Ei fattig tjenestejente reiste en gang igjennom en stor skog med herskapet sitt, og da de var midt inne i skogen, kom det røvere frem fra krattet og de drepte alle de fant. Alle døde bortsett fra jenta, som hadde sprunget ut av vogna i skrekk og gjemt seg bak et tre. Da røverne hadde dratt med byttet sitt, kom hun frem og så den store ulykka. Da begynte hun å gråte bittert, og sa:

«Hva skal ei stakkars jente som meg gjøre nå, jeg vet ikke hvordan jeg skal finne veien ut av skogen, ingen menneskesjeler bor her, så jeg kommer sikkert til å sulte.»

Hun gikk omkring og lette etter en vei, men kunne ikke finne noen. Da det ble kveld satte hun seg under et tre, gav seg Gud i vold, og ville bli sittende der og ikke gå videre, hva som enn måtte hende. Men da hun hadde sittet der en stund, kom det flyvende ei hvit due til henne med en liten gullnøkkel i nebbet. Gullnøkkelen la den i hånda hennes, og sa:

«Ser du det store treet der borte, på det er det en liten lås som du kan låse opp med nøkkelen, så vil du finne nok av mat og vil ikke lide noen sult.»

Da gikk hun bort til treet og lukka det opp, og fant melk i en liten bolle, og hvetebrød til å bryte opp i den, så hun kunne spise seg mett. Da hun var mett, sa hun: «Nå er det tida da hønsene flyr hjem, jeg er så trett, kunne bare jeg også legge meg i senga mi.»

Da kom dua flyvende igjen og hadde med en annen gullnøkkel i nebbet, og sa: «Lukk opp det treet der, så finner du ei seng.»

Hun lukka det opp og fant ei deilig bløt seng. Så bad hun til Vårherre at han skulle våke over henne om natta, la seg og sovna.

Om morgenen kom dua for tredje gang, hadde igjen med seg en liten nøkkel, og sa: «Lukk opp det treet der, så vil du finne klær.»

Og da hun åpna opp, fant hun klær som var besatt med gull og edelsteiner, så prektige at ingen kongsdatter hadde maken. Slik levde hun da i lang tid, og hver dag kom dua og sørget for alt det hun trengte, og det var et rolig og godt liv.

Men en gang kom dua og sa: «Vil du gjøre noe for min skyld?»

«Hjertelig gjerne», sa jenta.

Da sa dua: «Jeg skal føre deg til et lite hus. Der går du inn, og midt i skorsteinen sitter det ei gammel kone og sier «god dag». Men gi henne for Guds skyld ikke noe svar når hun begynner, hva hun enn sier. Gå heller forbi på hennes høyre hånd, der er det ei dør. Lukk den opp så kommer du inn i ei stue hvor det ligger en mengde ringer av alle slag på bordet. Blant dem er det ringer med glitrende steiner, men la dem ligge og let kun etter en glatt en, som også må være blant dem, og bring den til meg så raskt du kan.»

Jenta gikk bort til huset og trådde gjennom døra. Der satt ei gammel kone, som gjorde store øyne da hun så henne, og sa: «God dag, barnet mitt!»

Hun ga henne ikke noe svar, men gikk bort til døra.

«Hvor skal du!?» ropte hun og grep henne i skjørtet og ville holde henne fast. «Dette er mitt hus, ingen får komme inn når jeg ikke vil det.»

[Illustrasjon]

Men jenta tidde helt stille, kom seg løs og gikk rett inn i stua. På bordet lå det en mange, mange ringer som glimra og funkla foran øynene hennes. Hun kasta dem omkring og lette etter den glatte, men kunne ikke finne den. Mens hun lette slik, så hun at den gamle prøvde å snike seg bort med et fuglebur hun hadde i hånda. Da gikk hun bort og tok buret fra hånda hennes, og da hun løfta det opp og så inn, satt det en fugl der som hadde den glatte ringen om nebbet. Da tok hun ringen og sprang inderlig lykkelig ut av huset med den, og tenkte at den hvite dua skulle komme og hente ringen, men den kom ikke. Så hun lente seg opp til et tre og ville vente på dua, og mens hun stod slik, var det som om treet ble mykt og bøyelig, og senka greinene sine ned. Og plutselig slyngte den greinene sine omkring henne, og de ble til to armer. Og da hun så seg om, var treet blitt til en vakker mann, som omfavna henne, kyssa henne hjertelig og sa:

[Illustrasjon]

«Du har frelst meg og befridd meg fra den gamles vold, for hun er ei ond heks. Hun hadde forvandla meg til et tre, og et par timer hver dag var jeg ei hvit due, og så lenge hun hadde ringen, kunne jeg ikke få den menneskelige skikkelsen min igjen.»

Da ble også tjenerne og hestene hans befridd fra trolldommen, som den gamle også hadde forvandla til trær, og de stod der sammen med ham. Så reiste de bort til hans rike, for han var en kongssønn, og de gifta seg og levde lykkelig.


Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Die Alte im Wald

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: Little Brother & Little Sister and other tales by the Brothers Grimm, 1917 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.