Det var en gang en mann og ei kone som hadde ventet lenge, men forgjeves, på å få et barn. Til slutt hadde nå kona håp om at den gode Gud endelig skulle oppfylle ønsket hennes. På baksiden av huset hadde de et lite vindu, og der kunne man se en praktfull hage full av de skjønneste blomster og urter. Men den var omgitt av en høy mur, og ingen våget seg dit, for den tilhørte ei heks som hadde mektige krefter og var fryktet av hele verden.

En dag stod kona ved dette vinduet og kikket inn i hagen. Da så hun et bed som var plantet med de skjønneste rapunsler, og de så så friske og grønne ut at hun begynte lengte etter dem, og fikk så fryktelig lyst til å spise noen. Lysten ble større for hver dag som gikk, og siden hun visste at hun ikke kunne få noen av dem, så forfalt hun og ble så blek og ulykkelig. Dette skremte mannen, og han spurte:

«Hva er det som er galt, kjære deg?»

«Å», svarte hun, «hvis jeg ikke får spise noen rapunsler fra den hagen bak huset, så dør jeg.»

Mannen var glad i henne, og tenkte: «Jeg kan ikke la henne dø, jeg må hente noe rapunsel til henne, koste hva det koste vil.»

I skumringen klatret han derfor over muren og inn i hagen til heksa, tok i en fart med seg en hånd med rapunsel og gav dem til kona si. Hun lagde seg da en salat av dem og spiste av hjertets lyst. Det smakte så vidunderlig godt, at den andre dagen fikk hun tre ganger så stor lyst. For at de skulle få fred, så måtte mannen gå inn i hagen en gang til. Så han gikk ned igjen i skumringen, men da han klatret ned veggen ble han vettskremt, for der stod heksa rett foran ham.

[Illustrasjon]

«Hvordan våger du», hveste hun illsint, «å komme inn i hagen min og stjele rapunslene mine som en tyv? Dette skal du lide for!»

«Å», svarte han, «la nåde gå for rett, for jeg bare måtte gjøre det. Kona mi har sett rapunslene dine fra vinduet, og fikk så lyst på dem at hun ville dødd om hun ikke fikk noen å spise.»

Da lot heksa sinnet sitt mykne, og sa til ham: «Hvis det er slik som du sier, så skal jeg gi deg lov å ta med deg så mye rapunsel som du vil, bare på en betingelse: Du må gi meg barnet som kona di skal bringe til verden. Det skal bli tatt godt vare på, jeg skal forsørge det som ei mor.»

I sin frykt godtok mannen alt dette, og da kona fødte, dukket også heksa opp, gav barnet navnet Rapunsel og tok det med seg.

Rapunsel var det skjønneste barnet under sola. Da hun ble tolv år, låste heksa henne inn i et tårn som lå i en skog, og som verken hadde trapper eller dør, bare et lite vindu høyt oppe. Når heksa ønsket å komme inn, så stilte hun seg under vinduet og ropte:

«Rapunsel, Rapunsel,
slipp ned ditt hår til meg.»

Rapunsel hadde langt praktfullt hår, så fint som spunnet gull. Når hun hørte stemmen til heksa, så løste hun opp flettene sine, viklet dem om en av krokene ved vinduet der oppe, lot håret falle tyve alen ned, og heksa klatret opp etter det.

Etter et par år hendte det at kongens sønn red gjennom skogen og kom forbi tårnet. Da hørte han en sang som var så nydelig at han bare ble stående og lytte. Det var Rapunsel, som i sin ensomhet fikk tiden til å gå ved å la den søte stemmen sin lyde. Kongssønnen ville klatre opp, og lette etter en dør til tårnet, men det var ingen å finne. Han red hjem. Men sangen hadde rørt hjertet hans så dypt, at han hver dag dro inn i skogen og lyttet. Da han en gang stod bak et tre, så han ei heks komme, og hørte hvordan hun ropte:

«Rapunsel, Rapunsel,
slipp ned ditt hår til meg.»

Da slapp Rapunsel hårflettene sine ned, og heksa klatret opp til henne.

[Illustrasjon]

«Hvis det er stigen man bruker for å kommer opp, så skal jeg også prøve lykken min en gang», sa han. Og neste dag, da det begynte å bli mørkt, gikk han til tårnet og ropte:

«Rapunsel, Rapunsel,
slipp ned ditt hår til meg.»

Straks falt håret ned og kongssønnen klatret opp.

Først ble Rapunsel veldig skremt av at det kom inn en mann som hun aldri hadde sett før; men kongssønnen snakket svært så vennlig til henne, og fortalte henne at sangen hennes hadde beveget hjertet hans så inderlig at han ikke kunne få ro, så han hadde vært nødt til å se etter. Da forlot frykten Rapunsel; og da han spurte henne om hun ville ta ham som sin mann, og hun så at han var ung og kjekk, tenkte hun: «Han vil elske meg mer enn gamle frøken Gothel gjør», og hun sa ja, og la hånda si i hans.

Hun sa: «Jeg vil gjerne dra med deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ned. Men hver gang du kommer, ta med et silkenøste, det skal jeg flette en stige av, og når den er ferdig så skal jeg bli med ned, og du kan ta meg med på hesten din.»

De ble enige om at han skulle komme dit hver eneste kveld, for på dagen kom den gamle.

Heksa visste ikke om noe av dette, før Rapunsel en dag sa til henne: «Kan du si meg, frøken Gothel, hvorfor virker du så mye tyngre å dra opp enn den unge kongssønnen som snart kommer til meg?»

«Å, ditt gudsforlatte barn!», ropte heksa. «Hva er det du sier? Og jeg som trodde at jeg hadde skilt deg fra hele verden, men du har bedratt meg!»

I sinne grep hun det skjønne håret til Rapunsel, slo det et par ganger rundt den venstre hånda si, greip ei saks med den høyre, og snipp, snapp, så var håret kuttet av, og de skjønne flettene lå på bakken. Og hun var så ubarmhjertig at hun tok stakkars Rapunsel inn i en ørken, hvor hun måtte leve i sorg og elendighet.

På kvelden, samme dag som hun hadde kastet Rapunsel ut, tok heksa de avklipte flettene og festet dem i vinduskroken, og da kongssønnen kom og ropte

«Rapunsel, Rapunsel,
slipp ned ditt hår til meg.»

så slapp hun håret ned. Kongssønnen klatret opp, men han fant ikke kjæresten sin Rapunsel; han fant heksa, som så på ham med et ondt og giftig blikk.

«Aha!» ropte hun hånlig. «Du ønsker hente den elskede jenta di, men den skjønne fuglen sitter ikke i redet mer og synger ikke mer, katta har tatt henne bort, og den skal klore ut øynene dine også. Rapunsel har du tapt, du kommer aldri til se henne igjen.»

Kongssønnen var helt fra seg av sorg, og i fortvilelsen hoppet han ned fra tårnet. Han kom fra det med livet i behold, men tornene der han falt stakk ham i øynene. Derfor vandret han blind rundt i skogen, spiste ikke noe annet enn røtter og bær, og gjorde ikke annet enn å klage og gråte over tapet av den kjære kona si. I nød vandret han rundt slik i flere år før han endelig nådde ørkenen, hvor Rapunsel bodde i elendighet med tvillinger hun hadde født, en gutt og ei jente. Han hørte en stemme, og syntes den virket så kjent, så han gikk dit. Og da han kom frem, kjente Rapunsel ham igjen og kastet seg om halsen hans og gråt. To av tårene hennes fuktet øynene hans. Da ble de klare igjen, og han kunne se med dem som før. Han førte henne til riket sitt, hvor han ble mottatt med glede, og så levde de lenge, lykkelige og tilfredse.


Ordforklaringer

  • rapunsel: vårsalat (Valerianella locusta), en grønn urt som er vanlig i Europa, mye brukt som grønnsak.
  • alen: lengdemål, ca. 0,63 meter, avstanden fra albu til fingerspiss

Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Rapunzel

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: Hansel & Grethel & other tales by the brothers Grimm, 1920 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.