Det var ei lita jente, så fin og så nydelig, men om sommeren måtte hun alltid gå med bare føtter, for hun var fattig, og om vinteren måtte hun gå med store tresko, sånn at den lille ankelen hennes ble helt rød, og det noe veldig.

Midt i bondebyen bodde den gamle Mor Skomakers. Hun satt og sydde, så godt hun kunne det, et par små sko av røde gamle klesstrimler – ganske klønete, men det var godt ment – og dem skulle den lille jenta ha. Den lille jenta hette Karen.

[Illustrasjon: Fattige Karen får røde sko av Mor Skomaker]

Akkurat den dagen som mora hennes ble begravd, fikk hun de røde skoene og hadde dem på for første gang. Det var jo ikke akkurat noe å ha på seg når man sørga, men hun hadde nå ingen andre, derfor gikk hun med bare bein inni dem, bak etter den fattige stråkista.

Akkurat da kom det ei stor gammel vogn, og i den satt det ei stor gammel frue. Hun så på den lille jenta og hadde vondt av henne, og så sa hun til presten: «Hør, gi meg den lille jenta, så skal jeg være god imot henne!»

Og Karen trodde at alt sammen var på grunn av de røde skoene, men den gamle frua sa at de var forferdelige, og de ble brent. Men Karen selv ble kledd på rent og nett; hun måtte lære å lese og sy, og folk sa at hun var nydelig, men speilet sa: «Du er mere enn nydelig, du er vakker!»

En gang reiste dronninga igjennom landet, og hun hadde med seg den lille dattera si, som var ei prinsesse, og folk strømma til utenfor slottet. Og der var da Karen også, og den lille prinsessa stod i fine, hvite klær i et vindu og lot dem se på henne. Hun hadde hverken slep eller gullkrone, men vakre, røde saffian-sko. De var riktignok pene på en annen måte enn de Mor Skomakers hadde sydd til lille Karen. Ingenting i verden kunne sammenlignes med røde sko!

Nå var Karen så gammel at hun skulle konfirmeres. Nye klær fikk hun, og nye sko skulle hun også ha. Den rike skomakeren inne i byen tok mål av den lille foten hennes; det var hjemme i hans egen stue, og der stod det store glasskap med yndige sko og blanke støvler. Det så nydelig ut, men den gamle frua så ikke så godt, og derfor hadde hun ikke noe glede av det. Midt imellom skoene stod et par røde, ganske like som de prinsessa hadde hatt på. Skal si de var pene! Skomakeren sa også at de var sydd til et grevebarn, men de hadde ikke passa.

[Illustrasjon: Karen i pene klær]

«Det er nok blanklær!» sa den gamle frua. «De skinner!»

«Ja, de skinner!» sa Karen, og de passa og ble kjøpt. Men den gamle frua visste ikke at de var røde, for hun hadde jo aldri tillatt Karen å gå til konfirmasjon i røde sko, men det gjorde hun nå.

Alle menneskene så på føttene hennes, og da hun gikk opp langs kirkegolvet til kordøra, syntes hun at selv de gamle bildene på begravelsene, disse portrettene av prester og prestekoner med stive kraver og lange sorte klær, festa øynene på de røde skoene hennes. Og hun tenkte bare på dem da presten la hånda si på hodet hennes og talte om den hellige dåp, om pakten med Gud og at hun nå skulle være et stort kristent menneske. Og orgelet spilte så høytidelig, de vakre barnestemmene sang og den gamle kantoren sang, men Karen tenkte bare på de røde skoene.

Om ettermiddagen fikk da den gamle frua vite av alle mennesker at skoene hadde vært røde, og hun sa at det var stygt, at det passa seg ikke, og at Karen etter dette, når hun gikk i kirka, alltid skulle gå med sorte sko, selv om de var gamle.

Neste søndag var det altergang, og Karen så på de sorte skoene, hun så på de røde – og så så hun på de røde igjen og tok de røde på.

Det var deilig solskinnsvær. Karen og den gamle frua gikk langs stien gjennom kornet, der støva det litt.

[Illustrasjon: Karen og den gamle frua går til kirka]

Ved kirkedøra stod en gammel soldat med en krykkestokk og med et underlig langt skjegg. Det var mere rødt enn hvitt, for det var rødt, og han bøyde seg helt ned til jorda og spurte den gamle frua om han skulle tørke av skoene hennes. Og Karen strakte også den lille foten sin ut. «Se der, for noe vakre dansesko!» sa soldaten. «Sitt fast når dere danser!» Og så slo han med hånda på sålene.

Og den gamle frua gav soldaten en liten skilling, og så gikk hun med Karen inn i kirka.

Og alle menneskene der inne så på de røde skoene til Karen, og alle bildene så på dem. Og da Karen knelte for alteret og satte gullbegeret for munnen sin, tenkte hun kun på de røde skoene, og det var som om de svømte rundt for henne nede i begeret. Og hun glemte å synge med på salmen, hun glemte å lese opp sin «Fader vår».

Nå gikk alle folk fra kirka, og den gamle frua steig inn i vogna si. Karen løfta foten for å stige opp etter. Da sa den gamle soldaten, som stod tett ved: «Se for noen vakre dansesko!» Og Karen kunne ikke la være, hun måtte gjøre noen dansetrinn, og da hun begynte fortsatte beina hennes å danse, det var akkurat som om skoene hadde fått makt over dem. Hun dansa omkring kirkehjørnet, hun kunne ikke la være. Kusken måtte løpe etter å få tak i henne, og han løfta henne inn i vogna. Men føttene fortsatte å danse, så hun sparka den gode gamle frua noe forferdelig. Til slutt fikk de skoene av og beina kom til ro.

Hjemme ble skoene satt opp i et skap, men Karen kunne ikke la være å se på dem.

Nå lå den gamle frua syk, de sa at hun ikke kunne leve stort lenger! Hun skulle pleies og passes, og ingen var nærmere til det enn Karen. Men borte i byen var det et stort bål, og Karen var invitert. Hun så på den gamle frua, som jo ikke kunne leve stort lenger, hun så på de røde skoene, og syntes ikke det var noe synd i det. – Hun tok de røde skoene på, det kunne hun jo sikkert også. – Men så gikk hun til bålet og så begynte hun å danse.

Men da hun ville til høyre, så dansa skoene til venstre, og da hun ville opp langs golvet, så dansa skoene ned langs golvet, ned langs trappa, gjennom gata og ut av byens port. Danse gjorde hun og danse måtte hun, helt ut i den mørke skogen.

Da skinte det opp mellom trærne, og hun trodde at det var månen, for det var et ansikt, men det var den gamle skoldaten med det røde skjegget. Han satt og nikka, og sa: «Se for noen vakre dansesko!»

[Illustrasjon: Den gamle soldaten sitter oppe i treet]

Da ble hun redd og ville kaste av seg de røde skogene, men de hang fast. Og hun flenga av seg strømpene sine, men skoene hadde vokst fast til føttene hennes. Og danse gjorde hun, og danse måtte hun, over mark og eng, i regn og i solskinn, ved natt og ved dag, men natta var det frykteligste.

Hun dansa inn på den åpne kirkegården, men de døde der dansa ikke, de hadde bedre ting å gjøre enn å danse. Hun ville sette seg på den fattiges grav hvor den bitre reinfannen grodde. Men for henne var det ikke ro eller hvile, og da hun dansa henimot den åpne kirkedøra, så hun der en engel i lange, hvite klær, med vinger som nådde ham fra skuldrene ned til jorda. Ansiktet hans var strengt og alvorlig, og i hånda holdt han et sverd, så bredt og skinnende:

«Danse skal du!» sa han, «danse på de røde skoene dine, til du blir bleik og kald, til din hud skrumper sammen som et beinrangel! Danse skal du fra dør til dør, og der hvor det bor stolte forfengelige barn skal du banke på, slik at de hører deg og frykter deg! Danse skal du, danse –!»

«Nåde!» ropte Karen. Men hun hørte ikke hva engelen svarte, for skoene bar henne gjennom porten, ut på marka, over vei og over sti, og hele tida måtte hun danse.

Ei morgenstund dansa hun forbi ei dør hun kjente godt. Innenfor lød salmesang, de bar ei kiste ut som var pynta med blomster. Da visste hun at den gamle frua var død, og hun følte at nå var hun forlatt av alle og forbanna av Guds engel.

Danse gjorde hun og danse måtte hun, danse i den mørke natt. Skoene bar henne av sted over torner og stubber, hun reiv seg til blods. Hun dansa hen over heia til et lite ensomt hus. Her visste hun at skarpskytteren bodde, og hun banka med fingeren på ruta og sa:

[Illustrasjon: Karen danser hen over heia]

«Kom ut! – Kom ut! – Jeg kan ikke komme inn, for jeg danser!»

Og skarpskytteren sa: «Du vet nok ikke hvem jeg er? Jeg hogger hodet av de onde menneskene, og jeg kan merke at øksa mi dirrer!»

«Ikke hugg hodet av meg!» sa Karen, «for da kan jeg ikke angre min synd! Men hogg av meg føttene med de røde skoene!»

Og så skrifta hun hele sin synd, og skarpskytteren hogde av henne føttene med de røde skoene, men skoene dansa med de små føttene hen over marka og inn i den dype skogen.

Og han skar ut trebein og krykker til henne, lærte henne ei salme – den synderne alltid synger, og hun kyssa den hånda som hadde ført øksa, og gikk hen over heia.

«Nå har jeg lidd nok på grunn av de røde skoene!» sa hun. «Nå vil jeg gå i kirka for at de skal kunne se meg!» Og hun gikk nokså raskt mot kirkedøra, men da hun kom der, danse de røde skoene foran henne slik at hun ble redd og vendte om.

Hele uka igjennom var hun bedrøva og gråt mange tunge tårer, men da det ble søndag, sa hun: «Se så! Nå har jeg lidd og strevd nok! Jeg skulle tro at jeg er like så god som mange av dem som sitter og kneiser der inne i kirka!» Og så gikk hun nokså modig, men hun kom ikke lengre enn til døra, så så hun de røde skoene danse foran seg, og hun skremtes og vendte om, og i sitt hjerte angra hun sin synd.

Og hun gikk hen til prestegården, og ba om å få komme i tjeneste der. Flittig skulle hun være, og gjøre alt hva hun kunne. Hun brydde seg ikke noe om lønna, bare om å måtte få tak over hodet og være hos gode mennesker. Og prestekona hadde vondt av henne og gav henne tjeneste. Og hun var flittig og tankefull. Stille satt hun og hørte på når presten leste høyt fra Bibelen om kvelden. Alle de små likte henne veldig godt, men når de snakka om pynt og stas og å være vakker som ei dronning, rista hun med hodet.

Neste søndag gikk de alle til kirka, og de spurte henne om hun ville være med. Men hun så bedrøva, men tårer i øynene, ned på krykkene sine, og så gikk de andre hen for å høre Guds Ord. Men hun gikk alene inn i det lille kammeret sitt; det var ikke større enn at det hadde plass til senga og en stol, og der satte hun seg med salmeboka si. Og mens hun med fromt sinn leste i den, bar vinden med seg orgeltonene fra kirka til henne, og med tårer løfta hun ansiktet sitt, og sa: «Å, Gud hjelpe meg!»

Da skinte sola så klart, og like foran henne stod den Guds engel i de hvite klærne, ham hun tidligere en natt hadde sett i kirkedøra, men han holdt ikke lenger det skarpe sverdet, men ei vakker grønn grein som var full av roser. Og han berørte loftet med den, og det løfta seg så høyt, og der han hadde rørt skinte det ei gullstjerne, og han rørte ved veggene og de utvida seg, og hun så orgelet som spilte, hun så de gamle bildene med prester og prestekoner. Menigheten satt i de pyntede stolene og sang fra salmeboka si. – For kirka hadde selv kommet hjem til den stakkars jenta i det lille snevre kammeret, eller så var det hun som hadde kommet dit. Hun satt i stolen hos de andre av prestens folk, og da de hadde blitt ferdig med salma og så opp, nikka de og sa: «Det var rett at du kom, Karen!»

«Det var nåde!» sa hun.

Og orgelet klang, og barnestemmene i koret lød så blødt og vakkert! Det klare solskinnet strømte så varmt gjennom vinduet inn i kirkestolen hvor Karen satt. Hjertet hennes ble så fullt av solskinn, av fred og glede, at det brast. Sjelen hennes fløy på solskinn til Gud, og der var det ingen som spurte om de røde skoene.


Ordforklaringer

  • nett: nydelig, velpleid
  • saffian: fint farget lær av saue- eller geiteskinn
  • blanklær: lær som brukes i sko, og kan pusses skinnende blankt
  • kantor: organist og leder for musikken i ei kirke
  • skilling: gammel myntenhet, 1/120 daler, 1/24 mark, tilsvarer 2-3 kroner i dag
  • skrifte: bekjenne sin synd, innrømme, tilstå, syndsbekjennelse for presten
  • kneise: være rank, holde hodet høyt, rage i været

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: De røde Skoe

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: De røde Skoe (1845) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: William Heath Robinson (1872-1944)

Kilde: Hans Andersen's Fairy Tales. Reissued, 1917 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.