Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

[Illustrasjon]

Det var en gang en kårmann som hadde gitt opp gården sin til odelsmannen. Men han hadde tre sønner til, og de hette Per og Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ikke gjøre noen ting, for de hadde det for godt, og selv syntes de at de var for gode til allting, og at ingenting var godt nok til dem.

Langt om lenge hadde Per fått høre at kongen ville ha en gjeter til å gjete harene sine, og så sa han til faren at han ville dit, det kunne passe bra til ham, for han ville ikke tjene noen ringere mann enn kongen, sa han. Kallen mente det, at det nok kunne være arbeid som passa bedre til ham enn det; for den som skulle gjete haren, måtte være ledig og lett og ikke noen daustokk, og når harene tok til å skeine og fly, så ble det annen dans enn å rangle fra hus til hus.

Ja, det fikk ikke hjelpe, Per ville dit og han skulle dit, så tok han skreppa på nakken og labba ned over bakken, og da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til ei gammel kjerring, som stod med nesa si i en vedkubbe og dro, og da han fikk se hvordan hun rykka og sleit for å komme løs, gav han seg til å storle.

«Stå ikke der og glis», sa kjerringa, «men kom og hjelp en gammel krok. Jeg skulle knerte i stykker litt ved, så fikk jeg nesa min nedi her, og så har jeg stått og rykka og slitt og ikke smakt matsmulen på hundre år», sa hun.

[Illustrasjon]

Men han Per lo enda mere; han syntes det bare var moro, og sa at når hun hadde stått slik i hundre år, kunne hun alltid holde ut hundre til.

Da han kom til kongsgården, tok de ham straks til gjeter. Det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god lønn skulle han ha, og kanskje prinsessa på kjøpet. Men om det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og kaste ham i ormegården.

Så lenge Per var i fegata og heimhagen, hadde han alle harene i én flokk. Men da det led på dagen, og de kom opp i skogen, tok de til å skeine og fly over alle åsene. Per satte etter og løp på spreng så lenge han kunne skjønne han hadde én igjen, og da den siste var borte var han nesten sprengt, og siden så han ikke mere til dem.

Da det led på ettermiddagen, rusla han på hjemveien, og stod og kopte og kopte etter dem i grinda. Å nei, der kom det ingen harer. Men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, stod kongen klar med kniven, og tok og skar tre røde remmer av ryggen på ham, strødde pepper og salt i og kasta ham i ormegården.

Om en stund ville Pål i veien til kongsgården og gjete harene til kongen. Kallen sa det samme til ham, og enda mere også; men han måtte av sted og han ville av sted, det var ingen råd for det, og det gikk hverken verre eller bedre med ham enn det gikk med Per. Kjerringa stod der og rykka og sleit med nesa i vedkubben, han lo og syntes det bare var moro, og lot henne stå der og hakke. Tjeneste fikk han straks, det var ikke nei til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda han sprengfløy så han peste og bar seg som en gjeterhund i solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, stod kongen klar med kniven på tråkken, og tok og skar tre brede røde remmene av ryggen på ham og strødde pepper og salt i, og så i ormegården med ham.

[Illustrasjon]

Da det hadde gått en stund, ville Askeladden av gårde og gjete kongens harer, og det sa han til kallen. Han syntes det kunne være ganske passende arbeid for seg å fare i skog og mark og bort etter jordbærbråtene, og reke etter en flokk harer og ligge og sove og late seg i solbakkene til tider.

Kallen mente at det nok kunne være arbeid som passa bedre for ham; gikk det ikke verre, så gikk det nok ikke bedre med ham enn det hadde gått med brødrene hans. Den som skulle gjete kongens harer fikk ikke dra seg som en daustokk med blylodder på, eller som ei flue på en tjærekost; og når de tok til å skeine i solbakkene, ble det annen dans enn å fange lopper med votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være mere enn ledig og lett, og fly måtte han verre enn et tørt skinn og en fuglevinge.

Ja, det fikk ikke hjelpe hvordan det var, sa Espen Askeladd, han ville til kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Askeladden skreppa på nakken og labba ned over bakken.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han begynte å bli riktig sulten, kom han til den gamle kjerringa som stod med nesa i vedkubben og rykka og sleit og ville løs.

«God dag, gamlemor», sa Askeladden, «står du der og bryner nesa di, din stakkars krok du er?» sa han.

«Nå har ingen kalt meg mor på hundre år», sa kjerringa, «men kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så litt å leve av, for jeg har ikke hatt mat i munnen min på all den tid; så skal jeg gjøre deg et morsstykke igjen», sa hun.

Ja, han syntes nok hun kunne trenge til både mat og drikke da, sa Espen Askeladd.

Så kløyvde han kubben for henne så hun fikk nesa ut av vedsprekka, og satte seg til å ete og delte med henne, og kjerringa hadde god mat og godt sinn, det kan en nok vite, så hun fikk størsteparten av nista.

Da de var ferdige med det, gav hun Askeladden ei pipe som var slik, at når han blåste i den ene enden, så spredte det seg til alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den andre, så sanka det seg sammen igjen; og om pipa ble borte eller kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønska den tilbake. «Det var litt av ei pipe», tenkte Espen Askeladd.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter straks, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle han ha, og var han i stand til å gjete kongens harer, så ingen kom bort, skulle han kanskje få prinsessa også; men kom det bort noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.

Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen Askeladd; for når de gikk ut, var de nesten så tamme som en saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimhagen, hadde han dem også i flokk og følge. Men da de kom opp under skogåsen og det led til middags, så sola tok til å brenne og skinne i bråter og lier, begynte de å springe og skeine bort mellom alle haugene.

«Eia mei da! Hei vil du gå!» skreik Espen Askeladd og blåste i den ene enden av pipa, så de fór til alle verdens kanter, og borte var de. Men da han kom frem på en gammel kullbunn, så blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av det, var harene der og stod på rad og rekke, så han kunne se dem over som en tropp soldater på en ekserserplass. «Det var litt av ei pipe», tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en solbakke, og harene skeinte og passa seg selv til kveldstid. Da blåste han dem sammen igjen, og kom frem til kongsgården med dem som med en saueflokk.

Kongen og dronninga, og prinsessa også, de stod i svalen og undra på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom hjem med dem igjen, og kongen telte og regnte dem, og pekte med fingeren og regnte dem igjen, men det var ikke borte så mye som en hareunge en gang.

«Det var gutt det!» sa prinsessa.

Den neste dagen fór han til skogs og skulle gjete igjen. Men mens han lå og lata seg i en jordbærbråte, sendte de stuepika i kongsgården bort til ham, for at hun skulle få greie på hvordan det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer så vel.

Han tok frem og viste henne pipa, og så blåste han i den ene enden så de fór som en vind bort over alle hauger og åser, og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten og stod på rekke og rad igjen.

Det var ei artig pipe, syntes stuepika; hun skulle gjerne gi hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.

«Ja, det er litt av ei pipe», sa Espen Askeladd, og for penger var den ikke til salgs, men ville hun gi ham de hundre dalerne og et kyss for hver daler, så skulle hun få den, sa han.

Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham to for hver daler, og takk også.

Så fikk hun pipa. Men da hun kom frem til kongsgården, var pipa borte, for Espen Askeladd hadde ønska den til seg igjen, og da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en annen saueflokk, og alt det kongen regnte og pekte og telte, så hjalp det ikke, det mangla ikke et hår.

Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessa i veien, for at hun skulle få pipa fra ham. Hun gjorde seg blid som ei lerke, og så bød hun ham to hundre daler om han ville selge henne pipa, og si henne hva hun skulle gjøre for å få den vel med seg hjem.

«Ja, det er litt av ei pipe», sa Espen Askeladd, og den var ikke til salgs, sa han. Men det var det samme, han fikk gjøre det for hennes skyld. Ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på kjøpet for hver daler, så skulle hun få pipa, og ville hun beholde den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak det.

[Illustrasjon]

Det var en høy pris på den harepipa, syntes prinsessa, og hun kvidde seg svært for å gi ham kyssene. Men siden det var i skogen, så ingen så det eller hørte det, så fikk det stå til, for pipa måtte hun ha, sa hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og fingra på den hele veien. Men da hun kom til kongsgården og skulle ta den opp, var den borte mellom fingrene på henne.

Den neste dagen ville dronninga selv i vei og få fra ham pipa, og hun mente nok hun skulle ha pipa med seg også.

Hun var mere gnien på skillingen og bød ikke mer enn femti daler, men hun måtte legge på så det ble tre hundre. Askeladden sa at det var litt av ei pipe, og det var et rent skambud, men for hennes skyld fikk det være det samme. Ville hun gi ham tre hundre daler og et smellkyss på kjøpet for hver daler, så fikk hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke så pruten.

Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den vel også; men det gikk ikke et hår bedre med henne enn de andre, for da hun skulle ta den frem, var pipa borte, og om kvelden kom Espen Askeladd drivende hjem med kongens harer som med en tam saueflokk.

«Det er skrap alt i hop», sa kongen. «Jeg får nok dra av gårde selv, skal vi få fra ham denne usle pipa; det blir ikke annen råd, kan jeg skjønne.»

Og da Espen Askeladd var kommet vel til skogs med harene den neste dagen, så strøk kongen etter, og fant ham i den samme solbakken som kvinnfolkene hadde vært i forhandling med ham.

Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen viste ham pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og kongen syntes det var ei artig pipe, og ville gjerne kjøpe den, om han så skulle gi tusen daler for pipa.

«Ja, det er litt av ei pipe det», sa Espen Askeladd, «og for penger er den ikke til salgs», sa han. «Men ser du den hvite merra der nede?» sa han og pekte bort i skogen.

«Ja, det er min egen hest, det er Hvita det», sa kongen; den var han god for å kjenne selv.

«Ja, vil du gi meg tusen daler, og kysse den hvite hoppa som går nedi myra bak ved den store furua, så skal du få pipa mi.»

«Er den ikke til salgs for noen annen pris?» sa kongen.

«Nei, den er ikke det», sa Espen.

«Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt imellom?» sa kongen.

Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i pengepungen sin, og den stakk han i lomma og knepte vel til for den, og så strøk han av sted på hjemveien. Men da han kom til kongsgården og ville ta frem pipa, var det ikke bedre med ham enn med kvinnfolkene, han hadde ikke pipa mer enn de hadde den; og Espen Askeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det mangla ikke et hår.

[Illustrasjon]

Kongen var både rasende og sint fordi han hadde narret dem alle sammen, og snytt ham for pipa også, og nå skulle han miste livet, det var ikke noe å spørre om. Og dronninga sa det samme, det var best å rette en slik bedrager på fersk gjerning.

Espen mente det at det hverken var rett eller riktig, for han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle gjøre, og så hadde han passa ryggen og livet sitt så godt han kunne.

Så sa kongen at det fikk være det samme: Var han god for å lyve det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle han få beholde livet.

Det var hverken noe langt eller vanskelig arbeide det, det trodde han at han skulle klare, sa Espen Askeladd. Og så begynte han å fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av. Han fortalte om kjerringa med nesa i stubben, og rett som det var, så sa han: «Jeg må lyve noe i hop, skal karret bli fullt.» Så talte han om pipa han fikk, og om stuepika som kom til ham og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun måtte gi i tillegg borte i skogbakken; og så talte han om prinsessa, hvordan hun kom til ham og kyssa ham så vel for pipa, så ingen så eller hørte det, borte i skogen – «Jeg må lyve noe i hop, skal karret bli fullt», sa Espen Askeladd. Så talte han om dronninga, hvor nøye hun var på skillingen, og hvor raus hun var med smellkyss – «Jeg må lyve noe i hop, skal karret bli fullt», sa Espen Askeladd.

«Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg», sa dronninga.

«Å slett ikke», sa kongen.

Så begynte han å tale om at kongen kom til ham, og om den hvite hoppa som gikk nedi myra – og om han ville ha pipa, så fikk han – så fikk han – «ja, om jeg får lov, så må jeg lyve noe i hop, skal karret bli fullt», sa Espen Askeladd.

«Stopp, det er fullt, gutt!» skreik kongen. «Ser du ikke det flommer over bredden på bryggekarret?»

[Illustrasjon]

Så syntes kongen og dronninga at det var best at han fikk prinsessa og halve riket; det var ingen råd for det.

«Det var litt av ei pipe det», sa Espen Askeladd.


Ordforklaringer

  • odelsmann: person som har odelsrett, dvs. rett til å kjøpe en gård eller en eiendom fra en slektning
  • kårmann: mann som lever på føderåd, dvs. en avtale om mat og husly fra de nye som har overtatt gården hans
  • kall: gammel mann
  • fegate: vei eller gate fra fjøset til utmarka
  • bråte: rydning, åpen plass i skogen
  • kullbunn: kølabonn, restene etter ei kullmile (hvor man har laget trekull)
  • daler: spesialdaler, gammel norsk sølvmynt, 5 mark, 120 skilling, tilsvarer rundt 230 kroner i dag

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr. Andet oplag, 1910 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938)

Kilde: Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg, 1879 (nb.no)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.