Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

Det var en gang en gammel konge som var syk og tenkte: «Nå ligger jeg nok på min dødsseng.» Så sa han: «La den trofaste Johannes komme til meg!» Den trofaste Johannes var den tjeneren han holdt aller mest av, og han ble kalt det fordi han i hele sitt liv hadde vært så trofast. Da han nå kom bort til senga, sa kongen til ham: «Min trofaste Johannes, jeg føler at min ende er nær, og min eneste bekymring er for sønnen min. Han er ennå ung og vet ikke alltid hvordan han skal te seg, og jeg kan ikke fredfullt lukke øynene mine før du lover meg at du vil lære ham alt det han trenger å vite, og være en fosterfar for ham.»

Da svarte den trofaste Johannes: «Jeg skal ikke forlate ham, og skal alltid være ham tro, selv om det skulle koste livet mitt.»

Da sa den gamle kongen: «Så dør jeg med trygghet og fred.» Og videre sa han: «Etter min død skal du vise ham hele slottet, alle kamre, saler og hvelv, og alle de skattene som ligger der. Men det siste kammeret i den lange ganga skal du ikke vise ham; der hvor bildet av kongsdattera fra det gyldne tak står skjult. For hvis han får se det bildet, vil han bli grepet av en heftig kjærlighet til henne; da vil han falle i avmakt og utsette seg for store farer for hennes skyld. Det må du beskytte ham mot.»

Og da den trofaste Johannes enda en gang hadde gitt den gamle kongen hånda på det, ble kongen stille, la hodet ned på puta og døde.

Da den gamle kongen var båret til grava, fortalte den trofaste Johannes den unge kongen hva han hadde lovt faren hans på dødsleiet, og sa: «Det skal jeg sannelig holde, og være deg tro, slik som jeg var mot ham, selv om det skulle koste meg livet.»

Sørgetiden gikk over, og så sa den trofaste Johannes til ham: «Det er nå tid for at du får se arven din. Jeg skal vise deg dine fedres slott.»

Så førte han ham omkring overalt, opp og ned, og lot ham se alle rikdommene og de praktfulle kamrene. Bare det ene kammeret åpna han ikke, der hvor det farlige bildet stod. For bildet var stilt slik at man så rett på det når man gikk inn døra, og var så herlig utført at man trodde det virkelig var levende, og det fantes ikke noe vakrere og skjønnere i hele verden.

Men den unge kongen la godt merke til at det var ei dør den trofaste Johannes alltid gikk forbi, og sa: «Hvorfor lukker du aldri opp denne for meg?»

«Det er noe der inne som du ville blitt forskrekka over», svarte han.

Men kongen svarte: «Jeg har sett hele slottet, så jeg vil også vite hva som er der inne», gikk bort og ville åpne den med makt.

Da holdt den trofaste Johannes ham tilbake, og sa: «Jeg har lovt faren din på hans dødsleie at du ikke skulle se det som står i det kammeret. Det kan bli til stor ulykke både for deg og meg.»

«Akk, nei», svarte den unge kongen. «Hvis jeg ikke kommer inn der vil det bli min sikre undergang. Jeg ville ikke fått ro hverken natt eller dag før jeg har sett det med mine egne øyne. Nå går jeg ikke av pletten før du har låst opp den døra!»

Da forsto den trofaste Johannes at det ikke lenger nytta å gjøre motstand, og med tungt hjerte mange sukk fant han nøkkelen frem fra det store knippet. Da han hadde åpna døra, trådte han inn først og tenkte at han skulle stå i veien så kongen ikke fikk se bildet. Men hva hjalp det? Kongen stilte seg på tærne og så over skuldrene hans. Og da han fikk se bildet av jomfrua, som var så herlig og strålte av gull og edelsteiner, da falt han maktesløs om på gulvet. Den trofaste Johannes løfta ham opp, bar ham til senga hans og tenkte bedrøvet: «Nå har vel ulykka skjedd. Kjære Gud, hvordan ville det gå!?» Etterpå styrket han ham med vin, til han igjen kom til seg selv.

Det første ordet han sa, var: «Akk, hvem er det skjønne bildet av?»

«Det er kongsdattera av det gyldne tak», svarte den trofaste Johannes.

Da sa kongen videre: «Min kjærlighet til henne er så stor, at om så alle trærnes blader var tunger, kunne de allikevel ikke få sagt det. Jeg vier livet mitt inn til å vinne henne. Du er min mest trofaste, Johannes, du må hjelpe meg.»

Den trofaste tjeneren tenkte lenge på hvordan han skulle gå frem; for det var vanskelig nok bare å komme for kongsdatteras ansikt. Endelig hadde han tenkt ut en måte, og fortalte det til kongen:

«Alt som omgir henne er av gull; bord, stoler, fat, begre, skåler og alt kjøkkenutstyr. I skattekammeret ditt ligger fem tønner gull. La en av gullsmedene i riket ditt bearbeide det til alle slags fat og redskaper, til alle slags fugler, villt og forunderlige dyr; det vil hun synes godt om. Dette reiser vi av gårde med og forsøker vår lykke.»

Kongen lot nå alle gullsmedene komme sammen, og de arbeida dag og natt, helt til alle de herligste ting endelig var ferdige. Da alt var lasta ombord på et skip, tok den trofaste Johannes på seg kjøpmannsklær, og kongen måtte gjøre det samme for at ingen skulle gjenkjenne ham. Så seilte de over havet, helt til de til ankom den byen hvor kongsdattera av det gyldne tak bodde.

Den trofaste Johannes bad kongen bli igjen på skipet og vente på ham. «Kanskje», sa han, «bringer jeg kongsdattera med meg. Sørg derfor for at alt er i orden; still opp gullkarene og pynt opp hele skipet.» Så samla han en del av alle de forskjellige gullsakene opp i forkleet sitt, steg i land og gikk rett opp til det kongelige slottet.

Da han kom inn på slottsgården, stod det ei vakker jente ved brønnen, som hadde et gullspann i hver hånd som hun øste opp vann med. Da hun skulle bære bort det blinkende vannet og vendte seg om, fikk hun øye på den fremmede mannen, og spurte ham om hvem han var.

Da svarte han: «Jeg er en kjøpmann», og så åpna han det lille forkleet sitt og lot henne se ned i det.

Da ropte hun: «Å gid, så vakre gullsaker!» satte spannene ned og betraktet den ene tingen etter den andre. Så sa jenta: «Dette må kongsdattera se, hun er så glad i gullsaker at hun sikkert kjøper dem alle sammen.»

[Illustrasjon]

Hun tok ham ved hånden og førte ham opp på slottet, for hun var kongsdatteras kammerpike. Da kongsdattera fikk se varene, ble hun helt henrykt av glede, og sa: «Det er så vakkert laget at jeg vil kjøpe alt sammen av deg.»

Men den trofaste Johannes svarte: «Jeg er kun en rik kjøpmanns tjener – det som jeg har her, er ingenting imot det min herre har stående på skipet sitt; det er det kosteligste og vakreste som noensinne er blitt bearbeidet i gull.» Hun ville ha alt sammen brakt opp til seg, men han sa: «Det ville man brukt mange dager på, så mange ting er det, og for å få alt oppstilt måtte man hatt så mange saler at det ikke er plass nok i huset Deres.»

Da ble nysgjerrigheten og begjæret hennes enda større, slik at hun til sist sa: «Før meg ned til skipet. Jeg vil gå dit selv og se skattene til herren din!»

Da førte den trofaste Johannes henne til skipet og var svært glad, og da kongen fikk øye på henne, så han at hun var enda vakrere enn bildet hadde vist, og trodde nå at hjertet hans skulle briste. Hun steg nå ombord på skipet, og kongen førte henne ned i det; men den trofaste Johannes ble tilbake hos styrmannen, og befalte at han skulle støte skipet fra land. «Sett alle seil til, så det flyr som en fugl gjennom lufta!» Men kongen var nede i skipet og viste henne alle gullsakene, en etter en; fatene, begrene, skålene, fuglene, og alt villt og alle vidunderlige dyr. Hun gikk i flere timer og så på de vakre tingene, og i sin glede merka hun ikke at skipet seilte av sted. Da hun hadde betrakta den siste gjenstanden takka hun kjøpmannen og ville hjem. Men da hun så kom til sida av skipet, så hun at det var på det ville hav, langt fra land, og seilte for fulle seil.

«Å gid!» ropte hun forskrekka, «jeg er bedratt! Jeg har blitt bortført og kommet i en kjøpmanns vold. Jeg ville heller dødd!»

Men kongen greip hånda hennes og sa: «Jeg er ikke noen kjøpmann; jeg er en konge, og ikke ringere av fødsel enn du er. Men at jeg har lurt deg og bortført deg, det kommer av at jeg elsker deg så høyt. For første gang jeg så bildet ditt, falt jeg maktesløs til jorda.»

Da kongsdattera av det gyldne tak hørte dette, ble hun trøstet; og hjertet hennes fattet kjærlighet til ham slik at hun gjerne ville bli kona hans.

Men så skjedde det, mens de seilte over det ville havet, at mens den trofaste Johannes satt foran i skipet og spilte musikk, så han tre ravner som kom flyvende dit gjennom lufta. Da slutta han med å spille, og hørte etter hva ravnene talte med hverandre om, for han forsto dem godt.

Den ene ropte: «Gid, der fører han hjem kongsdattera av det gyldne tak!»

«Ja», svarte den andre, «men han har henne allikevel ikke ennå.»

Den tredje sa: «Jo visst har han henne, hun sitter jo hos ham i skipet.»

Da begynte den første igjen, og ropte: «Hva hjelper vel det ham!? Når de kommer i land, vil en rød hest springe imot ham. Da vil han ønske å svinge seg opp på hesten, og gjør han det så flyr den så raskt av sted gjennom lufta med ham at han vil aldri kommer til å se jomfrua si igjen.»

«Finnes det ingen redning?» spurte den andre.

«Jo, hvis en annen hurtig setter seg på hesten, tar det geværet som sitter fast i tømmene og skyter hesten med det, da er den unge kongen frelst. Men hvem vet vel det? Og den som vet det og forteller ham det, han vil bli til stein like fra tærne og til kneet.»

Da sa den andre: «Jeg vet enda mer. Selv om også hesten blir drept, beholder allikevel ikke den unge kongen bruden sin. Når de kommer sammen inn i slottet, finner de der på et fat ei bryllupsskjorte, som ser ut som om den er vevd av gull og sølv, men den er av svovel og bek. Når han tar den på, brenner den ham opp til marg og bein.»

«Finnes det da ingen redning?» spurte den tredje.

«Å jo», svarte den andre. «Hvis en med hanske på hånda griper skjorta og kaster den på ilden så den brenner opp, da er den unge kongen frelst. Men hva hjelper det!? Den som vet og sier ham det, han blir stein like fra kneet til hjertet.»

Da sa den tredje: «Jeg vet enda mer. Selv om også bryllupsskjorta blir brent opp, har den unge kongen allikevel ennå ikke sin brud. For når bryllupsdansen begynner, og den unge dronninga danser, vil hun plutselig blekne og falle om som død, og hvis ikke en løfter henne opp og suger ut tre dråper blod fra det høyre brystet hennes og spytter dem ut igjen, så dør hun. Men hvis noen vet det og forteller det, da vil hele kroppen bli til stein like fra issen og til tærne.»

Da ravnene hadde sagt dette til hverandre fløy de videre, og den trofaste Johannes hadde forstått alt sammen, men etter det var han stille og sørgmodig. Hvis han ikke fortalte sin herre det som han hadde hørt, så ville denne bli ulykkelig. Men avdekka han det for ham, så måtte han selv ofre livet sitt. Men til slutt sa han til seg selv: «Jeg vil redde min herre, om jeg så må gå til grunne for det.»

Da de nå kom i land, da gikk det akkurat som ravnene hadde sagt, og en prektig rød hest kom løpende like mot dem. «Vel», sa kongen, «den skal jeg ta med meg til slottet mitt!» Og så ville han svinge seg opp på hesten. Men den trofaste Johannes gikk foran ham, svingte seg fort opp på den, tok geværet som var i tømmene og skøyt hesten ned.

Da ropte de andre tjenerne til kongen, som var misunnelig på Johannes: «Så skammelig å drepe det vakre dyret som skulle bære kongen til slottet hans!»

Men kongen sa: «Ti og la ham gå, det er jo min trofaste Johannes. Hvem vet om dette ikke var til mitt beste?»

Så gikk de inn i slottet, og i salen fant de et fat, og på det lå bryllupsskjorta som var laget, og så ut som om den var vevd av gull og sølv. Den unge kongen gikk bort ville gripe den, men den trofaste Johannes skjøv ham bort, greip den med hansker på hendene, kasta den fort på ilden og lot den brenne opp.

De andre tjenere begynte nå igjen å knurre, og sa: «Se, nå brenner han opp kongens bryllupsskjorte også!»

Men den unge kongen sa: «Hvem vet om dette ikke var til mitt beste? La ham gå, det er jo min trofaste Johannes.»

Nå ble det feiret bryllup. Dansen begynte, og bruden trådte også inn. Da fulgte den trofaste Johannes nøye med og så på ansiktet hennes. Plutselig ble hun bleik og falt om som om hun var død. Da sprang han hurtig bort til henne og bar henne inn i et kammer. Der la han henne ned, bøyde seg og sugde de tre blodsdråper ut av det høyre brystet hennes og spytta dem ut. Straks kom hun til seg selv igjen, men den unge kongen, som hadde stått og sett på, ikke visste hvorfor den trofaste Johannes hadde gjort dette, ble da så sint, og ropte: «Kast ham i fengselet!»

Den neste morgenen ble den trofaste Johannes dømt og ført til galgen, og da han reiste seg og skulle henrettes, sa han: «Enhver som skal dø pleier å få tale en siste gang før sin slutt. Skal jeg også få lov til det?»

«Ja», svarte kongen, «det skal du få.»

Da sa den trofaste Johannes: «Jeg er urettferdig dømt og har alltid vært deg tro», og fortalte hvordan han ute på havet hadde hørt ravnenes samtale, og alt det han hadde måtte gjøre for å frelse sin herre.

Da ropte kongen: «Å, min trofaste Johannes! Nåde! Nåde! Før ham ned!» Men den trofaste Johannes hadde, ved det siste ordet han hadde talt, falt livløs ned, og var blitt til stein.

Dette sørga kongen og dronninga dypt over, og kongen sa: «Å, hvor ille jeg har belønna trofastheten hans!» og befalte at man skulle bære steinbildet opp og sette det på soveværelse hans ved siden av senga hans. Så ofte som han så på det, gråt han og sa: «Å, kunne jeg bare gjøre deg levende igjen, min trofaste Johannes!»

Da en tid var gått fødte dronninga tvillinger, to små sønner, som vokste opp og var hennes glede. En gang, da dronninga var i kirka og de to barna satt hos faren og lekte, så han igjen sørgmodig på steinbildet, sukka og ropte: «Å, kunne jeg bare gjøre deg levende igjen, min trofaste Johannes!»

[Illustrasjon]

Da begynte steinen å tale: «Ja, du kan gjøre meg levende igjen, hvis du vil ofre det kjæreste du har.»

Da ropte kongen: «Alt jeg eier i hele verden vil jeg ofre for deg.»

Da sa steinen: «Hvis du med din egen hånd hugger hodet av begge barna dine og stryker meg med blodet deres, så får jeg livet tilbake.»

Kongen ble forskrekka da han hørte at han selv måtte drepe de kjære barna sine; men han tenkte allikevel på den store trofastheten, hvordan den trofaste Johannes hadde dødd for ham, trakk sverdet sitt, og hogde hodene av de to barna sine med sin egen hånd. Og da han så hadde strøket blodet deres på steinen, så vendte livet tilbake, og den trofaste Johannes stod igjen frisk og rask foran ham.

Han sa til kongen: «Din trofasthet skal ikke gå ubelønna», og så tok han barnas hoder, satte dem på igjen og bestrøk sårene med blodet deres, og dette helbredet dem øyeblikkelig, de sprang omkring og lekte som om ingenting hadde skjedd.

Nå var kongen full av glede, og da han så at dronninga kom, skjulte han den trofaste Johannes og begge barna i et stort skap. Da hun kom inn, spurte han: «Har du bedt i kirka?»

«Ja», svarte hun. «Men jeg har stadig tenkt på den trofaste Johannes som er blitt så ulykkelig for vår skyld.»

Da sa kongen: «Kjære kone, vi kan gi ham livet tilbake, men det vil koste oss begge våre små sønner, dem må vi ofre.»

Dronninga ble bleik og forskrekka i hjertet, allikevel sa hun: «På grunn av hans store trofasthet, så skylder vi ham det.»

Da gleda han seg over at hun tenkte slik han selv hadde tenkt, gikk så bort og åpna opp skapet, og henta barna og den trofaste Johannes, og sa: «Gud være lovet! Han er forløst, og våre små sønner har vi også fått tilbake», og så fortalte han henne hvordan alt hadde gått for seg. Så sammen levde de lykkelige til sine dagers ende.


Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Der treue Johannes

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Robert Emmett Owen (1878-1957)

Kilde: Grimm's Fairy Stories, 1922 (archive.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.