Det var en gang en fisker som var så åndelig innstilt at han stolte helt og holdent på Gud i alle situasjoner. Hva det enn skulle være, var han viss på at Gud skulle ordne saken.
Etter mange år var fiskeren fortsatt ikke gift, og det syntes ikke mora hans noe om. Derfor gikk hun til smeden i byen, for hun visste han hadde ei ugift datter. Hun tok jenta med seg og presentere henne for sønnen:
«Se her, gutten min, har du ei vakker kone. Se håret er mørkere en granat, se hvor klare øynene hennes er, og av ei solid slekt.»
Men fiskeren rista på hodet og sa: «Jeg er viss på at Gud vil ordne meg ei kone. Om Han sender meg denne jenta er hun min. Men hvem er så du som søker å påvirke Hans vilje?»
Dermed måtte mora gå bort med jenta. Men dette stoppet henne ikke. Hun gikk til slakteren i byen, for hun visste at han også hadde ei ugift datter. Hun tok jenta med seg og presenterte henne for sønnen:
«Se her, gutten min, har du ei vakker kone. Se håret er rødt som ild, se hvor møysomme øynene hennes er, og av ei god slekt.»
Men fiskeren rista nok en gang på hodet og sa: «Jeg er viss på at Gud vil ordne meg kone. Om Han sender meg denne jenta er hun min. Hvem er så du?»
Dermed måtte også denne jenta bli sendt tilbake. Men mora hans hadde fortsatt ikke mista håpet. Hun talte med menneske etter menneske, og la inn det ene gode ord etter det andre om sønnen sin. Ryktene spredte seg om denne dyktige fiskeren, og til slutt nådde det selveste borgemesteren. Han hadde også ei ugift datter. Han kalte mora inn og meddelte at en så flott fisker var verdig det vakre barnet hans, og sammen gikk mora og borgemesteren til fiskeren for å presentere henne:
«Se her, gutten min», sa mora. «Her har du ei virkelig vakker kone. Se håret skinner som sola, se hvor kloke øynene hennes er, og ei rikere slekt finner du aldri.»
«Ordene om deg har nådd øret mitt», fortalte borgemesteren. «Jeg hører ikke annet enn godt om deg og din praksis. Du jobber solid, er gode mot medarbeiderne dine, og går i kirka hver søndag. Du vil gjøre meg stolt som svigersønn.»
Men fortsatt rista fiskeren på hodet og sa: «Ja, dere strever med stort og smått dere. Men forstår ingen hjertet mitt? Jeg setter ikke min lit til mennesker, men til Gud. Om Han sender meg denne jenta er hun min.»
Da var det ikke mer mora prøvde å gjøre, og alle tre jentene hadde kjærlighetssorg i lange tider.
Fiskeren dro fortsatt ut på sjøen med mannskapet sitt til faste tider hver uke, kom hjem med fangsten, og solgte fisken på brygga. Han tjente bra, led ingen nød og gav fast tiende til kirka. Men etter som årene gikk ble båten i stadig dårligere fatning, så mannskapet fryktet for sikkerheten sin.
Den eldste ba da fiskeren om å finne seg en ny båt. Men han svarte: «Gud ville gitt meg en ny båt om det var nødvendig.» Men da mannen ikke hadde like stor tro som ham, turde han ikke lenger jobbe ombord, og han forlot fiskeren.
Tida gikk og ingen ny båt kom hans vei. Da ba den neste i mannskapet så inderlig om han ikke kunne skaffe seg en ny båt. Men fiskeren svarte: «Gud vil gi meg en ny båt om jeg trenger det.» Og denne mannen slutta også.
Tida gikk, pengene strømmet på, men ingen ny båt kom hans vei. Til slutt kom også den yngste og siste i mannskapet og ba og tryglet så mye han visste om ikke fiskeren kunne kjøpe seg ny båt. Men fiskeren sto på sitt. Han sa: «Gud er min forsørger. Hvis jeg trenger ny båt vil han gi meg det, og det vil være til vitnesbyrd for Ham.»
Siden da reiste fiskeren alene ut på sjøen og dro i land fisken. Men han var tilfreds. Han kunne ikke dra i land like store mengder som før, men inntekta var fortsatt god nok og han led ingen nød.
Da kom det en dag en fryktelig storm, og mange lot båtene sine stå. Men fiskeren stolte på at Gud ville beskytte ham også denne natta. Han tok på seg klærne, snurra hetta godt rundt hodet og dro ut. På veien ned kom mora hans: «Å kjære deg», ba hun. «Ikke dra ut i dette været. Stormen er stor, og båten i dårlig fatning. Vær så snill å bli.»
«Gud er min beskytter», svarte fiskeren og gikk videre. Hun falt ned og ba inderlig om at han skulle la vær å reise. Da refsa han hennes vantro og lot henne stå alene i regnet.
Nede ved havna sto hans tre tidligere medarbeidere og ventet på ham. «Kjære deg, du som var sjefen vår i så mange år og aldri behandlet oss med urett, ikke dra ut i denne stormen. Du vil sannelig gå under.»
«Gud er min beskytter», svarte han. «Dere har ingenting å frykte. Så sant Gud lever er jeg under Hans vern.»
Da fiskeren kom ut på brygga så han at båten hadde revet seg løs fra land. Ute på havet, der drev båten alene blant de strie bølgene. Straks hoppa fiskeren ut i nærmeste robåt, kutta løs tauene og rodde med all makt ut mot fiskebåten sin. Bølgene rev og slet i robåten, hvert vindkast ønsket å dra ham bort. Men fiskeren hadde stor styrke etter mange års hardt arbeid. Han kjempa mot bølgene, og etter mye strev overvant han kreftene deres. Med takkesang i munnen steg han opp i fiskebåten sin, starta motoren og dro utover.
![[Illustrasjon]](/../Images/krr006a.png)
Det var i sannhet et voldsomt uvær der ute. For hver bølge han passerte fant han ei større ei. Vinden slo i rutene og dro i hver dør. Vannet slo inn over dekket og fylte båten. Til slutt klarte ikke det gamle skroget mer, og fiskeren så båten synke under seg. Mens han lå i det kalde vannet ba han til Gud, og takket etterpå for bønnesvaret som skulle komme – slik han hadde lært. Så ble han liggende i vannet og vente på Guds mirakel.
Da kom det ei lita skute forbi. Den hadde kommet langveis ifra og søkte etter ly i havna. Da de så fiskeren i vannet ropte de «Mann over bord!» og gjorde klar redningslina til kast. Men fiskeren tok den ikke imot.
Han ropte tilbake: «Ikke la dere friste! Gud vil utfri meg!»
Dette syntes mannskapet dårlig om, og kasta lina igjen. Men fortsatt tok ikke fiskeren imot. Da hadde de ikke annet valg enn å dra videre.
Etter litt kom det en kystvakt forbi i den lille båten sin. Han hadde hørt beskjed om en mann som lå i vannet, og var overlykkelig over å ha funnet ham så fort. Han strakte hånda ut til fiskeren og sa: «Kom! La meg hjelpe deg i land.»
«Ikke la deg friste. Jeg har allerede gitt min bønn. Gud vil utfri meg.»
Og det var ingenting kystvakten kunne gjøre. Han prøvde å gripe fiskeren med makt, men var ute av stand til å stå imot styrken hans. Dermed dro kystvakten tilbake.
Etter litt kom en ny båt til syne, en flott, moderne fiskebåt. Da den kom nærmere så fiskeren at hans tidligere mannskap satt i den. De hadde hørt om det som hadde skjedd og brakt sin egen båt ut i stormen for å redde ham, så høyt satte de den tidligere sjefen sin.
Men fiskeren sa: «Ikke la dere friste. Gud vil utfri meg.»
De svarte: «Gud bruker selv det som ingenting er. Kom, ta tak i hendene våre å få din frelse.»
«Vik bak meg!» svarte fiskeren. «Tror dere ikke Gud har makt til å fri meg fra dette vannet? Skal jeg ta deres hender slik at folk kan si mennesker har reddet meg? Nei, jeg venter på Guds mirakel, for det vil bringe Ham størst ære.»
De gråt og bar seg, men det var ingenting de kunne gjøre. I flere timer strakte de ut hendene til ham, men han tok ikke imot. Til slutt var det ikke krefter igjen i den gamle fiskeren, og han sank ned under bølgene.
Da han slo opp øyene var han i himmelriket, og Vår Herre tok imot ham med åpne armer. Fiskeren klemte sin himmelske Far og merket at her var det godt å være.
«Men Herre Herre», spurte han. «Hvorfor gav du meg aldri ei kone?»
Vår Herre smilte og sa: «Jeg så deg og hadde mange jeg kunne gitt deg. Men da du ikke søkte dem selv talte jeg til hjertet til mora di, at hun skulle bringe dem til deg. Men du tok ikke imot noen av dem.»
«Men Herre Herre, hvorfor gav du meg aldri en ny båt?»
«Jeg velsignet deg med mer rikdom enn noen andre fiskere i hele bygda. Du var fri til å kjøpe en ny båt når du måtte ønske.»
«Men Herre Herre, hvorfor lot du meg forlise?»
«Jeg sendte først mora di, så mannskapet ditt, og løsna til og med båten din fra land for at du ikke skulle dra. Allikevel dro du.»
«Men Herre Herre, hvorfor reddet du meg ikke fra å drukne.»
Og Vår Herre la hånda si på det elskede barnet sitt og sa: «Jeg sendte deg tre båter, og du lot ingen av dem ta deg inn. Lær deg å kjenne miraklene mine, de er så mye mer enn storm og ild. Min kraft bor ikke i stein, jord og vann, men i mine barn. Mon tro du i livet ditt har sett flere mirakler enn du vet.»
Et kunsteventyr av Karl-Robert Rønning.
IDK
«Etter en klassisk kristenvits»
Skrevet høsten 2014
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.
Illustrasjon: Kristhild Rønning
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.