Cosmo von Wehrstahl var en student ved Universitetet i Praha. Selv om han kom fra en velstående familie, var han fattig, og var stolt over uavhengigheten som fattigdom gir; for hva vil vel ikke en mann være stolt av når han ikke kan få det bort? Han var en favoritt blant medstudentene, men hadde allikevel ingen følgesvenner; og ingen av dem hadde noen gang kryssa terskelen til bopelen hans på toppen av et av de høyeste husene i den gamle byen. Faktisk, hemmeligheten bak mye av tilfredsheten som gjorde ham tiltrekkende blant sine medmennesker, var tanken på hans ukjente tilholdssted, hvor han på kvelden kunne gå og hengi seg uforstyrra til sine egne studier og dagdrømmer. Disse studiene, utenom de emnene som var nødvendig for kursene han hadde på universitetet, omfatta noen mindre allment kjente og godkjente; for i en hemmelig skuff lå alle verkene til Albertus Magnus og Cornelius Agrippa, sammen med andre mindre leste og mer obskure. Men enn så lenge hadde han bare fulgt disse forskerne av nysgjerrighet, og hadde ikke brukt dette til noe praktisk formål.
Bopelen hans besto av ett rom med lavt tak, nesten uten møbler; for utenom et par trestoler, en sofa som kunne brukes til å ligge å drømme på dag og natt, og et stort trykk av sort eik, var det veldig lite i rommet som kunne bli kalt møbler.
Men merkelige instrumenter lå stabla i hjørnene; og i ett stod et skjelett, halvveis lent imot veggen, halvveis støtta av et snøre rundt nakken. En av hendene med alle dens fingre, hvilte på den tunge knappen til et stort sverd som stod ved siden av det.
Forskjellige våpen var spredt rundt omkring på golvet. Veggene var nærmest tomme for pynt; for de få rare tingene som var der, som en stor tørka flaggermus med vingene utspredd, skinnet til et pinnsvin, og ei utstoppa sjømus, kunne langt i fra kalles for det. Men selv om lysten hans gleda seg over slike merkverdigheter, var tankene hans hengitt til en helt annen retning. Sinnet hans hadde ennå ikke blitt fylt med fengslende lidenskap; men den lå som en stille kveldssol åpen for hver en vind, om det var den stille brisen som vifta med sine lukter, eller en storm som bøyer de store trærne til de strammes og knaker. Han så alt som gjennom et rosefarget glass. Når han så fra vinduet ut på gatene nedenfor, passerte ikke en ung kvinne uten å bli en del av en historie, og trakk tankene hans etter seg til hun forsvant ut av syne. Når han gikk i gatene følte han alltid at han leste ei fortelling, hvor han prøvde å veve inn hvert et interessant fjes som gikk forbi; og hver søte stemme strøyk sjelen hans som vingen til en passerende engel. Han var faktisk en poet uten ord; og derfor desto mer hengitt og faretruende, for springflodene ble demt opp i sjelen hans, og når de ikke fant ytring, vokste de, og svelte og svekte seg. Han pleide å ligge på den harde sofaen sin og lese ei fortelling eller et dikt, helt til boka falt ut av hånda hans; men han drømte videre, han visste ikke om han var våken eller sov, helt til takets motsats vokste i sansene hans, og ble gyllen i soloppganga. Da reiste han seg også; og impulsene til den energiske ungdommen holdt ham alltid aktiv, enten i studier eller i sport, helt til dagens slutt gav ham fri; og nattens verden, som hadde ligget drukna i dagens fossefall, reiste seg i sjelen hans, med alle dens stjerner og dunkle fantome former. Men dette kunne ikke vare lenge. En livsform må før eller senere ta steget inn i den forheksede sirkel, gå inn i livets hus, og nøde den forfjamsede magikeren til å knele og tilbe.
En kveld, nær solnedgang, vandra han drømmende i en av hovedgatene, da en medstudent vekka ham med et slag på skuldra, og spurte ham om å ledsage ham inn i ei lita bakgate for å se på noen gamle rustninger som han hadde lyst på. Cosmo var sett på som en autoritet i alle saker vedrørende våpen, både antikke og moderne. I bruk av våpen var det ingen studenter som kunne måle seg med ham; og hans praktiske kjennskap med noen av dem, var det som hovedsakelig hadde bidratt til å etablere hans innsikt i forhold til dem alle. Han fulgte ham villig.
De gikk inn i ei trang gate, og derfra inn i en skitten liten bakgård, hvor ei lav bua dør førte dem inn i en heterogen samling av alle mugne, støvete og gamle ting man kunne forestille seg. Hans vurdering av rustninga var god, og følgesvennen hans gjennomførte straks handelen. Mens de var på vei ut fra stedet ble Cosmos øyne tiltrukket av et gammelt speil med en elliptisk form, dekka med støv, som stod lent mot veggen. Rundt kunne han se noen merkverdige graveringer, men de var svært utydelige på grunn av det blafrende lyset som eieren av butikken bar i hånda si. Det var disse graveringene som tiltrakk oppmerksomheten hans; slik virka det i alle fall for ham. Han forlot allikevel stedet med vennen sin, og tenkte ikke mer over det. De gikk sammen til hovedgata, hvor de skilte lag og gikk i forskjellige retninger.
Ikke før var Cosmo alene, før tanken på det merkverdige gamle speilet vendte tilbake til ham. Et sterkt begjær etter å se det tydeligere reiste seg i ham, og han vendte sine steg nok en gang mot butikken. Eieren åpna døra da han banka på, som om han hadde venta ham. Han var en liten, gammel, vissen mann, med ei krokete nese og brennende øyne i konstant rastløs bevegelse, og de så her og der som om det var noe de ikke fant. Etter å ha latt som om han undersøkte flere andre artikler gikk Cosmo til slutt mot speilet, og ba om å få det tatt ned.
![[Illustrasjon: Cosmo står med den gamle og ser på speilet]](/../Images/gmd001a.png)
«Ta det ned selv, min herre; jeg når ikke dit», sa den gamle mannen.
Cosmo tok det forsiktig ned, og så da at graveringene i sannhet var delikate og kostbare, de var både av beundringsverdig design og utførelse; de inneholdt i tillegg mange enheter som så ut til å uttrykke en mening han ikke hadde anelse om. Dette, naturligvis, siden han hadde de preferansene og gemyttene han hadde, økte interessen for det gamle speilet; så mye, faktisk, at han nå lengta etter å eie det, for å kunne studere ramma på fritida. Han lot forøvrig som han bare ønska det til bruk; og sa at han frykta plata ville være av liten nytte, siden den var ganske gammel. Han børsta bort litt av støvet fra dets ansikt, og forventa å se et matt speilbilde inni. Overraskelsen var stor da han fant refleksjonen strålende, et glass som viste seg ikke bare uskada av alder, men vidunderlig klart og perfekt (skulle helheten samsvare til denne delen), selv sammenligna med et nytt speil, rett fra hendene til håndverkeren. Han spurte skjødesløst hva eieren ønska for tingen. Den gamle mannen svarte ved å nevne en pengesum langt utover rekkevidden til fattige Cosmo, som deretter satte speilet på plass der det hadde stått før.
«Du anser prisen for høy?» sa den gamle mannen.
«Jeg vet ikke om det er for mye for deg å be om», svarte Cosmo; «men det er langt mer enn jeg kan gi.»
Den gamle mannen holdt lampa si opp mot Cosmos ansikt. «Jeg liker ansiktet ditt», sa han.
Cosmo kunne ikke gi komplementet tilbake. Faktisk, når han nå så nøye på ham for første gang, følte han en avsky mot ham, blanda med en merkelig følelse av tvil om en mann eller ei dame stod foran ham.
«Hva er navnet ditt?» fortsatte han.
«Cosmo von Wehrstahl.»
«Ah, ah! Jeg tenkte meg det. Jeg ser din far i deg. Jeg kjente faren din svært godt, unge herre. Jeg må innrømme at i noen hjørner av huset mitt kan du sikkert finne noen gamle ting som fortsatt har hjelmtegnet og koden hans på dem. Vel, jeg liker deg: Du skal få speilet for fjerdedelen av hva jeg ba for det; men på én betingelse.»
«Hva er den?» sa Cosmo; for selv om prisen fortsatt var alt for stor for ham, kunne han så vidt klare det; og begjæret etter å eie speilet hadde økt i en fullstendig uforklarlig grad, siden det lot til å være utenfor hans rekkevidde.
«At hvis du noen gang skulle ønske å kvitte deg med det igjen, så lar du meg komme med et tilbud først.»
«Selvfølgelig», svarte Cosmo med et smil; og la til: «En moderat betingelse vil jeg si.»
«På din ære?» insisterte selgeren.
«På min ære», sa kjøperen; og avtalen var inngått.
«Jeg skal bære det hjem for deg», sa den gamle mannen da Cosmo tok det i hendene sine.
«Nei, nei; jeg kan bære det selv», sa han; for han hadde en underlig kvale med å vise noen hvor han bodde, og enda mer til denne personen, som han følte mer avsky mot for hvert sekund.
«Som du ønsker», sa den gamle skapningen, og mumla til seg selv mens han holdt lyset sitt mot døra for å vise ham ut til gårdsplassen: «Solgt for sjette gang! Jeg lurer på hva som vil være utfallet av det denne ganga. Jeg skulle tro min kvinne har fått nok nå!»
Cosmo bar kjøpet sitt forsiktig hjem. Men hele veien hadde han en ukomfortabel følelse av at han ble overvåket og forfulgt. Gjentatte ganger så han seg rundt, men så ingenting som berettiget mistankene hans. Faktisk var gatene for fulle og for ille belyst til å kunne avsløre en forsiktig spion, hvis det skulle være en slik en hakk i hæl. Han nådde bopelen sin i trygghet, og lente varen sin mot veggen, heller lettet, sterk som han var, å være kvitt vekta. Så tente han pipa si, kasta seg på sofaen, og var snart innhylla i slørene til en av hans hjemsøkende drømmer.
Neste dag dro han hjem tidligere enn han pleide, og fikk satt speilet opp på veggen over ovnen, i den ene enden av det lange rommet hans.
Så tørka han forsiktig bort støvet fra dets ansikt, og ut fra sitt beskjedne dekke skinte speilet klart som vannet i vårens solskinn. Men interessen hans var hovedsakelig opptatt med de merkelige graveringene i ramma. Den rengjorde han så godt han kunne med en pensel; og så fortsatte han med en nøye undersøkelse av de forskjellige delene, i håp om å oppdage noen indikasjon på gravererens intensjon. I dette var han dessverre ikke suksessfull; og etter ei stund, med tretthet og skuffelse, tok han en pause, og så noen øyeblikk tomt inn i det reflekterte rommets dyp. Men om ikke lenge sa han, halvhøyt: «For en merkelig ting et speil er! Og for et vidunderlig slektskap det eksisterer mellom det og menneskets fantasi! For dette rommet mitt, sånn jeg ser det i glasset, er det samme, men likevel er det ikke det samme. Det er ikke bare en representasjon av rommet jeg lever i, men det ser ut akkurat som om jeg leser om det i ei historie jeg liker. Alle hverdagslighetene har forsvunnet. Speilet har løfta det ut av faktaenes region og inn i kunstens rike; og representasjonen det gir til meg, har kledd det som ellers var hardt og bart med interesse; på samme måte som på en scene hvor man ser med fryd på representasjonen av en karakter som man i det virkelig liv ville rømt fra, som fra noe uutholdelig trettende. Men er det ikke slik at kunsten redder naturen fra de trette og mette forholdene til sansene våre, og den fornedrende urettferdighet i våre stressende hverdagslige liv, og appellerer til fantasien der den bor; samtidig som at den i noen grad avdekker naturen slik hun virkelig er, og sånn presenterer hun seg selv til et barns øye, hvis hverdagsliv, fryktløs og uambisiøs, møter den sanne oppfattelsen av den undermyldrende verden rundt ham, og gleder seg i det uten spørsmål? Det skjelettet – jeg er nesten redd for det nå, det står der så stille, med øyne bare for det usette, som et vakttårn som ser ut over alt søppelet til denne travle verden, og inn i de stille regioner av hvile bortenfor. Og fortsatt kjenner jeg til hvert bein og hvert ledd i det så godt som min egen neve. Og den gamle stridsøksa ser ut til å hvert øyeblikk kunne bli fanga opp av en rustningskledd hånd, bært fram av en mektig arm, og så knuse gjennom hjelm, og skalle, og hjerte, invadere det ukjente med nok et forvirra spøkelse. Jeg hadde likt å levd i det rommet, hvis jeg bare hadde funnet veien inn.»
Knapt hadde de halvformede ordene flytt fra ham, mens han stod og glante inn i speilet, da noe slo ham som et bluss av forbauselse og fikk ham til å stivne der han stod. Lydløs og uannonsert, glei plutselig gjennom døra og inn i det reflekterte rommet, med staselig bevegelse, men allikevel med motvillige og vaklende steg, den grasiøse formen av ei dame, fullstendig kledd i hvitt. Bare ryggen hennes var synlig mens hun gikk sakte opp til sofaen i motsatt ende av rommet, og på den la hun seg trøtt, og snudde mot ham et ansikt av ubeskrivelig skjønnhet, men som også bar lidelse, misnøye og et snev av tvang, som på en merkelig måte blanda seg med skjønnheten. Han stod uten bevegelsens kraft i noen øyeblikk, med øynene sine ugjenkallelig festa på henne; og selv etter at han ble bevisst sin evne til bevegelse, kunne han ikke påkalle motet til å snu seg om og se på henne, ansikt til ansikt, i det virkelige kammeret han stod i. Til slutt, med plutselig innsats, hvor viljens utøvelse var så ren at det virka ufrivillig, snudde han ansiktet sitt mot sofaen. Den var tom. I forvirring, blanda med redsel, snudde han seg igjen til speilet: Der, på den reflekterte sofaen, lå den utsøkte kvinneformen. Hun lå med lukkede øyne, hvor to store tårer akkurat nå velte ut under de tilslørte øyelokkene; stille som døden, bortsett fra den krampaktige bevegelsen til brystet hennes.
Selv kunne ikke Cosmo ha beskrevet hva han følte. Følelsene hans var av den typen som ødelegger all bevissthet, og kunne aldri bli huska med klarhet. Han kunne ikke unngå å bli stående der ved speilet, og holde øynene sine festa på kvinnen, selv om han var smertefullt klar over at det var uhøflig, og frykta hvert øyeblikk at hun skulle åpne øynene sine og møte hans fastlåste fokus. Men over tid ble han noe letta; for, etter ei stund, åpna øyelokkene hennes seg sakte opp, og øynene hennes forble udekt, men ennå ikke sysselsatt; og da de til slutt begynte å vandre rundt i rommet, som om de bedagelig prøvde å gjøre seg litt kjent med omgivelsene, var de aldri retta mot ham: Det så ut til at ingenting utover det som var i speilet kunne påvirke hva hun så; og derfor, hvis hun så ham i det hele tatt, kunne det bare være ryggen hans, som ut av nødvendighet var snudd mot hun som var i glasset. De to skikkelsene i speilet kunne ikke møtes ansikt til ansikt, ved mindre han snudde seg og så på henne, der i rommet hans; og siden hun ikke var der, konkluderte han med at hvis han skulle snu seg mot den delen av rommet som svarte til der hvor hun lå, ville refleksjonen hans enten bli fullstendig usynlig for henne, ellers måtte det i alle fall se ut for henne som om han glante tomt mot henne, og ingen møte mellom øyne ville skapt noe inntrykk av åndelig nærhet.
Etter hvert falt øynene hennes på skjelettet, og han så henne grøsse og lukke dem. Hun åpna dem ikke igjen, men tegn på avsky fortsatte tydelig å vise seg i ansiktet hennes. Cosmo ville straks ha flytta den forferdelige tingen, men han var redd for å engste henne enda mer med det påtrengende nærværet denne handlinga kom til å involvere. Så han stod og så på henne. Øyelokkene dekka fortsatt øynene, som en kostbar boks dekker juvelene inni; det urolige uttrykket forsvant gradvis bort fra ansiktet hennes, og etterlot bare en svunnen sorg; ansiktstrekkene ordna seg i et uforanderlig uttrykk av hvile; og ut ifra disse tegnene, og den rolige regulære rytmen i pusten hennes, visste Cosmo at hun sov. Han kunne nå stirre på henne uten forlegenhet. Han så at figuren hennes, kledd i de enkleste kapper av hvitt, var verdig ansikt hennes; og så harmonerende, at verken den delikat støpte foten, eller noen av fingrene til den like delikate hånda, var noen indikasjon på det hele. Mens hun lå, manifesterte hele formen hennes en avslapning av perfekt hvile. Han stirra helt til han ble søvnig, og satte seg til slutt nær denne nyvunnede helligdommen, og tok mekanisk opp ei bok, lik en som vokter ved ei sykeseng. Men øynene hans fikk ikke samla noen tanker fra sidene foran ham. Intellektet hans hadde blitt lamslått av denne freidige motsigelsen til all dens erfaring, som den nå møtte ansikt til ansikt, og lå nå bare passiv, uten påståelighet eller spekulasjoner, med ikke så mye som en merkbar forbauselse en gang; mens fantasien hans sendte én vill drøm av velsignelse etter en annen rasende gjennom sjelen hans. Han visste ikke hvor lenge han satt; men etter ei stund kvikna han til, stod opp, og med beven i alle deler av hans skikkelse, så han igjen inn i speilet. Hun var borte. Speilet reflekterte trofast det rommet hans presenterte, og ingenting mer. Det stor der som gyldne omgivelser hvor sentrale juveler hadde blitt tatt bort – som en natthimmel uten herlighet fra dens stjerner. Hun hadde båret med seg alle merkverdigheter i det reflekterte rommet. Det hadde sunket til tomhetens nivå.
Men da skuffelsens første smell hadde passert, begynte Cosmo å trøste seg selv med det håp at hun kunne vende tilbake, kanskje den neste kvelden, på samme tid. Han tenkte så at om hun gjorde det, skulle hun ikke bli mere skremt av det forferdelige skjelettet, han flytta det og flere andre artikler med tvilsomt utseende inn i et lite rom ved sida av kaminen, hvor de ikke kunne kaste den minste refleksjon i speilet; og etter å ha gjort det fattige rommet sitt så ryddig som han kunne, søkte han trøst av den åpne himmel og av en nattevind som hadde begynt å blåse, for han klarte ikke å hvile der han var. Da han kom tilbake, med mer fatning, kunne han knapt få seg selv til å ligge ned på senga si; for han kunne ikke unngå å føle at hun hadde ligget på den; og for ham å ligge der nå ville være en slags vanhelligelse. Allikevel, trøttheten vant; og han la seg på sofaen, kledd som han var, og han sov til det ble dag.
Med et bankende hjerte, det banka så han knapt kunne puste, stod han i stumt håp foran speilet den påfølgende kvelden. Igjen skinte det reflekterte rommet som gjennom lilla damp i den økende skumringen. Alt så ut til å vente, slik som ham, på et kommende vidunder som skulle prise dets fattige jordlighet med nærværet av himmelsk lykke. Og akkurat mens rommet vibrerte med slagene til kirkeklokkene like ved, som annonserte den sjette time, gled den bleike skjønnhet inn, og la seg igjen på sofaen. Stakkars Cosmo mista nesten alle sine sanser av fryd. Nok en gang var hun der! Øynene hennes sjekka hjørnet hvor skjelettet hadde stått, og et fjernt glimt av tilfredshet gikk over ansiktet hennes, tilsynelatende fra å se det tomt. Det så fortsatt ut som hun led, men det var mindre ukomfort uttrykt i ansiktet hennes enn det hadde vært natta før. Hun lot seg merke mer av tingene rundt henne, og så ut til å glane med litt nysgjerrighet på de rare apparaturene som stod her og der i rommet. Men etter ei stund så det ut til at trøttheten tok overhånd, og igjen sovna hun. Bestemt på å ikke miste henne av syne denne gangen, vokta Cosmo den sovende formen. Slummeren hennes var så dyp og absorberende at en fascinerende hvile så ut til å smitte over fra henne til ham mens han glante på henne; og han rykka til som fra en drøm da kvinnen rørte på seg, og uten å åpne øynene sine, stod hun opp, og forlot rommet med en gange lik en søvngjenger.
Nå var Cosmo i en tilstand av ekstraordinær fryd. Menn flest har en hemmelig skatt et sted. Gjerrigknarken har sine gyldne horder; virtuosen har den kjære ringen sin; studenten har den sjeldne boka si; poeten har sitt favoritt tilholdssted; elskeren den hemmelige skuffa si; men Como hadde et speil med en nydelig kvinne i det. Og nå som han visste, på grunn av skjelettet, at hun ble påvirka av tingene rundt henne, hadde han et nytt mål i livet: Han skulle gjøre det nakne kammeret i speilet til et rom som ingen kvinne trengte å være forlegen over. Og Cosmo var fattig. Men han hadde evner som kunne bli omgjort til inntekt; selv om han til nå hadde foretrukket å leve på den smale ukelønna si, fremfor å øke det ved metoder som stoltheten hans anså som uverdig hans rang. Han var den beste fekteren på Universitetet; og nå tilbydde han å gi leksjoner i blokkering og liknende øvelser til dem som valgte å betale godt for bryderiet. Forslaget hans ble mottatt med overraskelse av studentene, men det ble ivrig akseptert av mange; og snart var instruksjonene hans ikke bare begrensa til de rike studentene, men ble spent søkt av mange fra den yngre nobiliteten i Praha og dens nabolag. Det gjorde at veldig snart hadde han en god del penger til sin disposisjon. Det første han gjorde var å flytte apparatene og merkverdighetene inn i skapet i rommet. Så plasserte han senga si og noen få andre nødvendigheter på hver side av peisen, og skilte dem fra resten av rommet med to skjermer av indisk stoff. Så putta han en elegant sofa som kvinnen kunne ligge på, i hjørnet hvor senga hans tidligere hadde stått; og hver dag la han gradvis til noen luksusartikler, og til slutt var rommet omgjort til en rik budoar.
Hver kveld, omtrent på samme tid, kom kvinnen inn. Første gang hun så den nye sofaen, rykka hun til med et halvsmil; så ble ansiktet hennes veldig trist, tårene kom til øynenene, og hun la seg ned på sofaen og pressa ansiktet sitt inn i silkeputene, som for å gjemme seg fra alt. Hun lot seg merke hvert tillegg og hver forandring mens arbeidet fortsatte; og gav et blikk av anerkjennelse, som om hun visste at noen tjente henne, og var takknemlig for det, blandet med det faste snevet av lidelse. Omsider, etter at hun en kveld hadde lagt seg ned som vanlig, falt øynene hennes på noen malerier som Cosmo nylig akkurat hadde blitt ferdig å dekorere veggen med. Hun reiste seg, og til hans store glede, gikk gjennom rommet, og begynte deretter å undersøke dem nøye, og viste mye glede i blikket mens hun gjorde det. Men igjen vendte det sorgfulle, tårevåte uttrykket tilbake, og igjen gravde hun ansiktet ned i putene på sofaen. Men gradvis ble ansiktet hennes mer sammensatt; mye av lidelsene som manifesterte seg i hennes første opptreden hadde forsvunnet, og et slags stille, håpefullt uttrykk hadde tatt dets plass; men som stadig gjorde vei for et engstelig, urolig blikk, blanda med noe sympatisk medlidenhet.
I mellomtida, hvordan gikk det med Cosmo? Som man kan forvente fra en med hans temperament, hadde interessen hans blomstra til kjærlighet, og kjærligheten hans – skal vi kalle det, modna – eller visna til begjær. Men akk, han elska en skygge. Han kunne ikke komme nær henne, kunne ikke snakke til henne, kunne ikke høre en lyd fra de søte leppene som hans lengtende øyne ville klamre seg til lik bier til honningkubene deres. Tidt og ofte sang han til seg selv:
«Jeg kommer til å dø av kjærlighet til piken.»
Og alltid så han igjen, og døde ikke, selv om hjertet hans virka klar til å gå i stykker av livets intensitet og lengsel. Og jo mer han gjorde for henne, jo mer elska han henne; og han håpte at, selv om hun aldri så til å se ham, at hun likevel likte å vite at en ukjent ville gitt livet sitt for henne. Han prøvde å trøste seg selv over å være separert fra henne, ved å tenke at hun kanskje en dag ville se ham og gjøre tegn til ham, og det ville vært nok for ham; «for», tenkte han, «er ikke dette alt det en elskende sjel kan gjøre for å gå inn i kommunikasjon med en annen? Altså, hvor mange som elsker kommer aldri hverandre nærere enn å se den andre i et speil; de ser ut til å vite, og allikevel kjenner de ikke det indre livet; aldri går de inn i den andres sjel; og går til slutt fra hverandre, med bare de vageste anelser om universet og dets grenser som de har svevd over i årevis? Hvis jeg bare kunne ha snakka til henne, og visst at hun hørte meg, så hadde jeg vært tilfreds.» En gang vurderte han å male et bilde på veggen som skulle, ut av nødvendighet, formidle til kvinnen en tanke om ham selv; men, selv om han hadde noe dyktighet med blyanten, oppdaga han at hendene skalv så mye når han gjorde et forsøk, at han ble tvunget til å gi opp...
«Den levende, han dør; den som dør, han lever.»
![[Illustrasjon: Cosmo observerer kvinnen inni speilet]](/../Images/gmd001b.png)
En kveld, mens han stod og stirra på skatten sin, syntes han at han så et fjernt uttrykk av forlegenhet i ansiktet hennes, som om hun forsto at lidenskapelige øyne var festa på henne. Dette vokste; helt til det røde steg over halsen, kinnene og panna hennes. Comos lengsel etter å komme henne nær dreiv ham nesten fra forstanden. Denne natta var hun kledd i et kveldsantrekk, pynta med diamanter. Dette kunne ikke legge noe til hennes skjønnhet, men det presenterte den i et nytt aspekt; det gjorde yndigheten hennes i stand til å manifestere seg selv på en helt ny måte. For essensiell skjønnet er uendelig; og slik som naturens sjel trenger en endeløs rekke av varierte former for å legemliggjøre yndigheten sin, med utallige ansikter av skjønnhet som springer frem, ingen av dem like på noen av hennes hjerteknusere; slik trenger den individuelle formen å forandre miljøet sitt, for å gjøre det mulig å avdekke alle fasene i dens yndighet. Diamanter glitra ut fra håret hennes, halvt gjemt i dens luksus, som stjerner gjennom mørke regnskyer; og armbåndene på de hvite håndleddene hennes blinka i alle fargene til en lynende regnbue, mens hun løfta sine snøbleke hender for å dekke det brennende ansiktet sitt. Men skjønnheten hennes skinte mer enn alle ornamentene. «Om jeg bare hadde hatt fått kysse en av føttene hennes», tenkte Cosmo, «så skulle jeg vært tilfreds.» Akk, han bedro seg selv, for begjær er aldri tilfreds. Han visste heller ikke at det er to veier ut fra det forheksede huset. Men plutselig, som om smellet hadde blitt drevet inn i hjertet hans utenfra, og avslørt seg først som smerte, og etterpå i sin definitive form, fór denne tanken inn i sinnet hans: «Hun har en elsker et sted. Minner om hans ord bringer nå farge til ansiktet hennes. For henne er jeg ingen steder. Hun lever i en annen verden hele dagen, og hele natta, etter at hun forlater meg. Hvorfor kommer hun og får meg til å elske henne, helt til jeg, en sterk mann, er for spak til å se på henne mer?» Han så igjen, og ansiktet hennes var blekt som en lilje. En sørgmodig medlidenhet lot til å irettesette glitteret i de hvileløse juvelene, og de rolige tårene i øynene hennes. Hun forlot rommet tidligere denne kvelden enn hun pleide. Cosmo ble værende alene, med en følelse som om brystet hans plutselig hadde blitt forlatt tomt og hult, og hele verdens vekt knuste dets vegger. Den neste kvelden, for første gang siden hun begynte å komme, var hun ikke der.
Og nå var Cosmo i helt elendig forfatning. Etter at tanken om en rival hadde kommet til ham, fikk han ikke et øyeblikks hvile. Mer enn noen gang lengta han etter å se kvinnen ansikt til ansikt. Han overbeviste seg selv om at hvis han bare fikk bekrefta det verste, ville han være tilfreds; for da kunne han forlate Praha, og finne lindring i kontant bevegelse, som er håpet til alle aktive sinn når de invaderes av uro. I mellomtida venta han med usigelig angst på neste natt, og håpte at hun ville vende tilbake – men hun dukka ikke opp. Og nå ble han virkelig syk. Alle medstudentene hans så det elendige utseende hans, og han slutta å delta på forelesningene. Pliktene hans ble neglisjert. Han brydde seg ikke om noe. Himmelen, med den store sola, var for ham bare en hjerteløs, brennende ørken. Menn og kvinner i gatene var bare dukker, uten egne motiver, og uten interesse for ham. Han så dem alle som på det evig foranderlige feltet til et hullkamera. Hun – hun ene og alene – var hans univers, hans kilde til liv, hans inkarnerte gode. På seks kvelden kom hun ikke. Så den absorberende lidenskapen hans, og den rolige feberen som tærte på hjernen hans, ble unnskyldninga for den løsninga som han hadde valgt, og begynte å gjennomføre før denne tida var over.
Etter å ha resonnert seg fram til at det måtte være en trolldom over dette speilet som gjorde at formen til kvinnen var å se i det, bestemte han seg for å prøve å forstå det han frem til nå hovedsakelig hadde studert av nysgjerrighet. «For», sa han til seg selv, «hvis en trolldom tvinger hennes tilstedeværelse frem i glasset (og hun kom jo uvillig i starten), kan da ikke en sterkere trolldom, som dem jeg kjenner til, og hjulpet av hennes nesten-nærvær i speilet, hvis hun skulle dukke opp igjen, tvinge den levende formen hennes til å komme til meg her? Hvis jeg gjør henne galt, la kjærlighet være min unnskyldning. Jeg ønsker bare å høre dommen fra hennes egne lepper.» Han tvilte aldri, på noe tidspunkt, at hun var en virkelig jordlig dame; eller, sagt på en annen måte, at det var en dame som på en eller en annen måte kasta speilbildet sitt inn i det magiske speilet.
Han åpna den hemmelige skuffa si, tok ut bøkene om magi, tente lampa si, og leste og gjorde notater fra midnatt til tre om morgenen – i tre netter på rad. Så la han bøkene sine tilbake, og gikk den neste kvelden ut på jakt etter materialene han trengte til trylleformularet. Disse var ikke lette å finne, for i kjærlighetsmagi og alle formularer av denne typen, kreves ingredienser som knapt er sømmelig å nevne, og bare tanken på sånt i tilknytning til henne kunne han bare unnskylde på grunn av sin bitre trang. Til slutt lyktes han å skaffe alt han behøvde, og på den syvende kvelden etter at hun sist hadde dukka opp, fant han seg selv forberedt til en dåd av rettstridig og tyrannisk kraft.
Han rydda midten av rommet, bøyde seg ned og tegna en rød sirkel på golvet rundt stedet hvor han stod. I de fire kvadratene skrev han mystiske tegn, og tall som alle var potenser av syv eller ni. Han undersøkte hele ringen nøye, for å sjekke at ikke det minste brudd hadde forekommet i periferien, og reiste seg så fra sin bøyde stilling. Mens han stod opp slo kirkeklokka syv; og, akkurat slik hun hadde dukka opp første gang, nølende, sakte, og staselig, gled kvinnen inn. Cosmo skalv; og da hun snudde seg, og avdekka et utslitt og blekt ansikt, som om det led av sykdom eller indre problemer, ble han svak og følte at han kanskje ikke turde å fortsette. Men mens han stirra på ansiktet og formen, som nå besitta hele hans sjel og ekskluderte alle andre gleder og sorger, lengselen etter å snakke til henne, å vite at hun hørte ham, å høre et ord tilbake fra henne, ble så uutholdelig at han plutselig og hastig gjenopptok forberedelsene sine. Mens han forsiktig gikk fra sirkelen, la han et lite fyrfat i midten. Han tente så på kullet oppi, og mens det brant opp åpna han vinduet sitt og satte seg selv, ventende, ved det.
Det var en lummer kveld. Lufta var full av torden. En følelse av luksuriøs depresjon fylte sinnet hans. Himmelen så ut til å ha vokst seg tung, og komprimerte lufta under den. Et slags lilla skjær gjennomsyra atmosfæren, og gjennom det åpne vinduet kom det dufter av fjerne jorder, som all byens damp ikke kunne klare å kvele. Snart gløda kullet. Cosmo dryssa røkelse og andre substanser på det som han hadde skaffa, steig inn i sirkelen, og snudde ansiktet sitt fra fyrfatet mot speilet. Da, med øynene festa på ansiktet til kvinnen, begynte han med skjelvende stemme å gjengi en kraftfull besvergelse. Han hadde ikke kommet langt, før kvinnen ble bleik; og da, lik en bølge som returnerer, skylte blodet bort fra alle dets banker med sin skarlagene flo, og hun gjemte ansiktet i hendene sine. Da gikk han over til en enda sterkere besvergelse.
Kvinnen reiste seg og gikk urolig frem og tilbake på rommet sitt. Enda en trolldom; og hun så ut til å søke med øynene sine etter noe de kunne hvile på. Til slutt så det ut som om hun plutselig fikk øye på ham; for øynene hennes festa seg fullt og helt på hans, og hun ble gradvis trekt, noe motvillig, nær sin side av speilet, akkurat som om øynene hans hadde fascinert henne. Cosmo hadde aldri sett henne så nær før. Nå møttes de endelig øye til øye; men han kunne ikke helt forstå uttrykket hennes. De var full av øm bønnfallelse, men det var noe mer som han ikke kunne tolke. Selv om hjertet hans så ut til å ligge i strupen hans, ville han ikke la noe glede eller uro vende ham bort fra oppgaven. Mens han fortsatt så henne i ansiktet, gikk han over til den mektigste besvergelsen han kjente. Plutselig snudde kvinnen seg og gikk ut av døra i det reflekterte kammeret sitt. Et øyeblikk etter kom hun inn på rommet hans med sitt sanne nærvær. Han glemte helt alle forholdsregler, og løp fra den forheksede sirkelen og knelte foran henne. Der stod hun, den levende kvinnen fra hans lidenskapelige visjoner, alene ved hans side, i en tordenfylt skumring, og i gløden fra en magisk ild.
Med bevende stemme spurte hun: «Hvorfor brakte De ei stakkars jente gjennom de regntunge gatene alene?»
«Fordi jeg dør av kjærlighet til Dem; men jeg brakte Dem bare fra det speilet der.»
«Åh, speilet!» og hun så opp på det og skalv. «Akk! Jeg er bare en slave mens det speilet eksisterer. Men tro nå ikke at det var makten i besvergelsen Deres som dro meg. Det var det lengtende ønsket Deres etter å se meg som banka på døra i hjertet mitt, helt til jeg var tvunget til å gi etter.»
«Kan De da elske meg?» sa Cosmo, i en stemme så rolig som døden, men nesten uartikulert av følelser.
«Vet jeg ikke», svarte hun sørgmodig. «Det kan jeg ikke vite så lenge jeg er forfjamsa av fortryllelser. Det ville i sannhet være en stor glede å legge hodet mitt på brystwr Deres og gråte til døden; for jeg tenker at De elsker meg, selv om jeg ikke vet; – men –»
Cosmo reiste seg opp fra golvet.
«Jeg elsker Dem som – nei, jeg vet ikke hva – for etter at jeg begynte å elske Dem, har det ikke vært noe annet.»
Han greip tak i hånda hennes, men hun trakk den tilbake.
«Nei, du bør ikke det. Jeg er i din makt, og derfor kan jeg ikke.»
Hun brast i tårer, og knelte nå ned foran ham, og sa:
«Cosmo, hvis De elsker meg, sett meg fri, også fra Dem selv; ødelegg speilet.»
«Kommer jeg til å se Dem i stedet?»
«Det kan jeg ikke vite. Jeg ønsker ikke bedra Dem, kanskje vil vi aldri møtes igjen.»
En intens kamp reiste seg i Cosmos bryst. Nå var hun i hans makt. Hun mislikte ham ikke i alle fall, og han kunne se henne når han ønska. Å ødelegge speilet ville være å ødelegge hans eget liv, og forvise den eneste herlighet han hadde fra universet sitt. Hele verden ville bare være et fengsel hvis han tilintetgjorde det ene vinduet som så inn i kjærlighetens paradis. Fordi kjærligheten hans ennå ikke var ren, nølte han.
Med et sorgens skrik reiste kvinnen seg på sine bein. «Åh! Han elsker meg ikke! Han elsker meg ikke sånn som jeg elsker ham. Og akk! Jeg som ønska kjærligheten hans selv mer enn friheten jeg søker.»
«Jeg skal ikke vente på å ville», ropte Cosmo, og løp til hjørnet hvor det store sverdet stod.
I mellomtida hadde det blitt svært mørkt, bare glørne kasta en rød glans gjennom rommet. Han greip sverdet sammen med stålslira, og stod foran speilet. Men idet han heiv et sterkt slag mot det med den tunge sverdknappen, glei bladet halvveis ut av slira, og knappen traff veggen over speilet. I det øyeblikket så det ut til å smelle et forferdelig lyn inn i rommet rett ved dem, og før Cosmo kunne gjenta slaget, falt han sanseløs ned foran ildstedet. Da han kom til seg selv, så han at både kvinnen og speilet hadde forsvunnet. Han ble grepet av en hjernefeber, som holdt ham til sofaen i ukevis.
Da han gjenvant forstanden sin, begynte han å tenke på hva som kunne ha skjedd med speilet. Angående kvinnen håpte han at hun hadde funnet veien tilbake slik hun kom; men siden speilets skjebne involverte hennes egen, var han mer umiddelbart engstelig over det. Han kunne ikke tenke seg at hun hadde båret det bort. Det var alt for tungt, selv om det ikke hadde vært fast montert på veggen, til at hun kunne ha fjerna det. På den annen side, han huska lynet; som fikk han til å tro at det ikke var noe lyn, men at et annet slag hadde slått ham i bakken. Han konkluderte med at enten ved overnaturlig støtte, siden han hadde eksponert seg selv for demonenes hevn ved å forlate sirkelens sikkerhet, eller på en annen måte, hadde speilet sannsynligvis funnet veien tilbake til sin tidligere eier; og kanskje hadde han, det var forferdelig å tenke på, innen nå nok en gang kvitta seg med det, og gitt kvinnen videre i en annen manns makt. Og om han ikke brukte makten sin noe verre enn han selv hadde gjort, kunne han fortsatt gi Cosmo en mengde grunner til å forbanne den egoistiske ubesluttsomheten som hadde forhindra ham fra å knuse speilet umiddelbart. Faktisk, å tenke at hun som han elska, og som hadde bedt ham om frihet, fortsatt skulle i noen grad være prisgitt speilets eier, og i alle fall være eksponert for hans konstante observasjon, var i seg selv nok til å gjøre en oppbrakt elsker gal.
Ønsket om å bli frisk holdt styrken hans tilbake; men til slutt var han i stand til å dra ut. Først dro han av gårde til den gamle forhandleren, og lot som om han så etter noe annet. Et lattermildt flir i skapningens ansikt overbeviste ham at han visste alt; men han kunne ikke se speilet blant møblene hans, eller få noe informasjon ut av ham om hva som hadde skjedd med det. Han uttrykte en total overraskelse over å høre at det var stjelt, en overraskelse som Cosmo straks så var falsk; og samtidig opplevde han at det gamle vraket ikke var opptatt av å bli oppfatta som genuin i det hele tatt. Full av uro, som han dekte over så godt han kunne, lette han mange steder, men til ingen nytte. Selvfølgelig kunne han ikke stille noen spørsmål; men han holdt ørene våkne for selv det fjerneste hint som kunne sende søket hans i riktig retning. Han dro aldri ut uten en kort, tung hammer av stål på seg, slik at han kunne knuse speilet i det øyeblikket han kunne glede seg over å se sin tapte skatt, hvis det øyeblikket noen sinne skulle komme. Om han kom til å se kvinnen igjen var nå en tanke av annenrangs betydning, og utsatt til han hadde gitt henne frihet. Han vandra her og der, som et nervøst spøkelse, bleik og herja; hele tida gnagde tanken på hjertet hans om hva hun kanskje måtte lide – alt på grunn av ham.
Ei natt mingla han med en folkemengde som fylte rommene i et av de mest velstående vertshusene i byen; for han aksepterte alle invitasjoner han fikk for å ikke miste noen sjanse, uansett hvor liten, til å innhente informasjon som kunne fremskynde noen oppdagelse. Her vandra han rundt, lytta til hvert ville ord han kunne fange opp, i håp om en åpenbaring. Mens han nærma seg noen damer som snakka stille i hjørnet, sa en til en annen:
«Har du hørt om den rare sykdommen til prinsessa von Hohenweiss?»
«Ja, hun har vært syk i mer enn et år nå. Det er veldig trist for sånn en fin skapning å ha sånn en forferdelig lidelse. Hun var nylig bedre i noen uker, men i løpet av de siste få dagene har de samme angrepene vendt tilbake, og ser ut til å gi henne mer lidelse enn noen gang. Det er alt i alt ei utrolig historie.»
«Er det ei historie knytta til sykdommen hennes?»
«Jeg har bare hørt noen ufullstendige rapporter om det. Men det er sagt at hun for rundt atten måneder siden fornærma ei gammel dame som hadde hatt en tillitsposisjon i familien, og som, etter noen usammenhengende trusler, forsvant. Denne merkverdige tilstanden fulgte kort tid etter. Men den merkeligste delen av historia er koblinga til tapet av et antikt speil som stod i garderoben hennes, og som hun brukte hele tida.»
Her sank talerens stemme til et hvisk; og Cosmo, selv om han egen sjel satt og lytta med ørene sine, kunne ikke høre mer. Han skalv for mye til å tørre å ta det opp med kvinnene, om det så hadde vært tilrådelig å eksponere seg for nysgjerrigheten deres. Navnet på prinsessa var kjent for ham, men han hadde aldri sett henne; bortsett fra at det faktisk var henne som hadde knelt foran ham på den forferdelige natta, noe han nå knapt tvilte på. På grunn av den svake helsa si klarte han ikke å gi noe inntrykk av ro, så i frykt for å tiltrekke oppmerksomhet la han i vei ut i frisk luft, og nådde til slutt bopelen si, glad over at han endelig visste hvor hun bodde, selv om han aldri hadde drømt om å oppsøke henne åpenlyst, selv om han skulle være heldig nok til å fri henne fra de hatefulle båndene. Han håpte også, at siden han så uventa hadde lært så mye, at den andre og mye viktige delen skulle om kort tid bli avdekka.
«Har du sett Steinwald i det siste?»
«Nei, jeg har ikke sett ham på lang tid. Han er nesten like god som meg med kården, og jeg antar han tror han ikke trenger flere leksjoner.»
«Jeg lurer på hva som har skjedd med ham. Jeg skulle så gjerne sett ham. La meg se; den siste gangen jeg så ham kom han ut av bula til den gamle forhandleren, den samme som du var med meg én gang, for å se på en rustning. Det var hele tre uker siden.»
Dette hintet var nok for Cosmo. Von Steinwald var en mann med stor innflytelse i hoffet, vel kjent for sine skrupuløse vaner og brennende lidenskaper. Bare muligheten for at speilet skulle være i hans hender var et helvete for Cosmo. Men voldelige og hastige handlinger av noen type ville sannsynlig ikke lykkes. Alt han ønska var en mulighet til å ødelegge det fatale speilet; og for å oppnå dette, måtte han gi seg tid. Han lagde mange planer i sitt sinn, men var ikke i stand til å gå for noe bestemt.
Etter ei stund, en kveld han passerte huset til Von Steinwald, så han at vinduene skindte mer enn vanlig. Han ble stående å observere ei stund, og så at gjester begynte å komme. Så skyndte han seg hjem, og kledde seg så rikt han kunne, i håp om å mingle med gjestene uforstyrra; en effekt som ikke burde være noe problem for en mann av hans standard.
I et høytliggende, stille kammer, i en annen del av byen, lå en form som mer ligna marmor enn en levende kvinne. Dødens skjønnhet så ut til å ligge frossen på ansiktet hennes, for leppene var stive, og øyelokkene lukka. De lange hvite hendene hennes lå i kryss på brystet, og ingen pust forstyrra deres hvile. Ved sida av den døde talte mennesker i det stille, som om den dypeste ro av alle kunne bli brutt ved lyden av en levende stemme. Akkurat sånn snakka de to damene som satt ved hennes side, selv om sjelen åpenbart var utenfor rekkevidden for alle tilkjennegivelser fra sansene, med de mildeste toner av undertrykt sorg. «Hun har ligget sånn i en time.»
![[Illustrasjon: Kvinnen ligger til sengs mens damene hvisker]](/../Images/gmd001c.png)
«Jeg er redd for at det ikke er lenge igjen nå.»
«Så mye tynnere hun har blitt disse siste få ukene! Hvis hun bare ville sagt noe, og forklart hvordan hun lider, ville det vært bedre for henne. Jeg tror hun har syner i transene sine, men ingen får henne til å gjengi noe når hun er våken.»
«Snakker hun noen ganger i disse transene?»
«Jeg har aldri hørt henne, men de sier hun vandrer noen ganger. Og en gang gav hun hele husholdninga en fryktelig skrekk ved å forsvinne en hel time, og komme tilbake gjennomvåt av regn, og nesten død av utmattelse og frykt. Men selv da ville hun ikke gi noe forklaring på hva som hadde skjedd.»
En knapt hørbar mumling fra de ennå urørlige leppene til dama overraska tjenestepikene hennes. Etter flere mislykkede forsøk på artikulasjon, sprang ordet «COSMO!» fra henne. Kvinnen lå stille som før, men bare for et øyeblikk. Med et vilt skrik, hoppa hun fra sofaen ned på golvet, slengte armer sine over hodet med foldede og stramme hender, og med åpne øyne som skinte med lys, ropte hun ut med en stemme så jublende som ånd som bryter ut av ei grav: «Jeg er fri! Jeg er fri! Jeg takker Dem!» Så kasta hun seg ned på sofaen og gråt. Så stod opp, og vandra urolig opp og ned i rommet, med gestikulasjoner som blanda fryd og angst. Så snudde hun seg mot tjenestepikene sine: «Fort, Lisa, frakken og hetta mi!» Så lavere: «Jeg må gå til ham. Vær rask, Lisa! Du kan bli med meg, hvis du vil.»
I neste øyeblikk var de ute på gata, og skyndte seg av gårde mot en av broene over Moldau. Månen var nær senit, og gatene var nesten tomme. Prinsessa løp snart fra tjenestepika si, og var halvveis over broa før den andre nådde den.
«Er du nå fri? Speilet er ødelagt, er du fri?»
Ordene ble sagt rett ved henne, og hun skyndte seg videre. Hun vendte om; og der, stående mot rettverket i en av fordypningene i broa, stod Cosmo i en praktfull dress, men med et hvitt og skjelvende ansikt.
«Cosmo! – Jeg er fri – og din tjener for evig. Jeg var på vei til deg nå.»
«Og jeg til deg, for døden gjorde meg frimodig; men jeg kunne ikke komme lenger. Har jeg bøtet noe? Elsker jeg deg – bare litt?»
«Å, jeg vet nå at du elsker meg, min Cosmo; men hva er det du sier om død?»
Han svarte ikke. Hånda hans var pressa mot sida. Hun så mer nøye etter: Blodet vella frem mellom fingrene. Hun kasta armene sine rundt ham med et svakt bittert hyl.
Da Lisa kom fram fant hun sin frue knelende over et blekt dødt ansikt, som fortsatt smilte i de spektrale månestrålene.
Ordforklaringer
- Albertus Magnus: Katolsk helgen fra 1200 tallet, skrev mye om logikk, filosofi, vitenskap, astrologi og alkymi m.m.
- Cornelius Agrippa: Levde på 1400-1500-tallet, kjent som okkult magiker, skrev om teologi, astrologi og alkymi
- hjelmtegn: En heraldisk figur på toppen av hjelmen til et våpenskjold.
- virtuos: En svært begavet og talentfull musiker.
- budoar: Et staselig kvinneværelse i et herskapshus eller slott.
- hullkamera: «Camera obscura». Gammelt projeksjonsapparat som tar inn lys fra omgivelsene inn i et mørkt avlukke, og prosjekterer bildet mot en liten skjerm. Forgjenger til fotoapparatet.
- fyrfat: Ei skål eller et fat til å brenne kull og annet brensel.
- hjernefeber: Et forelda medisinsk uttrykk. Beskriver betennelse i hodet, gjerne med febersymptomer, ofte forårsaka av mentalt stress.
- Moldau: En av de lengste elvene i Praha.
- senit: Midt på himmelen, rett over observatørens posisjon.
Britisk kunsteventyr av George MacDonald (1824-1905). (Offentlig eiendom - public domain)
Utdrag fra romanen Phantastes, Kapittel XIII. Tittel gitt av oversetter.
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den originale engelske teksten: Phantastes: A Faerie Romance for Men and Women, Chapter XIII, 1858? (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Karl-Robert Rønning
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.