Det var en gang en møller som ikke etterlot seg noe annet enn mølla, eselet og katten til sine tre barn. Dette ble snart fordelt, og verken jurist eller advokat ble kalt inn, så snart var hele den fattige arven tatt. Den eldste fikk mølla, den andre fikk eselet, og den yngste fikk bare katten.
Denne siste var så fortvila over å ha fått en så dårlig del:
«Brødrene mine», sa han, «kan tjene sitt livs brød på ærlig vis ved å samarbeide. Mens jeg, når jeg har spist katten min og lagd en muffe av skinnet hans, kommer til å dø av sult.»
Katten, som hørte hva han sa, men lot som om den ikke gjorde det, sa til ham med en rolig og seriøs stemme:
«Ikke bli opprørt, herre. Du trenger bare å gi meg en pose, og få lagd et par støvler til meg til å gå i krattet med, så vil du snart se at du ikke har fått en så dårlig del som du tror.»
![[Illustrasjon: Katten snakker med den yngste]](/../Images/cp004a.png)
Selv om kattens herre ikke satte stor pris på det, hadde han sett ham gjøre svært mange smidige triks for å fange rotter og mus, som når han hang seg opp etter føttene eller gjemte seg i melet for å spille død, at han ikke mista håpet om å bli hjulpet i sin nød.
Da katten hadde fått det han hadde bedt om, tok han modig på seg støvlene og slang posen på ryggen. Han tok tak i snorene med begge forlabbene og gikk til en krattskog der det var mange kaniner. Han la kli og brødrester i posen sin og la seg ned som om han var død. Han venta på at en ung kanin, ennå lite kjent med triksene i denne verden, skulle komme inn i posen hans for å spise det han hadde lagt der.
Han hadde knapt lagt seg før han fikk det han var ute etter: En ung tankeløs kanin kom inn i posen hans, og mesterkatten trakk straks i snorene, fanget ham og avliva ham uten nåde.
Stolt over byttet sitt gikk han til kongen og ba om å få snakke med ham. Han ble ført opp til Hans Majestets kammer, hvor han gikk inn, bukka dypt for kongen og sa:
«Deres majestet, her har du en kanin fra krattskogen som greven av Carabas ba meg overrekke deg på hans vegne.» (Det var det navnet han bestemte seg for å gi herren sin.)
«Si til din herre», svarte kongen, «at jeg takker ham og at han gleder meg.»
En annen gang gjemte han seg blant hveten, holdt som før posen sin åpen, og da to rapphøner kom inn der, trakk han i snorene og fanga dem begge. Han gikk deretter for å overrekke dem til kongen, slik som han hadde gjort med kaninen fra krattskogen. Kongen mottok igjen de to rapphønene med glede og ga ham noe å drikke.
I tre måneder fortsatte katten fra tid til annen å bringe kongen vilt fra sin herrens jakt. En dag da han visste at kongen skulle på tur langs elvebredden med dattera si, verdens vakreste prinsesse, sa han til herren sin:
«Om du nå bare gjør som jeg ber deg, er formuen din: Du trenger bare å bade i elva på det stedet jeg skal vise deg, og la deretter meg gjøre resten.»
Greven av Carabas gjorde som katten ba ham, uten å vite hva det skulle være godt for. Mens han bada kom kongen forbi og katten begynte å rope så høyt han kunne:
«Hjelp! Hjelp! Herr greven av Carabas er der, og han drukner!»
Ved dette ropet stakk kongen hodet ut av døra på vogna og gjenkjente katten som hadde brakt ham så mye vilt. Han beordra vaktene sine å skynde seg å redde herr greven av Carabas.
Mens den fattige greven ble dratt opp av elva, kom katten bort til vogna og sa til kongen at mens herren hans bada, hadde det kommet tyver som hadde tatt klærne hans, selv om han hadde ropt «tyv» så høyt han kunne. (Egentlig hadde rakkeren gjemt dem under en stor stein.)
Kongen beordra straks gardeoffiserer sine å gå og hente noen av sine fineste klær til herren greven av Carabas. Kongen ga ham tusen kjærtegn, og siden de fine klærne han nettopp hadde fått fremhevde det gode utseende hans (for han var en vakker mann og tok seg godt ut), fant kongens datter ham veldig tiltalende, og greven av Carabas hadde ikke kasta mer enn to eller tre blikk på henne, veldig respektfullt og med litt ømhet, før hun ble hodestups forelska i ham.
Kongen ba ham komme opp i vogna hans og bli med på turen. Katten, glad for å se at planen hans begynte å lykkes, gikk foran og møtte noen bønder som jobba på ei eng. Han sa til dem:
«Gode arbeidsfolk, hvis dere ikke sier til kongen at enga dere arbeider på tilhører herr greven av Carabas, vil dere alle bli hakka opp til kjøttdeig.»
![[Illustrasjon: Katten med støvlene snakker med arbeidsfolka]](/../Images/cp004b.png)
Kongen unnlot ikke å spørre arbeidsfolket hvem enga de jobba på tilhørte:
«Det er herr greven av Carabas», sa de alle sammen, for kattens trussel hadde skremt dem.
«Du har en fin arv der», sa kongen til greven av Carabas.
«Du ser det, herre», svarte greven, «at dette er ei eng som aldri lar være å gi rikelig med avkastning hvert år.»
Mesterkatten, som alltid gikk foran, møtte noen skurtreskere og sa til dem:
«Gode folk som tresker, hvis dere ikke sier at all denne hveten tilhører herr greven av Carabas, vil dere alle bli hakka opp til kjøttdeig.»
Kongen, som passerte et øyeblikk etterpå, ville vite hvem all hveten han så tilhørte.
«Det er herr greven av Carabas», svarte skurtreskerne. Og kongen gleda seg igjen sammen med greven.
Katten, som alltid gikk foran vogna, sa alltid det samme til alle han møtte, og kongen var overraska over de store rikdommene til herr greven av Carabas.
Mesterkatten kom til slutt til et vakkert slott der herren var en trollmann, den rikeste man noensinne hadde sett; for alle landene kongen hadde passert, hørte egentlig til dette slottet. Katten, som hadde tatt seg bryet med å finne ut hvem denne trollmannen var og hva han kunne gjøre, ba om å få snakke med ham, og sa at han ikke ville passere så nær slottet hans uten å ha æren av å hilse på ham.
Trollmannen mottok ham så høflig som en trollmann kan, og lot ham hvile.
«Jeg har blitt fortalt», sa katten, «at du har evnen til å forvandle deg til alle slags dyr; at du kunne for eksempel forvandle deg til ei løve eller en elefant.»
«Det er sant», svarte trollmannen brått, «og for å vise deg det, vil du nå se meg bli ei løve.»
Katten ble så redd av å se ei løve foran seg at han straks prøvde å komme seg opp til takbjelken, men det var både vanskelig og farlig, fordi støvlene hans ikke var noe gode å gå på taksteinene med.
Litt etterpå så katten at trollmannen hadde forlatt sin første form, og kom ned og innrømte at han hadde vært veldig redd.
«Jeg har også hørt», sa katten, «men jeg kan ikke tro det, at du også har makten til å ta formen til de minste dyrene, for eksempel å forandre deg til ei rotte eller ei mus: Jeg må innrømme at jeg tror det er helt umulig.»
«Umulig?» svarte trollmannen. «Du skal få se!»
Og samtidig forvandla han seg til ei mus som begynte å løpe over gulvet. Katten hadde ikke mer enn sett ham før han kasta seg over ham og spiste ham.
I mellomtida kom kongen forbi og så det vakre slottet til trollmannen og ville gå inn. Katten, som hørte lyden av vogna som passerte over vindebroa, løp ut til dem og sa til kongen:
«Deres majestet er velkommen til slottet til herr greven av Carabas!
«Hva, herr greven?» utbrøt kongen. «Er dette slottet også ditt? Det kan da ikke være noen vakrere gård enn denne, og alle bygningene som omgir den. La oss se innsida, vær så snill.»
![[Illustrasjon: Kongens vogn kommer til slottet]](/../Images/cp004c.png)
Greven ga hånda til den unge prinsessa, og fulgte kongen, som gikk først, inn i en stor sal hvor de fant en praktfull fest som trollmannen hadde forberedt for vennene sine, som skulle komme og besøke ham den dagen, men som ikke hadde turt å gå inn når de visste at kongen var der.
Kongen var sjarmert av de gode egenskapene til herr greven av Carabas, så vel som dattera hans, som var helt oppslukt av ham, og så de store rikdommene han eide. Etter å ha drukket fem eller seks glass, sa han til ham:
«Det avhenger bare av deg, herr greve, om du ikke blir min svigersønn.»
Greven bukka dypt og aksepterte æren kongen gjorde ham, og samme dag gifta han seg med prinsessa. Katten ble en stor herre og løp ikke lenger etter musene, unntatt bare for å underholde seg selv.
Fransk kunsteventyr av Charles Perrault (1628-1703). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Le Maistre Chat, ou le Chat botté
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den franske originalteksten fra Histoires ou Contes du temps passé, 1697 (fr.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratører: Pierre-Gustave Staal (1817-1882) og Frederic Theodore Lix (1830-1897)
Sort-hvitt-illustrasjoner av Staal, fargeillustrasjon av Lix.
Kilde: Le Contes de Perrault, 1904 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.