|
I de gamle gode dager da Vårherre og St. Peter gikk og vandret her på jorden, kom de en gang inn til en kone som satt og bakte. Hun hette Gjertrud, og hadde en rød lue på hodet.
Da de hadde gått lenge, og var begge sultne, ba Vårherre henne så vakkert om en lefse å smake på.
Ja, den skulle han da få. Men en bitte liten bit tok hun og kjevlet ut. Likevel ble den så stor at den fylte hele takken. Nei, så ble den lefsen for stor, den kunne han ikke få.
Hun tok en enda mindre bit, men da hun hadde bakt den ut, og bredt den på takken, ble den lefsen også for stor. Den kunne han heller ikke få.
Tredje gangen tok hun en enda mindre bit, en ørende liten en, men også denne gangen ble lefsen altfor stor.
«Så har jeg ikke noe å gi Dere», sa Gjertrud. «De får like så godt gå igjen uten smakebete, for lefsene blir for store alle sammen.»
Da ble Vårherre vred, og sa: «Fordi du unte meg så lite, skal du ha den straffen at du skal bli til en fugl, og ta din tørre føde mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oftere enn hver gang det regner.»
Og knapt hadde han sagt det siste ordet, så ble hun til gjertrudsfuglen, og fløy fra bakstefjøla opp igjennom skorsteinspipa.
Og ennå den dag idag kan en se henne fly omkring med sin røde lue og ganske sort over hele kroppen, etter det at pipen sværtet henne. Hun hakker og pikker bestandig på trærne etter mat, og piper mot regnvær; for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke.
Ordforklaringer
- gjertrudsfugl: svartspett (Dryocopus martius)
- takke: bakstehelle, en stor, rund plate av stein eller jern til å steke flatbrød og lefser
Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)
Kilde: Eventyrbok for børn, 1917 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)
Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.
Illustrasjon: Theodor Kittelsen (1857-1914)