I stua til en dikter, når man så på blekkhuset hans som stod på bordet, ble det sagt: «Det er merkelig alt det som kan komme opp av det blekkhuset! Mon tro hva det neste blir? Ja, det er merkelig!»
«Det er det!» sa blekkhuset. «Det er ubegripelig! Det er det jeg alltid sier!» sa det til fjærpennen og til det andre på bordet som kunne høre det. «Det er merkelig alt det som kan komme fra meg! Ja, det er nesten utrolig! Og jeg vet virkelig ikke selv hva det neste blir, når mennesket begynner å øse av meg. En dråpe av meg, den er nok til ei halv side papir, og hva kan det ikke stå på det. Jeg er noe ganske merkelig! Fra meg går alle dikterens verker ut! Disse levende menneskene, som folk tror de kjenner, disse underlige følelsene, dette gode humøret, disse yndige skildringene av naturen; – jeg begriper det ikke selv, for jeg kjenner ikke naturen, men det er nå i meg allikevel! Fra meg gikk det og går det ut, denne hærskaren av svevende yndige jenter, kjekke riddere på fnysende hester, helter og heltinner! Ja, jeg vet det ikke selv! Jeg kan forsikrer at jeg ikke tenker noe på det!»
«Det har du rett i!» sa fjærpennen. «Du tenker slett ikke, for tenkte du, da ville du forstå at du bare gir væske! Du gir fukt slik at jeg kan uttale og synliggjøre det jeg har i meg på papiret, det jeg skriver ned. Det er pennen som skriver! Det tviler ikke noe menneske på, og de fleste mennesker har da like så godt innsikt i poesien som et gammel blekkhus!»
«Du har kun litt erfaring!» sa blekkhuset. «Du har jo vært i tjenesten knapt ei uke, og er allerede halvt utslitt. Innbiller du deg at du er dikteren!? Du er kun en husholdningsartikkel, og mange av den slags har jeg hatt før du kom, og det både av gåsefamilien og av engelsk fabrikk. Jeg kjenner både fjærpenner og stålpenner! Det er mange jeg har hatt i tjeneste, og jeg vil få enda fler, når han, det mennesket som gjør bevegelsene for meg, kommer og skriver ned det han får ut fra mitt indre. Jeg lurer på hva som blir det neste han løfter ut av meg!»
«Blekkbøtte!» sa pennen.
Sent på kvelden kom dikteren hjem. Han hadde vært på konsert og hørt en utmerket fiolinist, og var ganske oppfylt og betatt av dette enestående spillet. Det hadde vært et forbausende vell av toner han hadde fått ut av instrumentet: Snart lød det som klingende vanndråper, perle på perle, snart som kvitrende fugler i kor, som bruste gjennom en granskog i stormen; han trodde han hørte sitt eget hjerte gråte, men i melodi, slik den kan høres i en kvinnes vakre røst. Det hadde ikke bare vært klangen fra fiolinens strenger, men også strengestolen, ja skruer og klangbunn også! Det var usedvanlig! Og det hadde vært vanskelig, men sett ut som en lek, som om buen bare løp frem og tilbake henover strengene. Man skulle tro at enhver kunne gjøre det samme. Fiolinen klang av seg selv, buen spilte av seg selv, det var de to som gjorde det hele, man glemte mesteren som førte dem og gav dem liv og sjel. Mesteren glemte man, men dikteren tenkte på ham, han nevnte ham og skrev ned tankene sine om det:
«Så tåpelig om buen og fiolinen hadde opphøyet seg over sin gjerning! Og det gjør jo vi mennesker så ofte, dikteren, kunstneren, oppfinneren i vitenskap, hærføreren; vi opphøyer oss – og alle er vi jo bare instrumentene Vår Herre spiller på. Ære til Ham alene! Vi har ikke noe å opphøye oss over!»
Ja, det skrev dikteren ned, han skrev det som en liknelse og kalte den «Mesteren og instrumentene».
«Der fikk du den, madam!» sa pennen til blekkhuset da de to igjen var alene. «Du hørte ham vel lese opp det jeg hadde skrevet ned!»
«Ja, det jeg gav deg å skrive!» sa blekkhuset. «Det var jo et stikk til deg på grunn av stoltheten din! At du ikke en gang kan forstå at man gjør narr av deg! Jeg gav deg et stikk rett fra mitt indre! Jeg kjenner jo igjen min egen skadefryd!»
«Blekkholder!» sa pennen.
«Skrivepinne!» sa blekkhuset.
Og enhver av dem visste med seg selv at de hadde svart godt, og det er behagelig å være viss på at man vet at man har svart godt, det kan man sove på, og de sov på det. Men dikteren sov ikke! Tankene vellet frem som tonene fra fiolinen, trillet som perler, bruste som stormen gjennom skogen, han merket sitt egen hjerte der, han fornemma glimtet fra den evige mesteren.
Ære til Ham alene!
Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Pen og Blækhuus
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den originale danske teksten: Pen og Blækhuus (1860) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Lorenz Frølich (1820-1908)
Kilde: https://archive.org/details/eventyroghistori03ande, 1900 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.