Det var en gang ei dronning som hadde alt hun kunne ønske, utenom et barn. Men tilfreds var hun, for hun regjerte over et vakkert kongerike, og hun hadde tolv flotte tjenere som gladelig hjalp henne med det hun trengte. Spesielt én tjener sto henne ekstra nær, og det var kammerpiken hennes, og hun tjente dronninga si mer inderlig enn alle de andre.

Etter en tid, fikk omsider dronninga ønsket sitt oppfylt, og hun fødte ei vakker lita jente, som hun elska over alt på jord. Alle tjenerne samla seg rundt den lille vogga, og takka og priste himmelen for dronningas lykke. Og ingen takka og priste mer enn kammerpiken, for hun så hvor lik prinsessa var på mora si.

[Illustrasjon]

De neste månedene brukte dronninga all tida si på den lille. Hun hadde lengtet etter henne så lenge, og ikke et eneste sekund ønsket hun å forspille. Prinsessa lekte med mora si om dagen, og sov ved hennes side om natta, alltid var de i hverandres nærhet.

Kjærligheten dronninga viste det lille barnet sitt skapte harme i kammerpiken. «Hun elsker prinsessa høyere enn meg», sa hun til seg selv, og da ble hun enda mer harm. Dronninga merka lunet hennes, og kalte kammerpiken til seg.

«Vær ikke arg over min lykke», sa hun. «Elsker du meg, elsker du også gleden min. Så gled deg derfor over det kjære barnet mitt.»

Men samme hva dronninga sa, ble ikke kammerpiken bedre til sinns. «Dronninga forstår ikke hvor mye jeg har tjent henne, og hvor verdifull jeg er», sa hun til seg selv, og ble så sint at det vokste til hat inne i henne. «Jeg er da større enn prinsessa, jeg kunne vært stor som dronninga selv!» Og dette talte hun stadig, helt til hun faktisk trodde det.

Kammerpiken skaffet seg bøker om trolldom og mørke krefter, og lærte seg de mest grufulle forbannelser. Hun sendte insekter til å stikke prinsessa, med bare mora hennes klemte henne ble stikkene borte. Hun sendte ormer til å bite prinsessa mens hun lekte i hagen, med bare mora hennes kysset merkene så grodde de. Hun sendte steiner og stokker til å falle over den lille, men moras kjærlighet var så stor at de bomma hver gang.

Til slutt forstod kammerpiken at vanlig trolldom ikke var nok. Prinsessa skulle snart feire sin syvende bursdag, og de stelte til stor fest. Da henta kammerpiken et eple fra dronningas hage. Hun kutta store merker i huden sin, og lot blodet renne mens hun gjenga grufulle besvergelser. Og hatet som bodde i henne slapp hun helt fri, så blodet rant lik sort tjære fra sårene hennes. Så bada hun eplet i blodet, og hele hennes mørke sjel fylte eplet til det var mørkt som natta. Til slutt tok hun maling og malte eplet pent og rødt igjen, så ingen skulle vite hvilken forbannelse som lå i det. Og da dagen kom, la hun eplet på prinsessas tallerken.

Folk fra både fjern og nær hadde kommet til feiringa. Kokkene og tjenerne hadde forberedt et sju-retters måltid, med det beste kongeriket hadde å by på. Orkesteret spilte, og alle sang og klappa da prinsessa kom med foreldrene sine. Ballsalen var dekka med bord fra vegg til vegg, så det nesten ikke var plass til stolene, og alle jubla da kongefamilien satte seg på hedersplassene. Da så prinsessa det vakre, røde eplet som lå foran henne. Hun tok det opp og skulle til å ete. «Nei jenta mi», sa dronninga, «nå er det forrett», og prinsessa la det lydig fra seg.

Da forretten var over, tok prinsessa til seg eplet igjen og ville ete. «Nei, jenta mi, nå er det suppe», sa dronninga.

Da suppa hadde forlatt bordet, tok prinsessa til seg eplet igjen. «Nei, jenta mi», sa dronninga, «nå er det mellomrett.»

Da det hadde gått ei tid løfta prinsessa det vakre eplet opp igjen. «Nei, jenta mi, nå er det hvilerett», sa dronninga.

De spiste, og snart tok prinsessa eplet til seg igjen, og løfta det til munnen. «Nei, jenta mi, nå er det hovedrett.» Prinsessa så opp på mora si, men la det lydig ned igjen.

Etter hovedretten strakte prinsessa nok en gang hånda mot eplet. «Nei, jenta mi», sa dronninga, «nå er det tid for oster.»

[Illustrasjon]

Da alle hadde spist satte tjenestefolket frem desserten, og kammerpiken fulgte spent med på prinsessa.

Igjen så den lille jenta opp på mora si. «Bare spis», sa dronninga, «et eple passer bra til dessert.» Så løfta prinsessa eplet til leppene sine, og tok en bit.

Det smakte søtt i munnen, slik hat ofte gjør, men da hun svelget biten ble den hard og bitter. Prinsessa satte eplet fra seg, og ville ikke ha mer. Men den ene biten var mer enn nok til å forgifte kroppen hennes, og kort tid etter falt hun om. Ansiktet skifta farge, og ble blått som frost, øynene blekna og ble hvite som ull, og vonde sorte byller vokste opp fra huden hennes.

De frakta prinsessa til sovekammeret hennes, men hver gang de rørte ved en av byllene, brast den og det rant ut svartnet blod og gul gjørme. Hver den som fikk det på seg skreik, for det brant på huden deres, og ganske snart ble også kroppen deres dekka med byller.

Dronninga kalte på rikets beste leger og de viseste hoder. Disse sjekka den stakkars prinsessa, og studerte verken som rant fra sårene hennes, men det var ingenting de kunne gjøre. Til slutt kalte de til seg presten, og han kom og salvet barnet med olje. Men da den hellige olja nådde huden hennes, fordampet den og ble straks til luft. Da ropte han til seg dronninga, og sa: «Dette er ingen vanlig sykdom, noen har lagt en forbannelse på dattera di.»

I sin visdom visste dronninga straks hvem som hadde gjort det. Alene, kalte hun kammerpiken til seg, og sa:

«Jeg vet det er du som har kasta denne forbannelsen på barnet mitt. Si meg nå, hva vil du ha av meg for å oppheve forbannelsen?»

«Det er ingenting du kan gi meg», snøfta kammerpiken.

«Jeg gir deg hva du enn ber om, om du så ber om mitt eget liv», trygla dronninga.

«Gi meg da ditt liv!» sa kammerpiken. «Ikke bare livsånden din, men gi meg hele ditt liv; rikdommen din, makta di, og din manns hånd til ekte, så jeg blir dronning i ditt sted. Når kirkeklokkene ringer til bryllupet mitt vil forbannelsen bli hevet.»

«Du har mitt ord», svarte dronninga.

Kammerpiken forlot henne gråtende på trona. Dronninga fortalte ingenting til kongen eller tjenerne deres, men dro i hemmelighet til presten og fortalte ham hva hun og kammerpiken hadde avtalt. Han prøvde å få henne fra det, men hun var ikke til å rokke, hun hadde gitt sitt ord. Og hun gav gladelig sitt liv for det kjære barnet sitt, ja hun hadde gitt sitt liv og hele sitt rike flere ganger for å se dattera si frisk. Eneste hun bad ham om var å se til at løftene hennes ble holdt.

Om natta møttes dronninga og kammerpiken i hagen bak slottet. Det var ingen måne på himmelen, og hver stjerne lå skjult bak nattas skyer. Kun lyset fra kammerpikens fakkel viste dronninga vei.

«Her er jeg», sa hun. «Rede til å gi mitt liv. Dette er min del av avtalen, kan jeg stole på at du også holder din del?»

«Selvsagt», lo kammerpiken. «Trolldom følger regler strengere enn vi gjør, jeg kunne ikke forrådt deg om jeg så prøvde. Du bøter ditt liv i dag og gir meg mannen din til ekte. Når kirkeklokkene ringer vil dattera di og alle hun har smitta bli friske.»

«Jeg har allerede avtalt med presten, du får det slik du vil», svarte dronninga.

«Da la oss fullbyrde pakten vår!» sa kammerpiken og tok frem en stor kniv. Bladet var så sort at dronninga knapt klarte å se det i nattas mørke, men skyggen dens falt på bakken, hvor den vrengte seg som en orm i lyset fra fakkelens flammer. Så la dronninga seg ned på bakken, kammerpiken løfta bladet høyt over hodet, og pressa det inn i dronningas hjerte.

[Illustrasjon]

Om morgenen fant tjenerne dronninga død i hagen. Ingen visste hva som hadde skjedd, ingen utenom presten, men bundet av løftene sine sa han ikke noe. Samme dag la de dronninga i kiste, og bar henne sørgmodig inn i det kongelige gravkammeret. Der ble dronninga lagt blant forfedrene sine, og døra ble lukka og låst. Kongen sørga og gråt, men kammerpiken trøsta:

«Hun var ei god dronning, og ville ikke ønska at du skulle være alene. Se, her har du en til å lette sorgen din, ta meg til ekte, så behøver du ikke å bære tapet ensom.»

Kongen visste ikke hva han skulle svare, men hun ba ham innstendig, og til slutt sa han: «Om presten gir sin velsignelse, skal du bli kona mi. For uten meg, var det ingen som kjente henne bedre enn ham.»

Så de kalte presten til seg, og han sa: «For di kones skyld, og di datters skyld, gir jeg min anbefaling og velsignelse til ekteskapet deres. For så lenge dronninga er død, og du er fri fra løftene dine til henne.»

Straks gjorde de i stand til bryllup. De beste skreddere ble tilkalt for å lage i stand brudestasen, og de beste kokker ble hyret til å forberede maten. Men kongen klarte ikke å glede seg, han sørga fortsatt over kona si, og våket hele tida over den syke dattera si. Fortsatt kunne ikke ett menneske røre henne uten å la seg smitte av de fryktelige byllene. Mat og drikke ville hun ikke smake, så hun ble svakere og svakere for hver dag. Men kammerpiken beroliget ham, og sa at hun visste råd. Når hun ble dronning ville nok alt bli såre vel.

Etter tre dager var alt klart, og alle gjestene samla seg i kirka. Kammerpiken kom gående inn i en praktfull kjole, men et slep så langt at det nådde helt fra alteret til døra. Kongen sto og tok imot henne i sin vakreste dress, den samme som hadde brukt sist han gifta seg.

Presten gikk frem og talte om at ingen kraft i universet kunne beseire sann kjærlighet – å gi sitt liv for en annen. Ved dette snøfta kammerpiken og så triumferende på kongen. Omsider kom tida for å gi bryllupsløftene. Brud og brudgom ble kalt frem, og snart erklærte presten dem for rette ektefolk.

Da ringte kirkeklokkene, og prinsessa ble straks frisk. Hun satte seg opp i senga si på slottet, og barnepiken fant henne hoppende rundt på rommet sitt.

Kongen og kammerpiken forlot alteret arm i arm, og gikk nedover kirkegulvet. Det buldra i bakken mens de gikk, men kammerpikens seiersfryd gjorde henne døv for lyden.

Utenfor kirka sto folk og hylla brudeparet. Bakken bevet sterkere og sterkere, men kammerpiken tenkte det kom fra de voldomme jubelropene som ljoma mot dem. Hun klemte kongens arm enda hardere inntil seg, og vinka til folkemassene.

Nedover og nedover kirkebakken gikk de, helt til de passerte dronningas grav. Nå rista bakken så voldsomt at det ble vanskelig å bli stående. Kammerpiken klemte seg inntil kongen, og sa: «Selv jorda hyller oss.» Kongen nikket, men kunne ikke tenkte på annet enn dronningas grav.

Da hekta kammerpikens slør seg fast i en stein, og fikk en rift. I det samme smalt det i dronningas grav, og en stor sprekk kom til syne på døra. Kammerpiken skreik, som om det var hennes egen hud som hadde blitt revet. Da hekta sløret seg fast i en busk, og fikk enda en revne. Gravdøra smalt igjen og fikk enda en stor sprekk. Alle rundt gispa og skreik. Himmelen over dem fikk farge som morgenrøden, selv om det var midt på dagen. Fugler kom flyvende fra trærne og tok til å pelle og nappe på brudesløret, og for hvert hull de laget ble det flere og flere sprekker i veggene til dronningas gravsted. Til slutt klarte ikke steinen lenger å holde seg stående, og hele bygget raste sammen.

[Illustrasjon]

Støvet la seg, og der sto dronninga, like levende som før. Kongen slapp straks kammerpiken og løp inn i armene til sin kjære.

«Nei!» ropte kammerpiken. «Han er min nå!»

«Det er han ikke», svarte presten. «Han er bundet til henne så lenge hun lever. Ditt bryllup er ved Herrens ord ugyldig.»

Kammerpiken brølte i raseri. Hun greip et stykke kirkegårdsjord, forbannet det og kasta det på dronninga. Men den sorte jorda ble til friskt kildevann da det nådde henne. Da tok kammerpiken et vissent blad, knuste det og kasta støvet mens hun besverga. Men bladet ble til velduftende parfyme da det nådde dronninga. Til sist tok hun en stein og kasta den mot henne. Men steinen ble til frodige blomster da den nådde frem, for kammerpiken hadde mista all sin makt.

Akkurat da kom barnepiken ridende til hest med den friske prinsessa. Så snart kammerpiken så det, rev hun klærne sine i filler, sparket opp støv fra bakken, og løp skitten og fillete ut i skogen. Og dronninga så henne aldri igjen.

Men det blir sagt i kongeriket at hun fortsatt går rundt i skogene og brøler forbannelsene sine, for å kue dem som måtte tro på løgnene hennes. Men hver den som er dronninga tro, fryktet ingenting, for de vet at kammerpikens makt er helt borte.


Et kunsteventyr av Karl-Robert Rønning.

«IDK»
Skrevet desember 2016

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.


Illustratør: Kristhild Rønning

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.