet stod stille og tankefullt hele denne natta.

Om morgenen kom tjenestegutten og tjenestepika inn.

«Nå begynner stasen igjen!» tenkte treet, men de slepte det ut av stua, opp langs trappa, inn på loftet, og her, i en mørk krok hvor ingen dag skinte, satte de det bort. «Hva skal dette betyr!» tenkte treet. «Hva skal jeg gjøre her? Hva skal jeg få høre her?» Og det lente seg opp til muren og stod og tenkte og tenkte. – Og god tid hadde det, for det gikk dager og netter. Ingen kom opp dit, og da det endelig kom noen, så var det for å sette noen kasser bort i kroken. Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.

«Nå er det vinter der ute!» tenkte treet. «Jorda er hard og dekket med sne, menneskene kan ikke plante meg, derfor skal jeg nok stå her i ly frem til våren. Det er fornuftig! Skal si menneskene er gode! – Var det bare ikke så mørkt og så skrekkelig ensomt her! – Ikke en gang en liten hare! – Det var jo så artig der ute i skogen, når sneen lå og haren sprang forbi. Ja, selv da den sprang hen over meg, men det likte jeg ikke den gangen. Her oppe er det jo skrekkelig ensomt!»

«Pip pip!» sa ei lita mus i det samme og smettet frem, og så kom det enda ei. De snuste på grantreet og smatt mellom greinene på det.

«Det er gruelig kaldt!» sa de små musene. «Ellers er det velsignet å være her! Ikke sant, du gamle grantre?»

«Jeg er slett ikke gammel!» sa grantreet. «Det er mange som er mye eldre enn jeg!»

«Hvor kommer du fra?» spurte musene. «Og hva vet du?» De var nå så fryktelig nysgjerrige. «Fortell oss nå om det deiligste stedet på jorda! Har du vært der? Har du vært i spiskammeret, hvor det ligger oster på hyllene og henger skinker under loftet, hvor man danser på talglys, og går mager inn og kommer feit ut!?»

«Det kjenner jeg ikke!» sa treet. «Men skogen kjenner jeg, hvor sola skinner, og hvor fuglene synger!» Og så fortalte det alt fra sin ungdom, og de små musene hadde aldri hørt om noe slikt før, og de hørte nøye etter og sa: «Nei, skal si du har sett mye. Du må ha vært veldig lykkelig!»

«Jeg?» sa grantreet, og tenkte over hva det selv fortalte. «Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider!» – Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.

«Å!» sa de små musene. «Du må ha vært lykkelig, du gamle grantre!»

«Jeg er slett ikke gammel!» sa treet. «Det er jo denne vinteren at jeg har kommet fra skogen! Jeg er i min aller beste alder, jeg er bare satt i veksten!»

«Du forteller så vakkert!» sa de små musene, og neste natt kom de med fire andre småmus som skulle høre treet fortelle, og jo mere det fortalte, desto tydeligere husket det selv alt, og syntes: «Det var jo ganske morsomme tider! Men de kan komme, de kan komme! Lille Trille falt ned av trappene og fikk allikevel prinsessa, kanskje jeg også kan få ei prinsesse.» Og så tenkte grantreet på et slikt søtt lite nydelig bjørketre som vokste ute i skogen, det var for grantreet et virkelig vakker prinsesse.

«Hvem er Lille Trille?» spurte de små musene. Og så fortalte grantreet hele eventyret, det kunne huske hvert evige ord. Og de små musene var nær ved å springe opp i toppen av treet av bare fornøyelse. Neste natt kom det mange flere mus, og om søndagen kom også to rotter. Men de sa at historia ikke var morsom, og det bedrøvet de små musene, men nå syntes også de mindre om den.

«Kan du kun den ene historia?» spurte rottene.

«Kun den ene!» svarte treet. «Den hørte jeg på min lykkeligste aften, men den gangen tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!»

«Det er en svært dårlig historie! Kan du ingen om flesk og talglys? Ingen spiskammershistorier?»

«Nei», sa treet.

«Ja, da skal du ha takk!» svarte rottene og gikk inn til deres.

De små musene ble til slutt også borte, og da sukket treet: «Det var jo ganske hyggelig da de sprettende småmusene satt omkring meg og hørte det jeg fortalte! Nå er også det forbi! – Men jeg skal huske å være fornøyd når jeg nå tas frem igjen!»

Men når skjedde det? – Jo! Det var en morgen, da kom det folk og romsterte på loftet. Kassene ble flyttet, treet ble trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot gulvet, men straks slepte en kar det hen imot trappa hvor dagen skinte.

«Nå begynner livet igjen!» tenkte treet. Det følte den friske lufta, den første solstrålen – og nå var det ute i gården. Alt gikk så fort, treet glemte helt å se på seg selv, det var så mye å se rundt om. Gården var på siden av en hage, og alt blomstret der inne. Rosene hang så friske og duftende ut over det lille rekkverket, lindetrærne blomstret, og svalene fløy rundt og sa «kvirre-virre-vitt, mannen min har kommet!» Men det var ikke grantreet de mente.

«Nå skal jeg leve!» jublet det og brettet greinene sine vidt ut. Huff, de var visne og gule alle sammen. Det var i kroken mellom ugress og nesler at det lå. Gullpapirsstjerna satt ennå oppe i toppen og glitret i det klare solskinnet.

I gården selv lekte et par av de lystige barna, som ved juletida hadde danset rundt treet og vært så glad over det. En av de minste fór hen og reiv gullstjerna av.

«Se hva som ennå sitter på det ekle gamle julereet!» sa han og trampet på greiene, så de knakte under støvlene hans.

Og treet så på all den blomsterprakten og friskheten som var i hagen, det så på seg selv, og det ønsket at det hadde blitt i den mørke kroken sin på loftet. Det tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaftenen, og på de små musene som hadde hørt så glade på historien om Lille Trille.

«Forbi! Forbi!» sa det stakkars treet. «Hadde jeg bare gledet meg da jeg kunne! Forbi! Forbi!»

Og tjenestekaren kom og hugget treet i små stykker, en hel bunt lå der. Deilig blusset det opp under den store bryggekjelen, og det sukket så dypt, hvert sukk var som et lite skudd. Derfor løp barna som lekte inn og satte seg foran ilden, så inn i den og ropte: «Piff! Paff!» Men ved hvert knall, som var et dypt sukk, tenkte treet på en sommerdag i skogen, en vinternatt der ute når stjernene skinte. Det tenkte på julaften og Lille Trille, det eneste eventyret det hadde hørt og kunne fortelle – og så hadde treet brent opp.

Guttene lekte i gården, og den minste hadde gullstjerna på brystet, det som treet hadde båret sin lykkeligste aften. Nå var den forbi, og treet var forbi og historien også. Forbi, forbi, og det blir alle historier!

---

Ordforklaringer

• fjerdingkar: et kar som rommer ei kvart tønne, dvs. 37,5 liter
• flitter: simpel pynt, laget av gull- eller sølvblikk, verdiløs stas, jugl

---

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Grantræet

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Grantræet (1845) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Louis Rhead (1857-1926)

Kilde: Hans Andersen's Fairy Tales And Wonder Stories, 1914 (babel.hathitrust.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---