Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

Det var en gang en fattig kone som bodde i en ussel stue langt borte fra bygda. Lite hadde hun å bite, og ingenting å brenne, og derfor sendte hun en liten gutt hun hadde til skogs for å sanke ved. Han hoppet og sprang og sprang og hoppet for å holde seg varm, for det var en kald grå høstdag. Og hver gang han hadde sanket en kvist eller en rot i vedbøra si, måtte han slå armene om hverandre mot skulderbladene, for nevene var røde som tyttebærtuene han gikk over, av bare kulde.

Da han hadde fått vedbøra full og skulle hjem igjen, kom han over en stubbebråte. Der så han en hvit krokete stein.

«Å, din stakkars gamle stein, så hvit og så bleik du er – du fryser nok fælt!» sa gutten. Han tok av seg trøya og hadde på steinen.

Da han nå kom bærende med vedbøra, spurte mora hva det skulle være til at han gikk i skjorteermene i høstkulda. Han fortalte da at han hadde sett en gammal krokete stein som var rent hvit og bleik av frost, den hadde han gitt trøya si.

«Din tull!» sa kjerringa. «Tenker du stein fryser? Men om den frøs så den skalv, så er enhver seg sjøl nærmest. Det koster nok å få klær på deg, om du ikke henger dem igjen på steiner borti bråtene», – og så jaget hun gutten bort igjen etter trøya.

Da han kom der steinen stod, hadde den snudd seg og lettet seg opp fra jorden med den ene kanten.

[Illustrasjon]

«Ja, det er siden du fikk trøya det, stakkar!» sa gutten.

Men da han så litt bedre på steinen, stod det et pengeskrin under, fullt av blanke sølvmynter.

«Det er visst stjålne penger», tenkte gutten. «Det er ingen som setter penger han har fått på ærlig vis under en stein borti skogen.»

Så tok han skrinet og bar ned til et tjern tett ved, og slo hele pengehaugen uti. Men en firskilling fløt ovenpå.

«Ja, den er rettferdig, for det rettferdige synker aldri», sa gutten.

Han tok firskillingen, og gikk hjem med den og trøya.

[Illustrasjon]

Så fortalte han moren hvordan det hadde gått ham, at steinen hadde snudd seg, og at han hadde funnet et skrin med sølvpenger som han hadde slått ut i tjernet, for det var stjålne penger.

«Men en firskilling fløt, og den tok jeg, for den var rettferdig», sa gutten.

«Du er en tosk», sa moren – hun var rent arg – «var ikke annet rettferdig enn det som flyter på vann, så var det ikke stor rettferdig her i verden. Men om så pengene var stjålne ti ganger, så hadde du funnet dem, og enhver er seg sjøl nærmest. Hadde du tatt pengene, kunne vi levd godt og vel i all vår tid. Men en tulling er du, og en tulling blir du, og nå vil jeg ikke lenger gå her og slite og dras med deg. Nå får du ut og tjene for ditt brød.»

Gutten måtte da ut i den vide verden, og han gikk både langt og lenge og spurte etter tjeneste. Men hvor han kom, syntes folkene han var for liten og for veik, og sa de kunne ikke bruke ham til noe. Endelig kom han til en kjøpmann. Der fikk han være i kjøkkenet, og skulle bære ved og vann til kokka.

Da han hadde vært der i lang tid, skulle kjøpmannen en gang reise til fremmede land, og så spurte han alle tjenerne sine hva han skulle kjøpe med seg hjem til hver av dem. Da nå alle hadde sagt hva de ville ha, kom også raden til gutten som bar ved og vann til kokka. Han rakte frem firskillingen sin.

«Ja, hva skal jeg kjøpe for den da?» spurte kjøpmannen. «Det blir nok ikke store handelen.»

«Kjøp det jeg kan få for den, den er rettferdig, det vet jeg», sa gutten.

Det lovte husbonden, og så seilte han.

Da nå kjøpmannen hadde losset og ladet i det fremmede landet, og kjøpt det han hadde lovt tjenerne sine, kom han ned til skipet igjen, og skulle til å legge fra brygga. Da først kom han i hug at kokkegutten hadde sendt med ham en firskilling han skulle kjøpe noe for.

«Skal jeg nå opp i byen igjen for den firskillingens skyld? En har da heller ikke annet enn ugagn av å ta seg til slikt herk», tenkte kjøpmannen.

I det samme kom det ei kjerring gåendes med en pose på ryggen.

«Hva er det du har i posen din, mor?» spurte kjøpmannen.

«Å, det er ikke annet enn en katt. Jeg har ikke råd å fø på den lenger, så jeg har tenkt å kaste den på sjøen og gjøre det av med den», svarte kjerringa.

«Gutten sa jo jeg skulle kjøpe det jeg kunne få for firskillingen», sa kjøpmannen ved seg sjøl, og så spurte han kjerringa om hun ville ha fire skilling for katten sin.

Ja, kjerringa var ikke sein om å slå til, og så var handelen gjort.

Da nå kjøpmannen hadde seilt et stykke, kom det et gruelig uvær på ham, med slik en himmels storm at det ikke var noen måte, og han drev og han drev, og visste ikke hvor det bar hen.

Til sist kom han til et land han aldri hadde vært i før, og der gikk han opp i byen. På vertshuset der han gikk inn, var bordet dekket med et ris til hver som skulle sitte ved det. Dette syntes kjøpmannen var underlig, for han kunne ikke skjønne hva de skulle med alle risene. Men han satte seg, og tenkte han fikk se vel etter hva de andre gjorde med dem, så kunne han gjøre etter. Jo, da maten kom på bordet, fikk han nok se hva risene var til: Da krydde det frem i tusenvis av mus, og hver som ved bordet satt, måtte til med riset sitt og fekte og slå omkring seg, og det var ikke annet å høre enn det ene klasket av ris hardere enn det andre. Somme tider råkte de hverandre i ansiktet, da måtte de gi seg tid til å si: «Om forlatelse.»

«Det er strengt arbeid å spise i dette landet», sa kjøpmannen. «Men hvorfor holder folk ikke katter her?»

«Katter?» spurte de, det visste de ikke hva var.

Så lot kjøpmannen hente opp den katten han hadde kjøpt til kokkegutten, og da katten kom på bordene måtte vel musene til hulls, og folkene hadde ikke hatt så god matro i manns minne. De bad og velsignet kjøpmannen at han måtte selge dem katten sin. Langt om lenge lovte han å overlate den, men hundre daler ville han ha for den. Det gav de, og takk attpå.

[Illustrasjon]

Så seilte kjøpmannen igjen, men aldri før var han kommet på åpen sjø, så så han katten satt oppi stormasten. Og straks etter ble det en storm og et uvær igjen, enda verre enn siste gangen, og han drev og drev, til han kom inn et sted han aldri hadde vært før.

Kjøpmannen gikk igjen opp i vertshuset, og her var også bordet dekket med ris, men de var mye større og lengre enn der han først var. Og de kunne vel trenges, for her var det enda flere mus, og alle var de dobbelt så store som dem han før hadde sett.

Så solgte kan katten igjen, og den gangen fikk han to hundre for den, og det uten pruting.

Da han hadde seilt derfra og var kommet et stykke utpå havet, satt katten oppi masten igjen. Og straks tok uværet til på nytt, og langt om lenge ble han også den gangen drevet inn til et land han aldri hadde vært i.

Han gikk igjen opp i vertshuset. Der var også bordet dekket med ris, men hvert ris var halvannen alen langt og så tykt som et lite kosteskaft, og folkene sa det var det verste arbeidet de hadde, å sitte og ete, for her var det i tusentall med store fæle rotter. Det var med nød og neppe de kunne få en bete mat i munnen en gang imellom, slikt strev hadde de med å holde rottene ifra seg. Så måtte katten opp fra skipet igjen, og så fikk folkene matro. De bad og bønnfalt kjøpmannen at han endelig måtte selge dem katten sin. Lenge sa han nei, men til sist lovte han de skulle ha den for tre hundre daler. Det gav de, og takket og velsignet til.

Da nå kjøpmannen kom ut på sjøen, tenkte han etter hvor mye gutten hadde tjent på firskillingen han hadde sendt med ham.

«Ja, noe av pengene skal han få», sa kjøpmannen ved seg sjøl, «men ikke alt. Det er meg han har å takke for katten jeg kjøpte, og enhver er seg sjøl nærmest.»

Men med det samme kjøpmannen tenkte det ved seg sjøl, ble det en storm og et uvær så alle trodde skipet skulle forgå. Så merket kjøpmannen at det ikke var annen råd, og så måtte han love at gutten skulle få alt sammen. Aldri før hadde han gjort det løftet, så ble været godt, og han fikk strykende bør like hjem.

Da han var kommet i land, gav han gutten de seks hundre dalerne, og datter si attpå, for nå var kokkegutten likeså rik som kjøpmannen, og siden levde gutten både i herlighet og glede. Moren tok han til seg og gjorde vel imot: «For jeg tror ikke på det at enhver er seg sjøl nærmest», sa gutten.


Ordforklaringer

  • bråte: rydning, åpen plass i skogen
  • skilling: gammel myntenhet, tilsvarer 2-3 kroner idag
  • daler: gammel norsk sølvmynt, tilsvarer rundt 250 kroner idag
  • alen: lengdemål, ca. 0,63 meter, avstanden fra albu til fingerspiss

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Nye Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1927 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kilde: Rike Per Kremmer og andre eventyr, 1939 (nb.no)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.