Fortellingen om Petter Kanin

Det var en gang fire små kaniner, og navnene deres var:

Fia,
Mia,
Bomulldott
og Petter.

De bodde med mora si på en sandbanke, under røttene til et veldig stort furutre.

«Nå mine kjære», sa gamle fru Kanin en morgen, «dere kan gå ut på jordene og ned på landeveien, men ikke gå inn i herr McGregors hage: Faren deres hadde ei ulykke der, og han ble putta i ei pai av fru McGregor.»

«Løp av gårde nå, og ikke bli med på noen narrestreker. Jeg skal ut.»

Så tok fru Kanin ei kurv og paraplyen sin, og gikk gjennom skogen til bakeren. Hun kjøpte et stykke grovt brød og fem rosinboller.

Fia, Mia og Bomulldott, som var snille små kaniner, gikk ned til landeveien og samla bjørnebær.

Men Petter, som var svært uskikkelig, løp straks av gårde til herr McGregors hage, og klemte seg gjennom porten!

Først spiste han noe kål og noen brekkbønner, og så spiste han noen reddiker.

Og så, fordi han følte seg kvalm, gikk han for å se etter noe persille.

Men rundt hjørnet i enden av et agurkbed, der møtte han selvfølgelig selveste herr McGregor.

Herr McGregor lå på hendene og knærne sine og planta nykål, men han hoppa opp og løp etter Petter, vifta med ei rake og ropte: «Stopp, din tyv!»

Petter ble så fryktelig skremt. Han løp rundt over hele hagen, for han hadde glemt veien tilbake til porten.

Han mista en av skoene sine blant kålen, og den andre blant potetene.

Etter å ha mista dem løp han på fire bein og bevega seg raskere, så jeg tror han hadde klart å slippe helt unna hadde det ikke vært for at han uheldigvis løp rett inn i et stikkelsbærnett, og fikk de store knappene på jakka si hekta fast. Det var ei blå jakke med bronseknapper, ganske ny.

Petter tenkte at nå var alt håp ute, og felte store tårer. Men gråten hans ble overhørt av noen vennlige spurver, som fløy ned til ham i stor spenning, og oppmuntra ham å gi alt han hadde.

Herr McGregor kom opp med ei stor sil som han planla å sette over Petter, men Petter fikk vrikka seg løs akkurat i tide, og lot jakka bli igjen.

Og han løp inn i redskapsboden, og hoppa oppi ei vannkanne. Det ville vært et flott sted å gjemme seg, hvis den ikke hadde hatt så mye vann i seg.

Herr McGregor var ganske sikker på at Petter var et eller annet sted i redskapsboden, kanskje gjemt under ei blomsterpotte. Han begynte å vende dem nøye om, og titta under hver eneste en.

Da nøys Petter – «Atsjo!» Herr McGregor satte straks etter ham.

Med foten sin prøvde han å trampe på Petter, som hoppa ut av et vindu, og ødela tre planter. Vinduet var for lite for herr McGregor, og han var lei av å løpe etter Petter. Han gikk tilbake til arbeidet sitt.

Petter satt seg ned for å hvile. Han var fullstendig utkjørt og skalv av frykt, og han hadde ikke noen idé om hvilken vei han skulle gå. Han var også veldig fuktig etter å ha vært oppi den vannkanna.

Etter en stund begynte han å vandre rundt med hipphopp – hipphopp – men ikke spesielt raskt, og så seg rundt.

Han fant ei dør langs en vegg; men den var låst, og det var ikke plass nok til at en liten feit kanin kunne klemme seg gjennom.

Ei gammel mus løp inn og ut over steinene på dørsvilla, og bar erter og bønner til familien sin i skogen. Petter spurte henne om veien til porten, men hun hadde så stor ei ert i munnen sin at hun ikke kunne svare. Hun så bare på ham og rista på hodet. Petter begynte å gråte.

Så prøvde han å finne en vei tvers over hagen, men han ble mer og mer forvirra. Nå kom han over en dam hvor herr McGregor pleide å fylle vannkannene sine. En hvit katt satt og stirra på noen gullfisk. Hun satt veldig, veldig stille, men nå og da vrikka hun med toppen av halen så det så ut som om den var levende. Petter tenkte at det var best å gå videre uten å snakke til henne; han hadde hørt om katter fra fetteren sin, lille Benjamin Blom.

Han gikk tilbake mot redskapsboden, men plutselig, ganske nær ham, hørte han lyden av ei rake – skr-r-itsj, skrætsj, skrætsj, skritsj. Petter krympa seg sammen under buskene. Men så, da ingenting hendte, kom han ut og klatra opp på ei trillebår og titta over. Det første han så var herr McGregor som raka løk. Ryggen hans var vendt mot Petter, og ovenfor ham var porten!

Petter gikk svært stille ned fra trillebåra; og begynte å løpe så raskt som han bare kunne, langs en rett gangvei bak noen solbærbusker.

Herr McGregor fikk øye på ham ved hjørnet, men det brydde Petter seg ikke noe om. Han smatt under porten, og var endelig trygt ute i skogen utenfor.

Herr McGregor hang opp den lille jakka og skoene som et fugleskremsel for å skremme svarttroster.

Petter slutta ikke å løpe og så seg ikke tilbake før han var hjemme ved det store furutreet.

Han var så trøtt at han falt ned på den fine myke sanda på gulvet i kaninhullet og lukka øynene sine. Mora hans var svært opptatt med å lage mat. Hun lurte på hva han hadde gjort med klærne sine. Det var den andre lille jakka og paret med sko som Petter hadde mista på to uker!

Jeg må dessverre fortelle at på kvelden var ikke Petter frisk.

Mora hans la ham til sengs, og laga noe kamillete; og hun gav en dose av den til Petter!

«Man skal ta ei spiseskei ved leggetid.»

Men Fia, Mia og Bomulldott hadde brød og melk og bjørnebær til kveldsmat.

SLUTT

---

Britisk kunsteventyr av Beatrix Potter (1866-1943). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: The Tale of Peter Rabbit

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale engelske teksten: The Tale of Peter Rabbit, 1902 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Beatrix Potter (1866-1943)

Kilde: Histoire de Pierre Lapin (gutenberg.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---