Skjønnheten og Udyret

Det var en gang en rik kjøpmann som hadde seks barn, tre sønner og tre døtre. Og siden han var en fornuftig mann, sørga han for å gi dem god utdannelse, og sendte dem alle slags lærere. Døtrene hans var svært vakre, spesielt den yngste, som var beundra av alle. Da hun var liten kalte alle henne den lille skjønnheten, og navnet ble værende da hun ble eldre, noe som gjorde søstrene hennes svært misunnelige.

Den yngste var ikke bare vakrere enn søstrene sine, men hun var også like mye snillere enn søstrene sine. De to eldre jentene var svært arrogante fordi de var rike. De anså seg selv som usedvanlig prektige og ville ikke ha besøk av døtre fra andre kjøpmenn, men var bare sammen med folk av høy rang. Hver dag dro de på ball, eller på teater, eller på tur i parken, og gjorde narr av den yngre søstera si som for det meste tilbrakte tida med å lese gode bøker.

Siden det var kjent at de var svært rike, fikk jentene mange frierier fra eminente kjøpmenn. Men de to eldste sa at de aldri ville gifte seg med noe annet enn en hertug, eller i alle fall en jarl. Men Skjønnheten, den yngste, takka høflig alle som spurte om hennes hånd, og fortalte dem at hun var for ung til å gifte seg, så hun ønska å bli hos sin far noen år til.

Men så en dag mista kjøpmannen all rikdommen sin. Det eneste som var igjen var et lite hus på landet, langt fra byen. Med tårer i øynene fortalte han barna sine at de måtte flytte ut på landet, og at de nå måtte arbeide for sitt livs brød. De to eldste svarte at de ikke ønska å forlate byen, for de hadde mange beundrere som mer enn gjerne ønska å gifte seg med dem, selv om de nå var fattige. Men i dette tok de feil, for beundrerne deres tok seg ikke en gang tid til å se på dem nå som de var fattige. Alle mislikte dem på grunn av arrogansen deres, og sa:

«De fortjente ingen medlidenhet. Vi er glade over å se stoltheten deres bli ydmyka. La dem gå og leke fine damer mens de passer sauene. Men det er svært så synd på Skjønnheten», la de til. «Hun er sånn ei god og snill jente. Hun snakka alltid pent til de fattige, og var så vennlig og sjarmerende.»

Det var flere av beundrerne hennes som fortsatt ønska å gifte seg med henne, selv om de visste hun var pengeløs. Men hun svarte at hun klarte ikke tanken på å forlate den stakkars faren sin i hans ulykke, og at hun var fast bestemt på å dra ut på landet sammen med ham og hjelpe med arbeidet.

Skjønnheten, stakkars, hadde først sørga over tapet av formuen deres, men hun sa nå til seg selv: «Uansett hvor mye jeg gråter vil det ikke bringe rikdommen min tilbake, så jeg må prøve å være lykkelig uten den.»

Da de flytta ut til landsbyhuset, satte kjøpmannen og sønnene hans i gang med å bearbeide jorda. Skjønnheten måtte stå opp klokka fire hver morgen, og tok seg bryet med å gjøre rent i huset og forberede middagen. I starten syntes hun arbeidet var svært tungt, for hun var ikke vant til å arbeide sånn som en tjener. Men etter et par måneder var hun blitt sterkere og sunnere av alt slitet. Etter å ha blitt ferdig med arbeidet sitt leste hun, eller spilte harpsikord, eller sang mens hun spant garn.

De to søstrene hennes, derimot, visste ikke hva de skulle ta seg til. De sov helt til klokka ti, og gjorde ikke annet enn å valse rundt dagen lang og sørge over tapet av de vakre klærne sine og omgangskretsen de hadde hatt.

«Se på lillesøstera vår», sa de til hverandre. «Hun er så lavsinna og simpel at hun er fornøyd med denne ulykkelige situasjonen.»

Den gode kjøpmannen tenkte annerledes: Han visste godt at Skjønnheten kasta større glans blant andre enn det søstrene hennes gjorde. Han virkelig beundra kvalitetene hennes, og spesielt ydmykheten og tålmodigheten hennes – for søstrene hennes lot ikke bare alt husarbeidet gå til henne, men de brukte enhver anledning til å fornærme henne.

De hadde levd sånn i et år da kjøpmannen mottok et brev, som fortalte at et skip som hadde med varer som tilhørte ham, var kommet trygt i havn. De to eldste døtrene mista reint hodet da de hørte nyhetene, for de hadde et håp om at de endelig kunne få muligheten til å forlate det trauste livet på landet. Da faren deres skulle dra, ba de ham bringe dem kjoler, pels, kapper og alle slags fine ting. Men Skjønnheten ba ikke om noe, for hun tenkte med seg selv at alle pengene som varene kunne gi, ville ikke være nok til å kjøpe inn alt det søstrene ba om.

«Er det ingenting du ønsker å ha?» spurte faren hennes.

«Siden du er så snill å tenker på meg», svarte hun, «bring meg en rose, for det gror ingen her.»

Skjønnheten hadde egentlig ikke noe stort ønske om en rose, men hun ønska ikke å være nedlatende mot søstrene sine, for om hun ikke ba om noe ville de sagt at hun bare ønska fremstå som bedre enn dem.

Faren deres dro av gårde. Men da han kom dit han skulle, dro de ham for retten over alle varene, og etter mye trøbbel, dro han hjemover enda fattigere enn da han kom.

Han hadde ikke mer enn fem mil igjen før han var hjemme, og gleda seg allerede til å skulle se barna sine igjen, da han passerte gjennom en stor skog og gikk seg helt bort. Det snødde fryktelig, vinden var så sterk at han ble blåst av hesten to ganger, og da det ble natt tenkte han at han kom til å dø av sult, eller bli spist av ulvene som han hørte ule rundt på alle kanter.

Plutselig så han, i enden av en lang allé med trær, et sterkt lys i det fjærne. Da han kom nærmere så han at det kom fra et stort palass, opplyst fra topp til bunn. Kjøpmannen ga Gud takk for å ha sendt ham hjelp, og skyndte seg mot slottet. Men til hans store overraskelse var det ingen å se på gårdsplassen. Hesten hans, som hadde fulgt ham inn, så en stor stall stå åpen, og gikk inn. Der fant den både høy og havre, og det stakkars dyret, som var nær døden av sult, tok til å spise så mye det kunne. Kjøpmannen bandt ham fast i stallen og gikk mot huset, hvor han ikke fant en levende sjel. Han kom inn i en stor sal hvor det brant en god og varm ild, og det stod et bord dekt med mat, men bare med plass for en person. Regnet og snøen hadde gjort ham gjennomvåt, så han dro seg bort til ilden for å tørke seg.

«Husets herre, eller hans tjenere», sa han til seg selv, «vil sikkert tilgi frimodigheten min. Det vil nok ikke ta lang tid før de kommer.»

Han venta ei lang stund, men da klokka slo elleve hadde han fortsatt ikke sett noen. Nå klarte han ikke lenger motstå sin egen sult, og han tok en kylling og spiste den i to munnfuller mens han skalv. Etter dette drakk han flere glass vin. Og nå som han følte seg modigere, forlot han spisesalen og gikk gjennom mange storslåtte rom med praktfulle møbler, helt til han fant et rom med ei ordentlig komfortabel seng. Siden det nå var over midnatt, og han var svært sliten, bestemte han seg for å lukke døra og legge seg.

Klokka var ti den neste morgenen før han våkna, og så til sin store overraskelse at det lå et sett nye klær til ham i stedet for de gamle, som hadde blitt helt ødelagte.

«Dette palasset», sa han til seg selv, «må tilhøre en god fe som har sett meg i min nød og fått medynk.»

Han så ut gjennom vinduet. Snøen var borte, og i stedet så han bueganger fulle av vidunderlige blomster som alle var en fryd for øyet. Han gikk tilbake til den store hallen hvor han hadde spist middag natta før, og fant et lite bord hvor det var dekt på med en kopp varm sjokolade.

«Takk, gode fe», sa han høyt, «for at du er så omtenksom at du bringer meg frokost.»

Etter å ha drukket sjokoladen sin, dro han ut for å finne hesten sin. Idet han passerte under en bue av roser, kom han på at Skjønnheten hadde bedt om en, og et sted hvor det vokste mange, plukka han seg ei grein. I samme øyeblikk hørte han et stort brøl, og mot ham kom et udyr så fryktelig at han var nær ved å besvime.

«Utakknemlige krek!» sa udyret med en fryktelig stemme. «Jeg har redda livet ditt og tatt deg inn i slottet mitt, og til gjengjeld stjeler du rosene mine, som jeg bryr meg mer om enn noe annet i verden. For dette skal du bøte med livet. Jeg gir deg bare en kvart time til å be din siste bønn!»

Kjøpmannen kasta seg ned på knærne og folda hendene sine: «Tilgi meg, min herre!» sa han. «Jeg mente ikke å fornærme deg ved å plukke rosen. Den er til en av mine døtre, for hun ba meg om å bringe en.»

«Mitt navn er ikke min herre», sa monsteret, «men Udyret. Jeg liker ikke komplimenter. Jeg foretrekker at folk sier hva de tenker. Tro derfor ikke at du kan bevege meg med smiger. Men du sier at du har døtre? Jeg er villig til å la deg leve hvis en av døtrene dine, av egen fri vilje, vil komme og dø i ditt sted. Ikke tal meg imot – dra! Og sverg at hvis dine døtre avslår å dø i ditt sted, skal du komme tilbake til meg om tre måneder.»

Kjøpmannen hadde ingen intensjoner om å ofre en av døtrene sine til det fryktelige monsteret, men han tenkte at han kunne få gleden av å se dem en siste gang. Derfor sverga han at han skulle komme tilbake, og Udyret sa at han kunne dra når han måtte ønske.

«Men», la han til, «du skal ikke dra tomhendt. Vend tilbake til rommet ditt hvor du sov, der vil du finne en stor tom boks. Fyll den med hva du vil, og jeg skal få den sendt hjem til deg.»

Med disse ordene trakk Udyret seg tilbake, og kjøpmannen sa til seg selv: «Hvis jeg må dø, skal jeg i alle fall ha den trøsten å kunne etterlate noe til de fattige barna mine.»

Han vendte tilbake til rommet hvor han hadde tilbrakt natta, fant en masse gullmynter der, og boksen Udyret hadde snakka om fylte han med disse. Og etter å ha lukka den, tok han hesten sin ut av stallen og red bort fra palasset, så sørgmodig nå som han var lykkelig da han kom inn. Hesten valgte på eget initiativ en av veiene gjennom skogen, og etter noen få timer var den gode mannen tilbake ved sitt eget lille hus.

Barna hans samla seg rundt ham, men i stedet for å glede seg over kjærtegnene deres, brast han i tårer. I hånda si holdt han ei rosegrein som han hadde tatt med til Skjønnheten:

«Ta disse rosene», sa han, «mye måtte din ulykkelige far betale for dem.»

Og så fortalte han familien om det forferdelige eventyret som hadde hendt ham. Da de to eldste jentene hørte dette, gråt og bar de seg noe fryktelig, og sa alle slags grusomme ting til Skjønnheten fordi hun ikke gråt sånn som dem:

«Se hva stoltheten til det fæle lille kreket har brakt oss», sa de. «Hvorfor ba hun ikke om klær sånn som vi gjorde? Å nei, frøken høyhet ønska å være annerledes, og nå kommer hun til å forårsake vår fars død og feller ikke ei tåre.»

«Det er ikke nødvendig å gråte», sa Skjønnheten. «Hvorfor skulle jeg sørge min fars død? Han kommer ikke til å dø. Siden monsteret vil akseptere en av hans døtre, skal jeg gi meg til hans raseri. Og jeg er glad for å kunne gjøre det, for ved min død redder jeg livet til min far og beviser min kjærlighet til ham.»

«Nei, søster», sa de tre brødrene hennes. «Du skal ikke dø. Vi skal dra på leting etter monsteret, og skal enten drepe ham eller dø under hans slag.»

«Ikke håp på noe sånt, mine barn», sa kjøpmannen. «Udyrets makt er så stor at vi ikke har noen sjanse. Jeg gleder meg over Skjønnhetens godhet, men jeg skal ikke utsette henne for sånn en fryktelig død. Jeg er gammel og har ikke lenge igjen å leve, og kommer bare til å miste noen få år, og dem angrer jeg bare for deres skyld, mine kjære barn.»

«Jeg mener det, far», sa Skjønnheten, «at du ikke skal vende tilbake til slottet uten meg. Du kan ikke hindre meg fra å følge deg. Selv om jeg er ung, så finner jeg ikke livet så attraktivt, og jeg vil heller bli slukt av dette monsteret enn å dø av sorg over å miste deg.»

Hva de enn sa, så var det til ingen nytte, Skjønnheten hadde bestemt seg for å dra til det flotte palasset, og søstrene hennes var ikke sørgmodige, for deres yngre søsters kvaliteter hadde skapt en dyp sjalusi i dem.

Kjøpmannen var så full av sorg over å miste dattera si at han rent glemte kista han hadde fylt med gull. Men til sin store overraskelse, da han hadde lukka seg inne i værelset sitt for natta, fant han den ved sida av senga si. Han bestemte seg for å ikke fortelle barna sine at han hadde blitt rik, for han visste at døtrene hans ville da ønske å vende tilbake til byen, og han hadde tenkt å dø der på landet. Men han betrodde sin hemmelighet til Skjønnheten, som fortalte ham at i hans fravær hadde det vært besøkende i huset, blant annet to beundrere av søstrene hennes. Hun trygla faren sin om å la dem gifte seg, for hun var så godhjerta at hun elska dem og tilga dem av hele sitt hjerte for all den vemmeligheten de hadde vist henne.

De to hardhjertede jentene gned øynene sine med løk for å tvinge frem tårer da Skjønnheten dro av gårde med faren sin. Men brødrene hennes gråt på ordentlig, og det gjorde også kjøpmannen. Bare Skjønnheten gråt ikke, for hun ønska ikke å legge byrde til sorgen deres.

Hesten dro strake veien til palasset, og da det ble kveld så de det, fullt opplyst sånn som før. Hesten venta alene i stallen, og da kjøpmannen og dattera hans kom inn i den store hallen, fant de et vidunderlig bord dekt for to. Kjøpmannen hadde ikke hjerte til å spise, men Skjønnheten, som gjorde sitt beste for å virke lykkelig, satt seg ned ved bordet og serverte ham. Hun tenkte med seg selv: «Udyret ønsker tydeligvis å feite meg opp før det spiser meg, når det byr på et sånt fantastisk måltid.»

Da de hadde spist kveldsmaten sin, hørte de en fryktelig lyd, og kjøpmannen sa gråtende farvel til den stakkars dattera si, for han visste at det var Udyret. Skjønnheten kunne ikke hindre seg i å grøsse da hun så den grusomme formen komme, men hun gjorde sitt beste for å bevare roen. Og da udyret spurte henne om hun kom av egen fri vilje, sa hun med skjelvende stemme at hun gjorde det.

«Du er svært god, og jeg skylder deg», sa Udyret. «Min gode mann, du må dra herfra i morgen, og må aldri tenke på å vende tilbake hit igjen. Farvel, Skjønnheten.»

«Farvel, Udyr», svarte hun, og straks dro monsteret fra dem.

«Min kjære datter», sa kjøpmannen og omfavna Skjønnheten, «jeg er nær døden av frykt. Hør, la meg være igjen her.»

«Nei, far», sa Skjønnheten bestemt. «Du skal dra i morgen tidlig, og etterlate meg til himmelens beskyttelse. Kanskje finner jeg nåde der.»

De gikk til sengs, og tenkte at de ikke ville klare å få noen søvn i løpet av natta, men de var knapt i seng før øynene lukka seg. I Skjønnhetens drømmer, kom det ei dame til henne, som sa:

«Det snille hjertet ditt gleder meg, Skjønnheten. Ved å gi livet ditt for din far har du gjort en god gjerning som ikke skal gå ulønna.»

Da hun våkna opp neste morgen fortalte Skjønnheten faren sin om drømmen, men selv om det ga ham noe trøst, kunne det ikke hindre hans høye klagerop da tida kom for å si farvel til det kjære barnet sitt.

Så snart han var borte, satt Skjønnheten seg ned i den store hallen og begynte å gråte hun også. Men hun hadde mengder med mot, så hun ga seg hen til Gud og bestemte seg for å ikke uroe seg denne siste lille tida hun hadde igjen å leve, for hun følte seg sikker på at Udyret ville sluke henne den kvelden.

Hun tenkte så at hun like godt kunne se seg rundt i det flotte slottet så lenge, som hun ikke kunne unngå å beundre. Og til sin store overraskelse fant hun ei dør med ordene: «Skjønnhetens rom.» Raskt åpna hun døra, og ble helt lamslått av vidunderet som prega alt som stod der inne. Men det som i hovedsak tiltrakk oppmerksomheten hennes var ei stor bokhylle, en harpsikord, og flere bøker med musikk.

«Han ønsker tydelig ikke at jeg skal ha det kjedelig», sa hun stille. Så tenkte hun: «Hvis jeg bare skulle vært her én dag, så ville det nok ikke ha blitt gjort så mange forberedelser.»

Denne tanken ga henne nytt mot. Hun åpna døra til bokhylla, og fant ei bok der hvor det stod skrevet med gullbokstaver:

«Spør etter hva du måtte ønske, for du er dronning for oss alle.»

«Akk!» sa hun med et sukk. «Mitt eneste ønske er å se den stakkars faren min igjen, og få greie på hvordan han har det.»

Mens hun sa dette til seg selv, så hun mot et stort speil, og til sin store overraskelse så hun sitt eget hjem der, og at faren akkurat da vendte hjem med sorg i ansiktet. Søstrene hennes kom ham i møte, men til tross for forsøkene deres på å virke sørgmodige, var gleden deres over å ha mista søstera si åpenbar. Et øyeblikk etter forsvant bildet, og Skjønnheten kunne ikke unngå å tenke at dette var snilt gjort av Udyret, og at hun ikke hadde stort å frykte fra ham.

Ved middagstid fant hun bordet dekka, og under måltidet ble hun underholdt med en fantastisk konsert, men alle musikerne var usynlige. Men på kvelden, da hun satt seg ned ved bordet, hørte hun lyden av Udyret, og kunne ikke unngå å grøsse.

«Skjønnheten», sa monsteret til henne, «vil du tillate at jeg ser på mens du spiser?»

«Det er du som er herre her», sa Skjønnheten skjelvende.

«Nei», svarte Udyret. «Det er du alene som er herskerinne her. Du kan bare be meg om å gå om nærværet mitt plager deg, og da vil jeg straks gå. Men si meg, finner du meg ikke fryktelig heslig?»

«Det gjør jeg», sa Skjønnheten, «siden jeg ikke må snakke usant. Men jeg tror du er vennlig.»

«Du har rett», sa monsteret. «Men i tillegg til å være heslig, mangler jeg også intelligens. Jeg vet svært godt at jeg bare er et udyr.»

«Det er ikke sånn med dårer at de vet at de mangler intelligens», svarte Skjønnheten. «En sann dåre vil aldri forstå hva han er.»

«Spis nå, Skjønnheten», sa monsteret, «og prøv å finn glede i ditt eget hjem. For alt som er her tilhører deg, jeg ville blitt sørgmodig om du ikke var lykkelig.»

«Du er virkelig god», sa Skjønnheten. «Jeg kan forsikre deg om at godheten din gleder meg. Og når jeg tenker på det, så er du ikke lenger så heslig.»

«Nåja», sa Udyret. «Hjertet mitt er kanskje godt, men jeg er et monster.»

«Blant menneskene», sa Skjønnheten, «er det mange som er større monstere enn deg, og jeg foretrekker deg, med ditt utseende, over alle dem som med sin menneskelige form som skjuler forræderiske, korrupte og utakknemlige hjerter.»

«Om jeg hadde nok forstand», svarte Udyret, «ville jeg gitt deg store komplementer til takk, men jeg er så uintelligent at jeg bare kan si at jeg er deg svært takknemlig.»

Skjønnheten spiste maten med god appetitt, og hadde nesten mista all frykt for monsteret, men hun nesten døde av skrekk da han sa til henne:

«Skjønnheten, vil du bli kona mi?»

Det gikk ei lang stund uten at hun svarte, for hun var redd for å gjøre ham sint om hun nekta. Til slutt sa hun forferda: «Nei, Udyr!»

Til dette ga det stakkars Udyret fra seg et så stort et sukk, at lyden av det hørtes i hele palasset. Men Skjønnhetens frykt ble raskt letta, for Udyret, etter å ha gitt henne et farvel, forlot rommet, og snudde hodet sitt noen ganger for å se på henne mens han gikk ut. Da Skjønnheten var alene, kom det over henne en sterk medfølelse for det stakkars Udyret.

«Akk», sa hun. «Så synd at han er så heslig, for han er jo så god.»

Skjønnheten tilbrakte tre måneder i palasset, og var ganske tilfreds. Hver kveld kom Udyret for å holde henne med selskap under kveldsmåltidet og viste mye sunn fornuft, men aldri det verden ville kalt forstand. Og hver dag ble Skjønnheten gjort oppmerksom på en ny kvalitet ved monsteret. Ved å se ham ofte hadde hun vendt seg til heseligheten hans, og hun var ikke lenger redd for visittene hans, og så ofte på klokka for å se om den snart ble ni, for Udyret var alltid punktlig. Det var bare én ting som bekymra Skjønnheten, og det var at hver kveld før leggetid, spurte monsteret om hun ville bli kona hans, og han virka overvelda av sorg når hun takka nei.

En dag sa hun til ham: «Du gjør meg urolig, Udyr. Jeg skulle ønske jeg kunne gifte meg med deg, men jeg kan ikke være uærlig og la deg tro at det kan skje. Jeg vil alltid være din venn. Vær tilfreds med det.»

«Jeg må vel det», svarte Udyret. «Jeg vet altfor godt hvor fryktelig jeg er å se på, men jeg elsker deg svært mye. Jeg er overlykkelig over at du ønsker å bli her. Lov meg at du aldri vil forlate meg.»

Skjønnheten rødma av disse ordene. Hun hadde sett i speilet sitt at faren hennes var nedslått med sorg over å ha mista henne, og hun ville så gjerne se ham igjen. «Jeg skulle gjerne lovt å aldri forlate deg», sa hun til Udyret. «Men jeg ønsker så gjerne å få se min far igjen, at jeg kommer til å dø av sorg om du nekter meg den gleden.»

«Jeg ville heller dø selv», sa Udyret, «enn å volde deg sorg. Jeg skal sende deg tilbake til din far, du skal bli hos ham, og Udyret ditt skal dø av sorg over at du er borte.»

«Nei, nei», sa Skjønnheten og gråt. «Jeg bryr meg alt for mye om deg til å forårsake din død. Jeg lover deg at jeg skal komme tilbake etter ei uke. Du har vist meg at søstrene mine har blitt gift, og at brødrene mine har blitt med i hæren. Min far er alene, la meg være hos ham i ei uke.»

«Du vil være der i morgen ved morgengry», sa Udyret. «Men husk løftet ditt. Alt du trenger å gjøre når du ønsker å komme tilbake, er å legge ringen på bordet før du går til sengs. Farvel, Skjønnheten.»

Udyret sukka sånn som han pleide, og ønska henne en god natt, og Skjønnheten gikk til sengs svært urolig over sorgen hun hadde påført ham.

Da hun våkna neste morgen så hun at hun var hjemme i sin fars hus, og hun ringte med ei lita bjelle som stod ved senga. Stuepiken deres kom inn og ga fra seg et stort rop da hun så henne. Den gode faren hennes løp opp trappene mot lyden, og trodde han skulle dø av glede da han så den kjære dattera si igjen. Omfavnelsen deres varte i mer enn en kvart time. Etter at den første overveldelsen var over, begynte Skjønnheten å tenke på at hun ikke hadde noen klær å ha på seg. Men stuepiken fortalte at hun hadde akkurat oppdaga ei kiste på naborommet full av kjoler, sydd i gull og besatt med diamanter. Skjønnheten takka det gode Udyret for omtenksomheten hans, og etter å ha tatt til seg de simpleste av kjolene, ba hun stuepiken pakke de andre bort, for hun ønska å sende dem som gave til søstrene sine. Ikke før hadde hun sagt det, så forsvant kista. Faren hennes sa til henne at Udyret tydeligvis ønska at hun beholdt alle kjolene selv, og straks kom kjolene og kista tilbake igjen.

Skjønnheten kledde på seg, og i mellomtida sendte de bud til søstrene hennes, som straks kom med ektemennene sine. Begge var svært misfornøyd. Den eldste hadde gifta seg med en umåtelig vakker mann, men han var så opptatt av sitt eget ansikt at han ikke brydde seg om skjønnheten til kona si. Den andre hadde gifta seg med en forstandig mann, men han brukte bare evnene sine til å plage og fornærme andre, og fremfor alt kona si.

Søstrene ble helt syke av sjalusi da de så henne kledd som ei prinsesse, og vakrere enn morgensola. Hun overøste dem med vennlighet, men den kunne ikke stagge sjalusien deres, som bare vokste når hun fortalte hvor lykkelig hun var. Det misunnelige paret gikk ut i hagen i tårer, og sa til hverandre:

«Hvorfor skal dette lille kreket være lykkeligere enn vi er? Er ikke vi mer attraktive enn det hun er?»

«Søster», sa den eldste. «En tanke slo meg. La oss prøve å overtale henne til å bli lengre enn ei uke, og kanskje vil det dumme Udyret bli så rasende på henne for å ha brutt løftet sitt at han sluker henne.»

«Du har rett, søster», svarte den andre. «Men vi må være svært så imøtekommende med henne om planen vår skal virke.»

Etter å ha bestemt dette dro de tilbake til huset, og var så vennlig mot henne at Skjønnheten gråt av glede. Da uka var over, gråt de to søstrene, reiv seg i håret, og virka så sørgmodige over å se henne dra at hun lovte å bli der enda ei uke.

Men Skjønnheten skamma seg over sorgen hun ville forårsake det stakkars Udyret, som hun virkelig elska, og lengta etter å se igjen. På den tiende dagen hun var i sin fars hus, drømte hun at hun var i palassets hage, og at hun så Udyret ligge nesten død på gresset, og at han var forskamma over utakknemligheten hennes. Skjønnheten våkna med et rykk, og brøyt ut i tårer.

«Å så slem jeg har vært», sa hun, «når jeg viser sånn utakknemlighet til Udyret som har vært så god mot meg. Er det hans skyld at han er så ufyselig, og at han ikke er forstandig? Han er god, og det gjør opp for alt det andre. Hvorfor avslo jeg å gifte meg med ham? Jeg ville vært lykkeligere med ham enn søstrene mine er med sine ektemenn. Det er hverken skjønnhet eller forstand som gjør en til en god ektemann som gjør kona si lykkelig. En god karakter, ærlighet og generøsitet er det som gjør en lykkelig. Og Udyret har alle disse kvalitetene. Jeg kan ikke si at jeg elsker ham, men han har min respekt, hengivenhet og takknemlighet, og jeg ønsker ikke å gjøre ham ulykkelig, ellers vil jeg skamme meg resten av livet mitt.»

Etter å ha sagt disse ordene, reiste Skjønnheten seg, la ringen på bordet, og la seg igjen. Så snart hun var tilbake i senga sovna hun, og da hun våkna neste morgen, så hun til sin glede at hun var tilbake i Udyrets palass. Hun tok på seg det beste hun hadde for å glede ham, og venta utålmodig på kvelden når klokka skulle slå ni. Men klokka ble slagen, og Udyret kom ikke. Skjønnheten ble nå redd for at hun hadde forårsaka hans død. Hun løp gjennom palasset, og skreik og ropte i fortvilelse. Hun lette etter ham over alt før hun til slutt kom til å tenke på drømmen sin, og fór ut i hagen ved kanalen, hvor hun hadde sett ham da hun sov. Der fant hun det stakkars Udyret liggende bevisstløs på bakken, og hun tenkte at han måtte være død. Hun kasta seg over ham, og glemte rent all frykt, og da hun kjente at hjertet hans fortsatt slo, henta hun noe vann fra kanalen og kasta det på hodet hans.

Udyret åpna øynene sine og sa til Skjønnheten: «Du glemte løftet ditt. I sorg over å ha mista deg bestemte jeg meg for å dø av sult. Men jeg dør tilfreds, for jeg har hatt gleden av å se deg en siste gang.»

«Nei, kjære Udyr, du skal ikke dø», sa Skjønnheten. «Du skal leve og bli ektemannen min. Fra denne stund gir jeg deg min hånd, og sverger at jeg aldri skal tilhøre noen andre enn deg. Akk, jeg trodde jeg bare ønska vennskap fra deg, men sorgen jeg føler nå viser tydelig at jeg ikke kan leve uten deg.»

Skjønnheten hadde knapt rukket å si disse ordene, før hun så slottet flamme opp i lys; fyrverkeri, musikk og alt annet viste at det ble feira noe stort. Men alt dette vidunder interesserte henne ikke, hun snudde seg igjen mot Udyret og skalv av frykt for hans liv.

Men hvor stor var ikke overraskelsen da hun så at Udyret hadde forsvunnet, og ved føttene sine så hun en ung og vakker prins, som takka henne for å ha fridd ham fra trolldommen. Selv om denne prinsen var verdig all hennes oppmerksomhet, kunne hun allikevel ikke la være å spørre hvor Udyret var blitt av.

«Du ser ham her ved føttene dine», svarte prinsen. «En ond fe hadde dømt meg til å være i den formen helt til ei vakker jomfru ville takke ja til å gifte seg med meg, og hun forbød meg også å avsløre at jeg hadde intelligens. Du var den eneste i hele verden som var generøs nok til å bli vunnet over av godheten som bodde i meg, og selv nå når jeg tilbyr deg min krone, kan det ikke ta bort forpliktelsen jeg skylder deg.»

Skjønnheten, i fornøyelig overraskelse, ga den unge prinsen sin hånd, og hjalp ham opp. Sammen gikk de inn i slottet, og Skjønnheten ble helt overvelda over å finne faren sin og hele familien i den store hallen, som alle hadde blitt brakt dit av den vakre kvinnen som hadde kommet til henne i drømme.

«Skjønnheten», sa denne kvinnen, som var en anerkjent fe, «kom og ta imot belønninga for ditt noble valg. Du foretrakk dyd over skjønnhet og forstand, og du fortjener derfor å finne disse kvalitetene forent i en person. Du kommer til å bli ei flott dronning, men jeg håper posisjonen ikke vil ødelegge din gode natur.

Når det gjelder dere damer», sa feen, og snudde seg til Skjønnhetens søstre: «Jeg kjenner hjertene deres og ondskapen som bor der. Bli derfor til statuer, men dere skal beholde deres sinn under steinen som vil dekke dere. Dere skal stå ved innganga til deres søsters palass, og jeg kan ikke gi dere noen større straff enn at dere alltid skal se hennes lykke. Dere vil ikke få tilbake deres tidligere form før dere har erkjent deres egne feil, men derfor jeg er redd dere vil forbli statuer i all evighet. Stolthet, sinne, grådighet og latskap kan rettes opp, men ikke noe annet enn et mirakel kan forandre et ond og misunnelig hjerte.»

Straks ga feen et tapp med tryllestaven sin, og alle som var der ble straks brakt til prinsens rike. Undersåttene hans tok imot ham med stor glede. Han gifta seg med Skjønnheten, og sammen levde de et langt liv full av glede, fordi det var grunnlagt på dyd.

---

Ordforklaringer

• hertug: gammeldags høy adelig tittel, ble ofte brukt om medlemmer av kongehuset
• jarl: adelsmann
• harpsikord: cembalo, tagentinstrument som ligner piano

---

Et eventyr av Jeanne-Marie Leprince de Beaumont (1711-1780). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: La Belle et la Bête

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

• Engelske oversettelsen "Beauty and the Beast" fra Beauty And The Beast. A Tale For The Entertainment Of Juvenile Readers, 1756 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
• Engelske oversettelsen "Beauty and the Beast" fra Tales of Passed Times, 1900 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
• Engelske oversettelsen "Beauty and the Beast" fra Old time stories, 1921 (wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Walter Crane (1845-1915)

Kilder:

• Beauty and the Beast, 1874 (archive.org)
• Tredje bilde henta fra meisterdrucke.uk i mai 2026

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---