Det kom en soldat marsjerende langs landeveien. Ett, to! Ett to! Han hadde ranselen sin på ryggen og en sabel ved siden, for han hadde vært i krigen, og nå skulle han hjem. Så møtte han ei gammel heks på landeveien. Hun var så ekkel, og underleppa hang langt ned på brystet på henne.

Hun sa: «God aften, soldat! Du har en flott sabel og en stor ransel, så du må være en skikkelig soldat! Nå skal du få så mange penger du bare ønsker deg!»

«Takk skal du ha, di gamle heks!» sa soldaten.

«Ser du det store treet der?» sa heksa, og pekte på et tre som stod ved siden av dem. «Det er helt hult inni! Du kan krype opp i toppen av det, så ser du et hull som du kan gli igjennom og komme dypt ned i treet! Jeg skal binde et rep om livet på deg, slik at jeg kan heise deg opp igjen når du roper på meg!»

[Illustrasjon]

«Hva skal jeg nede i treet da?» spurte soldaten.

«Hente penger!» sa heksa. «For du skjønner, at når du kommer ned på bunnen av treet, så er du i ei stor gang. Det er ganske lyst, for det brenner over hundre lamper der. Så ser du tre dører. Du kan lukke dem opp, nøkkelen sitter i. Går du inn i det første kammeret, da ser du ei stor kiste midt på gulvet. Oppå den sitter en hund. Han har et par øyne så store som et par tekopper, men det skal du ikke bry deg om! Jeg skal gi deg det blåternede forkleet mitt, det kan du brette ut på gulvet. Så går raskt bort og tar hunden, setter ham på forkleet mitt, lukker opp kista og tar akkurat så mange skillinger du vil. Alle sammen er av kobber. Men vil du heller ha sølv, så skal du gå inn i det neste værelset, men der sitter en hund som har et par øyne så store som et møllehjul. Men det skal du ikke bry deg om. Sett ham på forkleet mitt og så kan du bare ta av pengene! Vil du derimot ha gull, for det kan du også få, og det så mye du klarer å bære, når du går inn i det tredje kammeret. Men hunden som sitter på pengekista der har to øyne, hvert så stort som Rundetårn. Det er litt av en hund, kan du tro! Men det skal du ikke bry deg noe om! Sett ham bare på forkleet mitt, så gjør han deg ikke noe, og så tar du så mye gull fra kista som du vil!»

«Det virker ikke så galt», sa soldaten. «Men hvor mye skal du ha, di gamle heks? For du vil vel ha noe du også, kan jeg tenke.»

«Nei», sa heksa. «Ikke en eneste skilling vil jeg ha! Du skal bare ta med et gammelt fyrtøy til meg, som den gamle bestemora mi glemte da hun var der sist!»

«Nå! La meg få repet om livet!» sa soldaten.

«Her er det!» sa heksa, «og her er det blåternede forkleet mitt.»

Så krøp soldaten opp i treet, lot seg fire ned i hullet, og stod nå, som heksa hadde sagt, nede i den store ganga hvor flere hundre lamper brente.

Nå lukket han opp den første døra. Uh! Der satt hunden med øynene så store som tekopper og glodde på ham.

«Du er noe til kar!» sa soldaten, satte ham på heksas forkle og tok så mange kobberskillinger han kunne få i lomma si, lukket kista, satte hunden opp igjen og gikk så videre til det andre værelset. Oisann! Der satt hunden med øyne så store som et møllehjul.

«Du burde ikke stirre så mye på meg!» sa soldaten. «Du kunne få vondt i øynene!» Og så satte han hunden på heksas forkle. Men da han så alle sølvpengene som var i kista, kasta han alle de kobberpengene han hadde, og fylte lommen og ranselen sin med bare sølv. Nå gikk han inn i det tredje kammeret! – Nei, det var ekkelt! Hunden der inne hadde virkelig to øyne så store som Rundetårn! Og de løp rundt i hodet akkurat som hjul!

«God aften!» sa soldaten og hilste med hatten, for slik en hund hadde han aldri sett før. Men da han hadde sett litt på ham, tenkte han at nå fikk det være nok, løftet ham ned på gulvet og lukket opp kista. Nei, Gud bevares! Skal si det var mye gull! For det kunne han jo kjøpe hele København, og kakekonenes sukkergriser, og alle tinnsoldater, pisker og gyngehester som var i hele verden! Ja, skal si det var mye penger her! – Nå kasta soldaten alle de sølvskillingene han hadde fylt lommene sine og ranselen sin med, og tok gull i stedet; ja alle lommene, ranselen, hatten og støvlene ble fylt, så han knapt kunne gå! Nå hadde han masse penger! Hunden satte han opp på kista, slengte døra igjen og ropte så opp gjennom treet:

«Heis meg opp igjen, di gamle heks!»

«Har du fyrtøyet med?» spurte heksa.

«Det er sant!» sa soldaten. «Det hadde jeg rent glemt.» Og nå gikk han og tok det. Heksa heiste ham opp, og så stod han igjen på landeveien, med lommer, støvler, ransel og lue fulle av penger.

«Hva skal du med det fyrtøyet?» spurte soldaten.

«Det har ikke du noe med!» sa heksa. «Nå har du jo fått penger! Bare gi meg fyrtøyet!»

«Snikk snakk!» sa soldaten. «Nå sier du straks hva du skal med det, eller så trekker jeg ut sabelen min og hugger av deg hodet!»

«Nei», sa heksa.

Så hugget soldaten hodet av henne. Der lå hun! Men han bandt alle pengene sine inn i forkleet hennes, tok det som en bylt på ryggen, puttet fyrtøyet i lomma og gikk rett til byen.

Det var en vakker by, og han tok inn i det vakreste vertshuset. Han forlangte de aller beste værelsene, og mat som han likte godt, for nå var han jo rik siden han hadde fått så mange penger.

Tjeneren som skulle pusse støvlene hans, syntes nok at det var noen pussige gamle støvler for en så rik herre å ha, for han hadde ikke kjøpt seg nye ennå. Neste dag fikk han nye støvler å gå med, og pene klær! Nå var soldaten blitt en fornem herre, og de fortalte ham om all den stasen som var i byen deres, og om kongen deres, og hvilken nydelig prinsesse dattera hans var.

«Hvor kan man få se henne?» spurte soldaten.

«Hun får vi slett ikke se!» sa de alle sammen. «Hun bor i et stort kobberslott, med svært mange murer og tårn rundt! Ingen utenom kongen tør å gå ut og inn til henne, fordi det er spådd at hun skal bli gift med en ganske simpel soldat, og det vil ikke kongen ha noe av!»

«Henne ønsker jeg å se!» tenkte soldaten, men det fikk han jo slett ikke lov til.

Nå levde han så lystig, gikk på teater, kjørte i kongens hage, og gav de fattige så mange penger at det var godt gjort! Han visste jo fra gamledager hvor fælt det var å ikke eie en skilling! – Nå var han rik, hadde pene klær, og fikk da så mange venner, som alle sa at han var en flott en, en skikkelig kavaler, og det likte soldaten svært godt! Men siden han gav penger ut hver dag, og ikke fikk noen penger inn igjen, så hadde han til slutt ikke mer enn to skilling igjen, og måtte flytte bort fra de vakre værelsene hvor han hadde bodd, og opp på et bitte lite kammer helt inn under taket. Han måtte børste støvlene sine selv og sy på dem med ei stoppenål, og ingen av vennene hans kom til ham, for det var så mange trapper opp dit.

Det var en veldig mørk aften, og han kunne ikke en gang kjøpe seg et lys. Men så husket han på at det lå en liten stump i det fyrtøyet han hadde tatt i det hule treet hvor heksa hadde hjulpet ham ned. Han tok frem fyrtøyet og lysestumpen, men akkurat i det han slo ild og gnistene fløy fra flintsteinen, sprang døra opp, og hunden som hadde øyne så store som et par tekopper, og som han hadde sett nede under treet, stod foran ham og sa: «Hva befaler du min Herre?»

«Hva for noe!» sa soldaten. «Det var jo et morsomt fyrtøy. Hvis jeg kan få hva jeg vil, så skaff meg noen penger», sa han til hunden, og vips var den borte! Vips var den der igjen, og holdt en pose full av skillinger i munnen sin.

Nå visste soldaten hvilket fantastisk fyrtøy han hadde. Slo han én gang kom hunden som satt på kista med kobberpengene, slo han to ganger kom den som hadde sølvpenger, og slo han tre ganger kom den som hadde gull. – Nå flyttet soldaten ned i de vakre værelsene igjen, og fikk seg fine klær, og da kjente straks alle vennene ham igjen, og de likte ham svært godt. –

Så tenkte han en gang: Det er da svært så pussig at man ikke kan få se den prinsessa! Alle sammen sier at hun skal være så vakker! Men hva hjelper det når hun hele tiden skal sitte inne i det store kobberslottet med alle de tårna? – Kan jeg virkelig ikke få se henne? – Hvor er nå fyrtøyet mitt!

Og så slo han ild, og vips kom hunden med øyne så store som tekopper.

«Det er riktignok midt på natta», sa soldaten. «Men jeg vil så inderlig gjerne se prinsessa, bare et lite øyeblikk!»

Hunden forsvant straks ut døra, og før soldaten tenkte på det, så han ham igjen med prinsessa. Hun satt og sov på hundens rygg, og var så vakker at enhver kunne se at det var ei virkelig prinsesse. Soldaten kunne slett ikke la være, han måtte kysse henne, for han var jo en ordentlig soldat.

[Illustrasjon]

Hunden løp tilbake igjen med prinsessa, men da det ble morgen, og kongen og dronninga skjenket te, sa prinsessa at hun hadde drømt slik en underlig drøm i natt om en hund og en soldat. Hun hadde ridd på hunden, og soldaten hadde kysset henne.

«Det var jo så menn ei pen historie!» sa dronninga.

Nå skulle en av de gamle hoffdamene våke ved prinsessas seng neste natt, for å se om det var en virkelig drøm, eller hva det kunne være.

Soldaten lengtet så forskrekkelig etter å se den vakre prinsessa igjen, og så kom da hunden om natta, tok henne og løp alt det den kunne. Men den gamle hoffdama tok på seg vannstøvler og løp etter likeså fort. Da hun så at de forsvant inn i et stort hus, tenkte hun: Nå vet jeg hvor det er, og skrev med et stykke kritt et stort kors på porten. Så gikk hun hjem og la seg, og hunden kom også igjen med prinsessa. Men da han så at det var skrevet et kors på porten hvor soldaten bodde, tok han også et stykke kritt og satte kors på alle portene i hele byen, og det var klokt gjort, for nå kunne jo ikke hoffdama finne den riktige porten, nå som det var kors på dem alle sammen.

Tidlig om morgenen kom kongen og dronninga, den gamle hoffdama og alle offiserene for å se hvor det var prinsessa hadde vært!

«Der er det!» sa kongen da han så den første porten med et kors på.

«Nei, der er det, søte mannen min!» sa dronninga, som så den andre porten med kors på.

«Men der er ett, og der er ett!» sa de alle sammen. Over alt hvor de så, var det kors på portene. Dermed skjønte de at det ikke kunne hjelpe noe at de lette.

Men dronninga var nå ei veldig klok kone, som kunne mer enn å kjøre gallavogn. Hun tok den store gullsaksa si, klippet et stort stykke silketøy i stykker, og sydde så en nydelig liten pose. Den fylte hun med små, fine bokhvetegryn, bandt den på ryggen til prinsessa, og da det var gjort, klippet hun et lite hull på posen så grynene kunne drysse hele veien der prinsessa kom.

Om natta kom da hunden igjen, tok prinsessa på ryggen sin, og løp til soldaten med henne, for han likte henne så godt, og skulle så gjerne ha vært en prins så han kunne få henne til kone.

Hunden merket slett ikke hvordan grynene drysset hele veien fra slottet og til soldatens vindu, der han løp opp langs muren med prinsessa. Om morgenen så da kongen og dronninga hvor dattera deres hadde vært henne, og så tok de soldaten og satte ham i kasjotten.

Der satt han. Uh, så mørkt og kjedelig det var, og så sa de til ham: I morgen skal du henges. Det var ikke noe morsomt å høre, og fyrtøy sitt hadde han glemt hjemme på vertshuset. Mellom jernstengene i det lille vinduet, kunne han om morgenen se folk skynde seg ut av byen for å se ham henges. Han hørte trommene og så soldatene marsjere. Alle mennesker løp av sted. Der var det også en skomakergutt med lærforkle og tøfler på. Han løp så fort av gårde at den ene tøffelen hans fløy av, og landet like ved muren der soldaten satt og kikket ut mellom jernstengene.

«Øy, du skomakergutt! Du trenger ikke å ha sånt hastverk», sa soldaten til ham. «Det vil ikke skje noe før jeg kommer! Men kan du ikke løpe dit hvor jeg bor og hente fyrtøy mitt til meg, så skal du få fire skilling! Men du må ta beina fatt!» Skomakergutten ville gjerne ha de fire skillingene, og pilte av sted etter fyrtøyet, gav det til soldaten, og – ja, nå skal du få høre!

Utenfor byen var det murt opp en stor galge. Rundt om stod soldatene og mange hundretusener av mennesker. Kongen og dronninga satt på ei vakker trone like ovenfor dommeren og hele rådet.

Soldaten stod allerede oppe på stigen, men da de ville legge repet rundt halsen hans, sa han at før han utstod straffen sin, tillot man jo alltid en synder å få et uskyldig ønske oppfylt. Han ville så gjerne røyke ei pipe tobakk, det var jo den siste pipa han fikk i denne verden.

Det ville nå kongen ikke si nei til, og så tok soldaten fyrtøyet sitt og slo ild – én, to, tre! Og der stod alle hundene, den med øyne så store som tekopper, den med øyne så store som et møllehjul, og den som hadde øyne så store som Rundetårn.

«Hjelp meg nå slik at jeg ikke blir hengt!» sa soldaten, og så fór hundene inn på dommerne og hele rådet, tok en i beina og en i nesa, og kasta dem flere favner opp i været, så de falt ned og slo seg rent i stykker.

«Jeg vil ikke!» sa kongen, men den største hunden tok både ham og dronninga, og kasta dem etter alle de andre. Da ble soldatene forskrekket, og alle folkene ropte: «Lille soldat, du skal være kongen vår og ha den vakre prinsessa!»

Så satte de soldaten i kongens vogn, og alle tre hundene danset foran og ropte «Hurra!», og guttene plystret med fingrene og soldatene presenterte. Prinsessa kom ut av kobberslottet og ble dronning, og det likte hun svært godt. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene satt også til bords og gjorde store øyne.

[Illustrasjon]


Ordforklaringer

  • fyrtøy: eske med flintstein, ildstål og fyrsvamp. Brukt til å tenne ild før i tiden, ved å slå flinten og stålet sammen så det blir gnister som tenner fyrsvampen
  • blåternet: tøy eller stoff med mønster i blått og andre farger
  • skilling: gammel myntenhet, 1/120 daler, 1/24 mark, tilsvarer 2-3 kroner i dag
  • Rundetårn: et stort tårn bygd i København på 1600-tallet. Tårnet er rundt, med en ytre diameter på over 15 meter
  • kavaler: flott og galant herre
  • kasjott: fengsel
  • favn: lengdemål, avstanden fra fingerspiss til fingerspiss, definert som 6 fot eller 1,882 meter

Dansk kunsteventyr av Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Fyrtøiet

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale danske teksten: Fyrtøiet (1835) (kb.dk) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Louis Rhead (1857-1926)

Kilde: Hans Andersen's Fairy Tales And Wonder Stories, 1914 (hathitrust.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.