Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

En liten bror tok den lille søstera si i hånda, og sa: «Etter at mamma døde, har vi ikke en glad time mer. Stemora vår slår oss hver dag, og når vi kommer bort til henne sparker hun oss vekk. Alt vi har å spise er de harde brødskorpene som blir til overs. Hunden under bordet har det bedre, den kaster hun gjerne noen godbiter til. Å Gud, hadde bare mamma visst! Kom, så går vi sammen ut i den vide verden.»

Så gikk de hele dagen, over mark, eng og stein, og når det regnet, sa søstera: «Nå gråter Gud sammen med hjertene våre.»

Om kvelden kom de til en stor skog, og da var de så trøtte av sorg, sult og den lange veien, at de satte seg i et hult tre og sovna.

Da de våkna om morgenen, stod sola allerede høyt på himmelen og skinte varmt inn i treet.

Da sa broren: «Søstera mi, jeg er tørst. Jeg må finne meg en vannkilde så jeg kan få meg noe å drikke. Jeg synes jeg hører noe sildre.»

Broren stod opp, tok søstera i hånda, og gikk for å lete etter kilden. Men den onde stemora var ei heks, og hun hadde sett at begge barna hadde dratt sin vei. I hemmelighet hadde hun sneket seg etter dem, slik hekser gjør det, og hadde forhekset alle vannkildene i skogen. Da de endelig fant en kilde, som rant glitrende over steinene, ville broren drikke av den. Men søstera hørte at bekken sildret og sang:

[Illustrasjon]

«Den, som drikker av meg blir en tiger. Den som drikker av meg blir en tiger.»

Da ropte søstera: «Jeg ber deg bror, ikke drikk, ellers blir du til et vilt dyr og river meg i hjel!»

Broren drakk ikke, selv om han var veldig tørst, men han sa: «Da venter jeg til neste bekk.»

Da de kom til neste bekk, hørte søstera også at denne sa: «Den som drikker av meg blir en ulv. Den som drikker av meg blir en ulv.»

Da ropte hun: «Bror, jeg ber deg, ikke drikk, ellers blir du til en ulv og dreper meg!»

Broren drakk ikke, og sa: «Da venter jeg til vi kommer til neste bekk, men da jeg drikke. Du kan si hva du vil, for nå er jeg så tørst.»

Og da de kom til den tredje bekken, hørte søstera at den sildret og sa: «Den som drikker av meg blir et rådyr. Den som drikker av meg blir et rådyr.»

Søstera sa: «Å bror, jeg ber deg, ikke drikk, ellers blir du til et rådyr og løper fra meg!»

Men broren hadde alt lagt seg på kne ved bekken, bøyd seg ned og drukket av vannet. Og da de første dråpene hadde kommet på leppene hans, lå han der som en liten råkalv.

Da gråt søstera over den stakkars forheksede broren sin, og råkalven gråt også, og stod så trist ved siden av henne.

Til slutt sa jenta: «Ta det med ro, kjære råkalv, jeg skal aldri forlate deg.»

Hun tok av det gyldne strømpebåndet sitt og la det rundt halsen til råkalven. Så plukket hun siv og flettet et mykt tau av det. Med det bandt hun det lille dyret, og leide det videre og gikk dypere og dypere inn i skogen.

[Illustrasjon]

Da de hadde gått både langt og lenge, kom de til slutt til et lite hus. Jenta kikket inn, og siden det var tomt, tenkte hun: «Her kan vi være og bo.» Så lette hun etter rogneblader og mose for å lage et mykt sted råkalven kunne ligge, og hver morgen gikk hun ut og sanket røtter, bær og nøtter. Og til råkalven hadde hun med friskt gress som det spiste av hånda hennes, og den var så fornøyd, og lekte og sprang rundt henne. Om kvelden, når hun var trett og hadde bedt aftenbønnen sin, la hun hodet sitt på ryggen til den lille råkalven – det var puta hennes, og på den sov hun godt. Og hadde bare broren fortsatt vært et menneske, så hadde de hatt det ganske bra.

Sånn levde de alene i villmarka en stund. Men så en dag skjedde det at kongen i landet var ute i skogen på jakt. Hornklang og jegeres lystige rop runget i skogen, og rådyrkalven hørte det og fikk sånn fryktelig lyst til å være med.

«Å», sa den til søstera, «slipp meg ut så jeg kan bli med på jakta, jeg holder nesten ikke ut lenger.»

Og den bad så lenge at til slutt gav hun den lov. «Men», sa hun til ham, «du må komme hjem til kvelden. Jeg må lukke døra på grunn av alle de ville jegerne, så for at jeg kan skjønne at det er deg, skal du banke på og si: Søster min, slipp meg inn. For hvis du ikke sier det, så lukker jeg ikke opp.

Så sprang råkalven av gårde, og den likte seg kjempegodt og var så fornøyd med å være ute i friluft. Kongen og jegerne hans så det vakre dyret og satte etter det, men de klarte ikke å ta det igjen, og når de trodde at de hadde klart det, så sprang det over en busk og var borte.

[Illustrasjon]

Da det ble mørkt, løp det hjem til huset, banket på, og sa: «Søster min, slipp meg inn.»

Da ble den lille døra åpnet, og det sprang inn og la seg for å hvile seg på den myke plassen sin.

Neste morgen fortsatte jakta, og da rådyrkalven igjen hørte jakthornet og jegernes muntre ho, ho, klarte den ikke å holde seg i ro, og sa: «Søster, la meg gå ut.»

Da åpnet søstera opp for den, og sa: «Men i aften må du komme tilbake og si det jeg ba deg om.»

Da kongen og jegerne hans så rådyrkalven med gullhalsbåndet igjen, jagde de alle etter den, men den var alt for rask og spretten for dem. Det varte hele dagen, men på kvelden hadde jegerne til slutt klart å omringe den og skade den litt i foten, så den haltet og ikke kunne springe så fort lenger. En jeger snek seg etter den, helt frem til det lille huset, og hørte at den ropte: «Søster min, slipp meg inn», og han så at døra ble åpnet og at den fikk komme inn, før den ble stengt igjen.

Jegeren merket seg alt sammen, gikk til kongen og fortalte ham alt det han hadde sett og hørt.

Da sa kongen: «I morgen skal vi ut på jakt igjen.»

Men søstera ble veldig forskrekka da hun så at den lille råkalven hadde blitt såret. Hun vasket av blodet, la urter på, og sa: «Gå og legg deg på plassen din, kjære råkalv, så du kan bli frisk igjen.»

Men såret var så ubetydelig, at på morgenen la ikke råkalven merke til det en gang. Og da den hørte at jakta var i gang igjen der ute, sa den: «Jeg holder det ikke ut, jeg må være med! De får ikke tak i meg så lett.»

Søstera gråt, og sa: «Da kommer de til å drepe deg, så jeg blir helt alene her i skogen, forlatt av hele verden. Nei, jeg slipper deg ikke ut.»

«Men blir jeg her kommer jeg til å dø av sorg», sa råkalven. «Når jeg hører jakthornet, så bare jeg være med ut å springe!»

Da følte søstera at hun ikke hadde noe valg. Med tungt hjerte åpnet hun opp døra, og råkalven sprang frisk og munter ut i skogen.

Da kongen fikk øye på den, sa han til jegerne sine: «Nå jager vi etter den hele dagen, helt til kvelden, men ingen må gjøre den noe.»

Da sola hadde gått ned, sa kongen til jegeren: «Kom nå og vis meg skoghuset.» Og da han stod foran døra, banket han på og ropte: «Søster min, slipp meg inn.»

Da åpnet døra og kongen gikk inn. Og der stod det ei jente, den vakreste han noensinne hadde sett. Jenta ble redd da hun så at det ikke var rådyrkalven hennes som kom inn, men en mann med en gullkrone på hodet. Men kongen så vennlig på henne, rakte henne hånda, og sa: «Vil du bli med meg til slottet mitt og bli min elskede kone?»

«Ja», svarte jenta, «men den lille råkalven må også være med, den forlater jeg ikke.»

Da sa kongen: «Den skal få bli hos deg så lenge du lever, og den skal ikke mangle noe.»

I det samme kom råkalven springende inn. Søstera bant den med sivtauet igjen, tok det i hånda, og sammen gikk de ut av skogshuset.

Kongen tok den vakre jenta opp på hesten sin og red til slottet sitt med henne. Der ble det feiret bryllup med stor prakt. Nå var hun dronning, og de levde godt sammen i lang tid. Og rådyrkalven ble passet og pleiet svært godt, og sprang muntert omkring i slottshagen.

Men den onde stemora, som var skyld i at barna hadde dratt ut i verden, trodde at søstera hadde blitt revet i stykker av ville dyr, og at broren som råkalv hadde blitt skutt i hjel av jegerne. Så da hun hørte at de var så lykkelige og at det gikk dem så godt, ble hjertet hennes fylt av hat og misunnelse. Hun klarte ikke å slappe av, men tenkte bare på hva hun kunne gjøre for å ødelegge for dem.

Hennes egen datter, som var stygg som en ravn og bare hadde et øye, var sint, og sa: «Ja, det å bli dronning, det hadde passet bra for meg.»

«Bare vær rolig», sa den gamle. «Din tid kommer. Jeg skal nok finne på noe lurt.»

Etter at det hadde gått en tid, fødte dronninga en pen liten gutt. Den dagen var kongen ute på jakt, så da forvandla den gamle heksa seg slik at hun så ut som kammerfrua, gikk inn i stua der dronninga lå, og sa til henne: «Kom, badet er klart. Det vil gjøre Dem godt og gi Dem nye krefter. Kom fort, før det blir kaldt.»

Dattera hennes var også der, de bar den svake dronninga inn i badstua og la henne i badekaret. Så lukket og låste de døra og løp vekk. Men i badstua hadde de gjort det varmt som i helvete, slik at den vakre unge dronninga snart ble kvalt.

Da det var gjort, tok heksa dattera si, la på henne ei kappe og la henne i senga til dronninga. Hun forvandlet henne også, slik at hun så ut som dronninga, men øyet som manglet kunne hun ikke gi henne. Så for at kongen ikke skulle merke det, måtte hun ligge på den sida hvor hun ikke hadde øye.

Da kongen kom hjem på kvelden og hørte at han hadde fått en sønn, ble han hjertelig glad og ville inn til den elskede kona si for å se hvordan hun hadde det.

Da ropte heksa fort: «For Guds skyld, la gardinene være for, dronninga må ikke få det for lyst, hun trenger ro.»

Da kongen dro igjen, visste han ikke at det var ei falsk dronning som lå i senga.

Men ved midnatt da alle sov, så barnepika, som satt i barneværelset og våkte ved vogga, at døra gikk opp og den virkelige dronninga kom inn. Hun tok barnet i armene sine og gav det noe å drikke. Så ristet hun hodeputa, la barnet ned igjen og brettet sengeteppet over. Hun glemte heller ikke råkalven som lå i kroken. Hun gikk bort til den og strøyk den over ryggen, og så gikk hun taus ut av døra igjen.

Om morgenen spurte barnepika om noen hadde gått inn på slottet løpet av natta, men de svarte: «Nei, vi har ikke sett noen.»

Natt etter natt kom dronninga, men hun sa aldri et ord. Barnepika så henne hver gang, men hun turte ikke å si det til noen.

Slik fortsatte det, helt til dronninga en natt begynte å snakke, og sa:

Barnet mitt og rådyret mitt, har de det bra?
Jeg kommer to ganger til, men så må jeg dra.

Barnepika svarte henne ikke, men da hun hadde forsvunnet igjen, gikk hun til kongen og fortalte ham alt sammen.

Da sa kongen: «Min Gud, hva er det som foregår? I natt skal jeg våke over barnet.»

På kvelden gikk han inn i barneværelset, og ved midnatt kom dronninga igjen, og hun sa:

Barnet mitt og rådyret mitt, har de det bra?
Jeg kommer en gang til, men så må jeg dra.

Før hun forsvant, så stelte hun med barnet som hun pleide. Kongen turte ikke å snakke til henne, men bestemte seg for å våke neste natt også. Da sa dronninga igjen:

Barnet mitt og rådyret mitt, har de det bra?
Dette er siste gang jeg er her, for nå må jeg dra.

Da kunne kongen ikke holde seg mer. Han sprang bort til henne, og sa: «Du kan ikke være noen andre enn min elskede kone.»

Da svarte hun: «Ja, jeg er din elskede kone.»

Og i samme øyeblikk fikk hun ved Guds nåde livet tilbake, og var frisk og rød og sunn. Etterpå fortalte hun kongen om den forbrytelsen som den onde heksa og dattera hennes hadde gjort mot henne.

Kongen førte dem begge frem for retten, og de ble begge dømt. Dattera ble ført ut i skogen, hvor ville dyr rev henne i stykker, mens heksa ble kastet på bålet og måtte brenne i all skam. Og da det bare var aske igjen av henne, da ble råkalven forvandlet til menneske igjen. Og søstera og broren levde lykkelig sammen til sine dagers ende.


Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Brüderchen und Schwesterchen

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: Little Brother & Little Sister and other tales by the Brothers Grimm, 1917 (ufdc.ufl.edu)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.