Første historie, som handler om speilet og splintene.

Se så! Nå begynner vi. Når vi er ved enden av historia, vet vi mere enn vi vet nå. For det var et ondt troll. Det var et av de aller verste, det var «Djevelen»! En dag var han i et riktig godt humør, for han hadde laget et speil som hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, forsvant det sammen til nesten ingenting, men det som ikke dugde og tok seg ille ut, trådte rett frem og ble enda verre. I det så de vakreste landskaper ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller stod på hode uten mage, ansiktene ble så fordreide at de ikke var til å kjenne igjen, og hadde man ei fregne, så kunne man være sikker på at den gikk ut over nese og munn. Det var fantastisk morsomt, sa «Djevelen». Gikk det nå en god from tanke gjennom et menneske, da kom det et hånflir i speilet, så trolldjevelen måtte le av den kunstige oppfinnelsen sin.

[Illustrasjon]

Alle de som gikk på trollskolen, for han holdt trollskole, de fortalte rundt omkring at det hadde skjedd et mirakel. Nå kunne man først se, mente de, hvordan verden og menneskene egentlig så ut. De løp omkring med speilet, og til sist var det ikke et land eller et menneske som ikke hadde vært fordreid i det. Nå ville de også fly opp mot Himmelen selv for å gjøre narr av englene og «vår Herre». Jo høyere de fløy med speilet, dess sterkere flirte det. De klarte nesten ikke å holde fast på det. Høyere og høyere fløy de, nærmere Gud og englene. Da sitra speilet så fryktelig i sitt hånflir at det fór ut av hendene på dem og styrta ned mot jorda, hvor det gikk i hundre millioner billioner og enda flere biter, og nettopp da gjorde det mye større ulykke enn før.

For noen biter var knapt så store som et sandkorn, og disse fløy rundt omkring i den vide verden. Og der de kom i øynene på folk, der ble de sittende, og da så de menneskene alltid feil, eller hadde kun øyne for det som var galt ved en ting, for hver lille speilbit hadde beholdt de samme kreftene som hele speilet hadde hatt. Noen mennesker fikk til og med en liten speilsplint inn i hjertet, og det som var ganske fryktelig var at det hjertet ble som en klump is. Noen speilstykker var så store at de ble brukt til ruteglass, men gjennom den ruta var det ikke verd å se vennene sine. Andre stykker kom i briller, og derfor gikk det dårlig når folk tok de brillene på for å se rett og være rettferdige. Den onde lo så magen hans revna, og det kilte ham så deilig. Men ute fløy ennå små glasstumper om i lufta. Nå skal vi høre!

Andre historie. En liten gutt og ei lita jente.

Inne i den store byen, hvor det er så mange hus og mennesker at det ikke blir plass nok til at alle folk kan få en liten have, og hvor de fleste derfor må la seg nøye med blomster i urtepotter, der var en gang to fattige barn som hadde hatt noe større enn en urtepotte. De var ikke bror og søster, men de holdt like godt av hverandre som om de var det. Foreldrene bodde like opptil hverandre. De bodde på to takkamre. Der hvor taket fra det ene nabohuset støtte opp til det andre, og vannrenna gikk langs med takskjegget, der vendte et vindu ut fra hvert hus. Man behøvde kun å skreve over i renna, så kunne man komme fra det ene vinduet til det andre.

Utenfor hadde foreldrene ei stor trekasse hver, og i den vokste kjøkkenurter som de brukte, og et lite rosentre. Det var ett i hver kasse og de vokste så velsigna. Nå fant foreldrene på å stille kassene tvers over renna slik at de nesten nådde fra det ene vinduet til det andre, og så ganske livaktige ut som to blomstervoller. Erterankene hang ned over kassene, og rosentrærne skøyt lange greiner som svingte seg om vinduene og bøyde seg mot hverandre: Det var nesten som en æresport av grønt og av blomster. Siden kassene var ganske høye, og barna visste at de ikke måtte krype opp, så fikk de ofte lov til å stige ut til hverandre og sitte under rosene på de små skamlene sine, og der lekte de nå så prektig.

Om vinteren var jo den fornøyelsen forbi. Vinduene var ofte ganske tilfrosne, men så varma de kobberskillinger på kakkelovnen, la den hete skillingen på den frosne ruta, og så ble det et vakkert kikkehull, så rundt så rundt. Bak det titta et velsigna mildt øye, ett fra hvert vindu. Det var den lille gutten og den lille jenta. Han het Kay og hun het Gerda. Om sommeren kunne de komme til hverandre i ett sprang, om vinteren måtte de først ned mange trapper og opp mange trapper. Ute føyk sneen.

«Det er de hvite biene som svermer», sa den gamle bestemora.

«Har de også en bidronning?» spurte den lille gutten, for han visste at imellom de virkelige biene er det en slik en.

«Det har de!» sa bestemora. «Hun flyr der hvor de svermer tettest! Hun er størst av dem alle, og aldri forblir hun stille på jorda, hun flyr opp igjen i den store skya. Mang en vinternatt flyr hun gjennom byens gater og kikker inn av vinduene, og da fryser de så underlig, akkurat som blomster.»

«Ja, det har jeg sett!» sa begge barna, og så visste de at det var sant.

«Kan snedronningen komme inn her?» spurte den lille jenta.

«La henne bare komme», sa gutten, «så setter jeg henne på den varme kakkelovnen, og så smelter hun.»

Men bestemora strøyk håret hans og fortalte andre historier.

Om kvelden, da den lille Kay var hjemme og halvt avkledd, krøyp han opp på stolen ved vinduet og titta ut av det lille hullet. Et par sneflak falt der ute, og en av disse, det aller største, ble liggende på kanten av den ene blomsterkassa. Sneflaket vokste mer og mer, det ble til slutt til en hel kvinneskikkelse, kledd i det fineste hvite slør, som var som sammensatt av millioner stjerneaktige fnugg. Hun var så vakker og fin, men av is, den blendende blinkende is, allikevel var hun levende. Øynene stirra som to klare stjerner, men det var ingen ro eller hvile i dem. Hun nikka til vinduet og vinka med hånda. Den lille gutten ble forskrekka og løp ned fra stolen, da var det som om det utenfor fløy en stor fugl forbi vinduet.

[Illustrasjon]

Neste dag ble det klar frost – og så kom våren. Sola skinte, det grønne titta frem, svalene bygde rede, vinduene kom opp, og de små barna satt igjen i den lille haven deres høyt oppe i takrenna over alle etasjene.

Rosene blomstra så makeløst den sommeren. Den lille jenta hadde lært ei salme, og i den stod det om roser. Og ved de rosene tenkte hun på sine egne, og hun sang den for den lille gutten, og han sang den med:

«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»

Og de små holdt hverandre i hendene, kyssa rosene og så inn i Guds klare solskinn og talte til det som om Jesusbarnet var der. For noen deilige sommerdager det var, så velsigna det var å være ute ved de friske rosentrærne som aldri syntes å ville holde opp med å blomstre.

Kay og Gerda satt og så i billedboka med dyr og fugler. Da var det – klokka slo akkurat fem på det store kirketårnet – at Kay sa: «Au! Det stakk i hjertet mitt! Og nå fikk jeg noe inn i øyet!»

Den lille jenta tok ham om halsen. Han blunka med øynene. Nei, det var ikke noe å se.

«Jeg tror det er borte!» sa han, men borte var det ikke. Det var nettopp et av disse glasskornene som sprang fra speilet, trollspeilet. Vi husker det nok, det fæle glasset som gjorde at alt stort og godt som avspeilet seg i det ble smått og heslig, men det onde og slette trådte ordentlig frem, og hver feil ved en ting kunne en straks merke. Den stakkars Kay han hadde også fått et korn like inn i hjertet. Det ville snart bli som en isklump. Nå gjorde det ikke vondt mere, men det var der.

«Hvorfor gråter du sånn at du ser stygg ut!?» spurte han. «Jeg feiler jo ikke noe! Fy!» ropte han med en gang. «Den rosen der er gnagd av en orm! Og se, den der er jo ganske skeiv! Det er i grunnen noen ekle roser! De ligner på kassene de står i!» Og så sparka han med foten hardt imot kassa og reiv de to rosene av.

«Kay, hva gjør du?!» ropte den lille jenta. Og da han så forskrekkelsen hennes, reiv han enda en rose av og løp så inn gjennom vinduet sitt, bort fra den velsignede lille Gerda.

Når hun siden kom med billedboka, sa han at den var for småbarn, og fortalte bestemora historier kom han hele tida med et men. Om han fikk sjansen til det, så gikk han bak etter henne, satte briller på og snakka slik som henne. Det var ganske likt, og så lo folk av ham. Han kunne snart snakke og gå etter alle menneskene i hele gata. Alt som var merkelig hos dem og ikke skjønt, det visste Kay å gjøre bak dem, og så sa folk: «Det er bestemt et utmerket hode han har, den gutten!» Men det var det glasset han hadde fått i øyet, og det glasset som satt i hjertet. Derfor var det han til og med erta den lille Gerda, som holdt av ham av hele sin sjel.

Lekene hans ble nå ganske annerledes enn før, de var så forstandige: En vinterdag som sneflakene føyk, kom han med et stort forstørrelsesglass, holdt den blåe frakkefliken sin ut og lot sneflakene falle på den.

«Se nå i glasset, Gerda!» sa han, og hvert sneflak ble mye større og så ut som en prektig blomst eller ei tikanta stjerne. Det var vakkert å se på.

«Ser du, så kunstnerisk!» sa Kay. «Dette er mye mer interessant enn med de virkelige blomstene! Og det er ikke en eneste feil med dem, de er ganske korrekte, når de bare ikke smelter!»

Litt etter kom Kay med store hansker og kjelken sin på ryggen, han ropte rett inn i ørene til Gerda: «Jeg har fått lov å kjøre på den store plassen hvor de andre leker!» Og av sted dro han.

Der borte på plassen bandt de modigste guttene ofte kjelkene sine fast i bondemannens vogn, og så kjørte de med et stykke. Det gikk ganske godt. Mens de lekte som best kom det en stor slede. Den var helt hvitmalt, og det satt noen i den, innsvøpt i en lodden hvit pels med hvit lodden lue. Sleden kjørte to ganger rundt plassen, og Kay fikk kasta frem den lille kjelken sin, bundet seg fast i den, og nå kjørte han med. Det gikk raskere og raskere like inn i nærmeste gate. Den som kjørte dreide hodet og nikka så vennlig til Kay, det var som om de kjente hverandre. Hver gang Kay ville løsne den lille sleden sin nikka personen igjen, og så ble Kay sittende. De kjørte like ut av byens port. Da begynte sneen å velte såpass ned at den lille gutten ikke kunne se en hånd for seg, men han fór av sted. Da slapp han straks snora for å komme løs fra den store sleden, men det hjalp ikke, det lille kjøretøyet hans hang fast, og det gikk med vindens fart. Da ropte han ganske høyt, men ingen hørte ham, og sneen føyk og sleden fløy av sted. Imellom kom et hopp, det var som om han fór over grøfter og gjerder. Han var ganske forskrekka, han ville si sin Fader Vår, men han kunne bare huske den store gangetabellen.

Snefnuggene ble større og større, til slutt så de ut som store hvite høns. Med ett sprang de til side, den store sleden stoppa, og den personen som kjørte i den reiste seg opp. Pelsen og lua var av bare sne. En dame var det, så høy og rak, så skinnende hvit, det var Snedronningen.

«Vi har kommet raskt frem!» sa hun. «Men det er kaldt! Kryp inn i bjørnepelsen min!» Og hun satte ham i sleden hos seg, og slo pelsen om ham, det var som om han sank i ei snefonn.

«Fryser du ennå?» spurte hun, og så kyssa hun ham på panna. Uh! Det var kaldere enn is, det gikk rett inn i hjertet hans, det var jo allerede halvt en isklump. Det var som om han skulle dø – men kun et øyeblikk, så gjorde det bare godt. Han merka ikke mere til kulda rundt om.

«Kjelken min! Glem ikke kjelken min!» Det var det første han huska på, og den ble bundet på en av de hvite hønsene, og den fløy bak etter med kjelken på ryggen. Snedronningen kyssa Kay enda en gang, og da hadde han glemt lille Gerda og bestemor og alle dem der hjemme.

«Nå får du ikke flere kyss!» sa hun. «For da kysser jeg deg i hjel!»

Kay så på henne, hun var så vakker, et klokere, vakrere ansikt kunne han ikke tenke seg. Nå så hun ikke ut til å være av is, som den ganga hun satt utenfor vinduet og vinka til ham. For hans øyne var hun fullkommen, han følte seg slett ikke redd. Han fortalte henne at han kunne hoderegning, og det med brøk, landenes kvadratmil og «hvor mange innbyggere», og hun smilte hele tida. Da syntes han det ikke var nok det han visste, og han så opp i det store store luftrommet, og hun fløy med ham, fløy høyt opp på den sorte skya, og stormen suste og bruste, det var som om den sang gamle viser. De fløy over skoger og sjøer, over hav og land. Nedenunder suste den kalde blesten, ulvene hylte, sneen gnistra. Hen over den fløy de sorte skrikende kråkene, men ovenfor skinte månen så stor og klar, og den så Kay på den lange, lange vinternatta. Om dagen sov han ved snedronningens føtter.

Tredje historie. Blomsterhaven hos kona som kunne trolldom.

Men hvordan hadde den lille Gerda det, da Kay ikke kom mere? Hvor var han da? – Ingen visste det, ingen kunne fortelle noe. Guttene fortalte kun at de hadde sett ham binde den lille kjelken sin til en prektig stor slede som kjørte inn i gata og ut av byens port. Ingen visste hvor han var, og mange tårer fløyt. Den lille Gerda gråt så dypt og lenge. – Så sa de at han var død, at han hadde sunket i elva som rant tett ved byen. Åh, det var i sannhet lange, mørke vinterdager.

Nå kom våren med varmere solskinn.

«Kay er død og borte!» sa den lille Gerda.

«Det tror jeg ikke!» sa solskinnet.

«Han er død og borte!» sa hun til svalene.

«Det tror jeg ikke!» svarte de, og til slutt trodde den lille Gerda det heller ikke.

«Jeg skal ta på de nye røde skoene mine», sa hun en morgenstund, «dem Kay aldri har sett, og så skal jeg gå ned til elva og spørre den ut!»

Og det var ganske tidlig. Hun kyssa den gamle bestemora som sov, tok de røde skoene på, og gikk helt alene ut av porten til elva.

«Er det sant at du har tatt min lille lekebror? Jeg skal gi deg de røde skoene mine dersom du vil gi ham til meg igjen!»

Og bølgene, syntes hun, nikka så underlig. Da tok hun de røde skoene sine, det kjæreste hun hadde, og kasta dem begge to ut i elva, men de falt tett inne ved bredden, og de små bølgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elva ikke ville ta det kjæreste hun hadde, da den jo ikke hadde den lille Kay. Men hun trodde nå at hun ikke kasta skoene langt nok ut, og så krøyp hun opp i en båt som lå i sivene. Hun gikk helt ut i den ytterste enden og kasta skoene. Men båten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde, gled den fra land. Hun merka det og skyndte seg for å komme bort, men før hun nådde tilbake var båten over en alen ute, og nå gled den hurtig av sted.

Da ble den lille Gerda ganske forskrekka og gav seg til å gråte, men ingen hørte henne utenom gråspurvene, og de kunne ikke bære henne i land, men de fløy langs bredden og sang, likesom for å trøste henne: «Her er vi! Her er vi!» Båten drev med strømmen. Den lille Gerda satt ganske stille i bare strømpene. De små røde skoene hennes fløyt bak etter, men de kunne ikke nå båten, den tok sterkere fart.

Nydelig var det på begge bredder, vakre blomster, gamle trær og skrenter med får og kuer, men ikke et menneske å se.

«Kanskje bærer elva meg hen til lille Kay», tenkte Gerda, og så ble hun i bedre humør, reiste seg opp og så i mange timer på de vakre grønne breddene. Så kom hun til en stor kirsebærhave hvor det var et lite hus med underlige røde og blåe vinduer. Forresten var det stråtak, og utenfor to tresoldater som viste våpen til dem som seilte forbi.

Gerda ropte på dem, hun trodde at de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nær dem, elva drev båten like inn imot land.

Gerda ropte enda høyere, og så kom ei gammel gammel kone ut av huset som støtta seg på en krokkjepp. Hun hadde en stor solhatt på, og den var bemalt med de vakreste blomster.

[Illustrasjon]

«Du stakkars barn!» sa den gamle kona. «Hvordan har du nå kommet ut på den store, sterke strømmen, og drevet langt ut i den vide verden?!» Og så gikk den gamle kona helt ut i vannet, slo krokkjeppen sin fast i båten, trakk den i land, og løfta den lille Gerda ut.

Og Gerda var glad for å komme på det tørre, men allikevel litt redd for den fremmede gamle kona.

«Kom nå og fortell meg hvem du er, og hvordan du har kommet hit!» sa hun.

Og Gerda fortalte henne alt, og den gamle rista med hodet og sa: «Hm! Hm!» Og da Gerda hadde sagt henne alt og spurt om hun ikke hadde sett lille Kay, sa kona at han hadde ikke kommet forbi, men han kom nok, hun skulle bare ikke være bedrøva, men smake kirsebærne hennes og se på blomstene hennes. De var vakrere enn noen billedbok, alle kunne de fortelle en hel historie. Så tok hun Gerda i hånda, de gikk inn i det lille huset og den gamle kona lukka døra igjen.

Vinduene satt høyt oppe, og glassene var røde, blåe og gule. Dagslyset skinte så underlig inn dit med alle fargene, men på bordet stod de deiligste kirsebær, og Gerda spiste så mange hun ville, for det turde hun. Og mens hun spiste, kjemmet den gamle kona håret hennes med en gullkam, og håret krølla og skinte så nydelig gult rundt om det lille, vennlige ansiktet, som var så rundt og så ut som ei rose.

«Slik ei søt lita jente har jeg virkelig lengta etter», sa den gamle. «Nå skal du se hvor godt vi to skal komme ut av det!» Og mens hun kjemmet den lille Gerdas hår, glemte Gerda mer og mer sin pleiebror Kay. For den gamle kona kunne trolldom, men et ondt troll var hun ikke, hun trollet bare litt for sin egen fornøyelse, og nå ville hun gjerne beholde den lille Gerda. Derfor gikk hun ut i haven, strakte krokkjeppen sin ut mot alle rosentrærne, og uansett hvor vakkert de blomstra, sank de alle nå ned i den sorte jorda, og man kunne ikke se hvor de hadde stått. Den gamle var redd for at når Gerda så rosene skulle hun tenke på sine egne, og da huske lille Kay og så løpe sin vei.

Nå førte hun Gerda ut i blomsterhaven. – Nei, for en duft og skjønnhet! Alle tenkelige blomster, og det for enhver årstid, stod her i det prektige flor. Ingen billedbok kunne være mere fargerik og vakker. Gerda hoppa av glede, og lekte til sola gikk ned bak de høye kirsebærtrærne. Da fikk hun ei deilig seng med røde silkedyner som var brodert med blåe fioler, og der sov og drømte hun så skjønt som ei dronning på sin bryllupsdag.

[Illustrasjon]

Neste dag kunne hun igjen leke med blomstene i det varme solskinnet – slik gikk mange dager. Gerda kjente hver blomst, men uansett hvor mange det var, syntes hun allikevel at det manglet en, men hvilken visste hun ikke. Da sitter hun en dag og ser på den gamle konas solhatt med de malte blomstene, og den vakreste der var nettopp en rose. Den gamle hadde glemt å få den av hatten da hun fikk de andre ned i jorda. Men slik er det å ikke ha tankene med seg! «Hva!» sa Gerda. «Er det ingen roser her!» og løp inn mellom bedene, søkte og søkte, men det var ingen å finne. Da satte hun seg ned og gråt, men de hete tårene hennes falt akkurat der hvor et rosentre var sunket, og da de varme tårene vannet jorda, skøyt treet opp med ett, like blomstrende som da det sank, og Gerda omfavna det, kyssa rosene og tenkte på de nydelige rosene hjemme, og med dem på den lille Kay.

«Å, så forsinka jeg har blitt!» sa den lille jenta. «Jeg skulle jo finne Kay! – Vet dere ikke hvor han er?» spurte hun rosene. «Tror dere at han er død og borte?»

«Død er han ikke», sa rosene. «Vi har jo vært i jorda. Der er alle de døde, men Kay var ikke der!»

«Takk skal dere ha!» sa den lille Gerda, og hun gikk hen til de andre blomstene og så inn i begrene deres, og spurte: «Vet dere ikke hvor lille Kay er?»

Men hver blomst stod i sola og drømte sitt eget eventyr eller sin egen historie. Av dem fikk lille Gerda så mange, mange, men ingen visste noe om Kay.

Og hva sa da tigerlilja?

«Hører du tromma: Bom! Bom! Det er kun to toner, alltid Bom! Bom! Hør kvinnenes sørgesang! Hør prestens rop! – I sin lange røde kjortel står hindukona på bålet, flammene står opp om henne og den døde mannen hennes. Men hindukona tenker på den levende der i kretsen, ham hvis øyne brenner hetere enn flammene, ham hvis øynes ild når hjertet hennes mere enn de flammer som snart brenner hennes legeme til aske. Kan hjertets flamme dø i bålets flammer?»

«Det forstår jeg ikke noe av!» sa den lille Gerda.

«Det er mitt eventyr!» sa tigerlilja.

Hva sier vindelen?

«Ut over den snevre fjellveien henger en gammel ridderborg. Det tette eviggrønne vokser opp om de gamle røde murene, blad ved blad, hen om balkongen, og der står ei vakker jente. Hun bøyer seg ut over rekkverket og ser ned på veien. Ingen rose henger friskere fra greinene enn hun, ingen epleblomst, når vinden bærer den fra treet, er mere svevende enn hun. Hvordan den prektige silkekjortelen rasler. “Kommer han ikke snart!?”»

«Er det Kay du mener», spurte lille Gerda.

«Jeg taler kun om eventyret mitt, drømmen min», svarte vindelen.

Hva sier den lille snøklokka?

«Mellom trærne henger det lange brettet i snora, det er en huske. To nydelige småjenter – kjolene er hvite som sne, lange grønne silkebånd flagrer fra hattene – sitter og husker. Broren, som er større enn dem, står opp i huska, han har armen om snora for å holde seg, for i den ene hånden har han ei lita skål, i den andre ei krittpipe, han blåser såpebobler. Huska går, og boblene flyr med vakre, vekslende farger. Den siste henger ennå ved pipestilken og bøyer seg i vinden. Huska går. Den lille sorte hunden, lett som boblene, reiser seg på bakbeina og vil være med på huska. Den hopper. Hunden dumper, bjeffer og er sint. Den feiler, boblene brister. – Et gyngende brett, et hoppende skumbilde, er min sang!»

[Illustrasjon]

«Det kan godt være at det er vakkert det du forteller, men du sier det så sørgelig, og du nevner slett ikke Kay. Hva sier hyasintene?»

«Det var tre vakre søstre, så gjennomsiktige og fine. Den enes kjortel var rød, den andres var blå, den tredjes helt hvit. Hånd i hånd dansa de ved den rolige sjøen i det klare måneskinnet. De var ikke alvepiker, de var menneskebarn. Det dufta så søtt, og jentene forsvant i skogen. Duften ble sterkere. – Tre likkister gled fra skogens kratt hen over sjøen, i dem lå de vakre jentene. Sankthansormer fløy skinnende rundt om som små svevende lys. Sover de dansende jentene, eller er de døde? – Blomsterduften sier de er lik. Aftenklokka ringer over de døde!»

«Du gjør meg så trist», sa den lille Gerda. «Du dufter så sterkt at jeg må tenke på de døde jentene! Åh, er lille Kay da virkelig død? Rosene har vært nede i jorda, og de sier nei!»

«Ding, dang!» ringte hyasintenes klokker. «Vi ringer ikke over lille Kay, ham kjenner vi ikke! Vi synger kun visa vår, den eneste vi kan!»

Og Gerda gikk hen til smørblomsten som skinte frem imellom de glinsende grønne bladene.

«Du er en klar liten sol!» sa Gerda. «Si meg, om du vet, hvor jeg kan finne lekebroren min?»

Og smørblomsten skinte så vakker og så på Gerda igjen. Hvilken vise kunne vel smørblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.

«På en liten gård skinte vår Herres sol så varmt den første vårdagen. Strålene gled ned over naboens hvite vegg. Tett ved grodde de første gule blomstene, skinnende gull i de varme solstrålene. Gamle bestemor var ute i stolen sin. Datterdattera, den fattige skjønne tjenestejenta, kom hjem et kort besøk. Hun kyssa bestemora. Det var gull, hjertets gull, i det velsignede kysset. Gull på munnen, gull i grunnen, gull der oppe i morgenstunden! Se, det er min lille historie!» sa smørblomsten.

«Min stakkars gamle bestemor!» sukka Gerda. «Ja, hun lengter visst etter meg, og er bedrøva for meg, slik som hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og da bringer jeg med meg Kay. – Det kan ikke hjelpe at jeg spør blomstene, de kan kun sin egen vise, de sier meg ikke noe av nytte!» Og så bandt hun opp den lille kjolen sin slik at hun kunne løpe raskere. Men pinselilja slo henne over beinet idet hun sprang over den. Da ble hun stående, så på den lange gule blomsten, og spurte: «Vet du kanskje noe?» Og hun bøyde seg helt ned til pinselilja. Og hva sa den?

«Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!» sa pinselilja. «Å, å, så jeg lukter! – Oppe på det lille kvistkammeret, halvt kledd på, står ei lita danserinne. Hun står snart på et bein, snart på to, hun sparker av den hele verden, hun er bare synsbedrag. Hun heller vann av tekanna ut på et stykke tøy hun holder, det er korsettet – renslighet er en god ting! Den hvite kjolen henger på knaggen, den er også vaska i tekanna og tørka på taket. Den tar hun på, det safrangule tørkekledet tar hun om halsen, så skinner kjolen mere hvit. Beinet i været! Se hvordan hun kneiser på en stilk! Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!»

«Det bryr jeg meg slett ikke om!» sa Gerda. «Det er ikke noe å fortelle meg!» Og så løp hun til utkanten av haven.

Døra var lukka, men hun vrikka i den rustne jernkroken så den gikk løs, og døra sprang opp, og så løp den lille Gerda på bare føtter ut i den vide verden. Hun så tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til sist kunne hun ikke løpe mere og satte seg på en stor stein, og da hun så seg rundt om var sommeren forbi, det var sent på høsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den vakre haven hvor det alltid var solskinn, og alle årstiders blomster.

«Gud! Så forsinka jeg har blitt!» sa den lille Gerda. «Det er jo blitt høst! Så jeg tør ikke hvile!» Og hun reiste seg for å gå.

Å, så ømme og trette de små føttene hennes var, og rundt om så det kaldt og rått ut. De lange pilebladene var ganske gule, og tåka dryppa som vann fra dem. Ett blad falt etter det andre, kun slåpetornen stod med frukt, så stram at man måtte rynke munnen sammen. Å, så grått og tungt det var i den vide verden.

Fjerde historie. Prinsen og prinsessa.

Gerda måtte hvile seg igjen. Da hoppa det på sneen, like ovenfor der hun satt, ei stor kråke. Den hadde lenge sittet og sett på henne og vrikka med hodet. Nå sa den: «Kra! Kra! – Go' da'! Go' da'!» Bedre kunne den ikke si det, men den mente det så godt med den lille jenta, og spurte hvor hun gikk så alene ute i den vide verden. Ordet «alene» forsto Gerda veldig godt, og følte riktig om hvor mye som lå i det, og så fortalte hun kråka hele sitt liv og levne, og spurte om den ikke hadde sett Kay.

Og kråka nikka ganske betenksomt, og sa: «Det kunne være! Det kunne være!»

[Illustrasjon]

«Hva, tror du!?» ropte den lille jenta, og hadde nær klemt kråka i hjel, så mye kyssa hun den.

«Fornuftig, fornuftig!» sa kråken. «Jeg tror jeg vet – jeg tror det kan være lille Kay! Men nå har han visst glemt deg for prinsessa!»

«Bor han hos ei prinsesse?» spurte Gerda.

«Ja hør!» sa kråka. «Men jeg har så vanskelig for å tale ditt språk. Forstår du kråkemål så skal jeg bedre fortelle!»

«Nei, det har jeg ikke lært!» sa Gerda. «Men bestemor kunne det, og røverspråk kunne hun. Bare jeg hadde lært det!»

«Gjør ikke noe!» sa kråka. «Jeg skal fortelle, så godt jeg kan, men dårlig blir det allikevel», også fortalte den hva den visste.

«I dette kongeriket, hvor vi nå sitter, bor ei prinsesse som er så uhyre klok. Hun har til og med lest alle aviser som er til i verden og glemt dem igjen, så klok er hun. Forleden sitter hun på tronen, og det er ikke så morsomt enda, sier man. Da kommer hun til å nynne ei vise, det var nettopp den: “Hvorfor skulle jeg ikke gifte meg!” “Hør, det er det noe i”, sier hun, og så ville hun gifte seg, men hun ville ha en mann som forstod å svare når man talte til ham, en som ikke stod og kun så fornem ut, for det er så kjedelig. Nå lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hørte hva hun ville, ble de så fornøyde. “Det kan jeg godt lide!” sa de. “Slikt noe tenkte jeg også på forleden!” – Du kan tro at det er sant hvert ord jeg sier!» sa kråka. «Jeg har en tam kjæreste som går fritt om på slottet, og hun har fortalt meg alt!»

Kjæresten hans var naturligvis også ei kråke, for kråker søker make, og det er alltid ei kråke.

«Avisene kom straks ut, med en kant av hjerter og prinsessas navnetrekk. Man kunne lese seg til at det stod at enhver ung mann som så godt ut, fritt kunne komme opp på slottet og tale med prinsessa, og den som talte slik at man kunne høre han var hjemme der og talte best, ham ville prinsessa ta til mann! – Ja, ja!» sa kråka. «Du kan tro meg, det så visst som at jeg sitter her, folk strømte til, det var en trengsel og en pågang, men det lyktes ikke, hverken den første eller den andre dagen. De kunne alle sammen tale godt når de var ute på gata, men når de kom innenfor slottsporten og så garden i sølv, og lakeiene i gull opp langs trappene, og de store opplyste salene, så ble de forbløffa. Og stod de foran trona hvor prinsessa satt, så visste de ikke noe å si utenom det siste ordet hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om å høre igjen. Det var som om folk der inne hadde fått snustobakk på magen og hadde falt i dvale inntil de kom ut på gården igjen, ja kunne de snakke. Det stod ei rekke like fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og så det!» sa kråka. «De ble både sultne og tørste, men fra slottet fikk de ikke en gang så mye som et glass lunkent vann. Noen av de klokeste hadde jo tatt smørbrød med, men de delte ikke med naboen deres, de tenkte som så: La ham bare se sulten ut, så tar ikke prinsessa ham!»

«Men Kay, lille Kay!» spurte Gerda. «Når kom han? Var han blant de mange?»

«Gi tid! Gi tid! Nå er vi like ved ham! Det var den tredje dagen, da kom det en liten person, uten hest eller vogn, ganske freidig marsjerende like opp til slottet. Øynene hans skinte som dine, han hadde vakkert langt hår, men ellers fattige klær!»

«Det var Kay!» jubla Gerda. «Å, da har jeg funnet ham!» Og hun klappa i hendene.

«Han hadde en liten ransel på ryggen!» sa kråka.

«Nei, det var nok kjelken hans!» sa Gerda. «For han hadde kjelken da han forsvant!»

[Illustrasjon]

«Det kan gjerne være!» sa kråka. «Jeg så ikke så nøye etter! Men det vet jeg av den tamme kjæresten min, at da han kom inn av slottsporten og så livgarden i sølv, og lakeiene i gull opp langs trappa, ble han ikke det minste beskjemma. Han nikka og sa til dem: “Det må være kjedelig å stå på trappa, jeg går heller innenfor!” Der skinte salene med lys. Kongelige rådgivere og eksellenser gikk på bare føtter og bar gullfat. Man kunne nok bli høytidelig! Støvlene hans knirka så fryktelig sterkt, men han ble allikevel ikke redd!»

«Det er garantert Kay!» sa Gerda. «Jeg vet at han hadde nye støvler, jeg har hørt dem knirke i bestemors stue!»

«Ja, knirke gjorde de!» sa kråka. «Og freidig gikk han like inn for prinsessa, der hun satt på ei perle så stor som et rokkehjul. Og alle hoffdamene med deres tjenestepiker og tjenestepikers tjenestepiker, og alle kavalerene med deres tjenere og tjeners tjenere – som hadde tjenestegutt, stod oppstilt rundt om. Og jo nærmere de stod ved døra, jo stoltere så de ut. Tjenernes tjeners gutt, som alltid går i tøfler, er nesten ikke til å se på, så stolt står han i døra!»

«Det må være fryktelig!» sa den lille Gerda. «Og Kay har allikevel fått prinsessa!?»

«Hadde jeg ikke vært en kråke, så hadde jeg tatt henne, og det tross at jeg er forlovet. Han skal ha talt like så godt som jeg taler når jeg taler kråkemål, det har jeg fra den tamme kjæresten min. Han var freidig og nydelig. Han var slett ikke kommet for å fri, bare alene kommet for å høre prinsessas klokskap, og den fant han god, og hun fant også ham god!»

[Illustrasjon]

«Ja visst! Det var Kay!» sa Gerda. «Han var så klok, han kunne hoderegning med brøk! – Å, vil du ikke føre meg inn på slottet!»

«Ja, det er lett sagt!» sa kråka. «Men hvordan gjør vi det? Jeg skal tale med den tamme kjæresten min om det. Hun kan vel råde oss. Men det må jeg si deg, slik ei lita jente som du, får aldri lov å komme ordentlig inn!»

«Jo, det gjør jeg!» sa Gerda. «Når Kay hører jeg er her, kommer han straks ut og henter meg!»

«Vent meg ved gjerdet der!» sa kråka, vrikka med hodet og fløy bort.

Først da det var mørk aften kom kråka tilbake igjen: «Rar! Rar!» sa den. «Jeg skal hilse deg fra henne mange ganger! Og her er et lite brød til deg, det tok hun på kjøkkenet, der er det brød nok, og du er visst sulten! – Det er ikke mulig for deg å komme inn på slottet, du har jo bare føtter. Garden i sølv og lakeiene i gull ville ikke tillate det. Men gråt ikke, du skal nok komme opp dit. Kjæresten min vet om ei lita baktrapp som fører til sovekammeret, og hun vet hvor hun skal ta nøkkelen!»

Og de gikk inn i haven, i den store alléen hvor det ene bladet falt etter det andre, og da lysene på slottet slukka, det ene etter det andre, førte kråka lille Gerda hen til ei bakdør som stod på klem.

Å, så Gerdas hjerte banka av angst og lengsel! Det var som om hun skulle gjøre noe ondt, og hun ville jo kun ha greie på om det var lille Kay. Jo, det måtte være ham. Hun tenkte så levende på de kloke øynene hans, og det lange håret hans. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene. Han ville nok bli glad for å se henne, høre hvilken lang vei hun hadde gått for hans skyld, og få greie på hvor bedrøva alle de hjemme hadde vært da han ikke kom igjen. Åh, det var en frykt og en glede.

Nå var de på trappa. Der brente ei lita lampe på et skap. Midt på gulvet stod den tamme kråka og dreide hodet til alle sider og betrakta Gerda, som neide slik bestemor hadde lært henne.

«Min forlovede har talt så vakkert om dem, min lille frøken», sa den tamme kråka. «Deres vita, som man kaller det, er også meget rørende! – Vil De ta lampen, så skal jeg gå foran. Her går vi den rette vei, for der treffer vi ingen!»

«Jeg synes det kommer noen etter, like bak oss!» sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne bein, jegergutter, herrer og damer til hest.

«Det er bare drømmene!» sa kråka. «De kommer og henter det høye herskapets tanker til jakt. Godt er det, så kan De lettere betrakte dem i senga. Men la meg se at hvis De kommer til ære og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!»

«Det er ikke noe å snakke om!» sa kråka fra skogen.

Nå kom de inn i den første salen, den var av rosenrød sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drømmene allerede forbi, men de fór så hurtig at Gerda ikke fikk sett det høye herskapet. Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forbløffa, og nå var de i sovekammeret. Loftet her inne ligna ei stor palme med blader av glass, kostbart glass. Og midt på gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver så ut som liljer: Den ene var hvit, i den lå prinsessa. Den andre var rød, og i den var det at Gerda skulle se etter lille Kay. Hun bøyde et av de røde bladene til side og da så hun en brun nakke. – Å, det var Kay. Hun ropte navnet hans ganske høyt, og holdt lampen hen til ham – drømmene suste til hest inn i stua igjen – han våkna, dreide hodet og – det var ikke den lille Kay.

Prinsen ligna ham kun på nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesenga titta prinsessa ut og spurte hva det var. Da gråt den lille Gerda og fortalte hele historia si og alt det kråkene hadde gjort for henne.

«Din lille stakkar!» sa prinsen og prinsessa, og de roste kråkene og sa at de var slett ikke sinte på dem, men de skulle allikevel ikke gjøre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belønning.

«Vil dere fly fritt», spurte prinsessa, «eller vil dere ha fast ansettelse som hoffkråker med alt det som faller av på kjøkkenet?»

Og begge kråkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte på alderdommen sin, og sa: «Det er så godt å ha noe for den gamle mann», som de kalte det.

Og prinsen stod opp av senga si og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjøre. Hun folda de små hendene sine og tenkte: «Så gode mennesker og dyr er», og så lukka hun øynene sine og sov så velsigna. Alle drømmene kom igjen flyvende inn, og da så de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og på den satt Kay og nikka. Men det hele var bare drømmeri, og derfor var det også borte igjen så snart hun våkna.

Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tå i silke og fløyel. Hun fikk tilbud om å bli på slottet og ha gode dager, men hun bad bare om å få ei lita vogn med en hest for, og et par små støvler, så ville hun igjen kjøre ut i den vide verden og finne Kay.

Og hun fikk både støvler og muffe. Hun ble nydelig kledd på. Og da hun ville av sted, holdt de ved døra en ny karét av rent gull. Prinsen og prinsessas våpen lyste fra den som ei stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var også forridere, satt kledd i gullkroner. Prinsen og prinsessa hjalp henne selv inn i vogna og ønska henne all lykke. Skogkråka, som nå hadde blitt gift, fulgte med de første tre milene. Den satt ved sida av henne, for den kunne ikke tåle å kjøre baklengs. Den andre kråka stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fått fast ansettelse og for mye å spise. Inni var karéten fôret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernøtter.

«Farvel! Farvel!» ropte prinsen og prinsessa, og den lille Gerda gråt, og kråka gråt. – Slik gikk de første milene. Da sa også kråka farvel, og det var den tyngste avskjeden. Den fløy opp i et tre og slo med de sorte vingene sine så lenge den kunne se vogna, som strålte som det klare solskinn.

[Illustrasjon]

Femte historie. Den lille røverjenta.

De kjørte gjennom den mørke skogen, men karéten skinte som et bluss, det skar røverne i øynene, det kunne de ikke tåle.

«Det er gull! Det er gull!» ropte de, styrta frem og tok fatt i hestene, slo de små jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nå den lille Gerda ut av vogna.

«Hun er fôret, hun er nydelig, hun er feita med nøttekjerner!» sa den gamle røverkjerringa, som hadde et langt, stritt skjegg, og øyenbryn som hang ned over øynene hennes. «Det så godt som et lite fettlam! Nå, så hun skal smake!» og så trakk hun ut den blanke kniven sin, og den skinte så at det var fryktelig.

«Au!» sa kjerringa med det samme, hun ble bitt i øret av sin egen lille datter som hang på ryggen hennes, og var så vill og uvøren at det var en lyst. «Din gremme unge!» sa mora og fikk ikke tid til å drepe Gerda.

[Illustrasjon]

«Hun skal leke med meg!» sa den lille røverjenta. «Hun skal gi meg muffa si, og den vakre kjolen sin, og sove hos meg i senga mi!» Og så beit hun igjen så røverkjerringa hoppa i været og dreide seg rundt. Og alle røverne lo, og sa: «Se hvordan hun danser med ungen sin!»

«Jeg vil inn i karéten!» sa den lille røverjenta, og hun måtte og ville ha viljen sin, for hun var så forkjøla og så stiv. Hun og Gerda satt seg inn i den, og så kjørte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille røverjenta var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldra, og mørk i huden. Øynene var ganske sorte, de så nesten bedrøva ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa: «De skal ikke drepe deg så lenge jeg ikke blir sint på deg! Du er antageligvis ei prinsesse?»

«Nei», sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor mye hun holdt av lille Kay.

Røverjenta så ganske så alvorlig på henne, nikka litt med hodet, og sa: «De skal ikke drepe deg, selv om jeg allikevel skulle bli sint på deg, da skal jeg nok gjøre det selv!» Og så tørka hun Gerdas øyne, og putta så begge hendene sine inn i den vakre muffa som var så bløt og så varm.

Nå stoppa karéten opp. De var midt inne på gården til et røverslott. Det var revna fra øverst til nederst, ravner og kråker fløy ut av de åpne hullene, og de store bikkjene, som hver så ut til å kunne sluke et menneske, hoppa høyt i været, men de gjødde ikke, for det var forbudt.

I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt på steingulvet. Røyken trakk hen under loftet og måtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og både harer og kaniner vendtes på spidd.

«Du skal sove med meg i natt her hos alle smådyra mine!» sa røverjenta. De fikk å spise og drikke, og gikk så hen i et hjørne hvor det lå halm og tepper. Ovenover, på lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes å sove, men dreide seg allikevel litt da småjentene kom.

«De er alle sammen mine!» sa den lille røverjenta, og greip raskt fatt i en av de nærmeste, holdt den i beina og rista den slik at den slo med vingene. «Kyss den!» ropte hun, og baska med den i ansiktet på Gerda. «Der sitter skogsslynglene!» fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slått i et hull i muren høyt oppe. «Det er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig låst. Og her står den gamle kjæresten min, Bæ!» Og hun trakk et reinsdyr etter hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet. «Ham må vi også ha i klemme, ellers springer han også fra oss. Hver eneste kveld kiler jeg ham på halsen med den skarpe kniven min, det er han så redd for!» Og den lille jenta trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med beina, og røverjenta lo, og trakk så Gerda med ned i senga.

«Skal du ha med kniven når du skal sove?» spurte Gerda, og så litt redd på den.

«Jeg sover alltid med kniv!» sa den lille røverjenta. «Man vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nå igjen det du fortalte før om lille Kay, og hvorfor du har gått ut i den vide verden.» Og Gerda fortalte forfra, og skogsduene kurra der oppe i buret, de andre duene sov. Den lille røverjenta la armen sin om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hånda, og sov så man kunne høre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke øynene sine, hun visste ikke om hun skulle leve eller dø. Røverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og røverkjerringa slo kolbøtter. Åh! Det var ganske forferdelig for den lille jenta å se på.

Da sa skogsduene: «Kurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. Ei hvit høne bar kjelken hans, han satt i Snedronningens vogn som fór lavt hen over skogen da vi lå i rede. Hun blåste på oss unger, og alle døde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!»

«Hva sier dere der oppe?» ropte Gerda. «Hvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?»

«Hun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! Spør bare reinsdyret, som står bundet i repet.»

«Der er det is og sne, det er velsignet og godt!» sa reinsdyret. «Der hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men det faste slottet hennes er oppe mot Nordpolen, på den øya som kalles Spitsberg!»

«Å, Kay, lille Kay!» sukka Gerda.

«Nå skal du ligge stille», sa røverjenta, «ellers får du kniven opp i magen!»

Om morgenen fortalte Gerda henne alt det skogsduene hadde sagt, og den lille røverjenta så ganske alvorlig ut, men nikka med hodet, og sa: «Det er det samme! Det er det samme. – Vet du hvor Lappland er?» spurte hun reinsdyret.

«Hvem skulle vite det bedre enn jeg?» sa dyret, og øynene løp i hodet på det. «Der er jeg født og båret, der har jeg sprunget på snemarken!»

«Hør!» sa røverjenta til Gerda. «Du ser at alle våre mannfolk er borte, men mutter er her ennå, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flaska, og tar seg så en liten lur ovenpå – da skal jeg gjøre noe for deg!» Nå hoppa hun ut av senga, fór hen om halsen på moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: «Søte geitebukken min, god morgen!» Og mora knipset henne under nesa så den ble rød og blå, men det var alt sammen av bare kjærlighet.

Da nå moderen hadde drukket av flaska si og fikk seg en liten lur, gikk røverjenta hen til reinsdyret, og sa: «Jeg kunne ha skikkelig lyst til å kile deg ennå mange ganger med den skarpe kniven, for da er du så morsom, men det er det samme. Jeg skal løsne snora di og hjelpe deg utenfor, slik at du kan løpe til Lappland. Men du skal ta beina med deg, og ta med denne lille jenta til Snedronningens slott for meg, hvor lekebroren hennes er. Du har nok hørt det hun fortalte, for hun snakket høyt nok, og du lurer!»

Reinsdyret hoppa høyt av glede. Røverjenta løfta lille Gerda opp, og var forsiktig nok til å binde henne fast, ja til og med å gi henne ei lita pute å sitte på. «Det er det samme», sa hun. «Der har du de lodne støvlene dine, for det blir kaldt, men muffa beholder jeg, den er altfor god! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de når deg helt opp til albuen. Stikk i! – Nå ser du akkurat ut som den ekle mora mi på hendene!»

Og Gerda gråt av glede.

«Jeg orker ikke at du beljer!» sa den lille røverjenta. «Nå skal du iallefall se fornøyd ut! Og der har du to brød og ei skinke, så skal du ikke sulte.» Begge deler ble bundet bak på reinsdyret. Den lille røverjenta åpna døra, lokka alle de store hundene inn, og så skar hun repet over med kniven sin, og sa til reinsdyret: «Løp så! Men pass vel på den lille jenta!»

Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot røverjenta og sa farvel, og så fløy reinsdyret av sted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne. Ulvene hylte og ravnene skreik. «Fut! Fut!» sa det på himlen. Det var som om den nyste rødt.

«Det er mine gamle nordlys!» sa reinsdyret. «Se hvordan de lyser!» Og så løp den ennå mere av sted, natt og dag. Brødene ble spist, skinka også, og så var de i Lappland.

Sjette historie. Lappekona og finnekona.

De stoppa opp ved et lite hus. Det var så ynkelig. Taket gikk ned til jorda, og døra var så lav at familien måtte krype på magen når de ville ut eller inn. Her var ingen hjemme utenom ei gammel lappekone som stod og stekte fisk ved ei tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men først sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var så utmatta av kulde at hun ikke kunne snakke.

«Akk, dere arme stakkarer!» sa lappekona. «Da har dere ennå langt å løpe! Dere må av sted over hundre mil inn i Finnmarka, for der ligger Snedronningen på landet og brenner blålys hver evige kveld. Jeg skal skrive et par ord på en tørr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekona der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!»

Og da nå Gerda hadde blitt varma og hadde fått å spise og drikke, skrev lappekona et par ord på en tørr klippfisk, bad Gerda passe godt på den, bandt henne igjen fast på reinsdyret, og det sprang av sted. «Fut! Fut!» sa det oppe i lufta, hele natta brente de vakreste blåe nordlys – og så kom de til Finnmarka og banka på finnekonas skorstein, for hun hadde ikke en gang dør.

Det var svært hett der inne, så finnekona selv gikk nesten helt naken. Lita var hun, og ganske grå. Hun løsna straks klærne på lille Gerda, tok polvantene og støvlene av, for ellers hadde hun fått det for hett, la et stykke is på reinsdyrets hode, og leste så det som stod skrevet på klippfisken. Hun leste det tre ganger, og så kunne hun det utenat og putta fisken i matgryta, for den kunne jo godt spises, og hun sløste aldri noe.

Nå fortalte reinsdyret først sin historie, og så den lille Gerdas, og finnekona blunka med de kloke øynene, men sa ikke noe.

«Du er så klok», sa reinsdyret. «Jeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytråd. Når skipperen løsner den ene knuten får han god vind, løser han den andre, da blåser det skarpt, og løser han den tredje og fjerde, da stormer det så skogene faller om. Vil du ikke gi den lille jenta en drikk, så hun kan få tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?»

«Tolv manns styrke», sa finnekona. «Jo, det vil strekke godt til!» Og så gikk hun hen på ei hylle, tok et stort sammenrulla skinn frem, og det rulla hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver på det, og finnekona leste så vannet hagla ned av panna hennes.

Men reinsdyret bad igjen så mye for den lille Gerda, og Gerda så på finnekona med så bedende øyne, fulle av tårer, slik at hun begynte igjen å blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hviska til det imens det fikk frisk is på hodet:

«Den lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og alt som er der er etter hans lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fått en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i øyet. Det må først ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makta over ham!»

«Men kan du ikke gi den lille Gerda noe, så hun kan få makt over det hele?»

«Jeg kan ikke gi henne større makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr må tjene henne, hvordan hun på bare bein er kommet så vel frem i verden? Vi må ikke la henne vite om makta hun har, den sitter i hjertet hennes, den sitter i at hun er et søtt uskyldig barn. Om hun ikke selv kan komme inn til Snedronningen og få glasset ut av lille Kay, så kunne vi ikke hjelpe. To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bære den lille jenta. Sett henne av ved den store busken som står med røde bær i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!» Og så løfta finnekona den lille Gerda opp på reinsdyret, som løp alt hva det kunne.

«Å, jeg fikk ikke med meg støvlene mine! Jeg fikk ikke polvantene mine!» ropte den lille Gerda, det merka hun i den sviende kulda, men reinsdyret turde ikke stanse, det løp til det kom til den store busken med de røde bærne. Der satte det Gerda av, kyssa henne på munnen, og det løp store blanke tårer ned over dyrets kinn, og så løp det alt hva det kunne tilbake igjen. Der stod den stakkars Gerda uten sko, uten hansker, midt i den fryktelige iskalde Finnmarka.

[Illustrasjon]

Hun løp fremover så sterkt hun kunne. Da kom det en hel hær snefnugg. Men de falt ikke ned fra himmelen, den var helt klar og skinnende av nordlys. Snefnuggene løp bortover jorda, og jo nærmere de kom dess større ble de. Gerda huska nok hvor store og kunstferdige de hadde sett ut den ganga hun så snefnuggene gjennom forstørrelsesglasset, men her hadde de blitt aldeles store og fryktelige, de var levende, de var Snedronningens soldater. De hadde de underligste skikkelser. Noen så ut som fæle store pinnsvin, andre som hele bunter av slanger som stakk hodene frem, og andre som små tykke bjørner som hårene strutta på, alle skinnende hvite, alle var de levende snefnugg.

Da ba den lille Gerda sin Fader Vår, og kulda var så sterk at hun kunne se sin egen ånde. Som en hel røyk stod den ut av munnen hennes. Ånden ble tettere og tettere, og den forma seg til små klare engler som vokste mer og mer når de rørte ved jorda. Og alle hadde de hjelm på hodet, og spyd og skjold i hendene. De ble flere og flere, og da Gerda hadde endt sin Fader Vår var det en hel legion om henne. De stakk med spydene sine i de gruelige snefnuggene så de gikk i hundrede stykker, og den lille Gerda gikk ganske sikker og freidig frem. Englene klappa henne på føttene og på hendene, og så følte hun mindre hvor kaldt det var, og gikk raskt frem mot Snedronningens slott.

Men først nå skal vi se hvordan Kay har det. Han tenkte riktignok ikke på lille Gerda, og enda mindre på at hun stod utenfor slottet.

Syvende historie. Hva som skjedde i Snedronningens slott, og hva som skjedde siden.

Slottets vegger var av den fykende sne, og vinduer og dører av de skjærende vinder. Det var over hundre saler, og alt var lik fykende sne. Den største strakte seg mange mil. Alle var de belyst av sterke nordlys, og de var så store, så tomme, så isende kalde og så skinnende. Aldri kom det lystighet hit, ikke en gang så mye som et lite bjørneball, hvor stormen kunne blåse opp og isbjørnene gå på bakbeina og ha fine manerer. Aldri en liten lekefest med «munndask» og «slå på lappen». Aldri et bitte lite kaffeselskap med de hvite revefrøknene. Tomt, stort og kaldt var det i Snedronningens saler. Nordlysene blussa så punktlig at man kunne telle seg til når de var på det høyeste og når de var på det laveste. Midt inne der, i den tomme uendelige snesalen, var det en frossen sjø. Den var revna i tusener av stykker, men hvert stykke var så veldig likt det andre at det var et helt kunststykke. Og midt på den satt Snedronningen når hun var hjemme, og så sa hun at hun satt i forstandens speil, og at det var det største og beste i denne verden.

Lille Kay var helt blå av kulde, ja nesten sort, men han merket det allikevel ikke, for hun hadde jo kyssa kuldegyset av ham, og hjertet hans var så godt som en isklump. Han gikk og slepte på noen skarpe flate isstykker som han la på alle mulige måter, for han ville få noe ut av det. Det var som når vi andre har små treplater og legger disse til figurer, det kalles «det kinesiske spill». Kay gikk også og lagde figurer, de aller mest kunstneriske, det var forstandens isspill. For hans øyne var figurene ganske utmerka, og av den aller høyeste viktighet. Det var glasskornet som satt i øyet hans som gjorde det! Han lagde hele figurer som var et skrevet ord, men aldri kunne han få til å legge ut det ordet som han egentlig ville, ordet «evigheten», og Snedronningen hadde sagt: «Får du til å lage den figuren til meg, så skal du være din egen herre, og jeg forærer deg hele verden og et par nye skøyter.» Men han kunne ikke.

«Nå suser jeg bort til de varme land!» sa Snedronningen. «Jeg vil hen og kikke ned i de sorte grytene!» – Det var de ildsprutende bergene, Ætna og Vesuv som man kaller dem. – «Jeg skal hvite dem litt! Det hører med. Det gjør godt oppå sitroner og vindruer!» Og så fløy Snedronningen, og Kay satt helt alene i den mange mil store tomme issalen og så på isstykkene, og tenkte og tenkte så det knakte i ham, og ganske stiv og stille satt han, man skulle tro han var frosset i hjel.

Da var det at den lille Gerda trådte inn i slottet, gjennom den store porten som var skjærende vinder. Men hun leste en aftenbønn, og da la vindene seg som om de skulle sove, og hun trådte inn i de store, tomme, kalde salene – da så hun Kay, hun kjente ham, hun fløy om halsen på ham, holdt ham så fast, og ropte: «Kay! Søte lille Kay! Så har jeg da funnet deg!»

[Illustrasjon]

Men han satt helt stille, stiv og kald. – Da gråt den lille Gerda hete tårer. Se falt på brystet hans, de trengte inn i hjertet hans, de opptinte isklumpen og fortærte den lille speilklumpen der inne. Han så på henne og hun sang salma:

«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»

Da brast Kay i gråt. Han gråt så speilkornet trilla ut av øynene, han gjenkjente henne og jubla: «Gerda! Søte lille Gerda! – Hvor er det har du vært så lenge? Og hvor har jeg vært?» Og han så rundt om seg. «Så kaldt det er her! Så tomt og stort det er her!» Og han holdt seg fast til Gerda, og hun lo og gråt av glede. Det var så velsigna at selv isstykkene dansa av glede rundt om, og da de var trette og la seg, lå de akkurat i de bokstavene som Snedronningen hadde sagt han skulle finne ut. Så var han sin egen herre, og hun ville gi ham hele verden og et par nye skøyter.

Og Gerda kyssa kinnet hans, og de blomstra. Hun kyssa øynene hans, og de lyste som hennes, hun kyssa hendene og føttene hans, og han var sunn og rask. Snedronningen måtte gjerne komme hjem: Fribrevet hans stod skrevet der med skinnende isstykker.

Og de tok hverandre i hendene og vandra ut av det store slottet. De snakka om bestemor og om rosene oppe på taket. Og der de gikk lå vindene helt stille og sola brøyt fram. Og da de nådde busken med de røde bærene, stod reinsdyret der og venta. Det hadde en annen ung rein med, som var full av iver, og den gav de små av den varme melka si og kyssa dem på munnen. Så bar de Kay og Gerda først til finnekona, hvor de varma seg opp i den hete stua og fikk råd om hjemreisa. Så til lappekona som hadde sydd dem nye klær og gjort i stand sleden sin.

Og reinsdyret og den unge reinen løp ved siden av og fulgte med, helt til landets grense, hvor det første grønne titta frem. Der tok de avskjed med reinsdyret og med lappekona. «Farvel!» sa de alle sammen. Og de første små fuglene begynte å kvitre, skogen hadde grønne knopper, og ut fra den kom ei ung jente ridende, på en prektig hest som Gerda kjente (den hadde vært spent for gullkaréten), med ei skinnende rød lue på hodet og pistoler foran seg. Det var den lille røverjenta som var lei av å være hjemme, og ville nå først nordpå, og siden til en annen kant dersom hun ikke ble fornøyd. Hun kjente straks Gerda, og Gerda kjente henne, det var en glede.

«Du er en underlig fyr å traske etter!» sa hun til lille Kay. «Jeg vet ikke helt om du fortjener at man løper til verdens ende for din skyld!»

Men Gerda klappa henne på kinnet og spurte om prinsen og prinsessa.

«De har reist til fremmede land!» sa røverjenta.

«Men kråka?» spurte den lille Gerda.

«Ja, kråka er død!» svarte hun. «Den tamme kjæresten har blitt enke og går med en stump sort ullgarn om nebbet. Hun klager seg ynkelig, og vrøvl er det hele! – Men fortell meg nå hvordan det har gått med deg, og hvordan du fikk fatt på ham!»

Og Gerda og Kay fortalte begge to.

«Og snipp-snapp-snurre-basselurre!» sa røverjenta, tok dem begge to i hendene, og lovte at hvis hun en gang kom igjennom byen deres, så skulle hun komme opp å besøke dem. Og så red hun ut i den vide verden, men Kay og Gerda gikk hånd i hånd, og mens de gikk var det en deilig vår med blomster og grønt. Kirkeklokkene ringte, og de kjente igjen de høye tårnene, den store byen, det var i den de bodde. Og de gikk inn i den og hen til bestemoras dør, oppover trappa, inn i stua, hvor alt stod på samme sted som før, og uret sa «Tikk! Tikk!» og viseren dreide. Men idet de gikk gjennom døra merka de at de var blitt voksne mennesker. Rosene fra takrenna blomstra inn av de åpne vinduene, og der stod de små barnestolene, og Kay og Gerda satte seg på hver sin og holdt hverandre i hendene. De hadde glemt den kalde tomme herligheten hos Snedronningen som om den hadde vært tung drøm. Bestemor satt i Guds klare solskinn og leste høyt fra Bibelen: «Uten at dere blir som barn, kommer dere ikke i Guds rike!»

Og Kay og Gerda så hverandre inn i øynene, og de forsto på en gang den gamle salma:

«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»

Der satt de begge to, voksne og allikevel barn, barn i hjertet. Og det var sommer, den varme, velsignede sommer.


Ordforklaringer

  • alen: lengdemål, rundt 50 cm
  • vita: livet, italiensk ord
  • karét: stor hestevogn hvor man kan sitte innelukka
  • forrider: personer som rir på de fremste hestene som drar en vogn, eller som rir på hest foran vogna
  • baske: daske eller slenge, flakse hardt med vingene
  • Lappland: Sameland, der samene (lappene) bor
  • forposter: vaktsoldater foran en hær
  • munndask: selskapslek
  • slå på lappen: selskapslek

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Sneedronningen. Et Eventyr i syv Historier.

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Sneedronningen. (1845). Et Eventyr i syv Historier. (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: William Heath Robinson (1872-1944)

Noen av bildene er digitalt fargelagt av Karl-Robert Rønning.

Kilde: Hans Andersen's Fairy Tales. Reissued, 1917 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.