Nattergalen

I Kina skjønner du jo at keiseren en kineser, og alle de han har rundt seg er også kinesere. Det er nå mange år siden, men akkurat derfor er det verd å høre denne historia, før man glemmer den! Keiserens slott var det prektigste i verden, fullstendig og aldeles lagd av fint porselen, så kostbart, men så skjørt, og så vanskelig å røre ved at man måtte passe ordentlig på. I hagen så man de forunderligste blomster, og ved de aller prektigste var det bundet sølvklokker, som ringte for at man ikke skulle gå forbi uten å legge merke til blomsten. Ja, alle ting var så gjennomtenkt i keiserens hage, og den strakte seg så langt at gartneren selv ikke visste enden på den. Fortsatte man å gå, kom man til den vakreste skog, med høye trær og dype sjøer. Skogen gikk helt hen til havet, som var så blått og dypt. Store skip kunne seile helt inn under greinene, og i disse bodde det en nattergal, som sang så velsigna at selv den fattige fisker, som hadde så mye annet å gjøre, lå stille og lytta når han var ute om natta for å trekke opp fiskegardet, og da hørte nattergalen.

«Min Herre og Gud, noe så skjønt!» sa han, men så måtte han passe tingene sine og glemte fuglen. Men neste natt, når den sang igjen, og fisken kom ut dit, sa han det samme: «Min Herre og Gud, noe så skjønt!»

Fra alle verdens land kom det reisende inn til keiserens by, og de beundra den, slottet og hagen. Men når de fikk høre nattergalen, sa de alle sammen: «Men den er det beste!»

Og de reisende fortalte om det når de kom hjem, og de lærde skrev mange bøker om byen slottet og hagen. Men nattergalen glemte de ikke, den ble satt aller høyest. Og de som kunne dikte, skrev de vakreste dikt, alle sammen handla om nattergalen i skogen ved den dype sjøen.

De bøkene kom verden rundt, og noen kom da også til keiseren. Han satt i gullstolen sin, og leste og leste, hvert øyeblikk nikka han med hodet, fordi det gleda ham å høre de prektige beskrivelsene av byen, slottet og hagen. «Men nattergalen er allikevel det aller beste!» stod det skrevet.

«Hva for noe!?» sa keiseren. «Nattergalen!? Den kjenner jeg jo slett ikke! Er det en slik fugl i keiserdømmet mitt, og til og med i min hage!? Det har jeg aldri hørt! Slikt er noe man skal lese seg til!»

Og så kalte han på kavalerene sine, som var så fornemme at når noen som var rikere enn han, vågde å snakke til ham eller spørre ham om noe, så svarte han ikke noe annet enn «P!» Og det betyr jo ikke noe.

«Her skal det jo være en høyst merkverdig fulg som kalles Nattergal!» sa keiseren. «Man sier at den er det aller beste i det store rike mitt! Hvorfor har aldri noen fortalt meg noe om den?»

«Jeg har aldri hørt noen nevne den før!» sa kavaleren. «Den har aldri blitt presentert ved hoffet!»

«Jeg vil at den skal komme her i kveld og synge for meg!» sa keiseren. «Hele verden vet jo hva jeg har, og jeg vet det ikke!»

«Jeg har aldri før hørt den bli nevnt!» sa kavaleren. «Jeg skal lete etter den, jeg skal finne den!»

Men hvor skulle han finne den? Kavaleren løp opp og ned av alle trapper, gjennom saler og ganger, ingen av alle dem han traff på hadde hørt noen snakke om nattergalen, og kavaleren løp igjen til keiseren og sa, at det måtte visst bare være en fabel dette som stod i bøkene. «Deres keiserlige majestet skal ikke tro det som skrives. Det er oppspinn og dette som kalles den sorte kunst!»

«Men den boka hvor jeg har lest det,» sa keiseren, «er blitt sendt meg fra den store mektige keiseren av Japan, og derfor kan det ikke være usannhet. Jeg vil høre nattergalen! Den skal være her i kveld! Den har min høyeste nåde! Og kommer den ikke, da skal hele hoffet dunkes på magen når de har spist kveldsmat.»

«Tsing-pe!» sa kavaleren, og løp igjen opp og ned alle trapper, gjennom alle saler og ganger. Og halve hoffet løp med, for de ville ikke bli dunka på magen. Det var en masse spørsmål etter den merkelige nattergalen, som hele verden kjente, men ingen ved hoffet.

Til slutt traff de ei lita, fattig jente på kjøkkenet. Hun sa: «Å Gud, nattergalen! Den kjenner jeg godt. Ja, skal si den kan synge! Hver kveld får jeg lov til å bringe litt av restene fra bordet hjemme til min stakkars syke mor, hun bor nede ved stranda, og når jeg så går tilbake, og er trett og hviler i skogen, så hører jeg nattergalen synge! Det gir meg tårer i øynene mine, det er akkurat som om mora mi kysser meg!»

«Lille kokkejente!» sa kavaleren. «Jeg skal skaffe henne fast ansettelse på kjøkkenet, og lov til å se keiseren spise, dersom hun kan føre oss til nattergalen, for den er det sendt bud på til i kveld!»

Og så dro de alle sammen ut i skogen, der hvor nattergalen pleide å synge. Halve hoffet var med. Mens de alle gikk der, begynte ei ku å raute.

«Oi!» sa de unge adelsmennene. «Nå har vi funnet den! Men det er merkelig mye kraft i et så lite dyr! Jeg er ganske sikkert på at jeg har hørt den før!»

«Nei, det er kyrne som rauter!» sa den lille kokkejenta. «Vi er ennå langt fra stedet!»

Paddene kvekka nå i kjerret.

«Vakkert!» sa den kinesiske slottsprosten. «Nå hører jeg henne, det er akkurat som små kirkeklokker!»

«Nei, det er paddene!» sa den lille kokkejenta. «Men nå tenker jeg snart at vi hører den!»

Så begynte nattergalen å synge.

«Den er det», sa den lille jenta. «Hør! Hør! Og der sitter den!» Og så pekte hun på en liten grå fugl oppe i greinene.

«Er det mulig!?» sa kavaleren. «Jeg hadde aldri tenkt meg at det var sånn den var! Så simple den ser ut! Den har visst mista fargene etter å sett så mange fornemme mennesker komme!»

«Lille nattergal!» ropte den lille kokkejenta ganske høyt. «Vår nådige keiser vil så gjerne at De skal synge for ham!»

«Med største fornøyelse!» sa nattergalen og sang, så det var en lyst.

«Det er akkurat som glassbjeller!» sa kavaleren. «Og se den lille strupen, hvordan den brukes! Det er merkverdig at vi aldri har hørt den før! Den vil gjøre en stor suksess ved hoffet!»

«Skal jeg synge enda en gang for keiseren?» spurte nattergalen, den trodde at keiseren var med.

«Min fortreffelige lille nattergal!» sa kavaleren. «Jeg har den store glede å skulle invitere Dem til en hoff-fest i kveld, hvor De skal fortrylle han høye keiserlige nåde med Deres sjarmerende sang!»

«Den tar seg best ut i det grønne!» sa nattergalen, men den fulgte allikevel gjerne med da den hørte at keiseren ønska det.

På slottet var det pussa ordentlig opp! Vegger og gulv, som var av porselen, skinte med mange tusen gulvlamper. De vakreste blomster, som selvfølgelig kunne klinge, var stilt opp i gangene. Folk løp og føyk frem og tilbake, og da ringte alle klokkene så man ikke kunne høre en ting.

Midt inne i den store salen, hvor keiseren satt, var det stilt opp en gullpinne, og på den skulle nattergalen sitte. Hele hoffet var der, og den lille kokkejenta hadde fått lov til å stå bak ved døra, da hun nå virkelig hadde fått tittelen kokkepike. Alle var de kledd i sin fineste stas, og alle så de på den lille gråe fuglen som keiseren nikka til.

Og nattergalen sang så vakkert at keiseren fikk tårer i øynene, tårene trilla nedover kinnene på ham, og da sang nattergalen enda flottere, det gikk rett til hjertet. Og keiseren var så glad, og han sa at nattergalen skulle få gulltøffelen hans til å ha om halsen. Men nattergalen takka og sa at den hadde allerede fått nok i belønning.

«Jeg har sett tårer i øynene på keiseren, og det er den rikeste skatten for meg. En keisers tårer har forunderlig makt! Gud vet at jeg er belønna nok!» Og så sang den igjen med den søte, velsignede stemmen sin.

«Det er det elskeligste elegansen jeg har opplevd!» sa damene rundt om, og så tok de vann i munnen for å klukke når noen snakka til dem; de trodde de også kunne være nattergaler. Ja, lakeiene og kammerpikene meldte at også de var tilfredse, og det sier ganske mye, for de er de aller vanskeligste å gjøre fornøyde. Ja, nattergalen gjorde riktignok stor lykke!

Den skulle nå bli ved hoffet, ha sitt eget bur, samt frihet til å spasere ut to ganger om dagen og ei gang om natta. Den fikk tolv tjenere med seg, som alle hadde et silkebånd om beinet på den og holdt godt fast. Det var slett ingen fornøyelse med slik en tur.

Hele byen snakka om den merkverdige fulgen, og møtte to hverandre, så sa den ene ikke annet enn «Natt-!» og den andre sa «gal!», og så sukka de og forstod hverandre. Ja, elleve kjøpmannsbarn ble oppkalt etter den, men ikke én av den hadde en tone i livet.

En dag kom ei stor pakke til keiseren. Utenpå den stod det skrevet: Nattergal.

«Der har vi nå ei ny bok om den berømte fuglen!» sa keiseren.

Men det var ingen bok, det var et lite kunstverk som lå nedi eska, en kunstig nattergal som skulle ligne den levende, men overalt besatt med diamanter, rubiner og safirer. Så snart man trakk kunstfuglen opp, kunne den synge et av de stykkene som den virkelige sang, og så gikk halen opp og ned og glinsa av sølv og gull. Om halsen hang et lite bånd, og på det stod det skrevet: «Keiseren av Japans nattergal er fattig sammenligna med keiseren av Kina.»

«Det er fantastisk!» sa de alle sammen. Og den som hadde brakt den kunstige fuglen, fikk straks tittelen Over-keiserlig-nattergale-bringer.

«Nå må de synge sammen! Det vil bli litt av en duett!»

Og så måtte de synge sammen, men det gikk ikke så bra, fordi den virkelige nattergalen sang på sin egen måte, og kunstfuglen kunne bare vals. «Det er ikke dens skyld», sa spillemesteren. «Den er særdeles taktfast, og absolutt av min skole!» Derfor skulle kunstfuglen synge alene. – Den skapte like mye glede som den virkelige, og så var den jo også mye mye mere nydelig å se på. Den glimra som armbånd og brystnåler.

Tre og tredve ganger sang den det samme stykket, og allikevel var den ikke trett. Folk hadde gjerne hørt den forfra igjen, men keiseren mente at nå skulle også den levende nattergalen synge litt – men hvor var den? Ingen hadde merka at den hadde flydd ut av det åpne vinduet og bort til sine grønne skoger.

«Men hva er nå det for noe!» sa keiseren.

Og alle hoffolkene skjente og mente at nattergalen var et høyst utakknemlig dyr. «Den beste fuglen har vi jo!» sa de, og så måtte kunstfuglen synge igjen, og det var den fire og tredevte ganga de fikk det samme stykket. Men de kunne det ikke helt ennå, for det var så langt, og spillmesteren roste fuglen så ekstraordinært, ja og forsikra om at den var bedre enn den virkelige nattergalen, ikke bare når det gjaldt klærne og de mange vakre diamantene, men også innvendig.

«Nå ser De, mine herskaper, og keiseren fremfor alle! Hos den virkelige nattergalen kan man aldri vite hva som vil komme, men hos kunstfuglen er alt forutsigbart! Det blir slik og ikke annerledes! Man kan gjøre rede for det, man kan åpne den opp og vise den menneskelige tenkninga, hvor valsene ligger og hvordan de går, og hvordan det ene følger av det andre –!»

«Det er akkurat det jeg tenker!» sa de alle sammen, og spillmesterne fikk også lov til å ta fuglen frem for folket neste søndag, de skulle også høre den synge, sa keiseren. Og da de hørte den, og de ble så fornøyde som om de hadde drukket seg lystige på tevann, for det er jo ganske så kinesisk. Og alle sa da «Å!» og stakk den fingeren som kalles «slikkepotten» i været, og så nikka de. Men de fattige fiskerne, som hadde hørt den virkelige nattergalen, sa: «Det låter vakkert nok, det ligner også, men det er noe som mangler, jeg vet ikke hva!»

Den virkelige nattergalen hadde blitt forvist fra land og rike.

Kunstfuglen hadde sin plass på ei silkepute tett ved keiserens seng. Alle de presangene den hadde fått, gull og edelsteiner, lå rundt omkring den. Og i tittel hadde den steget til «Høykeiserlig nattbord-sanger», i rang nummer én til venstre side, for keiseren regna den sida for å være den mest fornemme, siden det var på den sida hjertet satt – og hjertet sitter til venstre også hos en keiser. Og spillmesteren skrev fem og tyve bind om kunstfuglen, det var så lærd og så langt, og med de aller vanskeligste kinesiske ordene. Så sa alle folkene at de hadde lest og forstått det, for ellers hadde de jo vært dumme og hadde så blitt dunka på magen.

Slik var det et helt år. Keiseren, hoffet og alle de andre kineserne kunne utenat hvert lille klukk i kunstfuglens sang, men akkurat derfor likte de den aller best. De kunne synge med selv, og det gjorde de. Gateguttene sang «zizizi! klukklukkluk!» Og keiseren sang det! Ja, det var absolutt svært flott!

Men en kveld, mens kunstfuglen sang i vei, og keiseren lå i senga og hørte på den, sa det «svupp!» inne i fuglen. Et eller annet spratt. «Surrrrrr!» sa det mens alle hjulene spant rundt, og så stoppa musikken.

Keiseren hoppa straks ut av senga og kalte på livslegen sin, men hvordan kunne han hjelpe!? Så fikk han henta urmakeren, og etter mye prat og en sein kveld, fikk han fuglen noenlunde i stand. Men han sa at de måtte ikke bruke den for mye, siden tappene nå var så slitte at det ikke var mulig å sette inn nye, for at musikken skulle fortsette å fungere. Det var en stor bedrøvelse! Kun én gang i året turde man la kunstfuglen synge, og til og med det var strengt nok. Men da holdt spillmesteren en liten tale med store ord, og sa at det var like godt som før, og så var det like godt som før.

Nå hadde det gått fem år, og hele landet fikk skikkelig stor sorg, for alle sammen holdt i grunnen med keiseren sin. Nå var han syk og ville ikke overleve, sa man. En ny keiser var allerede valgt, og folk stod ute på gata og spurte kavaleren hvordan det gikk med keiseren deres.

«P!» sa han og rista på hodet.

Kald og bleik lå keiseren i den store, prektige senga si. Hele hoffet trodde han var død, og enhver av dem løp hen for å hilse på den nye keiseren. Kammertjenerne løp ut for å snakke om det, og tjenestepikene hadde stort kaffeselskap. Rundt om i alle salene og gangene var det lagt kleder, for at man ikke skulle høre noen gå, og derfor var det så stille, så stille. Men keiseren var ennå ikke død. Stiv og bleik lå han i den prektige senga med de lange fløyelsgardinene og de tunge gullkvastene. Høyt oppe stod et vindu åpent, og månen skinte inn på keiseren og kunstfuglen.

Den stakkars keiseren kunne nesten ikke puste, det var akkurat som om det satt noe på brystet hans. Han slo øynene opp, og da så han at det var døden som satt på brystet hans, og han hadde tatt på seg gullkrona hans, og holdt keiserens gullsabel i den ene hånda, og i den andre den prektige fanen hans. Og rundt om i foldene av de store sengegardinene av fløyel, stakk de forunderligste hoder frem. Noen var ganske fæle, andre så velsigna milde: De var alle keiserens onde og gode gjerninger, som så på ham, nå som døden satt på hjertet hans.

«Husker du det?» hviska den ene etter den andre. «Husker du det!?» Og så fortalte de ham så mye at svetten sprang ut av panna på ham.

«Det har jeg aldri visst!» sa keiseren. «Musikk, musikk, hent den store kinesiske tromma!» ropte han, «slik at jeg ikke trenger å høre alt det de sier!»

Og de fortsatte, og døden nikka akkurat som en kineser gjør med alt mulig som blir sagt.

«Musikk, musikk!» skreik keiseren. «Du ville, velsignede gullfugl! Syng bare, syng! Jeg har gitt deg gull og kostelige ting, jeg har selv hengt gulltøffelen min om halsen din, syng bare, syng!»

Men fuglen stod stille, det var ingen som kunne trekke den opp, for ellers sang den ikke. Men døden fortsatte med å se på keiseren med de store, tomme øyehulene sine, og det var så stille, så skrekkelig stille.

Da hørte man med det samme, tett ved vinduet, den deiligste sang. Det var den lille, levende nattergalen, som satt på greina utenfor. Den hadde hørt om nøden til keiseren sin, og hadde derfor kommet for å synge trøst og håp til ham. Og etter hvert som den sang, ble skikkelsene mere og mere bleike. Blodet kom raskere og raskere i gang i de svake lemmene til keiseren, og døden selv lytta og sa: «Bare fortsett, du lille nattergal! Bare fortsett!»

«Ja, vil du bare gi meg den prektige gullsabelen! Ja, vil du bare gi meg den verdifulle fanen! Vil du bare gi meg keiserens krone!»

Og døden gav hvert klenodie for en sang, og nattergalen fortsatte enda å synge, og den sang om den stille kirkegården, hvor de hvite roser gror, hvor hylletreet dufter og hvor det friske gresset vannes av de etterlevendes tårer. Da fikk døden lengsel etter hagen sin, og svevde, som ei kald, hvit tåke, ut av vinduet.

«Takk, takk!» sa keiseren. «Du himmelske lille fugl, jeg kjenner deg nok. Deg har jeg jagd fra mitt land og rike! Og allikevel har du sunget de onde synene bort fra senga mi og fått døden bort fra hjertet mitt! Hvordan kan jeg lønne deg?»

«Du har lønna meg!» sa nattergalen. «Jeg fikk tårer fra øynene dine første gang jeg sang, det glemmer jeg aldri! Det er slike juveler som gjør sangerhjertet godt! Men sov nå, og bli frisk og sterk! Jeg skal synge for deg!»

Og den sang - og keiseren falt i en søt søvn, så mild og velgjørende var søvnen.

Sola skinte inn av vinduene til ham da han våkna, styrka og sunn. Ingen av tjenerne hans hadde ennå kommet tilbake, for de hadde trodd at han var død, men nattergalen satt og sang ennå.

«Du må bli hos meg for alltid!» sa keiseren. «Du skal bare synge når du selv vil, og kunstfuglen slår jeg i tusen stykker.»

«Gjør ikke det!» sa nattergalen. «Den har jo gjort det gode den kunne! Behold den som alltid! Jeg kan ikke bygge og bo på slottet, men la meg komme når jeg selv har lyst, da vil jeg sitte på greina om kvelden der ved vinduet og synge for deg, slik at du igjen kan bli glad og tankefull! Jeg skal synge om de lykkelige, og om dem som lider! Jeg skal synge om ondt og godt som holdes skjult for deg! Den lille sangfuglen flyr vidt omkring til den fattige fisker, til bondemannens tak, til alle dem som er langt fra deg og hoffet ditt! Jeg elsker hjertet ditt mer enn krona di, og det selv om krona har en duft av noe hellig om seg. Jeg kommer, jeg synger for deg! Men en ting må du love meg! –»

«Alt!» sa keiseren, og stod der i sin keiserlige drakt, som han selv hadde tatt på seg, og holdt sabelen, som var tung av gull, opp mot hjertet sitt.

«Én ting ber jeg deg om! Fortell ingen at du har en liten fugl som sier deg alt, så vil det gå enda bedre!»

Og så fløy nattergalen bort.

Tjenerne kom inn for å se til deres døde keiser – Jo, der stod de, og keiseren sa: «God morgen!»

---

Ordforklaringer

• kavaler: flott og galant herre
• Tsing-pe: kanskje en omskrivning av det kinesiske uttrykket «ch’in p’ei», som betyr «som De ønsker»

---

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Nattergalen

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Nattergalen (1844) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Edmund Dulac (1882-1953)

Kilde: Stories from Hans Andersen, 1911 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---