Det var en gang en herremann som gifta seg, og som sin andre kone tok han den mest stolte og mest hovmodige dama du noensinne har sett. Hun hadde, fra en tidligere ektemann, to egne døtre som var akkurat som henne i alle ting. Herremannen hadde også ei ung datter, så god som få og med et søtt temperament, noe hun tok etter mora si, som hadde hatt det vakreste vesen i hele verden.
![[Illustrasjon: Den hovmodige stemora beundrer seg selv i speilet]](/../Images/cp006a.png)
Bryllupet var knapt over før stemoras onde temperament begynte å vise seg. Hun kunne ikke holde ut all godheten til denne unge jenta, for det gjorde at hennes egne døtre fremstod enda mer avskyelige. Stemora satte henne til å gjøre det tyngste arbeidet i huset; hun måtte skure tallerkenene, bordene og mye annet, og hun måtte skrubbe golvene og gjøre rent på soverommene. Den stakkars jenta måtte sove oppe på kvistværelset, på ei ussel stråseng, mens søstrene hennes lå i fine rom med teppelagte golv, på senger av aller siste mote, hvor de hadde speil så store at de kunne se seg selv fra øverst til nederst. Den stakkars jenta bar det hele tålmodig, og turte ikke klage til faren sin, for han ville ha skjent på henne om hun gjorde det, for kona hans styrte ham fullstendig.
Når hun hadde gjort ferdig arbeidet sitt, pleide hun å gå til peishjørnet og sitte i aska, derfor ble hun kalt Asketøs. Den yngste av de to søstrene, som ikke var like uhøflig og usivilisert som den eldre, kalte henne Askepott. Men Askepott, til tross for den slette bekledningen sin, var hundre ganger penere enn søstrene sine, selv om de alltid var rikt kledd.
Så hendte det at kongens sønn skulle ha ball, og inviterte alle personer av høy rang. Våre unge frøkner ble også invitert, for de viste en svært galant figur blant folkene på landsbygda. De var overmåte henrykte over invitasjonen, og herlig opptatt av å finne de kjolene, underskjørtene og hodeplaggene som passa dem best. Dette gjorde Askepotts situasjon enda vanskeligere, for det var hun som strøyk linet til søstre sine og bretta rysjene deres. Hele dagen lang snakka de ikke om annet enn hvordan de burde kle seg.
«Jeg, for min del», sa den eldste, «skal gå med den røde fløyelsdrakta mi, med fransk trim.»
«Og jeg», sa den yngste, «skal bare ha den vanlige underkjolen mi; men så, for å bøte på det, skal jeg ta på meg den gullblomstrede frakken min og diamantbrosja mi, som er langt ifra å være blant det ordinære i denne verden.»
De sendte bud på de beste frisørene de kunne få for å ordne hårfrisyrene og justere kysene deres, og de fikk de røde børstene og skjønnhetsflekkene sine fra fasjonable produsenter.
Askepott ble rådført i alle disse sakene, for hun hadde god smak. Hun anbefalte dem alltid det beste, og tilbød også å hjelpe med frisyrene deres, som de svært gjerne ville at hun skulle gjøre. Mens hun gjorde dette sa de til henne:
«Askepott, har du ikke lyst å være med på ballet?»
«Å!» sa hun, «dere gjør bare narr av meg, det er ikke for slike som meg å dra dit.»
«Det har du rett i», svarte de. «Alle ville bare ledd over å se ei Asketøs på ballet.»
![[Illustrasjon: Askepott hjelper stesøstrene med håret]](/../Images/cp006b.png)
Alle andre ville ha gjort håret deres stygt, men ikke Askepott, hun var vennlig og stelte det helt perfekt. De gikk nesten to dager uten å spise, så mye gleda de seg. De sleit i stykker over et dusin snørebånd mens de prøvde å snøre seg stramt, så de kunne ha fine, smale former, og de var hele tida foran speilene sine.
Til slutt kom den store dagen. De reiste til hoffet, og Askepott fulgte dem med øynene sine så lenge som hun kunne, og når hun hadde mista dem av syne falt hun gråtende ned.
Gudmora hennes, som så henne oppløst i tårer, og spurte hva som var i veien.
«Jeg skulle ønske jeg kunne – jeg skulle ønske jeg kunne –», men hun klarte ikke å fullføre gjennom av alle tårene og gråten.
Gudmora hennes, som var en fe, sa til henne: «Du ønsker at du kunne dra til ballet, stemmer ikke det?»
«Akk, ja», sa Askepott og sukka.
«Vel», sa gudmora hennes, «vær ei snill jente, og jeg skal sørge for at du får dra.» Så tok hun henne inn i kammeret sitt og sa til henne: «Løp ut i hagen, og hent et gresskar til meg.»
Askepott dro med en gang for å finne det fineste hun kunne skaffe, og brakte det til gudmora sin, uten å ha noen anelse om hvordan dette gresskaret kunne hjelpe henne å dra til ballet. Gudmora hennes skuffa ut alt som var på innsida av det, og etterlot ikke noe annet enn skallet. Så slo hun på det med tryllestaven sin, og gresskaret ble umiddelbart forvandla til ei praktfull gullforgylt vogn.
Så dro hun for å se inn i musefella, hvor hun fant seks mus, alle i live. Hun ba Askepott om å løfte opp døra til fella, og da de kom ut, ga hun alle musene et lite tapp med tryllestaven, og de ble i det øyeblikket til flotte hester, og med den sjette musa var det et flott sett med seks vakre musefargede gråspraglete hester.
Siden de mangla en kusk, sa Askepott: «Jeg kan gå å se om det ikke er ei rotte i rottefella – vi kan gjøre en kusk av ham.»
«Du har så rett», sa gudmora hennes, «gå og se du.»
Askepott tok rottefella med til henne, og i den var det tre store rotter. Feen valgte den som hadde det største skjegget, og etter å ha berørt ham med tryllestaven sin, ble han til en feit kusk med den fineste barten og det fineste skinnskjegget som noen gang var sett.
Etter det sa hun til henne: «Gå ut i hagen igjen, der vil du finne seks firfisler bak vannkanna. Ta dem hit til meg.»
Ikke før hadde hun gjort dette, så tok gudmora hennes og gjorde dem til seks fotfolk som straks stilte seg opp bak vogna, alle hadde drakter brodert med gull og sølv, og de holdt seg nær til som om de aldri hadde gjort noe annet hele sitt liv.
Feen sa da til Askepott: «Vel, her ser du en passende transport til å dra på ball. Er du ikke fornøyd med det?»
«Å ja!» ropte hun. «Men må jeg dra slik jeg er kledd nå, i disse fillene?»
Gudmora hennes rørte bare ved henne med tryllestaven sin, og i samme øyeblikk ble klærne hennes omgjort til stoff av gull og sølv, og dekka med juveler. Da dette var gjort ga hun henne et par av de vakreste glasskoene i hele verden. Sånn gikk hun kledd inn i vogna. Gudmora hennes ga henne streng beskjed om å ikke bli til etter midnatt, og forfalte henne at på den tida, om hun skulle bli et eneste øyeblikk lenger, ville vogna bli til et gresskar igjen, hestene hennes til mus, kusken til ei rotte, fotfolkene hennes til firfisler, og klærne hennes ville bli akkurat sånn som de var før.
Hun lovte gudmora si at hun ikke skulle glemme å dra fra ballet før midnatt. Hun kjørte av gårde, knapt i stand til å beherske seg av bare lykke. Kongens sønn, som hadde blitt fortalt at ei flott prinsesse som ingen kjente hadde kommet, løp ut for å ta henne imot. Han ga henne hånda si idet hun steg ut av vogna, og leda henne inn i hallen hvor selskapet var samla.
![[Illustrasjon: Vogna til Askepott kjører til ballet]](/../Images/cp006c.png)
Det var straks en sigende stillhet; hver og en slutta å danse, og fiolinene stoppa å spille, så tiltrukket var hver og en av den enestående skjønnheten til denne ukjente nykommeren. Man hørte ikke noe annet enn forvirrede stemmer som sa: «Se! Så vakker hun er! Se! Så vakker hun er!»
Kongen selv, gammel som han var, kunne ikke holde øynene sine borte fra henne, og han hviska stille til dronninga at det var lenge siden han hadde sett så vakker og nydelig en skapning.
Alle damene var opptatt med å studere klærne og hodepryden hennes, slik at de kunne få deres egne sydd etter det samme mønsteret neste dag, om de bare kunne få tak i like fine materialer, og dyktige nok håndverkere til å lage dem.
Kongens sønn leda henne bort til æresplassen, og etterpå tok han henne med så hun fikk danse med ham. Hun dansa så grasiøst at de alle beundra henne mer og mer. En fin middag ble servert, men den unge prinsen spiste ikke en eneste bit, så ufravendt opptatt var han av henne.
Hun gikk også og satte seg ved søstrene sine, viste dem all høflighet, og ga dem blant annet deler av appelsiner og sitroner som prinsen hadde overøst henne med. Dette overraska dem stort, for de kjente henne ikke igjen.
Mens Askepott satt og mora søstrene sine, hørte hun plutselig klokka slå et kvarter på tolv. Straks sa hun sine farvel til selskapet og skynde seg av gårde så raskt hun kunne.
Så snart hun kom hjem, løp hun for å finne gudmora si, og etter å ha takka henne, sa hun at hun så gjerne ønska å kunne dra på ballet neste dag også, for kongens sønn hadde bedt henne om å komme. Mens hun ivrig fortalte gudmora si alt som hadde skjedd på ballet, banka de to søstrene hennes på døra. Askepott lukka opp.
«Så lenge dere var der», sa hun, gjespa, klødde seg i øynene og strakk seg som om hun akkurat hadde våkna. Hun hadde egentlig ikke hatt noe behov for å sove etter de dro hjemmefra.
«Hvis du hadde vært på ballet», sa en av søstrene hennes, «ville du ikke latt deg trette av det. Den fineste prinsesse kom dit, den vakreste som en noensinne har sett med jordiske øyne. Hun viste oss tusener av høfligheter, og ga oss appelsiner og sitroner.»
Askepott var henrykt over alt dette. Hun spurte dem om navnet til prinsessa, men de fortalte henne at de ikke visste det, og at kongens sønn var svært betatt, og ville gitt all verden for å få vite hvem hun var.
Til dette smilte Askepott og sa: «Var hun virkelig så vakker? Så heldige dere har vært! Kan ikke jeg også dra å se henne? Å, kjære frøken Charlotte, lån meg den gule klesdrakta di som du går med hver dag.»
«Å ja, sikkert!» ropte frøken Charlotte. «Låne klærne mine til slik en skitten Asketøs som du er! Jeg måtte ha vært fra forstanden for å gjøre noe sånt.»
Askepott forventa faktisk et sånt svar, og var veldig glad for avslaget; for det ville faktisk ha bydd på trøbbel om søstera hennes hadde lånt henne det hun så spøkefullt ba om.
Den neste dagen dro de to søstrene hennes på ballet, og det gjorde også Askepott, men kledde seg enda mer storslagent enn før. Kongens sønn var alltid ved hennes side, og de vennlige ordene fra ham til henne opphørte aldri. Dette plagde for all del ikke den unge dama. Faktisk, hun glemte rent beskjedene gudmora hadde gitt til henne, så hun hørte klokka begynne å slå tolv da hun trodde klokka ikke kunne være mere enn elleve. Da reiste hun seg opp og løp, så spretten som en hjort. Prinsen fulgte etter, men kunne ikke ta henne igjen. Hun glemte rent den ene glasskoen sin, som prinsen løfta opp svært forsiktig. Hun kom seg hjem, men fullstendig andpusten, uten vogna si, og i sine gamle klær, og hadde ingenting igjen av stasen sin, utenom en av de små skoene, som tilhørte den hun hadde mista. Vaktene på palasset ble spurt om de ikke hadde sett ei prinsesse gå ut, og de svarte at de ikke hadde sett noen gå ut utenom ei ung jente, svært ynkelig kledd, og som heller så ut til å være ei fattig landsbyjente enn ei ung dame.
![[Illustrasjon: Prinsen finner glasskoen]](/../Images/cp006d.png)
Da de to søstrene kom tilbake fra ballet, spurte Askepott om de hadde hatt ei hyggelig stund, og om den fine dama hadde vært der. De fortalte henne; ja, men at hun skyndte seg bort akkurat da klokka slo tolv, og i så stor hast at hun hadde mista en av de små glasskoene sine, den vakreste i verden, som kongens sønn hadde plukka opp. De sa videre, at han ikke hadde gjort noe annet enn å se etter henne hele tida, og at han helt sikkert var svært forelska i den vakre eieren av glasskoen.
Det de sa var helt sant; for noen få dager etter fikk kongens sønn det til å bli proklamert ved lyden av trompeter, at han ville gifte seg med henne som hvis fot akkurat passa denne skoen. De begynte å prøve den på prinsessene, så på hertuginnene, og så på alle damene i herskapet; men til ingen nytte. Den ble også tatt med til de to søstrene, som gjorde alt hva de kunne for å få dytta foten ned i skoen, men de klarte det ikke.
Askepott, som så på alt dette, og kjente igjen skoen sin, og sa til dem og lo: «La meg sjekke om den ikke vil passe meg.»
Søstrene hennes brøyt ut i latter, og begynte å erte henne. Herremannen som hadde blitt sendt for å prøve skoen, så innstendig på Askepott, og så at hun var vakker, og sa at det var rettferdig at også hun skulle få prøve, for han hadde fått ordre om at alle jenter skulle prøve den.
Han ba Askepott om å sitte ned, og da han satte skoen på den lille fotet hennes, oppdaga han at den gikk veldig lett på, og passa henne som om den hadde vært av voks. Overraskelsen til de to søstrene hennes var stor, men den var enda større da Askepott dro ut den andre skoen fra lomma si, og satte den på foten sin. Deretter kom gudmora hennes inn, og etter å ha rørt Askepotts klær med tryllestaven sin, ble de gjort mer praktfulle enn dem hun hadde vært kledd i før.
Og nå kjente de to søstrene hennes henne igjen som den vakre dama de hadde sett på ballet. De kasta seg ned for føttene hennes og bad om unnskyldning for hvordan de hadde mishandla henne. Askepott løfta dem opp, og mens hun omfavna dem sa hun at hun av hele sitt hjerte tilga dem, og ba dem om alltid å elske henne.
Hun ble ført til den unge prinsen, kledd som hun var. Og han fant henne mer sjarmerende enn noen gang, og gifta seg med henne noen få dager etter. Askepott, som var like god som hun var vakker, ga de to søstrene sine et hjem i palasset, og gifta dem bort samme dag til to herrer i herskapet.
![[Illustrasjon: Den lille glasskoen prøves på alle unge damer]](/../Images/cp006e.png)
Fransk kunsteventyr av Charles Perrault (1628-1703). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Cendrillon ou La Petite Pantoufle De Verre
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på:
- Engelske oversettelsen Cinderella, Or The Little Glass Slipper av Charles Welsh (1850–1914) fra The Tales of Mother Goose. As First Collected by Charles Perrault in 1696, 1901 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
- Engelske oversettelsen Cinderilla or The Little Glass Slipper av Robert Samber (1682-c.1745) og Jean Edmond Mansion (1870-1942) fra The Fairy Tales of Charles Perrault, 1922 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Harry Clarke (1889-1931)
Kilde: The Fairy Tales of Charles Perrault, 1922 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.