Det var desember, og Lille Kristhild gleda seg til jul. Hun var endelig høy nok til å se ut vinduet uten krakk, og hadde full oversikt over snøen utenfor. Hun hadde vært på søndagsskolen dagen før og lært om jula. Der hadde de sagt at når det er jul skal du hjelpe andre og gjøre de glade. Så det hadde hun tenkt å gjøre!

Fra naborommet kom lyden av lekne jazztoner. Lille Kristhild gikk inn og så pappa sitte og spille bak det hvite flygelet sitt. «Jeg kan hjelpe pappa å spille», tenkte hun. «Da blir han glad.» I bare sokkelesten løp hun inn. «Hjelpe!» ropte hun. Med iver kasta hun seg over tangentene og spilte i vei. Hendene var akkurat store nok til å kunne treffe tre toner på en gang. Og med begge hendene kunne hun spille seks toner på en gang. Så det gjorde hun.

«Bort med deg», skjente han. «Pappa skal øve.»

«Hjelpe», sa hun igjen – for å fortelle ham hvor snill hun var.

«Nei, ikke hjelpe. Gå til mamma.» Med sin store, voksne hånd skøyv han henne bort fra pianoet. Lille Kristhild fikk en merkelig følelse i magen, som om det var en knute der. «Gå til mamma», gjentok pappa. Hun bøyde hodet og gikk ut.

På kjøkkenet sto mamma og vaska opp. Lille Kristhild smilte igjen. «Jeg kan hjelpe mamma å vaske opp», tenkte hun. Benken var dekka av oppvask, skittent på den ene sida, nyvaska og vått på den andre. «Hjelpe!» ropte hun og rev til seg håndkleet som hang ved ovnen.

«Nei, vennen. Dette skal jeg gjøre», sa mamma.

«Hjelpe», gjentok Lille Kristhild, og strekte seg etter de våte asjettene som lå på den høye benken.

«Greit, men da må du være forsiktig.» Mamma trakk frem en skammel hun kunne stå på.

«Hjelpe forsiktig», smilte Lille Kristhild og løfta opp en av tallerkenene. Hun var så glad. Endelig kunne hun hjelpe noen og gjøre de glade, akkurat slik hun hadde lært. Asjetten var litt tung, men hun var ordentlig forsiktig. Rolig bretta hun håndkleet rundt porselenet og gnidde varsomt. Dette var jo kjempelett. Hun tok til seg en ny tallerken.

Da var plutselig tallerkenen borte. «Pass på!» ropte mamma mens asjetten gled ut av håndkleet og knuste mot gulvet. «Jeg sa du skulle være forsiktig!»

«Hjelpe», gråt Lille Kristhild. Den vonde følelsen i magen var enda verre nå. Hun hoppa ned fra stolen for å hjelpe mamma å rydde.

«Nei, du kan kutte deg», sa mamma og skøyv henne bort. Hun ble stående med tårer i øynene og se mamma plukke opp de største glassbråtene og legge dem i søpla. «Kan du ikke gå ut og leke litt i snøen? Kom, jeg skal hjelpe med å kle på deg.»

Lille Kristhild gikk med mamma ut på ganga og fikk på seg dressen og vinterstøvlene. Hun dro ut i det hvite landskapet mens mamma gikk tilbake til kjøkkenet for å feie opp resten av tallerkenen.

Det var ikke et eneste fotspor i hagen, kun et ubrutt teppe av hvitt pulver. Det så veldig fint ut. Men Lille Kristhild var ikke lykkelig. Hun hadde prøvd å hjelpe mamma og pappa, men bare gjort dem sinte. Nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre.

Den kramme snøen knakte under støvlene. Hun la seg ned og veiva med armer og bein slik hun hadde lært i barnehagen. Da kunne hun leke engel. Og ganske riktig, når hun reiste seg var det et flott avtrykk av en engel i snøen.

Lille Kristhild plukka opp en snøklump og klemte den sammen mellom vantene. Det var lett å forme snøen til det hun ville. Kanskje hun kunne lage en snømann? Hun hadde gjort det sammen med de andre barna i gata, men kanskje kunne hun klare det selv også.

Nei, nå visste hun hva hun skulle gjøre. Hun skulle lage en ordentlig snøengel. Ikke bare en tegning på bakken, men en stor og ekte en – slik som den som kom til Maria på julaften. Det hadde ingen andre lagd før, det var hun sikker på. Møysommelig rulla hun snøklumpen sin mot bakken. Annen snø pakket seg rundt og den vokste. Hun rulla den kjempestor, større enn katten. Så lagde hun en mindre ball og satte den oppå. Det kunne være hodet. Lille Kristhild satt på armer, lagde nese og hull til øyne og munn. Det vanskeligste var vingene. Hun ville ha dem kjempestore, men hele tida falt de sammen. Så de ble mindre enn hun hadde ønska. Det tok lang tid, men til slutt var den ferdig. En flott snøengel sto foran henne, kledd i sin hvite drakt.

Da dryppet det rødt ned på bakken. Lille Kristhild blødde neseblod. Hvorfor måtte det skje akkurat nå? Røde dråper hadde også kommet på engelen hennes. Hun prøvde å dekke dem til, prøvde å gjøre engelen ren igjen. Men nye bloddråper gjorde det bare verre. Engelen hennes kom til å bli ødelagt, og etter alt det arbeidet hun hadde gjort.

Da begynte bloddråpene å vandre rundt, helt av seg selv. De bredte seg utover snøengelen og ble delt i tynne striper som vandret over kroppen som blodårer. De spredte seg ut og gikk oppover og oppover helt til de nådde øynene. Snøengelen blunka, og når den åpna øynene igjen var de ekte.

«Takk for at du gav meg av ditt liv», sa snøengelen. «Det føles godt å leve. Hva heter du?»

«Kristill», svarte hun.

[Illustrasjon]

Snøengelen rakk ut hånda og tok Lille Kristhild på nesa. Straks slutta den å blø. Snøengelen studerte henne. «Du har grått», sa engelen. «Hva er galt?»

«Skulle hjelpe. Og klarer ikke», fortalte hun.

«Alle kan klare å hjelpe. Men vi må hjelpe på riktig måte. Kom!» Snøengelen brakte Lille Kristhild bort til et vindu. Der inne satt pappa og spilte på flygelet sitt. Engelen sang:

«Selv kan han spille så lekende lett
men uten bevegelse vil han gå trett.»

De gikk til et annet vindu. Der gikk mora rundt og rydda i stua. Engelen sang:

«Mora di styrer hvor rent det enn blir.
Hva kan man gi den som rydder og strir?»

«Hva betyr det?» spurte Lille Kristhild.

«At du ennå kan gjøre dem glade», smilte snøengelen. Hun gav engelen en klem og løp inn. Straks kom mamma for å hjelpe med å få av dressen.

«Klare selv», sa Lille Kristhild og dro av seg klærne. Mens mamma hang dressen på plass løp hun inn til pappa. Han satt fortsatt på pianoet og spilte. Hun så på ham og lytta til musikken. Takten fikk henne til å svaie, frem og tilbake, frem og tilbake. Så brukte hun beina, to skritt til venstre og to skritt til høyre. Lille Kristhild veiva med armene, svingte seg rundt i takt med musikken. Tonene fra pianoet ble høyere og takten mer bestemt. Han økte hastigheten mens hun dansa rundt ham. Dansen ble til latter. Latteren ble til sang. Til hun bevegde seg rundt i rommet som en syngende ballerina. Hun så bort på pappa. Han smilte. Hun ble så glad at hun dansa enda mektigere. Pappa spilte og hun svaia og svaia helt til musikken stoppa.

Pappa løfta Lille Kristhild opp fra gulvet mens han gliste. «Så flink du er til å danse», lo han. «Nå ble pappa glad.» Hun fikk en stor klem, og de gikk sammen inn i stua. Nå var ikke magen vond lenger, den kilte.

I ganga var mamma i gang med å henge opp alle jakker og rydde bort alle sko. Lille Kristhild kunne hjelpe mamma å rydde. Da ville hun sikkert bli glad. Men det var mange ting som mamma ikke ville hun skulle røre, dyre saker og gjenstander som kan gå i stykker. Hva kunne Lille Kristhild rydde?

Soverommet! Lille Kristhild kunne rydde soverommet sitt; fjerne alle leker, dukker og filmer. Hun sprang opp trappa til rommet. Det var ordentlig rotete, men hun kunne klare det. Alle dukkene la hun ned i ei lita pappkasse – veldig forsiktig, for at de ikke skulle få vondt. Så samla hun sammen alle disneyfilmene og satte dem opp i hylla. Mens hun samla sammen ødelagte legobyggverk kom katten inn til henne. «Vil Potifar også hjelpe?» spurte Lille Kristhild og løfta han opp. Hun satt ham på senga, hvor han ble liggende og overvåke ryddinga.

Rommet var nesten ferdig da mamma kom inn. Hun gjorde store øyne. «Hva gjør du?»

«Hjelpe mamma rydde», svarte Lille Kristhild.

Mora løfta henne opp og gav henne en stor klem, akkurat slik pappa hadde gjort. «Tusen takk, vennen. Nå ble jeg glad.»

«Potifar også hjelpe», føyde hun til. Det skulle jo være rettferdig.

«Da har han også vært flink», smilte mamma og gav også katten en klem.

Da Lille Kristhild våkna dagen etter ville hun straks ut å treffe snøengelen igjen. Mens foreldrene fortsatt lå i senga sprang hun ned trappa for å hente dressen. Ved hjelp av en stol kom hun seg høyt nok til å få den ned fra knaggen. Det var ikke like enkelt å få den på alene, og glidelåsen måtte hun gi opp. Men sko, en lue og noen vanter fikk hun på seg.

Hun løp ut i hagen. Det hadde blitt mildvær, så det var ikke noe kaldt med åpen glidelås. Lille Kristhild vassa gjennom det tynne, våte snølaget bort til der hun hadde lagd engelen. Der fant hun bare en smelta snøklump. Hun prøvde å snakke til den, men snøengelen var borte. Den vonde følelsen i magen kom tilbake. Den snille engelen som hadde hjulpet henne å gjøre mamma og pappa glade var ikke der mer. Skulle hun begynne å grine igjen? Hun hadde lyst.

Da hørte hun stemmen til mamma fra døra: «Kristhild, hva gjør her ute? Kom, så skal jeg få på deg noen skikkelige klær.» Hun gikk bort til mamma, som lo. «Kledd deg selv, ser jeg?» Hun flytta lua riktig vei, gav henne to like vanter og dro opp glidelåsen.

«Engelen borte», sa Lille Kristhild.

«Nei», svarte mamma. «Englene er her hele tida. Vi kan bare ikke se dem. Men når vi trenger hjelp, så er de alltid der.»

Lille Kristhild ble sendt ut i snøen igjen. Der så hun stedet hvor hun hadde ligget på bakken og lekt engel. Den var der fortsatt. Så da var det kanskje sant at englene fortsatt var der. På en urørt snøflekk la hun seg ned, veiva med armer og bein, og lagde en ny engel i snøen. Nå savna hun ikke lenger snøengelen. Hun kunne jo være engel så ofte hun ville, akkurat slik hun hadde lært på søndagsskolen. Og da ville mamma og pappa bli glade.


Et kunsteventyr av Karl-Robert Rønning.

«Til Kristhild julaften 2012 fra Karl-Robert»

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.


Illustratør: Kristhild Rønning

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/.