Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn fikk, og det var dronningen så sorggiven for at hun nesten ikke hadde en glad time. Støtt og stadig klaget hun, for det det var så tomt og stille i kongsgården.

«Hadde vi bare barn, så ble det nok liv her», sa hun.

Hvor hun reiste i hele sitt rike, så fantes det Guds velsignelse av barn, selv i den fattigste stua. Og hvor hun kom, så hørte hun kjerringa i huset skjente på ungene, og sa at nå hadde de gjort det og det gale igjen. Dette syntes dronningen var morosamt, og det hadde hun lyst til å gjøre etter.

Til sist tok kongen og dronningen til seg et fremmed lite pikebarn. Henne ville de ha hos seg i kongsgården og oppdra, og henne ville de skjenne på som sitt eget.

En dag sprang den lille jomfruen de hadde tatt til seg, nede i gården fremmenfor slottet og lekte med et gulleple. Så kom det ei fattig kjerring rekende. Hun hadde også ei lita jente med seg, og det varte ikke lenge, så var jentungen og den lille jomfruen gode venner og gav seg til å leke sammen og trille gulleplet imellom seg. Dette så dronningen, som satt oppi vinduet på slottet. Så pikket hun på ruten, at fosterdatteren skulle komme opp. Hun gjorde det, men fattigjenta ble med, og da de kom inn i salen til dronningen, holdt de hverandre i handen.

Dronningen skjente på den lille jomfruen: «Det er ikke for deg å springe og leke med en fillete tiggerunge», sa hun, og ville jage jentungen ned igjen.

«Visste dronningen hva mor mi kunne, så jaget hun meg ikke», sa den vesle jenta, og da nå dronningen spurte henne nøyere ut, fortalte hun at mor hennes kunne skaffe dronningen barn. Det ville ikke dronningen tro, men jenta ble ved sitt, og sa at det var sant hvert ord, og at dronningen bare skulle prøve å få mor hennes til.

Så lot dronningen den vesle jenta gå ned etter henne.

«Vet du hva datter di sier?» spurte hun kjerringa, da hun kom innenfor døren.

Nei, det visste tiggerkjerringa ikke.

«Hun sier du kan skaffe meg barn, om du vil», sa dronningen.

«Det er ikke for dronningen å høre etter det en fattigunge finner på», sa kjerringa og strøk ut igjen.

Dronningen ble vond og ville til å jage ned den vesle jenta igjen, men hun stod på sitt, at det var sant hvert ord hun hadde sagt.

«Dronningen skulle bare skjenke mor mi, så hun ble lystig, så visste hun nok råd», sa jentungen.

Det ville dronningen prøve. Fattigkjerringa ble hentet opp én gang til og ble traktert både med vin og mjød, så mye hun ville ha, og da varte det ikke lenge før hun fikk tungen på gli.

Så kom dronningen igjen frem med spørsmålet sitt.

«En råd torde jeg vel vite», sa fattigkjerringa. «Dronningen skal la bære inn to kar med vann en kveld hun vil legge seg. I dem skal hun vaske seg og siden slå dem inn under sengen. Når hun ser under den om morgenen, så er det vokst opp to blomster, en vakker og en stygg. Den vakre skal hun spise, den stygge skal hun la stå. Men glem ikke det siste!» sa fattigkjerringa.

Ja, dronningen gjorde som kjerringa hadde rådet henne. Hun lot vannet bære opp i to kar, vasket seg i vannet og slo det under sengen, og da hun så etter om morgenen, stod det to blomster. Den ene var stygg og fæl og hadde svarte blad, men den andre var så lyslett og vakker at hun aldri hadde sett maken til den, og den spiste hun straks. Men den vakre blommen smakte så godt at hun ikke kunne bære seg; hun spiste den andre også.

[Illustrasjon]

«Det kan vel ikke gjøre noe fra eller til», tenkte hun.

Om en tid kom dronningen i barselseng. Først fødte hun et pikebarn som hadde en sleiv i hånden og red på en bukk. Stygg og fæl var hun, og med det samme hun kom til verden, ropte hun: «Mor!»

«Er jeg din mor, så Gud trøste og bære meg!» sa dronningen.

«Sørg ikke for det, det kommer snart én etter som er vakrere», sa hun som red på bukken.

Om litt fikk dronningen et pikebarn til. Det var så vakkert og vent, at aldri noen hadde sett så vakkert et barn, og henne kan en nok vite dronningen var glad i.

Den eldste kalte de Lurvehette, av det hun var så fæl og lurvete, og hadde en hette som hang i tafser kring hodet. Henne ville dronningen nødig se, og jentene prøvde stenge henne inn i et annet rom. Men det nyttet ikke, der den yngste var, der ville hun også være, og aldri kunne de få skilt dem fra hverandre.

Da de begge var halvvoksne, var det en julekveld det ble slikt forferdelig ståk og styr på svalen utenfor stuen til dronningen. Lurvehette spurte hva det var som knartet og ramlet så ute på svalgangen.

«Å, det er aldri verdt å spørre om det», svarte dronningen.

Men Lurvehette ga seg ikke, hun ville endelig ha greie på det, og så fortalte da dronningen, at det var trollkjerringene som holdt juleleik der ute. Lurvehette sa at hun ville ut og jage dem, og alt de bad henne at hun skulle la det være, så hjalp det ikke, hun ville ut og hun måtte ut og jage trollkjerringene. Men hun bad at dronningen skulle holde alle dørene stengt, så ikke en eneste kom så mye som på gløtt engang, sa hun. Så satte hun ut med sleiva si, og til å jage og feie trollkjerringene. Og da ble det et leven utpå svalgangen, slik at du aldri skulle ha hørt maken. Det knaket og braket, som stokkehvarvene skulle ryke av i hvert laft. Men hvordan det var eller ikke, så kom den ene døren litt på klem likevel, og så ville søsteren gløtte ut og se hvordan det gikk med Lurvehette, og stakk hodet ut gjennom dørsprekken. Husj! så kom det ei trollkjerring, tok hodet av henne og satte et kalvehode i steden, og straks tok prinsessen til å gå inn på gulvet og raute. Da Lurvehette kom inn igjen og fikk se søsteren, skjente hun og var sint fordi de ikke hadde passet likere på henne, og spurte om de syntes det var bedre, siden søsteren var blitt til en kalv.

[Illustrasjon]

«Men jeg får vel se å frelse henne», sa hun.

Hun forlangte av kongen et skip som var vel rustet og fullt ferdig. Men styrmann og mannskap ville hun ikke ha, hun ville seile avsted med søsteren alene, og det måtte de til sist la henne få lov til.

Lurvehette seilte bort og styrte like under det landet trollkjerringene bodde i, og da hun hadde kommet til bryggen, sa hun til søsteren at hun skulle bli på skipet og holde seg ganske stille der. Men selv red Lurvehette på bukken opp til trollkjerringslottet. Da hun kom der, var det ene salsvinduet åpent, og der så hun hodet til søsteren stod i vinduskarmen. Så red hun i fullt sprang inn i svalgangen og nappet hodet og satte avsted med det. Trollkjerringene etter og ville ha igjen hodet, og de var om henne så tykt at de yrte og krydde. Men bukken puffet og stanget med hornene, og selv slo og dasket hun med sleiva, og så måtte trollkjerringflokken gi seg. Og Lurvehette kom ned på skipet igjen, tok kalvehodet av søsteren og satte hennes eget hode på i steden, så søsteren ble til menneske som før. Og så seilte hun langt, langt bort til et fremmed kongerike.

Kongen i det riket var enkemann og hadde bare en eneste sønn.

Da han fikk se det fremmede skipet, sendte han bud ned til stranden for å få vite hvor det var fra, og hvem det var som eide det. Men da kongens folk kom derned, så de ikke en levende sjel på skipet uten Lurvehette – hun red rundt omkring på dekket, frem og tilbake på bukken, så hårtafsene stod om hodet på henne. Folkene fra kongsgården var rent opp i under over dette synet, og spurte om det ikke var fler ombord.

Å jo, hun hadde en søster med seg, sa Lurvehette. Henne ville da folkene se, men Lurvehette sa nei. «Henne får ingen se, uten kongen kommer sjøl», sa hun, og red omkring på bukken så det dundret i dekket.

[Illustrasjon]

Da nå tjenerne kom tilbake til kongsgården og fortalte om det de hadde sett og hørt nedpå skipet, ville kongen straks i veien og se henne som red på bukken. Da han kom, leide Lurvehette ut søsteren, og hun var så vakker og så ven, at kongen ble rent forelsket i henne der han stod. Han tok dem begge med seg opp på slottet, og søsteren ville han ha til dronning, men Lurvehette svarte nei, henne kunne kongen ikke ha på noen måte, uten kongssønnen ville ha Lurvehette. Det kan du vite kongssønnen nødig ville, så stygt et troll som Lurvehette var. Men så lenge talte kongen og alle i kongsgården for ham, til han endelig gav seg og lovte han skulle ta henne til dronning, men nødig gjorde han det og sorgfull var han.

Så ble det laget til bryllup både med brygg og med bakst, og da alt var ferdig skulle de reise til kirke. Men prinsen syntes det var den tyngste kirkevei han hadde reist i hele sitt liv. Først kjørte nå kongen med bruden sin. Hun var så vakker og så gild, at alle folk stanset og så bortover veien etter henne så lenge de kunne øyne henne. Baketter kom prinsen ridende ved siden av Lurvehette, hun travet avsted på bukken med kokkesleiva i neven, og på ham var det mere likt til at han skulle fare til likferds, enn at han red i sitt eget bryllupsfølge, så sørgmodig så han ut, og ikke et ord talte han.

«Hvorfor taler du ikke?» spurte Lurvehette da de hadde ridd et stykke.

«Hva skal jeg tale om?» svarte prinsen.

«Du kan jo spørre hvorfor jeg rir på den stygge bukken», sa Lurvehette.

«Hvorfor rir du på den stygge bukken?» spurte prinsen.

«Er det stygg bukk? Det er den gildeste hest noen vil ri brud på», svare Lurvehette, og med det samme ble bukken til en hest, og det til den staseligste kongssønnen hadde sett i sine dager.

Så red de et stykke igjen, men prinsen var like sorgfull og kunne ikke få frem et ord. Så spurte Lurvehette igjen hvorfor han ikke talte, men prinsen svarte at han ikke visste hva han skulle tale om. Så sa Lurvehette: «Du kan jo spørre hvorfor jeg rir med denne stygge sleiva i neven.»

«Hvorfor rir du med den stygge sleiva?» spurte kongssønnen.

«Er det stygg sleiv? Det er den fineste sølvvifte noen vil stå brud med», sa Lurvehette, og med det samme ble sleiva til en sølvvifte så blank at det skinte i den.

Så red de enda et stykke, men kongssønnen var like sorgfull og sa ikke et ord. Om litt spurte Lurvehette igjen hvorfor han ikke talte, og denne gangen sa hun at han skulle spørre hvorfor hun hadde den stygge grå hetta på hodet.

«Hvorfor har du den stygge grå hetta på hodet?» spurte kongssønnen.

«Er det stygg hette? Det er jo den blankeste gullkrone noen brud vil bære», svarte Lurvehette, og med det samme var den det.

Nå red de en lang stund igjen, og prinsen var sorgfull og satt der uten mål og mæle likesom før. Så spurte bruden hans igjen hvorfor han ikke talte, og bad ham spørre hvorfor hun var så grå og stygg i ansiktet.

«Ja, hvorfor er du så grå og stygg i ansiktet?» spurte kongssønnen.

«Er jeg stygg? Du synes søster mi er vakker, men jeg er ti ganger vakrere», sa bruden, og da kongssønnen så på henne, var hun så vakker at han syntes det ikke kunne være så vakker en jomfru til i verden. Da kan det vel hende at prinsen fikk munnen på gli, og ikke lenger red og hengte med hodet.

Så drakk de bryllup både vel og lenge, og siden reiste både kongen og prinsen, hver med sin brud, til far til kongsdøtrene, og der drakk de bryllup på nytt lag, så det ingen ende ville ta. Skynder du deg til kongsgården, så er det kanskje igjen en dråpe av bryllupsølet ennå.


Ordforklaringer

  • lyslett: å ha lys hårfarge og hudfarge
  • sval: gang eller utbygg rundt eller ved siden av huset
  • knarte: slå, smelle, hogge, hakke
  • juleleik: julelek, selskapslek som ble lekt i julen i gamledager
  • stokkehvarv: kvarv, stokker og tømmer som utgjør vegger på et tømmerhus
  • laft: hjørne på et tømmerhus, der stokkene er felt sammen i hakk
  • ven: vakker, pen
  • gild: flott, staselig

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Nye Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1927 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kilde: Rike Per Kremmer og andre eventyr, 1939 (nb.no)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.