Den gamle gikk omkring i den lille leiligheten sin. Hun gikk forbi gamle bilder av kjente som for lengst hadde dratt hjem, hun gikk forbi nye bilder av barn og barnebarn som nå levde sine egne liv. Hver hylle var fylt med minner, hvert møbel bar preg av en svunnen tid. Selv tapeten på veggene var like rynkete som huden hennes, og sammen bar hun og huset alderen sin med en trøtt verdighet.

Hun satte seg ved stuebordet, tok den skjelvende hånda si til kaffekanna og løfta den opp. Den varme, dampende kaffen rant ned i en gammel porselenskopp hun hadde arva etter si egen bestemor. Det var noe vemodig med den nå, dette gamle klenodiet som representerte alt som var skjørt i verden. Men det gav den også verdi. Nå så hun sitt eget speilbilde i den flassende gullmalinga, og skimta sine egne øyne i denne dampende brune væska. Hun tok en slurk. Den var varm, men det gjorde henne ikke noe. Det føltes godt med noe varmt mot leppene. Hun tenkte på den gamle mannen sin som hadde kyssa dem så hardt og så kjærlig. På enden av bordet lå den gamle bibelen som hadde gitt henne trøst da han måtte forlate henne. Igjen tok hun boka til seg og åpna den. Hun visste allerede hvor hun skulle slå opp, og leste versene til seg selv:

«Men vi vil ikke, brødre at I skal være uvitende om de henesovende, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant Vi tror at Jesus døde og stod op, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovende sammen med ham.»

[Illustrasjon]

Hun trengte disse ordene i dag, akkurat denne morgenen spurte etter dem. Setningene ble liggende å bølge i tankene hennes mens hun tok en ny slurk av kaffen. Så lukka hun boka, folda hendene sine, og ba. Hun ba slik hun pleide; først for familien sin, så for alle deres, og alle dem hun visste hadde behov. Det gjorde henne godt å vite at hun kunne hjelpe dem slik. De var alle så langt borte nå, fjerne fra hennes påvirkning. Men hun hadde denne lange armen å nå dem med.

Kaffekoppen var snart tom, og hun reiste seg fra plassen sin og gikk ut i ganga. Fra ei lita skuff henta hun frem den gamle pengepungen sin og sjekka innholdet. Ja, det var nok til en liten middag, og sikkert også til en Twistpose. Det var jo tross alt lørdag. Ute var det ikke kaldt, så hun tok kun ei enkel kåpe rundt seg, og skjøv beina ned i to enkle sko, lakka utallige ganger og teipa på hælen. Pungen la hun i den flotte veska hun hadde fått av dattera si til jul. Det var ei moderne veske og passa henne ikke. Men hun brukte den allikevel, for da hadde hun liksom alltid dattera med seg.

Sola lå gjemt bak skyene, og himmelen var helt hvit. Det var godt å kjenne lufta blåse i ansiktet, som barnebarns kyss mot hennes kinn. Hun tenkte på dem alle mens hun gikk, og takka for at de alle var sunne og friske. Biler passerte ved noen minutters mellomrom, og unge friske mennesker gikk forbi på fortauet. Alle så ut til å gå sammen med noen. Bare hun gikk alene. Men hun visste at hun egentlig ikke var alene. En engel gikk ved hennes side, selv om hun ikke kunne se ham, og han ville se henne trygt hjem igjen. Så hun lot seg ikke plage av de raske bilene og de energiske ungdommene. Derimot syntes hun synd på dem. De var så unge og så uerfarne, de visste så lite og ønska så mye. Hadde de bare visst, hadde de bare kjent livet slik hun kjente det. De gikk som om hvert skritt var en selvfølge. Hun hadde tatt så mange skritt i løpet av livet, og visste hvor få de faktisk var. Hvert av dem vitna om liv, og hvert åndedrag var et privilegium. Denne skjøre gamle verden som hadde sett så mye, opplevd så mye, fått så mye, mista så mye – hun hadde medfølelse med den, de gikk i samme takt. Sammen hadde de levd så lenge og lært så mye. Hadde de unge bare visst.

Hun nådde den lokale dagligvaren og fant varene sine: En billig kneip, kjøttkaker og tre små poteter. Til slutt fant hun også en pose Twist. Dette lå alene i den store handlevogna mens hun trilla mot kassa. Det var den unge rødtoppen som satt der i dag. Hun kunne ikke huske navnet hennes, navn forsvant så lett for tida. Men hun huska jentas ansikt. Handlevogna knirka seg bort til den unge, og den gamle la alle varene sine på samlebåndet. Noe var annerledes i dag. Jenta smilte ikke. Hun pleide å smile. Noe var borte fra øynene hennes. Forrige uke skinte de med en ungdoms gleder, nå var de tomme.

«Hva skjedde?» spurte hun.

Ungjenta så opp. Hun gav ikke noe svar, men tanker fór over ansiktet hennes.

De var lette å tolke, den gamle hadde sett dem så mange ganger i så mange ansikter. Hun betalte varene sine, og etterpå rakte hun jenta Twistposen. «Jeg ser du trenger denne mer enn jeg», sa hun. «Vit at en ny gutt vil komme, og det vil bli enda bedre enn før.»

Hun smilte og forlot butikken. Himmelen var enda hvitere nå, og skyene strakte armene sine nedover mot bakken. Det var som om hele himmelen hadde kommet nærere. Med sine verdifulle skritt gikk hun over parkeringsplassen og tilbake til fortauet. Asfalten hadde begynt å bli hvit.

«Har frosten kommet allerede?» undra den gamle og tråkka forsiktig. Men det var heldigvis ikke glatt ennå. Mens hun gikk alene langs fortauet kom skyene enda nærere, til hele verden så ut til å ligge svøpt i hvitt. «Håper jeg finner veien hjem», tenkte hun.

En mann kom og gikk ved siden av henne. Hun så på ham. Det var noe kjent, men hun klarte ikke å finne navnet. «Håper jeg finner veien i denne tåka», smilte hun, for hun måtte jo være høflig mot denne herren.

«Det gjør du nok», svarte mannen. «Jeg hjelper deg.»

«Å, tusen takk skal du ha», svarte hun.

«Det er så lite», smilte han. «Jeg skal samme veien.»

«Så du vet hvor jeg bor?»

«Selvsagt. Jeg har kjent deg lenge.»

«Det har du nok. Jeg har kjent mange i mitt liv. Men jeg må virkelig beklage, jeg husker ikke navnet ditt.»

«Du har aldri kjent meg ved navn, men jeg har kjent ditt. Så kom, la meg vise deg veien.»

[Illustrasjon]

Han gav henne armen, og de neste skrittene tok de sammen. Straks fikk hun styrke, og skrittene ble lettere å ta. Det føltes trygt når han støtta henne, det fantes ingen vakling i stegene hans. Fortauet tok til å stige. Hun så seg rundt, men kunne ikke se annet en hvitt på alle kanter.

«Er du sikker på at dette er riktig vei?»

«Stol på meg», svarte han – og det gjorde hun.

Oppover og oppover gikk det, uten anstrengelser. Det var som om beina hennes ble sterkere og sterkere. Hendene skalv ikke lenger, og stemmen var stabil.

«Tror du jeg klarer å gå selv, nå?» spurte hun.

«Jeg har ikke holdt deg på lang tid», svarte han.

Og det stemte, nå gikk hun helt selv, og følte seg ikke det minste trett. Foran dem ble tåka tynnere og tynnere, og klart lys skinte bortenfor.

«Å, jeg er så spent», sa hun – og merket at stemmen var helt klar. «Jeg har tenkt på dette så lenge, og håpa på så mye. Kan det virkelig være alt det?»

«Det er mer.»

«Vil jeg møte noen jeg kjenner?»

«Opptil flere.»

«Å, det skal bli godt. Håper de husker meg.»

«De husker deg», smilte han.

Hun løfta hendene sine mot lyset. Rynkene var helt borte, huden var så glatt som i hennes ungdom. Skinnet varma henne allerede så godt, hun lengta etter å komme nærmere. Hun løfta skjørtet og begynte å løpe. Mektigere og mektigere ble lyset, men det blenda ikke. Hva kunne vente på andre siden? Hun holdt ikke ut lenger, hun måtte se.

Med ett nådde hun lyset. Det eksploderte i henne og fylte alt hva hun følte og tenkte. Så var hun der. Rad etter rad med mennesker sto foran henne, det ene kjente ansiktet etter det andre; hennes venner, hennes familie, hennes bekjente – og mange hun aldri hadde møtt, men allikevel nådd. Alle jubla da de så henne, latter og glede kom fra alle lepper. De veiva med armer og svingte flagg og bannere til hennes ære. Og midt iblant dem sto den gamle ektemannen hennes og tok henne imot, så ung som den dagen de møttes. Han tok henne i hånda og bukka.

«Velkommen hjem», smilte han.

Hun smilte tilbake, alt var så vidunderlig. Men det var ikke dem hun så etter.

«Hvor er det Han er?» sa hun. «Jeg vil se Ham. Hvor er Han?»

«På tronen, selvfølgelig», svarte mannen. «Bare gå, Han har venta på deg.»

Hun slapp hånda hans og løp gjennom folkemengden, sprang gjennom jubelropene, forlot alle smilene. For bak dem alle, satt Han hun virkelig ville se. Denne reiste seg fra trona si, og løfta armene sine ut til henne. Hun kasta seg inn i favnen og kjente Han holde henne – og hun var hjemme, virkelig hjemme.


Et kunsteventyr av Karl-Robert Rønning.

«IDK»

Til mormor
Ruth Margot Andreassen (1923-2015)

November 2015

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.


Illustratør: Kristhild Rønning

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.