Gullvind Fuglesang

Det var en gang ei gammal enke som knapt eide annet i livet enn ei datter. Og hun elska dattera si så mye som ei mor kan elske, men knapt hadde de å spise, og enda mindre husly. Så en dag sa hun:

«Kjære jenta mi, du er nå gammel nok til å sørge for ditt eget brød. Dra nå ut i verden, og søk ei større lykke enn den jeg kan gi deg.»

Og hun omfavna dattera si og velsigna henne. Så måtte jenta dra bort.

Straks reiste jenta til nærmeste landsby og tok til å spørre om arbeid. Men ingen ville ha henne, for hun så så stusselig ut, og ingen talenter hadde hun fra den fattige mora si. Men hun ble ved å spørre, både sent og tidlig, til alle i landsbyen var rent lei henne. Da kalte en baker henne til seg, og sa:

«Lite kan du, men plukke bær må du vel klare. Ta denne kurva, dra ut i skogen og sank bær til kakene mine. Men du våger ikke komme tilbake før kurva er toppfull!»

Og jenta takka så mye for jobben, og tok imot den gamle kurva. Så dro hun til skogs og lette etter bær. Og hun lette og hun lette, helt til det ble kveld, men fant ingen bær – for det var ikke sesong. For slik hadde bakeren tenkt å bli kvitt henne. Til slutt ble det natt, og jenta forsto at hun hadde blitt holdt for narr. Da kasta hun den gamle kurva fra seg, og var nær ved å forbanne den usle bakeren. Men da så hun et lys blant alle trærne, og glemte hele forbannelsen; og godt var det, for en forbannelse rammer en selv like mye som den rammer andre. Jenta gikk mot lyset, lengre og lengre inn i skogen, helt til hun kom ut på en bred sti.

Hele stien var lyst opp av skinnende lamper, men de brant ikke med ild, de skinte med ildfluers glans. Bakken var dekka med ren sand, og den lå så jevnt at ikke en bulk var å finne. Selv da hun trådte ut, ville ikke sanden gi etter for vekten hennes, men tok pent imot henne uten et eneste avtrykk. Trærne på hver side stod så jevnt, og var så vakre og jevnstore, at ikke en gang menneskehender kunne skapt sånt et kunststykke. Alt oste av ren og skjær magi. Hun fulgte den magiske stien. Rundt om satt fugler og sang, og ekorn stirra på henne fra greinene uten den minste frykt. Og hun merka hvorfor, for her fantes ikke annet enn fred. All hennes angst lå utenfor, her var det trygt.

Hun gikk og hun gikk, helt til hun kom forbi ei gammal kjerring som satt på en stein og strikka.

«Hva er det du gjør?» spurte jenta.

«Jeg strikker gull», svarte kjerringa.

Ja, det syntes jenta var godt gjort. For selv kunne hun ikke strikke, og langt mindre strikke gull. Og så ville hun at den gamle skulle lære henne. Men samme hvor mye hun prøvde, fikk hun det ikke til.

«Aldri om du får det til med slike hender!» sa kjerringa. Så velsigna hun jenta, og sa: «Gull heter du, for gylne er dine hender, og rent er nå ditt hjerte.» Da ble jentas hender så fine og fornemme at hun kunne strikke alle slags edle metaller. Gull takka den gamle kjerringa, både for det nye navnet og sitt nye talent, og dro videre.

Hun gikk og hun gikk enda et langt stykke, og så kom hun forbi ei annen kjerring som satt midt på et tre, som om det var bakken hun var på.

«Hvordan får du til det?» spurte Gull.

«Trår du lett nok på foten, kan du like gjerne å gå oppover som bortover», svarte kjerringa.

Ja, det syntes Gull var skikkelig godt gjort, og ville gjerne lære å bli lett på foten. Men samme hvor mange ganger hun prøvde, så fikk hun det ikke til.

«Aldri om du får det til med slike føtter», sa kjerringa. Så velsigna hun jenta, og sa: «Vind heter du, for som luft er dine føtter, og ren er nå din sti.» Og da ble jenta så lett på foten at hun like gjerne kunne gå oppover som bortover. Gullvind takka så masse, både for navnet og talentet, og gikk et stykke videre.

Etter å ha gått enda et langt stykke kom hun forbi ei gammal kjerring som stod i veikanten og plystra med småfuglene.

«Hva er det du gjør?» spurte Gullvind.

«Jeg taler med fuglene», svarte kjerringa.

Ja, det syntes hun virkelig var godt gjort, og ville gjerne lære å tale slik. Men samme hvor mange ganger hun prøvde, så fikk hun det ikke til.

«Aldri om du får det til med en slik strupe», sa kjerringa. Så velsigna hun jenta, og sa: «Fuglesang heter du, for som kvitter er din stemme, og rene er nå dine ord.» Og da fikk jenta så fin en stemme at hun kunne tale med fuglene. Gullvind Fuglesang takka så masse, både for navnet og talentet, og gikk videre.

Omsider nådde hun endelig skogens ende, og så at hun befant seg i et fremmed land. Nedenfor skogen lå en stor by, og kongens slott stod på en høyde bak. Dette kunne være et sted både for lykke og ulykke, men jenta visste råd. Hun gikk til en bekk og vaska ansiktet sitt. Så fant hun seg to pinner og tok til å strikke, for når man er så fornem at man kan strikke gull, skal det ikke stå på redskapene. Men hun turde ikke strikke annet enn kobber, for folk ville vel se rart på en skitten liten stakkar som gikk rundt med gull.

Da hun hadde penger nok, gikk hun til et vertshus og tok seg et beskjedent rom. Der satt hun og strikka flere skiver kobber som hun sendte hjem til sin mor. Så kjøpte hun seg nye klær og et nytt rom, og levde vel med sitt. Og snart kunne hun kjøpe seg enda finere klær og enda finere rom, helt til hun til slutt hadde overbevist alle at hun var ei rik herredatter. Manerene hennes var noe besynderlige, men det bryr ikke folk så lenge man er rik nok.

Hun levde slik i lang tid, og mangla ikke noe. Så en dag ble det utlyst at hans høyhet kongen snart fylte år, og inviterte alle staselige til bursdagsball. Dette ble det snakka om sent og tidlig, og alle lurte på hva de skulle ha på seg.

«Jeg lurer på om prinsen vil komme», sa ei ung hertuginne. «Han skal være en vakker mann.»

«Men akk så bortskjemt», sa en annen. «En mann i hans alder burde finne seg en brud, men samme hvem som kommer, så sender han henne bort. Husker dere prinsesse Yasmin? Hun hadde reist så langt. Med seg hadde hun hundre kameler, hver og en pakka med de flotteste tepper. Førti mizmarspillere marsjerte bak henne, og femti andre spilte riq. Hele byen lukta av mint og timian i flere dager, og hver og en tenkte at de nå hadde fått seg ei flott prinsesse. Men etter syv dager sendte han henne bort.»

Det var dette folk sa, men Gullvind Fuglesang var for klok til å stole blindt på sladder. Hun spurte småfuglene, og de sa:

«Nei, prinsen aktet henne vel og godt, og tenkte på å ta henne til brud. Men hans far, kongen, fant sangen hennes alt for brå, og ville ikke ha henne til svigerdatter.»

Dagen etter hørte hun igjen folk tale om prinsen:

«Prinsen kommer aldri til å få seg en brud! Du skulle vært her da prinsesse Yue kom. De hadde med seg ti vogner lasta med den flotteste te, og syv andre lasta med salt så hvit som den reineste snø. Alle vognene var bygd av bambus og trukket av store, sterke bjørner. Hver og en i følget hadde kledd seg i de vakreste silker, og prinsessa selv spilte nydelig på zhengen sin. Folket var sikker på at prinsen hadde funnet sin brud. Men etter bare tre dager ville ikke prinsen se henne lenger.»

Igjen spurte Gullvind Fuglesang fuglene, og de sa:

«Nei, prinsen var like håpefull som folket. Men hans far, kongen, fant musikken hennes altfor dyster, og sendte henne bort uten sin sønns samtykke.»

«Aldri om prinsen får seg en brud», hørte hun igjen. «Husker dere prinsesse Yaminah? Hun må ha vært den rikeste kongsdattera på jord. Alle i reisefølget bar smykker og juveler, hver og en større enn dem kongen vår har i sin egen krone. Som gave hadde de med ti elefanter, som hver dro et vognlass kaffe. Bekledde sjimpanser dansa sammen med pikene, og alle karer bar tobakkssekker på ryggen. Prinsessa selv red i gullvogn trukket av sebraer, og for hvert skritt de tok dryssa de velduftende kronblader om seg. Men lot prinsen seg imponere? Langt der ifra! Hun ble sendt hjem samme dag, og har aldri satt sine bein i kongeriket siden.»

Men Gullvind Fuglesang hørte med fuglene, og de fortalte:

«Prinsen selv fikk ikke en gang møte henne, for hans far, kongen, kunne ikke fordra rikdommen deres. Så hele følget ble sendt bort uten en dags hvile, og vi hører fra våre frender sørover at hennes far ble svært fornærma.»

Gullvind Fuglesang fikk medynk med den stakkars prinsen, og jo mer hun hørte folk tale, jo mer følte hun med ham. Det nærma seg kongens bursdagsball, og hun kunne ikke tenkte på annet enn prinsen. Så natta før ballet starta, sendte hun fuglene til prinsen med et lite brev, hvor det sto:

Om ei jente kunne danse så
at hver og en ville misunne,
kunne du hatt henne kjær?

På morgenen satt prinsen med sin far og sin mor rundt frokostbordet. Alle gleda seg masse til ballets første dag, men prinsen var ganske så stille.

«Hva er i veien, barnet mitt?» spurte dronninga, for mødre merker slike ting.

«Akk, jeg tror jeg aldri blir gift», svarte han.

Da sa faren hans, kongen: «Si ikke slik, min sønn. Ei kvinne skal vi finne som er en prins verdig.»

«Ja, far» svarte han. «Hun må vel være slik en danser, at hele riket ville misunne henne.»

Det kunne faren hans si seg enig i.

Så kom kvelden, og slottet åpna dørene til bursdagsballet. Alle rike og velkledde kom inn for å vise sin skrud. Gullvind Fuglesang hadde sydd seg en sid ballkjole vevd med gulltråd, og pynta med silker i de deiligste farger. Og på hendene hadde hun laget seg to store skiver av det blankeste sølv, så skinnende at de var som speil. Alle de andre kvinnene misunte stasen hennes, så de talte til hverandre med vemmelige ord. Noen sa: «Se hvor mye hun har på seg, det er da for meget. Dette mangler eleganse.» Og de vemmeligste sa: «Se slikt et sløseri, når folk går sultne i gatene.» Men hun brydde seg ikke om ordene deres, for hun visste selv hvor velsigna hun var, og hvor mange fattige hun hadde kunnet velsigne.

Orkesteret spilte mens gjestene åt og dansa, men Gullvind Fuglesang ble sittende. Hun speida etter prinsen, og så ham på en balkong høyt oppe. Men hun så ikke på ham direkte, hun så på ham via speilene sine. Alle mora seg, drakk og spiste, og ble aldeles lystige. Dansegulvet ble fylt til det var flere der enn blant bordene. Men hun dansa ikke. Flere menn kom og bød henne opp, men hun sa «Jeg venter til midnatt», og ble sittende.

Til slutt nådde viseren tolv, og klokketårnet tok til å ringe. Da reiste Gullvind Fuglesang seg opp, og gikk alene ut på dansegulvet. Ingen kunne unngå å se all prakten hennes, og alle rundt henne glemte rent sin egen dans når hun passerte. Og så, ved klokkas siste slag, tok hun til å svaie omkring. Beina hennes fløy bortover dansegulvet, hoppa langs flisene som loppene på vannet. Hun svingte seg rundt så fargene på kjolen hennes sprakte, og hun løftet speilene sine så alle kunne se. Det var slik en prakt at selv orkesteret glemte å spille, men hun fortsatte stegene sine. Hun dansa så lett som vinden, langs gulvet, oppover veggene, og høyere og høyere mot taket, så folk gispa hver gang hun falt. Men hver gang tok hun seg imot, og fortsatte og fortsatte.

Kongen stirra med store øyne, det sjekka hun med speilene sine, og hun sjekka også prinsen som stod og smilte – det gleda henne aller mest. Alle kunne ikke annet enn å se, helt til hun avslutta dansen sin, og bukka mot hans majestet kongen.

«Til din ære», sa hun, og forlot ballet.

«Den dansen må være en prins verdig», hviska dronninga til mannen sin.

«Ei prinsesse må kunne mer enn å danse», svarte kongen, for han ville ikke vise hvor betatt han var.

Neste morgen sendte Gullvind Fuglesang et nytt brev til prinsen, og skrev:

Om ei jente kunne spille så
at hver og en måtte misunne,
kunne du hatt henne kjær?

Da prinsen satt ved frokostbordet denne morgenen, sa han igjen:

«Akk, jeg blir nok aldri gift.»

«Det er ikke så, min sønn», svarte kongen. «Vi skal finne ei kvinne som er en prins verdig.»

«Ja, hun måtte vel kunne spille vakrere enn noen andre i riket.»

Og det syntes også kongen godt om.

Så ble det kveld, og ballet åpna igjen. Gullvind Fuglesang kom med en hel kjole kun sydd med gull og rød fløyel, så det lot til å være ei stor krone hun bar om seg. Og langs begge armene var det mange små sølvspeil, og de glitret og skinte i lyset fra lampene. Alle gjestene så på henne når hun kom og mintes dansetrinnene hennes fra kvelden før. Hver og en venta og venta på at hun skulle ta til dansegulvet, men hun ble sittende på stolen sin, spiste mat og talte med dem rundt seg. Nesten alle mannfolk til stede kom og bød henne til dans, og flere kvinner spurte om hun hadde tenkt å opptre igjen, men hun ville ikke svare dem. Hun holdt øye med kongen, som satt på tronen sin og iakttok henne hele tida – men hun så aldri rett på ham, hun brukte sine mange speil.

Nå ble det igjen midnatt, og klokketårnet slo sitt første slag. Da reiste hun seg, og alle trodde hun skulle til dansegulvet. Men hun gikk til orkesteret, og satte seg ned bak den store harpa. Ved klokkas siste slag, tok hun til å spille. Da de første tonene lød, ble hele salen stille, og de hørte musikk som lyden av rennende vann. Den lille strømmen vokste og vokste, til den ble fylt med fuglesang, og rasling av blader. Brått endra hun stemning, og hendene løp over strengene som bier rundt kuben sin. Folk ble ikke enig om hva de hørte. Noen mente de hørte englesang, andre et helt orkester av instrumenter, og andre igjen hørte stjernene selv synge om himlenes herlighet. Det var en musikk de aldri før hadde hørt.

Prinsen smilte fra øre til øre. Kongen satt med munnen åpen, og lytta til alle tonene som fløyt gjennom rommet. Selv kunne ikke Gullvind Fuglesang annet enn å smile, og sendte musikken inn i en stor avslutning der hele himmelens hærskare lot til å delta. Og så var det slutt.

«Til din ære», sa Gullvind Fuglesang og bukka for kongen. Så dro hun fra ballet.

«Et slikt spill må være en prins verdig», hviska dronninga.

Kongen bare rista på hodet, for han visste ikke hva han skulle si, og det var bare av stolthet at han ikke gav henne til sønnen sin der og da.

Denne natta sendte også Gullvind Fuglesang et brev til prinsen med småfuglene, og skrev:

Om ei jente kunne synge så
at hver og en måtte misunne,
kunne du hatt henne kjær?

Ei slik jente har deg kjær!

«Hvorfor blir jeg aldri gift?» sa prinsen om morgenen, for nå kjente han seg mer frimodig enn på lenge.

«Kun det beste for min sønn, prinsen», svarte kongen.

«Hva med ei kvinne som kan danse som vinden, spille harpe som englene og synge som nattergalen?»

«Ja, du tenker nok på jenta fra ballet. Hun kan i sannhet danse som vinden og spille harpe som englene. Og om hun også kan synge som nattergalen, da skal hun bli din brud», sa kongen.

Og både prinsen og dronninga sa at dette skulle de holde ham til.

Ballets tredje og siste kveld var kommet, og alle gjestene strømmet på, spent på hva som kom til å skje. Alle venta de på Gullvind Fuglesang, men hun drøyde med å komme. Hjemme satt hun og venta og venta, hun trengte å være alene. Hun tenkte på sin gamle mor, hun tenkte på de snille kjerringene som hadde velsigna henne i skogen, og hun tenke på sin Gud som hadde leda henne til slik ære. Først da det nærma seg midnatt satte hun kursen mot ballet.

Ved midnatts første slag kom hun inn i ballsalen. Hele ballkjolen hennes var ikke annet enn små sølvspeil. Hvert og ett av dem tok imot lyset så klart at hele henne så ut til å glitre. Og hver og en som så på henne kunne skimte seg selv blant alt vidunderet. Det var så skinnende at folk hadde vanskelig for å se annet enn glansen der hun gikk gjennom ballsalen, og stilte seg fremfor kongen. Ved klokkas siste slag tok hun til å synge.

Det var som om et kor steg fra strupen hennes, ikke som av mennesker, men lik den vakreste fuglesang. Det var ingen ord å høre i sangen, men hver og en lytta og hørte tydninga i sitt eget hjerte. Tonene priste det vakre, melodien løftet de lave, og nyansene forkynte det herlige. Ikke et eneste øre kunne finne uklang, og selv de tunghørte lot seg berøre av vibrasjonene fra den mektige stemmen hennes. Ingen fugl på jord kunne skryte på seg en vakrere sang, og ikke en sjel kunne kalle seg urørt.

Kongen så sitt eget ansikt i kjolen, og kjente brodden i sangen hennes. Han falt ned foran sin trone, og kasta krona si ned for hennes føtter. Da avslutta Gullvind Fuglesang sangen sin. Prinsen kom ned til henne og tok hennes hånd.

«Du er en prins verdig», smilte han, og hans far, kongen, kunne ikke si ham imot.

«Hvor har du slike talenter fra?» spurte dronninga.

«Jeg er velsigna», svarte Gullvind Fuglesang. «Gud selv har rørt ved mine hender, Gud selv har rørt ved mine føtter, og Gud selv har rørt ved min strupe.»

«Da la din velsignelse komme over vårt hus, og vårt rike», proklamerte dronninga.

Og kongens bursdagsball ble straks gjort om til forlovelsesball, og alle gleda seg over prinsens lykke. Gullvind Fuglesang sendte straks bud etter sin mor, som kom syv dager etter. De vaska henne ren og kledde henne i flotte klær, så ingen ville tro at det var ei fattigkone som stod foran dem. Bryllupsfesten ble den største i manns minne, og de levde lykkelig til sine dagers ende.

---

Et kunsteventyr av Karl-Robert Rønning.

«IDK»

«Juni 2016»

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.

---

Illustratør: Karl-Robert Rønning

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.

---