Advarsel: Historien inneholder elementer som er noe morbide, og passer kanskje ikke for de aller minste.
Langt borte herfra, der hvor svalene flyr hen når vi har vinter, bodde en konge som hadde elleve sønner og ei datter, Elisa. De elleve brødrene, de var prinser, gikk på skolen med stjerner på brystet og sabel ved siden. De skrev på gulltavler med diamantgriffel og leste like godt utad som innvendig. Man kunne straks høre at de var prinser. Søstera Elisa satt på en liten skammel av speilglass og hadde ei billedbok som var kjøpt for det halve kongeriket.
Ja, de barna hadde det så godt, men slik skulle det ikke alltid være!
Faren deres, som var konge over hele landet, gifta seg med ei ond dronning som slett ikke var god mot de stakkars barna. Allerede den første dagen kunne de merke det godt. På hele slottet var det stor stas, og så lekte barna «komme fremmede». Men istedenfor at de som vanlig fikk alle kaker og stekte epler som de ønska, gav hun dem bare sand i en tekopp og sa at de skulle late som om det var noe.
Uka etter satte hun den lille søstera Elisa ut på landet hos noen bondefolk, og det varte ikke lenge før hun fikk innbilt kongen så mye om de stakkars prinsene at han slett ikke brydde seg mere om dem.
«Fly ut i verden og hold dere for dere selv!» sa den onde dronninga. «Fly som store fugler, uten stemme!» Men allikevel kunne hun ikke gjøre det så slemt som hun gjerne ville. De ble til elleve vakre ville svaner. Med et underlig skrik fløy de ut av slottsvinduene henover parken og skogen.
Det var ennå ganske tidlig morgen da de kom forbi der søstera Elisa lå og sov i bondens stue. Her svevde de over taket, dreide med de lange halsene sine og slo med vingene, men ingen hørte eller så det. De måtte igjen av sted, høyt opp imot skyene, langt ut i den vide verden. Der fløy de ut i en stor mørk skog som strakte seg helt til stranda.
Den stakkars lille Elisa stod i bondens stue og lekte med et grønt blad, hun hadde ikke annet leketøy. Og hun stakk et hull i bladet, kikka igjennom det opp på sola, og da var det akkurat som om hun så de klare øynene til brødrene sine, og hver gang de varme solstrålene skinte på kinnet hennes, tenkte hun på alle kyssene deres.
Den ene dagen gikk akkurat som den andre. Blåste vinden gjennom de store rosehekkene utenfor huset, da hviska den til rosene: «Hvem kan være nydeligere enn dere?» Men rosene rista med hodet og sa: «Elisa er det.» Og satt den gamle kona i døra om søndagen og leste i salmeboka si, da vendte vinden sidene og sa til boka: «Hvem kan være frommere enn du?» – «Elisa er det!» sa salmeboka, og det var den rene sannhet det som rosene og salmeboka sa.
Da hun var femten år skulle hun hjem. Og da dronninga så hvor nydelig hun var, ble hun vred og hatefull mot henne. Hun hadde forvandla henne til en vill svane, slik som brødrene, men det turde hun ikke straks, for kongen ville jo se dattera si.
Tidlig på morgenen gikk dronninga inn på badet som var bygd av marmor og smykka med bløte puter og de vakreste tepper, og hun tok tre padder, kyssa på dem og sa til den ene: «Sett deg på Elisas hode når hun kommer til badet slik at hun kan bli sløv som du! Sett deg på panna hennes», sa hun til den andre, «slik at hun kan bli stygg som du, slik at faren hennes ikke kjenner henne igjen! Hvil ved hjertet hennes», hviska hun til den tredje, «la henne få et ondt sinn slik at hun kan ha pine av det!» Så satte hun paddene ut i det klare vannet som straks fikk en grønnlig farge, kalte på Elisa, kledde av henne og lot henne stige ned i vannet. Og i det hun dukka satte den ene padda seg i håret hennes, den andre på panna hennes og den tredje på brystet, men Elisa så slett ikke ut til å merke det. Så snart hun reiste seg opp fløyt det tre valmuer på vannet. Hadde ikke dyrene vært giftige og kyssa av heksa, da hadde de blitt forvandla til røde roser, men blomster ble de allikevel ved å hvile på hodet hennes og ved hjertet hennes. Hun var for from og uskyldig til at trolldommen kunne ha makt over henne.
Da den onde dronninga så det, gned hun henne inn med valnøttsaft, så hun ble helt sortbrun, strøyk det nydelige ansiktet over med en stinkende salve og lot det vakre håret floke seg. Det var umulig å kjenne den nydelige Elisa igjen.
Derfor, da faren hennes så henne, ble han helt forskrekka, og sa at det var ikke hans datter. Ingen ville heller kjennes ved henne, uten vakthunden og svalene, men de var fattige dyr og hadde ikke noe å si.
Da gråt den stakkars Elisa og tenkte på de elleve brødrene sine som alle var borte. Bedrøvet lista hun seg ut av slottet, og gikk hele dagen over mark og mose inn i den store skogen. Hun visste slett ikke hvor hun ville hen, men hun følte seg så bedrøva og lengta etter brødrene sine. De var visst også, akkurat som hun, jagd ut i verden, dem ville hun lete etter og finne.
Kun kort tid hadde hun vært i skogen før natta falt på. Hun var rent kommet bort fra vei og sti. Da la hun seg ned på den bløte mosen, ba aftenbønnen sin og helte hodet sitt opp til en stubbe. Det var så stille, lufta var så mild, og rundt omkring i gresset og på mosen skinte det, som en grønn ild, over hundre sankthansormer. Da hun sakte rørte ved en av greinene med hånda, falt de lysende insektene ned til henne som stjerneskudd.
Hele natta drømte hun om brødrene sine. De lekte igjen som barn, skrev med diamantgriffel på gulltavler og så i den vakre billedboka som hadde kosta halve riket. Men på tavla skrev de ikke kun nuller og streker som før, nei de skrev de dristigste bedrifter de hadde utført, alt de de hadde opplevd og sett. Og i billedboka var alt levende, fuglene sang og menneskene gikk ut av boka og snakka til Elisa og brødrene hennes, men når hun bladde om sprang de straks igjen inn for at det ikke skulle bli rot i bildene.
Da hun våkna var sola allerede høyt oppe. Hun kunne riktignok ikke se den, de høye trærne bredte greinene deres tett og fast ut, men strålene spilte der oppe akkurat som et viftende gullflor. Det var en duft av det grønne, og fuglene var nær ved å sette seg på skuldrene hennes. Hun hørte vannet plaske, det var mange store kildevell, som alle falt ut i en dam hvor det var den deiligste sandbunn. Riktignok vokste tette busker rundt om her, men på et sted hadde hjortene gravd en stor åpning, og her gikk Elisa hen til vannet. Det var så klart at hadde vinden ikke rørt greinene og buskene slik at de bevegde seg, da måtte hun ha trodd at de var malt der nede på bunnen, så tydelig ble hvert blad speilet, både det sola skinte igjennom og det som helt var i skyggen.
Så snart hun så sitt eget ansikt ble hun helt forskrekka, så brunt og fælt var det, men da hun gjorde den lille hånda si våt og gned øynene og panna, skinte den hvite huden frem igjen. Da la hun bort alle klærne sine og gikk ut i det friske vannet. Et vakrere kongebarn enn hun var, fantes det ikke i denne verden.
Da hun igjen var kledd og hadde fletta det lange håret sitt, gikk hun til det sprudlende vellet, drakk av sin hule hånd, og vandra lengre inn i skogen uten selv å vite hvor hen. Hun tenkte på brødrene sine, tenkte på den gode Gud som visst ikke ville forlate henne. Han lot de ville skogeplene gro for å mette den sultne. Han viste henne et slikt tre, greinene bugnet av frukt, her holdt hun middagsmåltidet sitt, satte støtter under dets grener og gikk så inn i den mørkeste delen av skogen. Det var så stille at hun hørte sine egne fottrinn, hørte hver lille visne blad som bøyde seg under foten hennes. Ikke en fugl var det å se, ikke en solstråle kunne trenge igjennom de store tette tregreinene. De høye stammene stod så nære ved hverandre at når hun så rett frem var det som det ene bjelkegitteret etter det andre omslutta henne. Å, her var en ensomhet hun aldri hadde kjent før.
Natta ble så mørk. Ikke en eneste liten sankthansorm skinte fra mosen, bedrøva la hun seg ned for å sove. Da syntes hun at tregreinene over henne gikk til side og Vårherre så ned på henne med milde øyne, og små engler titta frem over hodet hans og under armene hans.
Da hun våkna om morgenen visste hun ikke om hun hadde drømt det, eller om det virkelig var så.
Hun gikk noen skritt fremover. Da møtte hun ei gammel kone med bær i kurven sin. Den gamle gav henne noen av disse. Elisa spurte om hun ikke hadde sett elleve prinser ri igjennom skogen.
«Nei», sa den gamle, «men i går så jeg elleve svaner med gullkroner på hodet svømme ned langs bekken her tett ved.
Og hun førte Elisa et stykke lenger frem til en skrent. Nedenfor denne bukta det seg en bekk. Trærne på dens bredder strakte de lange bladfulle greinene sine over imot hverandre, og der de etter deres naturlige vekst ikke kunne nå sammen, der hadde de revet røttene løs fra jorda og lente seg ut over vannet med greinene fletta i hverandre.
Elisa sa farvel til den gamle og gikk langs med bekken til der denne fløt ut i den store åpne stranda.
Hele det deilige havet lå foran den unge jenta. Men ikke en seiler viste seg der ute, ikke en båt var det å se. Så hvordan skulle hun da komme lenger bort? Hun betrakta de utallige småsteinene på bredden. Vannet hadde slipt dem alle runde. Glass, jern, stein, alt det som lå skylt opp hadde tatt skikkelse av vannet selv om det var langt bløtere enn hennes fine hånd. «Det fortsetter utrettelig å rulle, og så jevner det harde seg. Jeg vil være like utrettelig! Takk for deres lære, dere klare, rullende bølger. Mitt hjerte sier meg at en gang vil dere bære meg til de kjære brødrene mine!»
På den oppskylte tanga lå elleve hvite svanefjær. Hun samla dem i en bukett. Det lå vanndråper på dem, om det var dugg eller tårer kunne ingen se. Ensomt var det ved stranda, men hun følte det ikke. For havet bød frem en evig avveksling, ja i noen få timer, flere enn de ferske innsjøene kunne vise på et helt år. Kom det en stor sort sky så var det som om sjøen ville si: «Jeg kan også se mørk ut.» Og da blåste vinden, og bølgende vendte det hvite ut. Men skinte skyene røde og vindene sov, så var havet som et rosenblad. Nå ble det grønt, nå hvitt, men uansett hvor stille det hvilte, var det allikevel en sakte bevegelse ved bredden. Vannet hevet seg svakt, som brystet på et sovende barn.
Da sola var ved å gå ned, så Elisa elleve ville svaner med gullkroner på hodet flyve mot land, de svevde den ene bak den andre. Det så ut som et langt hvitt bånd. Da steg Elisa opp på skrenten og skjulte seg bak en busk. Svanene satte seg nær ved henne og slo med de store, hvite vingene sine.
I det sola var under vannet falt plutselig svanehammen, og der stod elleve vakre prinser, Elisas brødre. Hun utstøtte et høyt skrik. For til tross for at de hadde forandra seg mye, visste hun at det var dem, følte at det måtte være dem. Og hun hoppa i armene deres, kalte dem ved navn og de ble så lykksalige at de så og kjente igjen den lille søstera deres som nå var så stor og vakker. De lo og de gråt, og snart hadde de forstått hverandre, hvor ond stemora deres hadde vært imot dem alle.
«Vi brødre», sa den eldste, «flyver som ville svaner så lenge sola står på himlen. Når den er nede får vi vår menneskelige skikkelse. Derfor må vi ved solnedgang alltid passe på å ha hvile for foten. For flyver vi da oppe mot skyene må vi, som mennesker, styrte ned i dypet. Vi bor ikke her. Det ligger et like så skjønt land som dette på andre sida av sjøen. Men veien hen der er lang, vi må over det store havet, og det finnes ingen øy på vår vei hvor vi kan overnatte, kun en ensom liten klippe rager opp midt der ute. Den er ikke større enn at vi side om side kan hvile på den. Går sjøen sterkt så spruter vannet høyt over oss. Men allikevel takker vi vår Gud for den. Der overnatter vi i vår skikkelse som menneske, uten den kunne vi aldri gjeste vårt kjære fedreland, for to av årets lengste dager bruker vi til flukten vår. Kun en gang om året er det forunt oss å besøke vårt fedrehjem, elleve dager tør vi bli her, å fly henover denne store skogen, hvorfra vi kan øyne slottet hvor vi ble født og hvor vår far bor, og se det høye tårnet av kirka hvor mor er begravet. – Her synes vi trær og busker er i slekt med oss, her løper de ville hestene hen over slettene som vi så det i barndommen vår. Her synger kullbrenneren de gamle sangene vi dansa etter som barn, her er vårt fedreland, her dras vi hen og her har vi funnet deg du kjære, lille søster! To dager ennå tør vi bli her, så må vi bort over havet til et vakkert land, men som ikke er vårt fedreland! Hvordan får vi deg med? Vi har verken skip eller båt!»
«Hvordan skal jeg kunne frelse dere!» sa søstera.
Og de talte sammen nesten hele den natta, det ble kun blundet i noen timer.
Elisa våkna ved lyden av svanevingene som suste over henne. Brødrene var igjen forvandla og de fløy i store kretser og var til sist langt borte, men en av dem, den yngste ble tilbake. Og svanen la hodet sitt i fanget hennes og hun klappa de hvite vingene hans. Hele dagen var de sammen. Mot kvelden kom de andre tilbake, og da sola var nede stod de i deres naturlige skikkelser.
«I morgen flyr vi herfra, og tør ikke komme tilbake før om et helt år, men deg kan vi ikke forlate slik! Har du mot til å bli med? Min arm er sterk nok til å bære deg gjennom skogen, skulle vi da ikke alle ha sterke nok vinger til å fly med deg over havet?»
«Ja, ta meg med!» sa Elisa.
Hele den natta tilbrakte de med å flette et nett av den smidige pilebarken og de seige sivene, og det ble stort og sterkt. På dette la Elisa seg, og da sola så kom frem, og brødrene ble forvandla til de ville svanene, greip de i nettet med nebbene sine og fløy høyt mot skyene med den kjære søstera, som sov ennå. Solstrålene falt rett på ansiktet hennes, derfor fløy en av svanene over hodet hennes slik at dens brede vinger kunne gi skygge. –
De var langt fra land da Elisa våkna. Hun trodde ennå at hun drømte, så underlig var det for henne å bæres over havet, høyt igjennom lufta. Ved hennes side lå ei grein med deilige modne bær, og en bunt velsmakende røtter. Dem hadde den yngste av brødrene samla og lagt til henne, og hun smilte takknemlig til ham, for hun kjente at det var han som fløy like over hodet hennes og skygget med vingene.
De var så høyt oppe at det første skipet de så under dem så ut som ei hvit måke som lå på vannet. Ei stor sky stod bak dem, det var et helt fjell, og på den så Elisa skyggen av seg selv og av de elleve svanene, så kjempestore fløy de der. Det var et maleri prektigere enn hun noen gang hadde sett før. Men ettersom sola steg høyere og skyene kom lengre bak dem, forsvant det svevende skyggebildet.
Hele den dagen fløy de av sted, som en susende pil gjennom lufta, men det var likevel langsommere enn ellers, nå som de hadde søstera å bære. Det trakk opp et ondt vær, kvelden nærma seg. Redd så Elisa sola synke, og ennå var ikke den ensomme klippen i havet å se. Hun la merke til at svanene gjorde sterkere slag med vingene. Akk! Hun var skyld i at de ikke kom hurtig nok av sted. Når sola var nede ville de bli til mennesker, styrte i havet og drukne. Da bad hun i sitt hjertes innerste en bønn til Vårherre, men ennå så hun ingen klippe. Den sorte skya kom nærmere. De sterke vindpustene forkynte en storm. Skyene stod i en eneste stor truende bølge som skøyt fremover fast som bly. Lyn blinka på lyn.
Nå var sola like ved randen av havet. Elisas hjerte skalv. Da skøyt svanene nedover, så hurtig at hun trodde de falt. Men nå svevde de igjen. Sola var halvt nede i vannet. Da først så hun den lille klippen under seg, den så ikke større ut enn om det var en selhund som stakk hodet opp av vannet. Sola sank så hurtig. Nå var den kun som ei stjerne. Da rørte foten hennes ved den faste grunnen, sola slukka som den siste gnisten i det brennende papiret. Arm i arm så hun brødrene stå omkring seg. Men mere plass enn akkurat til dem og henne var det heller ikke. Sjøen slo mot klippene, og gikk som et skyllregn hen over dem. Himmelen skinte i en alltid flammende ild, og slag på slag rulla tordenen. Men søstera og brødrene holdt hverandre i hendene og sang ei salme, fra den fikk de trøst og mot.
På morgenen var lufta rein og stille. Så snart sola steg, fløy svanene bort fra øya med Elisa. Havet gikk ennå sterkt. Da de var høyt i været, så det ut som om det hvite skummet på den sortgrønne sjøen var millioner av svaner som fløyt på vannet.
Da sola kom høyere, så Elisa foran seg, halvt svømmende i lufta, et bergland med skinnende ismasser på fjellene, og midt på der strakte det seg et visstnok milelangt slott med den ene dristige søylegangen ovenfor den andre. Nedenfor gynga palmeskoger og praktblomster store som møllehjul. Hun spurte om det var landet hun skulle til, men svanene rista med hodet, for det hun så var Fata Morganas vakre og alltid omvekslende skyslott. Inn der turde de ikke bringe noe menneske. Elisa stirra på det. Da styrta berg, skoger og slott sammen, og der stod tyve stolte kirker, alle like hverandre, med høye tårn og spisse vinduer. Hun syntes å høre orgelet klinge, men det var havet hun hørte. Nå var hun ganske nær kirkene, da ble disse til en hel flåte som seilte hen under henne. Hun så ned, og det var kun havtåke som jagde hen over vannet. Ja, en evig avveksling hadde hun for øyene, og nå så hun det virkelige landet hun skulle til. Der reiste det seg de vakreste blåe berg, med sederskoger, byer og slott. Lenge før sola gikk ned satt hun på fjellet foran ei stor hule som var begrodd med fine, grønne slyngplanter. Det så ut som om det var broderte tepper.
«Nå skal vi se hva du drømmer her i natt!» sa den yngste broren og viste henne sovekammeret hennes.
«Å måtte jeg drømme hvordan jeg skal frelse dere!» sa hun; og denne tanken ble så levende for henne. Hun bad så inderlig til Gud om Hans hjelp, ja selv i søvne fortsatte hun bønnen sin. Da opplevde hun at hun fløy høyt opp i lufta, til Fata Morganas skyslott, og feen kom henne imøte så vakker og glimrende, og allikevel ligna hun svært på den gamle kona som gav henne bær i skogen og fortalte henne om svanene med gullkronene på.
«Brødrene dine kan frelses!» sa hun. «Men har du mot og utholdenhet? Vel er havet bløtere enn de fine hendene dine, og omformer allikevel de harde steinene, men det føler ikke den smerten som dine fingre ville føle. Det har ikke noe hjerte, lider ikke den angsten og kvalen du må holde ut. Ser du denne brenneslen jeg holder i hånda mi?! Det vokser mange av dette slaget rundt om hula hvor du sover. Kun de der, og de som skyter frem på kirkegårdens graver er brukelig, merk deg det. Dem må du plukke, selv om de vil brenne huden din i blemmer. Bryt neslene med føttene dine, da får du lin. Med den skal du surre og binde elleve panserskjorter med lange ermer, kast disse over de elleve ville svanene, så er trolldommen løst. Men husk vel på, at fra det øyeblikket du begynner dette arbeidet og helt til det er fullendt, selv om det går år imellom, må du ikke tale. Det første ordet du sier går som en drepende dolk i dine brødres hjerter. Ved tunga di henger livene deres. Merk deg alt dette!»
Og i det samme rørte hun ved neslen med hånda si. Den var som en brennende ild, og Elisa våkna av det. Det var lys dag, og tett ved hvor hun hadde sovet lå en nesle, som den hun hadde sett i drømme. Da falt hun på sine knær, takka Vårherre og gikk ut av hula for å begynne på arbeidet sitt.
Med de fine hendene greip hun ned i de heslige neslene, de var som ild. Store blemmer brente de på hendene og armene hennes, men hun ville gjerne lide det om hun kunne frelse de kjære brødrene. Hun brøt hver nesle med nakne føttene sine og tvinnet det grønne linet.
Da sola var nede kom brødrene, og de ble forskrekka over å finne henne så taus. De trodde at det var en ny trolldom av den onde stemora. Men da de så hendene hennes skjønte de hva hun gjorde for deres skyld, og den yngste broren gråt, og der hvor hans tårer falt, der følte hun ingen smerter, der forsvant de brennende blemmene.
Natta tilbrakte hun med arbeidet sitt, for hun hadde ingen ro før hun hadde frelst de kjære brødrene. Hele den følgende dagen, mens svanene var borte, satt hun i sin ensomhet, men aldri hadde tida fløyet så hurtig. En panserskjorte var alt ferdig, nå begynte hun på den neste.
Da klang jakthorn mellom bergene. Hun ble ganske redd. Lyden kom nærmere. Hun hørte hunder gjø. Forskrekka søkte hun inn i hula blant neslene hun hadde samla og hekla i en bunt, og satte seg på der.
I det samme kom en stor hund springende frem fra krattet, og en straks etter, og så enda en. De gjødde høyt, løp tilbake og kom frem igjen. Det varte ikke mange minutter, så stod alle jegerne utenfor hula, og den vakreste iblant dem var landets konge, han trådte hen til Elisa, aldri hadde han sett ei skjønnere jente.
«Hvordan er du kommer her, du vakre barn?!» sa han. Elisa rista med hodet, hun turde jo ikke tale, det gjaldt hennes brødres frelse og liv. Og hun skjulte hendene sine under forkleet for at kongen ikke skulle se hva hun måtte lide.
«Bli med meg!» sa han. «Her må du ikke være! Er du like god som du er vakker, da vil jeg kle deg i silke og fløyel, sette gullkrone på hodet ditt, og du skal bo og bygge i mitt rikeste slott!» – og så løfta han henne opp på hesten sin. Hun gråt og vred hendene sine, men kongen sa: «Jeg vil kun din lykke! En gang vil du takke meg for det!» Og så fór han av sted mellom bergene og holdt henne foran på hesten, og jegerne jagde baketter.
Da sola gikk ned lå den prektige kongestaden med kirker og kupler foran, og kongen førte henne inn i slottet hvor store vannfontener plaska i de høye marmorsalene, hvor vegger og loft var pryda med malerier, men hun hadde ikke øyne for det, hun gråt og sørga. Godvillig lot hun kvinnene iføre henne de kongelige klærne, flette perler i håret hennes og trekke fine hansker over de forbrente fingrene.
Da hun stod der i all sin prakt, var hun så blendende vakker at hoffet bøyde seg ennå dypere for henne, og kongen kåra henne til sin brud; skjønt erkebiskopen rista med hodet og hviska at den vakre skogsjenta visst var ei heks, hun blenda øynene deres og bedåra kongens hjerte.
Men kongen hørte ikke på det, lot musikken klinge, de kostelige rettene bli båret frem, de yndigste jenter dansa om henne og hun ble ført gjennom duftende haver inn i prektige saler. Men ikke et smil gikk over leppene hennes eller frem på øynene hennes, sorgen stod der som evig arv og eie. Nå åpna kongen et lite kammer tett ved der hvor hun skulle sove. Her var det pynta med kostelige grønne tepper, og ligna svært på hula som hun hadde vært i. På gulvet lå den bunten lin hun hadde spunnet av neslene, og under loftet hang panserskjorta som var strikket ferdig. Alt dette hadde en av jegerne tatt til seg som en kuriositet.
«Her kan du drømme deg tilbake i ditt fordums hjem!» sa kongen. «Der er det arbeidet som beskjeftiga deg der. Nå, midt i all din prakt vil det more deg å tenke tilbake på den tida.»
Da Elisa så dette som lå hennes hjerte så nært, kom det et smil om munnen hennes, og blodet vendte tilbake i kinnene. Hun tenkte på sine brødres frelse, kyssa kongens hånd, og han trykka henne til hjertet sitt og lot alle kirkeklokker forkynne bryllupsfest. Den vakre stumme jenta fra skogen var landets dronning.
Da hviska erkebiskopen onde ord i kongens øre, men de sank ikke ned til hjertet hans, bryllupet skulle stå. Erkebiskopen måtte selv sette krona på hodet hennes, og med ond uvilje trykka han den snevre ringen fast ned over panna så det gjorde vondt. Men det lå en tyngre ring om hjertet hennes, sorgen over brødrene hennes. Hun følte ikke den legemlige pinen. Munnen hennes var stum, et eneste ord ville jo skille brødre hennes ved livet, men i øynene hennes lå det en dyp kjærlighet til den gode, vakre kongen som gjorde alt for å glede henne. Med hele sitt hjerte ble hun mer og mer glad i ham. Å, om hun bare turde betro seg til ham, å si ham hva hun led. Men stum måtte hun være, stum måtte hun fullføre verket sitt. Derfor lista hun seg fra hans side om natta, gikk inn i det lille lønnkammeret som var smykka som hulen, og hun strikka den ene panserskjorta ferdig etter den andre. Men da hun begynte på den syvende hadde hun ikke mere lin.
Hun visste at på kirkegården grodde de neslene som hun skulle bruke, men hun måtte plukke dem selv. Hvordan skulle hun komme ut dit?
«Å, hva er smerten i fingrene mine mot den kvalen hjertet mitt lider?!» tenkte hun. «Jeg må våge det! Vårherre vil ikke slå hånda av meg!»
Med en hjerteangst, som om det var en ond gjerning hun hadde fore, lista hun seg ned til havet i den måneklare natta, gikk gjennom de lange alleene, ut på de ensomme gatene, hen til kirkegården. Der på en av de bredeste liksteinene, så hun at det satt en krets vandøde, heslige hekser. De tok fillene sine av som om de ville bade seg, og så gravde de med de lange, magre fingrene ned i de friske gravene, tok likene frem og åt kjøttet deres. Elisa måtte gå tett forbi dem, og de festa de onde øynene sine på henne, men hun leste bønnen sin, samla de brennende neslene og bar dem hjem til slottet.
Kun et eneste menneske hadde sett henne, erkebiskopen, han var oppe når de andre sov. Nå hadde han jo fått rett i det han mente, at det ikke var som det skulle med dronninga. Hun var ei heks, derfor hadde hun bedåra kongen og hele folket.
I skriftestolen sa han til kongen hva han hadde sett og hva han frykta, og da de hårde ordene kom fra tunga hans rista de utskårne helgenbildene med hodet, som om de ville si: Det er ikke slik, Elisa er uskyldig! Men erkebiskopen fikk det til å høres annerledes ut, og mente at de vitna imot henne, at de rista med hodet over synden hennes. Da rulla to tunge tårer ned over kongens kinn, og han gikk hjem med tvil i hjertet sitt. Og han lot som om han sov om natta, men det kom ingen rolig søvn i øynene hans. Han merka hvordan Elisa stod opp, og hver natt gjentok hun dette, og hver gang fulgte han sakte etter og så at hun forsvant inn i lønnkammeret sitt.
Dag etter dag ble hans mine mere mørk. Elisa så det, men forstod ikke hvorfor, men det engsta henne, og hva led hun ikke i hjertet sitt for brødrene! De salte tårene hennes rant på den kongelige fløyelen og purpuren, de lå der som glimrende diamanter, og alle som så den rike prakten ønska å være dronninga. Snart var hun imidlertid på slutten med arbeidet sitt, kun én panserskjorte mangla ennå, men hun hadde heller ikke mer lin. Og ikke en eneste nesle. En gang, kun denne siste, måtte hun derfor på kirkegården og plukke noen håndfuller. Hun tenkte med angst på den ensomme vandringa, og de skrekkelige vandøde. Men viljen hennes var fast, som hennes tillit til Vårherre.
Elisa gikk, men kongen og erkebiskopen fulgte etter, de så henne forsvinne inn i kirkegården ved gitterporten, og da de nærma seg den, satt vandødningene på gravsteinen slik som Elisa hadde sett dem, og kongen vendte seg bort. For han tenkte at hun var mellom disse, hun som denne aftenen hadde hvilt hodet ved hans bryst.
«Folket må dømme henne!» sa han, og folket dømte at hun skulle brennes i de røde luer.
Fra de prektige kongesalene ble hun ført bort i et mørkt, fuktig hull hvor vinden peip inn av det gittrede vinduet. Istedenfor fløyel og silke gav de henne den bunten med nesler hun hadde samla, det kunne hun legge sitt hodet på. De hårde brennende panserskjorter hun hadde strikka skulle være dyne og teppe. Men ikke noe kjærere kunne de skjenka henne, hun tok igjen fatt på arbeidet sitt og bad til sin Gud. Utenfor sang gateguttene spotteviser om henne. Ingen sjel trøsta henne med et kjærlig ord.
Mot kvelden suste det, tett ved gitteret, en svanevinge. Det var den yngste av brødrene, han hadde funnet søstera. Og hun hulka høyt av glede, selv om hun visste at natta som kom mulig var den siste hun hadde å leve i. Men nå var jo arbeidet også nesten fullført og brødrene hennes var her.
Erkebiskopen kom for å være hos henne den siste timen, det hadde han lovet kongen, men hun rista på hodet, bad med blikk og miner at han skulle gå. I denne natta måtte hun jo avslutte arbeidet sitt, ellers var alt til ingen nytte; alt, smerte, tårer og de søvnløse nettene. Erkebiskopen gikk bort med onde ord imot henne, men den stakkars Elisa visste at hun var uskyldig, og ble ved arbeidet sitt.
De små musene løp på gulvet, de slepte neslene foran føttene hennes for å prøve å hjelpe litt, og trosten satte seg ved vinduets gitter og sang hele natta så lystig den kunne for at hun ikke skulle miste motet.
Det var ennå ikke mere enn daggry, først om en time ville sola komme opp, da stod de elleve brødre ved slottets port, og forlangte å føres for kongen. Men det kunne ikke skje ble det svart, det var jo natt ennå, kongen sov og de turde ikke vekke ham. De ba, de trua, vakten kom, ja selv kongen trådte ut og spurte hva dette betydde. I det samme kom da sola opp, og der var det ingen brødre å se, men hen over slottet fløy elleve ville svaner.
Ut av byens port strømmet hele folket, de ville se heksa bli brent. En ussel hest trakk kjerra som hun satt i. Man hadde gitt henne en frakk på av grovt sekketøy. Det vakre lange håret hennes hang løst om det pene hodet. Kinnene hennes var dødsbleke, leppene hennes bevegde seg sakte mens fingrene tvinnet det grønne linet. Selv på veien til sin død slapp hun ikke det arbeidet hun hadde begynt, de ti panserskjortene lå ved føttene hennes, den ellevte strikket hun på.
Pøblene hånte henne: «Se på heksa, hvordan hun mumler! Det er ikke ei salmebok hun har i hånda, nei hun sitter med det fæle trolleri sitt, riv det fra henne, riv det i tusen stykker!»
Og alle trengte de seg inn på henne og ville rive det i stykker. Da kom de elleve hvite svanene flyvende, de satte seg rundt om henne på kjerra og slo med de store vingene sine. Da vek hopen redd til side.
«Det er et tegn fra himlen! Hun er visst uskyldig!» hviska mange, men de våget ikke å si det høyt.
Nå greip bøddelen henne i hånda. Da kasta hun i hast de elleve skjortene over svanene, og der stod elleve vakre prinser, men den yngste hadde en svanevinge istedenfor den ene armen sin, for det manglet et erme i panserskjorta hans, det hadde hun ikke fått ferdig.
«Nå tør jeg å tale!» sa hun. «Jeg er uskyldig!»
Og folket som så hva som hadde skjedd bøyde seg for henne som for en helgen. Men hun sank livløs i brødrenes armer, slik hadde spenninga, angsten og smerten virka på henne.
«Ja, uskyldig er hun!» sa den eldste broren, og nå fortalte han alt hva som var skjedd, og mens han talte utbredte det seg en duft som av millioner av roser, for hvert vedstykke i bålet hadde slått røtter og skutt greiner. Der stod det en duftens hekk, så høy og stor med røde roser. Øverst satt det en blomst, hvit og skinnende, den lyste som ei stjerne. Den brøyt kongen av og satte den på Elisas bryst, da våkna hun med fred og lykksalighet i hjertet sitt.
Og alle kirkeklokkene ringte av seg selv og fuglene kom i store flokker. Det ble et bryllupstog tilbake til slottet som ennå ingen kongen hadde sett det.
Ordforklaringer
- komme fremmede: barnelek hvor en av deltakerne kler seg ut eller mimer, og de andre gjetter hvem de er
- Fata Morgana: luftspeiling over horisonten; i legendene om Kong Arthur bor hans søster, feen Fata Morgana (Morgan le Fay), i et krystallpalass under havet
Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: De vilde Svaner
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den originale danske teksten: De vilde Svaner (1838) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Vilhelm Pedersen (1820-1859)
Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Første Bind. Niende oplag, 1913 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.