Fortellingen om herr Mikkel

Jeg har laget mange bøker om veloppdragne folk. Jeg skal nå, til en forandring, lage en historie om to utrivelige folk, kalt Tom Grevling og herr Mikkel.

Ingen kunne kalt herr Mikkel «snill». Kaninene kunne ikke fordra ham, og de kunne lukte ham en halv kilometer unna. Han var ofte på vandring, og hadde skikkelige revebarter. Man kunne aldri vite hvor han befant seg.

En dag bodde han i et pinnehus i krattet, og terroriserte familien til gamle herr Benjamin Sprett. Neste dag flyttet han inn i et beskåret piletre ved innsjøen, og skremte villendene og vannrottene.

Om vinteren og tidlig om våren var han stort sett å finne under jorda, blant steinene i toppen av Okselia, eller under Havreknausen.

Han hadde et halvt dusin hus, men var veldig sjeldent hjemme.

Husene var ikke alltid tomme når herr Mikkel flyttet ut, for noen ganger flyttet Tom Grevling inn (uten å spørre om lov).

Tom Grevling var en kort feit lurvete vaggende person med et stort glis; han gliste over hele fjeset. Han pleide ikke å være spesielt snill. Han åt vepsebol og frosker og ormer, han vagget rundt når månen lyste, og gravde ting opp av jorda.

Klærne hans var veldig skitne, og når han sov på dagtid, gikk han alltid til sengs med støvlene på. Og sengen han gikk til sengs i, tilhørte for det meste herr Mikkel.

Tom Grevling spiste noen ganger kaninpai, men det var bare noen småkaniner en gang i blant, når det ikke var noen annen mat å finne. Han kom godt overens med gamle herr Sprett. Begge mislikte de slemme oterne og herr Mikkel, og de snakket ofte om dette grufulle temaet.

Gamle herr Sprett hadde blitt en gammel mann. I vårens solskinn satt han utenfor hullet med et skjerf om halsen, og røyket en pipe kanintobakk.

Han bodde hos sin sønn Benjamin Blom og sin svigerdatter Fia, som hadde småbarn. Gamle herr Sprett hadde ansvaret for barna denne ettermiddagen, fordi Benjamin og Fia hadde dratt ut.

De små kaninbabyene var akkurat gamle nok til å åpne øynene sine og sparke. De lå i en bløt seng av kaninull og høy, i en grunn dump på siden av det store kaninhullet. Og for å være helt ærlig, hadde gamle herr Sprett glemt dem.

Han satt i solen og talte hjertelig med Tom Grevling, som hadde kommet gjennom skogen med en sekk, og en liten barkespade som han brukte til å grave med, og noen muldvarpfeller. Han klaget bittert over hvor vanskelig det var å finne fasanegg, og anklaget herr Mikkel for å knabbe dem. Og oterne hadde tatt alle froskene om vinteren mens han lå og sov.

«Jeg har ikke hatt et ordentlig måltid på fire dager, jeg må lever på eikenøtter. Jeg får enten bli vegetarianer eller spise min egen hale!» sa Tom Grevling.

Det var ikke verdens beste vits, men det moret gamle herr Sprett, for Tom Grevling var så feit og firskåren der han stod og gliste.

Så gamle herr Sprett lo, og ba Tom Grevling inn til seg for å smake et stykke frøkake og «et glass av min datter Fias nøkleblomsvin.» Tom Grevling presset seg ivrig inn i kaninhullet.

Så røyket gamle herr Sprett en pipe til, og gav Tom Grevling en kålbladssigar som var så sterk at den gjorde Tom Grevlings glis større enn noen gang, og røyken fylte hulen. Gamle herr Sprett hostet og lo, og Tom Grevling peste og gliste.

Og herr Sprett lo og hostet, og lukket øynene sine på grunn av kålrøyken...

Så kom Fia og Benjamin tilbake – og gamle herr Sprett våknet opp. Tom Grevling og alle de små kaninbabyene hadde forsvunnet!

Herr Sprett ville ikke innrømme at han hadde latt noen komme inn i kaninhullet. Men lukten av grevling var umiskjennelig, og det var runde tunge fotavtrykk i sanden. Han hadde dummet seg ut. Fia dro seg i ørene og klapset til ham.

Benjamin Blom dro straks avgårde etter Tom Grevling.

Det var ikke spesielt vanskelig å følge ham. Han hadde etterlatt seg fotavtrykk og gått sakte oppover stien som snodde seg gjennom skogen. Her hadde han dratt mose og gauksyre opp av jorda. Der hadde han gravd etter svimling og laget ganske dype hull, og han hadde også satt ut en muldvarpfelle. En liten elv krysset veien. Benjamin hoppet tørrskodd over. Grevlingens tunge steg var enkle å se i gjørma.

Stien ledet til en del av skogen hvor trærne hadde blitt fjernet. Der var det en eikestubbe full av blader, og en sjø av blå hyasinter – men lukten som gjorde at Benjamin stoppet, var ikke lukten av blomster!

Herr Mikkels pinnehus stod foran ham, og for en gang skyld var herr Mikkel hjemme. Det var ikke bare eimen av rev som viste det – det kom også røyk ut fra den ødelagte bøtta som fungerte som pipe.

Benjamin Blom løftet hodet og stirret. Værhårene hans sitret. Inne i pinnehuset mistet noen en tallerken, og sa noe. Benjamin trampet med foten sin, og stakk av.

Han stoppet ikke før han kom helt til den andre siden av skogen. Tom Grevling hadde tilsynelatende dratt samme vei. For på toppen av muren var det igjen spor etter grevling, og noen tråder fra en sekk som hadde hektet seg fast i krattet.

Benjamin klatret over muren, og ut på en eng. Han fant en annen muldvarpfelle som var satt ut, så han var fortsatt på sporet av Tom Grevling. Det begynte å bli sent på ettermiddagen. Andre kaniner kom ut for å nyte kveldsbrisen. En av dem, kledd i en blå jakke, gikk for seg selv og så etter løvetann.

«Fetter Petter! Petter Kanin, Petter Kanin!» ropte Benjamin Blom.

Den blåkledde kaninen reiste seg på to og spisset ørene.

«Hva er det som har hendt, fetter Benjamin? Er det en katt? Eller Jon Røys Fritte?»

«Nei, nei, nei! Han har tatt barna mine – Tom Grevling – i en sekk – har du sett ham?»

«Tom Grevling? Hvor mange, fetter Benjamin?»

«Syv, fetter Petter, alle fra samme kull! Kom han denne veien? Svar meg!» «Ja, ja, for bare 10 minutter siden... Han sa det var larver. Jeg syntes de sparket ganske hardt til larver å være.»

«Hvilken vei? Hvilken vei gikk han, fetter Petter?»

«Han hadde en sekk med noe levende inni, jeg så på ham mens han satt ut en muldvarpfelle. La meg tenke litt, fetter Benjamin. Fortell meg alt sammen fra starten.»

Benjamin gjorde det.

«Min onkel Sprett har vist begredelig dårlig dømmekraft til å være så gammel», sa Petter med ettertanke. «Men det er to ting som gir oss håp. Familien din er fortsatt sprell levende. Og Tom Grevling har allerede fått seg et måltid, så sannsynligvis han vil legge seg for å sove, og spare dem til frokost.»

«Hvilken vei?»

«Ta deg sammen, fetter Benjamin. Jeg vet godt hvilken vei. For siden herr Mikkel var hjemme i pinnehuset, har han gått til herr Mikkels andre hus, på toppen av Okselia. Det vet jeg fordi han tilbød seg å legge igjen eventuelle beskjeder hos søster Bommuldott, han sa han skulle forbi der.»

(Bommuldott hadde giftet seg med en sort kanin, og bodde nå på åsen.)

Petter gjemte løvetennene sine, og ble med den bekymrede forelderen, som var helt fra seg. De krysset flere jorder og begynte å klatre opp åsen. Sporene til Tom Grevling var lette å få øye på. Det så ut til at hver tolvte meter hadde han satt fra seg sekken for å hvile seg.

«Han må være veldig utslitt. Etter lukten å dømme er vi ganske nær ham. For en avskyelig fyr!» sa Petter.

Solen var fortsatt varm og på hell over åsslettene. Halvveis opp i åsen satt Bommuldott i døråpningen sin, mens fire halvstore kaniner lekte rundt henne, en sort og de andre brune.

Bommuldott hadde sett Tom Grevling passere på avstand. Da de spurte om ektemannen hennes var hjemme, svarte hun at Tom Grevling hadde hvilt to ganger mens hun så på.

Han hadde nikket, pekt på sekken, og så ut som han kom til å briste av latter.

«Kom igjen, Petter. Han skal til å tilberede dem. Kom fort!» sa Benjamin Blom.

De klatret oppover og oppover.

«Han var hjemme. Jeg så de svarte ørene stikke ut av hullet.»

«De bor alt for nære steinene til å krangle med naboene sine. Kom igjen, fetter Benjamin!»

Da de kom til skogen på toppen av Okselia, gikk de veldig forsiktig. Trærne vokste blant store steinhauger, og der – under en knaus – hadde herr Mikkel laget et av sine hjem. Det var på toppen av en bratt bakke, og steiner og busker hang ovenfor. Kaninene krøp forsiktig rundt, og lyttet og kikket.

Dette huset var en mellomting mellom en hule, et fengsel og en falleferdig grisebinge. Det hadde en solid dør, som var lukket og låst.

Solen holdt på å gå ned, og det fikk vinduene til å lyse som rød ild, men kjøkkenpeisen var ikke tent. Det var lagt pent på med tørre pinner, etter det kaninene så da de tittet gjennom vinduet.

Benjamin pustet lettet ut.

Men kjøkkenbordet var klargjort, noe som fikk ham til å grøsse. Der var det et stort tomt paifat med blått piletremønster, og en stor kjøttkniv og en gaffel, og en kvern.

På andre siden av bordet var en delvis utbrettet bordduk, en tallerken, et glass, kniv og gaffel, saltbøsse, sennep og en stol – kort forklart, forberedelser til kveldsmat for én person.

Det var ingen å se, og ingen små kaniner. Kjøkkenet var tomt og stille, og klokken hadde sluttet å gå. Petter og Benjamin presset snutene sine mot vinduet, og stirret inn i mørket.

Så krabbet de rundt steinene til andre siden av huset. Det var fuktig og illeluktende, og overgrodd med torner og tistler.

Kaninene skalv i skoene sine.

«Å, mine stakkar kaninbabyer! For et fryktelig sted. Jeg kommer aldri til å se dem igjen!» sukket Benjamin.

De krøp opp til soveromsvinduet. Det var lukket og låst akkurat som på kjøkkenet. Men det var tegn på at vinduet nylig hadde vært åpnet. Spindelvev var ødelagt, og det var ferske skitne fotavtrykk på vinduskarmen.

Rommet på innsiden var så mørkt at de først ikke kunne se noen ting, men de kunne høre en lyd – et rolig dypt gjentagende snorkende grynt. Og da øynene deres ble vant til mørket, kunne de se at noen lå og sov i herr Mikkels seng, sammenkrøllet under teppet.

«Han har gått til seng med støvlene på», hvisket Petter.

Benjamin, som var helt fra seg, dro Petter bort fra vinduskarmen.

Fra herr Mikkels seng fortsatte den gryntende og gjentagende snorkingen til Tom Grevling. De kunne ikke se noe til småbarna.

Solen hadde gått ned. En ugle begynte å ule i skogen. Det var mange svært ubehagelige ting som lå omkring, som mye heller burde vært begravet: Kaninbein og kaninskaller, og kyllingbein og andre skrekkelige ting. Det var et grufullt sted, og veldig mørkt.

De gikk tilbake til forsiden av huset, og prøvde på alle mulige måter å åpne låsen på kjøkkenvinduet. De prøvde å dytte en rusten spiker inn mellom vindusrammene, men til ingen nytte, spesielt uten lys.

De satt side om side utenfor vinduet, og hvisket og lyttet.

Etter en halv time kom månen opp over skogen. Den skinte full og klar og kald på huset blant steinene, og inn gjennom kjøkkenvinduet. Men akk, det var ingen små kaninbabyer å se!

Måneskinnet fikk kjøkkenkniven og paifatet til å glinse, og laget en sti av lys over det skitne gulvet.

Lyset viste en liten dør i veggen på siden av kjøkkenpeisen – en liten jerndør som tilhørte en mursteinsovn av den gammeldagse typen som man måtte varme opp med vedbunter.

Og akkurat i samme øyeblikk la Petter og Benjamin merke til at hver gang de ristet i vinduet – gav den lille døra ovenfor et gjensvar. Småbarna var i live, og de var låst inne i ovnen!

Benjamin var så opprømt at det var en velsignelse at han ikke vekket Tom Grevling, som fortsatte å snorke kraftig i herr Mikkels seng.

Men det var egentlig ikke særlig trøst i oppdagelsen. De kunne ikke åpne vinduet, og selv om småbarna var i live – var de små kaninene ikke i stand til å slippe seg selv ut, de var ikke gamle nok til å krabbe.

Etter en masse hvisking, bestemte Petter og Benjamin seg for å grave en tunnel. De begynte å grave en meter eller to lenger ned i åsen. De hadde håp om å arbeide seg rundt de store steinene under huset. Kjøkkengulvet var så skittent at det var umulig å si om det var laget av jord eller steinheller.

De gravde og gravde i timesvis. De kunne ikke lage tunnelen rett på grunn av steiner, men mot slutten av natten var de under kjøkkengulvet. Benjamin lå på ryggen, og klorte oppover. Petters klør var helt slitte, han var utenfor tunnelen og dyttet bort sand. Han sa ifra at det var morgen og soloppgang, og at kråkene laget masse lyd lenger nede i skogen.

Benjamin Blom kom ut av den mørke tunnelen, og ristet sand fra ørene sine. Han rengjorde ansiktet med potene. For hvert minutt skinte solen varmere på åstoppen. I dalen var det en sjø av hvit tåke, med gyldne tretopper som stakk opp.

Igjen kom det sinte rop fra kråkene på jordene under tåken – etterfulgt av den skarpe bjeffingen til en rev!

Da mistet de to kaninene fullstendig besinnelsen. De gjorde det dummeste de noensinne kunne ha gjort. De skyndte seg inn i den lille, nye tunellen, og gjemte seg i enden av den, rett under herr Mikkels kjøkkengulv.

Herr Mikkel kom opp Okselia, og han var i fryktelig dårlig humør. Først hadde han blitt sint etter å ha ødelagt tallerkenen. Det var hans egen skyld, men det var en porselenstallerken, den siste av kjøkkenserviset som hadde tilhørt hans bestemor, gamle Vivian Mikkel. Så hadde myggen vært svært plagsom. Og han hadde ikke klart å ta en fasanhøne fra redet sitt, og redet hadde bare fem egg, hvorav to var råtne. Herr Mikkel hadde hatt en svært skuffende natt.

Som vanlig, når han var i dårlig humør bestemte han seg for å bytte hus. Først prøvde han det beskjærte piletreet, men det var fuktig, og oterne hadde etterlatt seg en død fisk i nærheten. Herr Mikkel likte bare sitt eget søppel.

Han kom oppover åsen, og humøret hans ble ikke noe bedre da han så tydelige spor etter grevling. Ingen skraper opp mosen så tøylesløst som Tom Grevling.

Herr Mikkel slo med staven sin på jorda og raste, han kunne gjette hvor Tom Grevling hadde dratt. Han ble i tillegg irritert over kråken som hele tiden fulgte ham. Den fløy fra tre til tre og kjeftet, og advarte hver eneste kanin i nærheten at enten en katt eller en rev kom opp plantasjen. Når den fløy skrikene over hodet hans – snappet herr Mikkel etter den og bjeffet.

Han kom veldig forsiktig mot huset sitt, med en stor rusten nøkkel. Han sniffet og bartene hans strittet. Huset var fullstendig låst, men herr Mikkel tvilte på at det var tomt. Han vred den ruste nøkkelen i låsen, kaninene kunne høre det under gulvet. Herr Mikkel åpnet døra forsiktig og gikk inn.

Synet som møtte herr Mikkels øyne i herr Mikkels kjøkken gjorde herr Mikkel rasende. Der stod herr Mikkels stol, og herr Mikkels paifat, og hans kniv og gaffel og sennep og saltbøsse, og hans bordduk som han hadde brettet og lagt i skapet – alt stod klart til kveldsmat (eller frokost) – uten tvil satt frem av den motbydelige Tom Grevling.

Lukten av fersk jord og skitten grevling overdøvet heldigvis all kaninlukten.

Men det som opptok herr Mikkels oppmerksomhet var en lyd – en dyp rolig gjentagende snorkende gryntende lyd, som kom fra hans egen seng.

Han tittet inn gjennom hengslene til den halvåpne soveromsdøra. Så snudde han seg og løp fort ut av huset. Bartene hans sitret i raseri, og kragen på frakkens hans stod rett til vers.

De neste tjue minuttene gikk herr Mikkel forsiktig inn i huset og forsvant fort ut igjen flere ganger. Gradvis gikk han lenger inn – rett inn på soverommet. Da han var på utsiden av huset, klorte han opp jord i sinne. Men når han var på innsiden – da likte han ikke synet av Tom Grevlings tenner.

Han lå på ryggen med munnen sin åpen, og smilte fra øre til øre. Han snorket fredfullt og gjentagende, men det ene øyet var ikke helt lukket.

Herr Mikkel gikk inn og ut av soverommet. To gangen tok han med seg spaserstokken, og en gang tok han med seg kullbøtta. Men så tenkte han seg om, og tok den bort.

Etter å ha lagt fra seg kullbøtta kom han tilbake. Da lå Tom Grevling litt mer på siden, men han så ut til å sove enda dypere. Han var uforanderlig lat, og han var ikke redd for herr Mikkel i det hele tatt, han var ganske enkelt bare for lat og komfortabel til å flytte på seg.

Herr Mikkel kom tilbake inn på soverommet med en klessnor. Han stod et øyeblikk og så på Tom Grevling og lyttet oppmerksomt til snorkingen. Den var veldig høylytt, men virket ganske naturlig.

Herr Mikkel vendte sengen ryggen og åpnet opp vinduet. Det knirket. Han snudde seg rundt med et byks. Tom Grevling, som hadde åpnet det ene øyet – lukket det raskt. Snorkingen fortsatte.

Herr Mikkels handlinger var merkverdige, og ganske urolige (for sengen var mellom vinduet og døra til soverommet). Han åpnet vinduet på gløtt og dyttet størsteparten av klessnoren ut på vinduskarmen. Resten av snoren, som hadde en krok på enden, forble i hånden hans.

Tom Grevling snorket samvittighetsfullt. Herr Mikkel stod og så på ham et minutt, så forlot han rommet igjen.

Tom Grevling åpnet begge øynene, så på repet og gliste. Det var en lyd på utsiden av vinduet. Tom Grevling lukket øynene i en fart.

Herr Mikkel hadde gått ut hoveddøra, og rundt på baksiden av huset. På veien snublet han over kaninhullet. Hadde han bare visst hvem som var der, ville han raskt ha dratt dem ut.

Foten hans gikk gjennom hullet nesten rett over Petter Kanin og Benjamin, men heldigvis trodde han at det bare var mer av arbeidet til Tom Grevling.

Han tok opp snorkveilen fra karmen, lyttet et øyeblikk, og bant repet til et tre. Tom Grevling kikket gjennom vinduet med det ene øyet. Han var forundret.

Fra vannkilden hentet herr Mikkel en stor tung bøtte full av vann, og tok den sjanglende inn gjennom kjøkkenet og inn på soverommet sitt.

Tom Grevling snorket iherdig, med et lite snøft.

Herr Mikkel satte bøtta ned ved siden av sengen, tok krokenden av repet opp – nølte, og så på Tom Grevling. Snorkingen var nærmest brutal, men gliset var ikke like stort.

Herr Mikkel satt en stol varsomt ved hodeenden av sengen. Beinet hans var farlig nærme Tom Grevlings tenner.

Han strakte seg opp og la enden av repet, med kroken, over stangen på himmelsengen, der hvor gardinene pleide å henge.

(Herr Mikkels gardiner var brettet sammen og lagt bort, siden det ikke var noen som bodde i huset. Det var også sengeteppet. Tom Grevling hadde bare på seg et pledd.) Mens herr Mikkel stod og vaklet på stolen, så han aktsomt ned på ham. Han sov virkelig tungt!

Det virket som om ingenting ville vekke ham – ikke en gang repet som blafret over sengen.

Herr Mikkel gikk forsiktig ned fra stolen, og prøvde å komme seg opp igjen med vannbøtta. Han hadde tenkt å henge den på kroken som hang over hodet til Tom Grevling, for å gi ham en skikkelig dusj ved hjelp av snoren som gikk ut via vinduet.

Men fordi han av naturen hadde så tynne bein (til tross for hevngjerrige og lysebrune barter) – var han helt ute av stand til å løfte den tunge bøtta høyt nok til å nå kroken og repet. Han falt nesten overende.

Snorkingen ble mer og mer brutal. Et av Tom Grevlings bakbein rykket under teppet, men han sov allikevel fredfullt videre.

Herr Mikkel og bøtta gikk ned fra stolen uten noen ulykke. Etter å ha tenkt seg nøye om, tømte han vannet inn i en vaskebalje og en mugge. Den tomme bøtta var ikke for tung for ham. Vaklende hang han den opp over hodet til Tom Grevling.

Så tungt hadde vel ingen sovet før! Herr Mikkel gikk opp og ned, ned og opp av stolen.

Siden han ikke kunne løfte alt vannet opp på en gang, hentet han en melkemugge, og helte liter for liter med vann opp i bøtta. Bøtta ble fullere og fullere, og svingte som en pendel. Noen ganger datt en dråpe ned, men fortsatt snorket Tom Grevling videre uten en bevegelse – bortsett fra ett øye.

Til slutt var herr Mikkel ferdig med forberedelsene sine. Bøtta var full av vann. Repet stod stramt over toppen av senga, og over vinduskarmen til treet på utsiden.

«Det vil lage skikkelig søl på soverommet mitt, men jeg kunne aldri ha sovet i den sengen igjen uten en skikkelig vårrengjøring eller noe», sa herr Mikkel.

Herr Mikkel kastet et siste blikk på grevlingen og gikk stille ut av rommet. Han gikk ut av huset, og lukket inngangsdøra. Kaninene hørte fottrinnene hans over tunnelen.

Han løp rundt på baksiden av huset, og hadde tenkt å knytte løs snoren for å la bøtta med vann falle over Tom Grevling.

«Jeg skal vekke ham opp med en ubehagelig overraskelse», sa herr Mikkel.

Så snart han hadde gått, stod Tom Grevling opp i en fart. I stedet for seg selv rullet han sammen herr Mikkels morgenkåpe og la den i senga, under bøtta med vann, og forlot rommet – mens han gliste noe veldig.

Han gikk inn på kjøkkenet, tente fyr i ovnen og kokte en kjele vann. For øyeblikket tok han seg ikke bryet med å tilberede babykaninene.

Da herr Mikkel kom til treet, oppdaget han at vekten og belastningen hadde gjort knuten så stram at den ikke kunne knyttes opp. Han måtte i stedet gnage over med tennene sine. Han tygget og gnaget i over tyve minutter.

Til slutt gav tauet etter med slik en plutselig fart, at det nesten dro ut tennene hans og slo ham over ende.

Inne i huset kom det et stort smell og et stort plask, og lyden av en bøtte som rullet rundt og rundt.

Men ingen skrik. Herr Mikkel undret seg. Han satt ganske stille, og lyttet oppmerksomt. Så tittet han inn gjennom vinduet. Vannet dryppet fra sengen, og bøtta hadde rullet bort i et hjørne.

Midt i sengen, under teppet, var det et vått flatt noe – med en stor grop i, på midten der bøtta hadde truffet (tilsynelatende over magen). Hodet var dekket av det våte teppet, og det snorket ikke lenger.

Det var ingenting som beveget seg, ingen lyder utenom drypp, drypp, drypp, drypp av vannet som sildret fra madrassen.

Herr Mikkel stod og stirret i en halv time. Øynene hans glinset.

Så hoppet han lykkelig rundt, og ble så frimodig at han til og med banket på vinduet, men klumpen rørte seg ikke.

Ja – det var ikke noen tvil – det hadde gått enda bedre enn det han hadde planlagt. Bøtta hadde truffet stakkars gamle Tom Grevling, og tatt livet av ham!

«Jeg skal begrave den usle fyren i hullet han gravde. Sengetøyet mitt tar jeg ut og henger til tørk i sola», sa herr Mikkel. «Jeg skal vaske duken og legge den på gresset for å blekes i sola. Og teppet må jeg henge opp i vinden, og sengen på bli nøye desinfisert, og luftet med en varmepanne, og varmet med en varmeflaske.

Jeg skal hente grønnsåpe, og skuresåpe, og alle slags såper; og soda og skurebørster; og insektmiddel; og kull for å fjerne lukta. Jeg trenger et desinfeksjonsmiddel. Kanskje jeg må brenne noe svovel.»

Han skyndte seg rundt huset for å hente en spade fra kjøkkenet.

«Først skal jeg gjøre klar hullet, så vil jeg dra den fyren ut i teppet...»

Han åpnet døra....

Tom Grevling satt ved herr Mikkels kjøkkenbord, helte te fra herr Mikkels tekanne opp i herr Mikkels tekopp. Selv var han helt tørr, og gliste bredt. Og han kastet koppen med skoldvarm te rett på herr Mikkel.

Da kastet herr Mikkel seg over Tom Grevling, og Tom Grevling sloss med herr Mikkel blant det ødelagte serviset, og det ble en fryktelig kamp over hele kjøkkenet. For kaninene under, hørtes det ut som om gulvet skulle til gi etter hver gang det smalt fra møbler som falt over ende.

De krøp ut av tunnelen sin, og la seg blant steinene og buskene mens de lyttet nervøst.

Inne i huset var det et fryktelig bråk. Kaninbabyene i ovnen våknet i redsel. Det var kanskje bare bra at de var stengt inne.

Alt ble snudd på hodet unntatt kjøkkenbordet.

Og alt var ødelagt, bortsett fra kaminen og gnistfangeren. Serviset hadde gått i tusen knas.

Stolene var ødelagte, og vinduet også, og klokken falt ned med et stort kræsj, og omkring lå det håndfuller av herr Mikkels lysebrune pels.

Vasene falt ned fra peishylla, bokser falt av vegghylla, og kjelen falt av komfyren. Tom Grevling satte foten sin rett i en krukke med bringebærsyltetøy.

Og kokende vann fra kjelen falt på halen til herr Mikkel.

Da kjelen falt, var Tom Grevling, som fortsatt gliste, tilfeldigvis øverst. Og han rullet herr Mikkel rundt og rundt som en tømmerstokk, ut av døra.

Så fortsatte snerringen og urolighetene videre på utsiden. Og de rullet langs bakken, og ned åsen, og de skumpet over steiner. Følelsene Tom Grevling og herr Mikkel har for hverandre vil nok aldri gå tapt.

Så snart kysten var klar, kom Petter Kanin og Benjamin Blom ut av buskene.

«Kom igjen! Løp inn, fetter Benjamin! Løp inn og hent dem, mens jeg passer døra!»

Men Benjamin var redd.

«Å, å! De kommer tilbake!»

«Nei, det gjør de ikke.»

«Jo, de gjør det!»

«Ikke snakk slik! Jeg tror de har falt ned steinrøysa.»

Fortsatt nølte Benjamin, og Petter fortsatte å nøde ham.

«Kom igjen, det går bra. Og lukk ovnsdøra etter deg, fetter Benjamin, så han ikke vet de er borte.»

Det hadde i sannhet foregått litt av hvert på kjøkkenet til herr Mikkel!

Hjemme i kaninhullet, hadde det ikke vært helt godt å være.

Etter å ha kranglet under kveldsmaten, hadde Fia og gamle herr Sprett hatt en søvnløs natt, og de hadde kranglet igjen under frokosten. Gamle herr Sprett kunne ikke lenger nekte for at han hadde invitert noen inn i kaninhullet, men han nektet å svare på spørsmålene og fornærmelsene til Fia. Dagen hadde vært svært tung.

Gamle herr Sprett, furten som han var, satt henslengt i en krok med en stol foran seg. Fia hadde tatt pipen hans bort og gjemt tobakken. Hun hadde gått fullstendig av skaftet, og drev med vårrengjøring for å lette følelsene sine. Hun hadde akkurat blitt ferdig. Bak stolen satt gamle herr Sprett og lurte på hva hun kom til å gjøre nå.

På herr Mikkels kjøkken, blant alt rotet, og gjennom tykke skyer av støv, fant en nervøs Benjamin Blom veien til ovnen. Han åpnet ovnsdøra, følte seg frem inni, og fant noe varmt og sprellende. Han løftet det forsiktig ut, og gikk tilbake til Petter Kanin.

«Jeg har dem! Klarer vi å komme oss unna? Skal vi gjemme oss, fetter Petter?»

Petter satte ørene på stilk. Fjerne lyder av slåsskamp laget fortsatt ekko i skogen.

Fem minutter senere skyndte de to andpustne kaninene seg ned Okselia med hoppende sprett over gresset, mens de delvis bar og delvis dro sekken mellom seg. De nådde huset i trygghet og kastet seg inn i kaninhullet.

Lettelsen til gamle herr Sprett og gleden til Fia ble stor da Petter og Benjamin kom triumferende hjem med småbarna. Kaninbabyene var ganske fortumlet og veldig sultne, så de fikk mat og ble lagt til sengs. Snart ble de bedre.

En ny lang pipe og et ferskt påfyll med kanintobakk ble tilbudt herr Sprett. Hans stolthet hadde fått seg en knekk, men han tok imot.

Gamle herr Sprett var tilgitt, og alle sammen spiste middag. Så fortalte Petter og Benjamin historien sin – med de hadde ikke ventet lenge nok til å kunne si hvordan kampen mellom Tom Grevling og herr Mikkel endte.

SLUTT

---

Et eventyr av Beatrix Potter (1866-1943). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: The Tale of Mr. Tod

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale engelske teksten: The Tale of Mr. Tod, 1940 (gutenberg.org)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Beatrix Potter (1866-1943)

Basert på den originale engelske teksten: The Tale of Mr. Tod, 1940 (gutenberg.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---