Den standhaftige tinnsoldaten

Det var en gang tjuefem tinnsoldater. De var alle brødre, siden de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de i armen og ansiktene så like ut – røde og blå, og de hadde vakre uniformer. Det aller første de hørte i denne verden, da lokket ble tatt av eska de lå i, var ordet: «Tinnsoldater!» Det ropte en liten gutt og klappet i hendene. Han hadde fått dem fordi det var fødselsdagen hans, og nå stilte han dem opp på bordet. Alle soldatene var nesten helt like, bare en eneste var litt forskjellig: Han hadde bare ett bein, fordi han hadde blitt støpt sist, og så var det ikke nok tinn. Allikevel stod han like så fast på sitt ene bein som de andre på deres to, og det er nettopp han som kommer til å utmerke seg.

På bordet, hvor de ble stilt opp, stod det mange andre leker, men det som var mest iøynefallende var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduene kunne man se rett inn i salene. Utenfor stod små trær rundt et lite speil, som skulle se ut som et vann. Svaner av voks svømte oppå og speilet seg. Alt sammen var så nydelig, men det aller nydeligste var ei lita jomfru, som stod midt i den åpne slottsdøra. Hun var også klippet ut av papir, men hun hadde på seg et skjørt av det klareste linon og et lite smalt blått bånd over skuldra som et gevant – og midt i det satt en skinnende paljett, like stor som hele ansiktet hennes. Den lille jomfrua strakte begge armene sine ut, for hun var danserinne, og så løftet hun det ene beinet sitt så høyt i været at tinnsoldaten slett ikke kunne se det, og trodde at hun bare hadde ett bein slik som han.

«Det var en passende kone for meg!» tenkte han. «Men hun er ganske fornem, hun bor jo i et slott, jeg har kun ei eske, og den deler jeg med tjuefem stykker, det er ikke et sted for henne! Men jeg må allikevel prøve å bli kjent med henne!»

Og så la han seg så lang han var bak ei snustobakkseske som stod på bordet. Der kunne han se rett på den fine lille dama, som fortsatte å stå på ett bein uten å komme ut av balanse.

Da det begynte å bli kveld, ble alle de andre tinnsoldatene lagt i eska si og folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte lekene å leke, de kledde seg ut, førte krig og holdt ball. Tinnsoldatene raslet i eska, for de ville være med, men de kunne ikke få av lokket. Nøtteknekkeren stupte kråke, og griffelen tegnet på tavla. Det var så stort spetakkel at kanarifuglen våknet og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte noe på seg var tinnsoldaten og den lille danserinna. Hun holdt seg så rank på tåspissen, med begge armene ut. Han var like standhaftig på sitt ene bein, og øynene hans gikk ikke fra henne et øyeblikk.

Nå slo klokka tolv, og klask, der spratt lokket av snustobakkseska. Men det var ikke tobakk i, nei, men et lite sort troll, for det skulle være et triks.

«Tinnsoldat», sa trollet, «vil du holde øynene dine for deg selv!?»

Men tinnsoldaten lot som om han ikke hørte det.

«Ja, bare vent til i morgen, du!» sa trollet.

Da det nå ble morgen, og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt bort i vinduet. Og enten det nå var trollet eller trekken, så fløy plutselig vinduet opp, og soldaten falt på hodet ut fra tredje etasje. Det var en forskrekkelig fart. Han tok beinet rett til værs, og ble stående på hodet med bajonetten nede imellom brosteinene.

Tjenestejenta og den lille gutten kom straks ned for å lete, men selv om de nesten tråkket på ham, kunne de ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt «Her er jeg!» så hadde de nok funnet ham, men han syntes ikke det var passende og skrike høyt siden han var i uniform.

Nå begynte det å regne. Den ene dråpen falt tettere enn den andre, og det ble et ordentlig regnskyll. Da det var forbi, kom det to gategutter.

«Se der!» sa den ene. «Der ligger det en tinnsoldat. Han skal ut å seile!»

Og så laget de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han nedover rennesteinen. Begge guttene løp ved siden av og klappet i hendene. Bevare meg vel! Skal si det var store bølger i rennesteinen, og så sterk strøm det var. Ja, for det hadde jo regnet skikkelig. Papirbåten vippet opp og ned, og noen ganger så dreide den så hurtig at det dirret i tinnsoldaten. Men han forble standhaftig, forandret ikke en mine, og så rett frem og holdt geværet i armen.

Plutselig drev båten inn under et langt rennesteinsbrett. Der var det like mørkt som når han var i eska si.

«Lurer på hvor jeg kommer hen nå», tenkte han. «Ja, ja, det er trollets skyld! Hadde bare den lille jomfrua sittet her i båten, da kunne det like gjerne vært enda mørkere!»

I det samme kom det ei stor vannrotte, som bodde under rennesteinsbrettet.

«Har du pass?» spurte rotta. «Hit med passet!»

Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten fór avsted og rotta kom etter. Off, skal si den skar tenner, og ropte til pinner og strå:

«Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!»

Men strømmen ble sterkere og sterkere! Foran seg kunne tinnsoldaten allerede se den lyse dagen der brettet sluttet, men han hørte også en brusende lyd. Det kunne nok gjøre en tapper mann forskrekket. For tenk, rennesteinen stupte akkurat der brettet endte, rett ut i en stor kanal. Det ville være like farlig for ham som hvis vi hadde seilt utfor en stor foss.

Nå var han allerede så nær at han ikke kunne stanse. Båten fór ut, og den stakkars tinnsoldaten holdt seg så stiv han kunne, man kunne ikke en gang si om ham at han blunket med øynene. Båten snurret tre fire ganger rundt, og var fylt med vann helt til randen, den måtte synke. Tinnsoldaten stod med vann til halsen, og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp. Nå gikk vannet over soldatens hode. – Da tenkte han på den lille nydelige danserinna, som han aldri mere skulle få se, og han hørte i ørene sine:

«Fare, fare, krigsmann!
Døden skal du lide!»

Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom – men ble med det samme slukt av en stor fisk.

Nei, så mørkt det var der inne. Det var enda verre enn da han hadde vært under rennesteinsbrettet, og så var det så trangt. Men tinnsoldaten var standhaftig, og lå så lang han var med geværet i armen. –

Fisken fór omkring, den gjorde alle slags forskrekkelige bevegelser. Til slutt ble den ganske rolig, og det fór en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og en ropte høyt: «Tinnsoldat!» Fisken hadde blitt fanget, brakt til torvet, solgt og kommet opp på kjøkkenet, hvor tjenestejenta skar den opp med en stor kniv. Hun tok soldaten om livet med to fingre og bar ham inn i stua, hvor alle sammen ville se den merkverdige mannen som hadde reist rundt i magen på en fisk; men tinnsoldaten var slett ikke stolt. De stilte ham opp på bordet, og der – nei, så underlig det kan gå her i verden! Tinnsoldaten var i den samme stua han hadde vært i før, han så de samme barna, og lekene stod på bordet, også det vakre slottet med den nydelige lille danserinna. Hun holdt seg enda på den ene beinet og hadde det andre høyt i været, hun var også standhaftig. Dette rørte tinnsoldaten, det var like før han gråt tinn, men det hadde ikke passet seg. Han så på henne og hun så på ham, men de sa ikke noe.

I det samme tok en av småguttene og kastet soldaten rett inn i kakkelovnen, og han gav slett ingen grunn for det. Det var sikkert trollet i eska som var skyld i det.

Tinnsoldaten stod fullstendig opplyst og kjente en forferdelig hete, men om det var av den virkelige ilden eller av kjærlighet, det visste han ikke. Fargene hadde gått av ham, om det hadde skjedd på reisa eller om det var av sorg kunne ingen si. Han så på den lille jomfrua, hun så på ham, og han følte at han smeltet, men ennå stod han standhaftig med geværet i armen. Da gikk det opp ei dør, vinden tok tak i danserinna og hun fløy akkurat som en sylfide rett inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp i flammene og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klump, og da tjenestejenta tok aska ut dagen etter, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Danserinna var det derimot ikke mer igjen av enn paljetten, og den var brent kullsort.

Ordforklaringer

• gevant: løsthengende plagg med mange folder, pent skjerf
• linon: fint vevd bomullsstoff, behandlet slik at det ligner lin
• sylfide: kvinnelig luftånd, alv, nymfe

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Den standhaftige Tinsoldat

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Den standhaftige Tinsoldat (1838) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Gordon Browne (1858-1932)

Kilde: Fairy Tales from Hans Andersen, 1906 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.