Gullgården

Det var en gang en fattig gjerrigknark, som drømte om å ha sin egen gård. Men siden han var så fattig, var det liten kjangs for det. Og når han først hadde så lite, så spinka og sparte han på alt han hadde, og følte det var en god unnskyldning til å ikke unne noen andre ett øre.

Det var ikke mange jobber folk var villig til å gi ham, og de han fikk tok raskt slutt. Han fikk jobbe hos en kremmer, og skulle selge varene hans. Men kundene ble fort lei av at han tok for høye priser, og stakk forskjellen i egen lomme. Og ting ble enda mer månelyst da kremmeren selv fant ut av det. Det ble spetakkel og fengselstrusler så det ljoma, så den fattige stakk av gårde til neste bygd.

Her fikk han jobb på en gård. Åh, skal si det var et staselig sted, nesten like flott som gården han selv hadde drømt om. Han ble satt til all slags tungt arbeid, og jobba flittig når bonden så på, og stakk unna alt han kunne når bonden så en annen vei. Det han fokuserte mest på var å stikke unna frø og korn han planla å bruke til å plante sin egen gård. Men uærlighet og løgner er vanskelig å holde styr på, og snart ante bonden ugler i mosen. Da alt kom for en dag var det kasjotten neste, og dommen han fikk var en hard en. Men heldigvis for gjerrigknarken, var betjenten som skulle vokte ham en godtroende sjel, som både hørte og trodde alt det mannen sa. Det var ikke måte på hvilke historier han fortalte om uretten som hadde skjedd, og at egentlig var han helt uskyldig. Og om det var av beleilighet eller slepphendthet visste han ikke, men plutselig en dag var vokteren uoppmerksom, og han benytta sjansen til å rømme på flekken.

Og den fattige gjerrigknarken reiste langt, og lengre enn langt, før han omsider kom til ei fjellbygd hvor han kunne være sikker på at ingen kjente til ham. Dessverre var han ikke blitt noe rikere med tida, snarere tvert imot. Så han ble nødt til å ta seg arbeid i fjellgruva, og måtte både slite og streve både sent og tidlig. Men han var med godt mot, for han venta bare på sjansen til å finne noen verdifulle mineraler han kunne stikke unna. Derfor tok han gjerne jobben med å grave ned i nye, trange og ukjente ganger.

Så var det en dag han stod der alene og hakka i enden av ei trang gang. Plutselig gav hakka fra seg en ny lyd, og i lyset fra lykta tok det til å glinse i bergveggen. Han skjønte fort at han hadde truffet ei sølvåre, og ei skikkelig god ei også. Det var så mye i steinen at han ikke trodde det var mulig. Ja, her var det sann rikdom å sanke inn.

Han visste straks hva han skulle gjøre. Åra skulle dekkes til, og ganga skulle erklæres verdiløs. Så kunne han selv snike seg inn om natta og hente ut så mye han ville. Raskt dekka han til sølvet, og gikk opp til de andre arbeiderne.

«Ikke ei stripe å finne, denne ganga er helt verdiløs», erklærte han høyt og tydelig. Og som den gode løgneren han var, trodde de andre på alt han sa.

Den natta sneik han seg inn i gruva alene, og hadde tenkt å sette kursen rett mot sølvåra. Men å finne fram der inne alene, og uten annen lampe enn sin egen, viste seg å være vanskeligere enn antatt. Han lette og søkte, men til slutt var han et helt annet sted enn han hadde tenkt.

Da plutselig så han et blekt lys som kom gående mot ham. Av frykt for å aldri komme ut igjen, gikk han mot lyset for hjelp. Det var ei høy dame, kledd i en lang grå kjole. Lykta hun holdt skinte som ei ildflue, og huden hennes var bleik og kald som marmor.

«Vær hilsen, vakre frue. Så godt for en stakkar å finne hjelp i nødens tid», sa gjerrigknarken, og gjorde seg så unnselig han bare makta.

«Du beskytta skattkammeret mitt», svarte dama. «Jeg er bergdronninga, og så deg da du valgte å dekke over skattene mine.»

«Ja, selvsagt. Jeg skjønte straks at sølvåra måtte tilhøre selveste bergdronninga, og gjorde alt i min makt for å beskytte rikdommene dine», svarte han — og lot løgnene renne ut av ham som om ganen var et fossefall.

«Jeg har bestemt meg for å belønne din gode gjerning. Ta denne kverna. Med den kan du male alt hva du vil, både av vått og tørt, usselt og verdsatt. La meg vise deg hvordan den brukes.»

Mannen takka for hennes store generøsitet og nåde, og det var ikke måte på hvilken vennlig gest hun hadde vist en fattig stakkar. Bergdronninga så ikke ut til å la seg påvirke noe av smiger, men gikk heller bare praktisk til verks ved å vise ham hvordan kverna skulle stilles, både hvordan den skulle startes og hvordan den skulle stoppes. Og til slutt viste hun ham veien ut av gruva.

Mannen var ikke sein. Straks han var hjemme bak lukkede dører, ba han kverna om å male både gull, sølv, vakre klær og god mat. Og kverna malte det ene etter det andre. Nå hadde han ingen planer om å dra tilbake til gruva igjen. Og forresten hadde han hørt at noen andre hadde gått inn i ganga og oppdaga sølvåra han hadde løyet om. Men ganga hadde rast sammen når folk skulle hente ut sølvet, og mange var nå døde.

Den dagen massebegravelsen skulle finne sted, kjøpte han seg hest, og red av gårde som den flotteste rikmann. Han red langt, og lengre enn langt, helt til han fant et vakkert sted ved kysten. Her ville han bygge og bo. Fra bygdene i nærheten leide han folk, og han ble fort en ettertrakta leiekar — for ingen betalte så mange kobber per dag som han. Slik fikk han de flinkeste arbeidskarer til å jobbe for seg, og han fikk seg både hus og gård. Ikke at han hadde spesielt behov for å dyrke jord for å klare seg, det viktigste var bare at han hadde større jorder enn de andre i området.

Men selv det ble for kjedelig i lengden, så til slutt begynte han å kjøpe opp alle gårdene rundt omkring, til han nærmest var for en fyrste å regne. Og nå når det ikke var andre gårdseiere å velge mellom, gikk lønningene ned til noen skarve kobber om dagen. Og prisen for korn hadde aldri vært så høy.

Han brydde seg fint lite om fattigdom og sveltihel så lenge han selv hadde det godt, så slik ble det værende helt til han også ble lei av dette livet. Kverna ble flittig brukt, og det var ikke én sjel som visste hva som var spesielt med den. Det eneste tjenerne visste var at matboden var stadig full, og at vintønnene aldri ble tørre.

Så var det en dag han stod utenfor og så på den gilde gården sin, og var så lei at det hele at det var en skam. Da kom det gående en lystig liten kar med sekk på ryggen og strikketøy i hendene. Det var en lekpredikant som var kommet til området for å hjelpe ham med hans sjels frelse. Både prest og prost hadde gjerrigknarken tidligere vist på dør, men nå når han ikke hadde annet å gjøre, så var det vel like greit å høre hva mannen hadde å si.

«Det er virkelig imponerende rikdommer du kan skilte med her», sa predikanten. «Men hva vil skje med alt dette den dagen du dør?»

«Når det ikke er meg, så får det være det samme», svarte gjerrigknarken, og syntes han hadde svart særdeles godt.

«Men vil du ikke ha med deg noe rikdom inn i neste liv? La oss snakke om din sjels frelse.»

Og lekpredikanten la ut om død og oppstandelse, håp og kjærlighet, og prøvde å overbevise rikmannen om å ta imot Vårherres frelse.

Dette mora ham noe skrekkelig, og han kunne ikke fatte og begripe hva han mangla i livet. Rikdom hadde han nok av, og ble det noe av dødsriket, kunne vel fanden mildnes med bestikkelser, han som alle andre.

Predikanten ble svært sørgmodig over å høre hvordan han tenkte, og trygla ham om å ta Vårherre på alvor, for fanden er jo ikke til å stole på. «Sett ikke din lit til denne usikre rikdommen, gjerrighet vil til slutt ikke gi deg noe annet enn forbannelse. Velg heller velsignelsens vei. For den som lesker andre, han blir selv lesket.»

Ordene stakk ham i hjertet, og han ble liggende den natta og føle seg ille til mote. Så neste dag gikk han til kverna, og fikk den til å male noen ekstra lekre retter, og masse ekstra gull. Faktisk så lot han kverna kverne mer og mer gull, og for hver nye klump han fikk, ble klumpen i hjertet hans mer og mer glemt. Til slutt var lageret så fullt at han hadde fortrengt hele greia, og han lurte på hva han skulle gjøre med alt gullet.

«Jeg vet det! Jeg skal kle hele gården i bare gull! De vil kunne se den på mils avstand, og forstå at her bor verdens rikeste mann! Hele verden vil kjenne meg!»

Og slik ble det. Alle smedene i området ble leid for dobbelt minstepris for å kle hele gården hans med gull, både hus og låve, fra grunnmur til værhane, både brostein og gjerde. Skal si det ble en gild gård, og den var virkelig synlig på mils avstand.

Til slutt stod den endelig ferdig, og han kunne stå og beundre alt han eide. Mens han stod der gikk Vårherres sol over himmelen og skinte på det blanke gullet. Og han stirra så intenst på gullet at de reflekterte strålene svidde øynene hans, og plutselig stod han der helt blind. Ikke kunne han se gullet, ikke kunne han se gården, ikke kunne han se en eneste ting av alt det han eide.

Så da gikk det som det måtte gå. Ikke hadde han noen venner, og ikke hadde han sådd noen frø av medfølelse, hverken hos tjenere eller naboer. Sakte, men sikkert forsvant ting fra gården, den ene verdifulle tingen etter den andre, også mat og drikke forsvant. Selv kunne han knapt finne inngangsdøra, og da langt mindre veien til kverna for å lage mer. Han måtte vandre rundt og prøve å finne det han trengte til livets opphold. Snart tok maten slutt, og han hadde ikke annet å bytte med enn klærne han hadde på kroppen. Hvordan det gikk til slutt blir for sørgelig å legge ut om i detalj. Det er nok å si at all rikdommen hans ble spredt rundt til dem som måtte få kloa i det; og selv forlot han denne verden ikke lenge etter.

Men hva skjedde med den fantastiske kverna? Ingen vet, men ryktet sier at fanden skal ha tatt den.

Et kunsteventyr av Karl-Robert Rønning.

«IDK»
«April 2024»

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.

Illustratør: Karl-Robert Rønning

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.