Kjærestefolkene

Snurrebassen og ballen lå sammen i skuffa mellom andre leker, og så sa snurrebassen til ballen: «Skal vi ikke bli kjærestefolk, siden vi allikevel ligger sammen i skuffa?»

Men ballen, som var sydd av saffian, og så derfor på seg selv som ei fin frøken, ville ikke svare på noe slikt.

Neste dag kom den lille gutten som eide lekene. Han malte snurrebassen over med rødt og gull, og slo en messingspiker midt på den. Det så virkelig prektig ut når snurrebassen svingte rundt.

«Se på meg!» sa den til ballen. «Hva sier du nå? Skal vi ikke bli kjærestefolk nå? Vi passer så godt sammen, du spretter og jeg danser! Ingen kan bli lykkeligere enn vi to!»

«Så, tror du det!?» sa ballen. «Du vet nok ikke at min far og mor har vært saffianstøfler, og at jeg har en propp i livet!»

«Ja, men jeg er av mahognitre!» sa snurrebassen. «Og byfogden selv har dreiet meg, han har sin egen dreiebenk, og det var en stor fornøyelse for ham!»

«Ja, kan jeg stole på det?» sa ballen.

«Måtte jeg aldri få pisk om jeg lyver!» svarte snurrebassen.

«Du taler meget godt for deg!» sa ballen, «men jeg kan allikevel ikke, jeg er så godt som halvt forlovet med en svale! Hver gang jeg går til værs, stikker den hodet ut av redet og sier: «Vil du?» Og nå har jeg sagt ja innvendig, og det er så godt som en halv forlovelse! Men jeg lover deg at jeg aldri skal glemme deg!»

«Ja, det skal hjelpe stort!» sa snurrebassen, og så talte de ikke til hverandre.

Neste dag ble ballen tatt frem. Snurrebassen så hvordan den fór høyt opp i lufta akkurat som en fugl, til slutt kunne man slett ikke se den. Hver gang kom den tilbake igjen, men gjorde alltid et høyt sprett når den rørte jorda. Og det kom enten av lengsel, eller fordi den hadde en propp i livet. Den niende gangen ble ballen borte og kom ikke tilbake mer, og gutten lette og lette, men borte var den.

«Jeg vet nok hvor den er», sukket snurrebassen, «den er i svaleredet og er gift med svalen!»

Jo mere snurrebassen tenkte på det, dess mere betatt ble han i ballen. Fordi han ikke kunne få henne, akkurat derfor tok kjærligheten til. At hun hadde tatt en annen, det var det merkelige ved det; og toppen dansa rundt og snurret, men alltid tenkte den på ballen, som ble skjønnere og skjønnere i tankene dens. Slik gikk det mange år – og så var det blitt en gammel kjærlighet.

Og snurrebassen var ikke ung mere –! Men så ble den en dag helt og holdent forgylt. Aldri hadde den sett så vakker ut. Den var nå en gullsnurrebass og spratt så det snurret etter. Jo, det var noe! Men med ett spratt den for høyt og – borte var den!

Man lette og lette, selv nede i kjelleren, men det var ikke noe å finne.

– Hvor var den?

Den hadde sprettet oppi søppelbøtta, hvor det lå alt mulig, kålstilker, søppel og grus som hadde falt ned fra takrenna.

«Nå ligger jeg godt i det! Her kan forgyldninga snart gå av meg! Og hva er dette for noen tiggere jeg har kommet imellom!» Og så skalv den til en lang kålstilk som var pelt altfor nær, og til en underlig rundt ting som så ut som et gammelt eple. – Men det var ikke noe eple, det var en gammel ball, som i mange år hadde ligget oppe i takrenna, og som vannet hadde lekket gjennom.

«Gud skje lov, der kommer det endelig en av ens like som man kan tale med!» sa ballen og betraktet den forgylte snurrebassen.

«Jeg er egentlig av saffian, sydd av jomfru-hender, og har en propp i livet, men det klarer ingen å se på meg nå! Det var like før jeg skulle holde bryllup med en svale, men så falt jeg i takrenna, og der har jeg ligget og lekket i fem år. Det er lang tid, kan du tro, for ei jomfru!»

Men snurrebassen sa ikke noe, han tenkte på den gamle kjæresten sin, og jo mere han hørte, desto klarere ble det for ham at dette var henne.

Da kom tjenestejenta og ville snu bøtta: «Heisann, der er gullsnurrebassen!» sa hun.

Og snurrebassen kom tilbake i stua til stor akt og ære, men ballen hørte man ikke noe om, og snurrebassen snakket aldri mer om sin gamle kjærlighet: «Det går over, når kjæresten har ligget i ei vannrenne og lekket i fem år, ja man kjenner henne aldri igjen når man møter henne i søppelbøtta.»

Ordforklaringer

• saffian: fint farget lær av saue- eller geiteskinn

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Kjærestefolkene

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Kjærestefolkene (1844) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Vilhelm Pedersen (1820-1859)

Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Første Bind. Niende oplag, 1913 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.