Advarsel: Historia inneholder skumle og voldelige elementer som kan være skremmende for barn.
Det var en gang en mann som eide flotte hus og gårder, servise i gull og sølv, broderte møbler og gullforgylte vogner. Men den stakkars mannen hadde blått skjegg, og dette gjorde ham så avskyelig og skremmende at hver ei dame og hver ei jente løp av gårde bare ved synet av ham.
Blant naboene hans var det ei frue av høy rang som hadde to overmåte vakre døtre. Han spurte om å få en av dem til kone, og overlot til mora deres å bestemme hvem hun skulle by ham. Men begge jentene var imot, og tilbudet hans gikk fra den ene til den andre, ingen av dem fikk seg til å takke ja til en forlovelse med en mann med blått skjegg. En annen grunn til motviljen deres var at han tidligere hadde vært gift med flere koner, og ingen visste hva som hadde skjedd med dem.
For at de skulle bli bedre kjent, inviterte Blåskjegg de to jentene, mora deres, og tre eller fire av deres beste venner, til selskap sammen med flere unge menn fra nabolaget, på en av herregårdene hans. Her var de hele åtte dager, og i løpet av oppholdet var det runde på runde med piknikker, ekspedisjoner med jakt og fiske, dans, middager og lunsjer; og de sov ikke et sekund, men tilbrakte nettene med å spille hverandre vennlige puss. Kort forklart var alt så hyggelig at den yngste dattera begynte å tenke at skjegget til husets herre ikke var så blått allikevel, og at han var en svært fornøyelig mann. Bryllupet fant sted så snart de vendte tilbake til byen.
I slutten av måneden fortalte Blåskjegg kona si at på grunn av noen viktige forretninger, måtte han dra av gårde til en fjern del av landet, og der måtte han være i minst seks uker. Han ba henne more seg mens han var borte, og foreslo at hun skulle invitere noen av vennene sine, og hvis hun ønska kunne hun ta dem med seg ut på landet. Det var svært viktig for ham at hun skulle more seg skikkelig.
«Her er nøklene til de to store lagerrommene», sa han, «og her er den som låser opp serviset i sølv og gull – det som vi ikke bruker daglig. Denne nøkkelen er til kistene hvor gullet og sølvet mitt er, denne er til skrinene med alle juvelene mine. Og her har du hovednøkkelen som gir deg adgang til alle leilighetene. Når det gjelder denne lille nøkkelen, er den til et lite rom i enden av den lange passasjen i nederste etasje. Du kan åpne alt og gå alle steder, men jeg forbyr deg å gå inn i det lille rommet. Dette forbudet mener jeg så alvorlig, at skulle du åpne døra vil jeg bli så sint at det ikke er grenser for hva jeg kan gjøre.»
![[Illustrasjon: Blåskjegg snakker strengt til kona om nøklene]](/../Images/cp003a.png)
Hun lovte å følge alle disse instruksjonene, og etter å ha omfavna henne, gikk Blåskjegg inn i vogna si og dro av gårde på reisa.
Naboene og vennene hennes venta ikke til de ble invitert med å komme til den unge bruden, så stor var iveren deres etter å se all den prakten som var i huset hennes. De hadde ikke vågd å komme mens ektemannen hennes var der, for det blåe skjegget hans skremte dem. De var der på et øyeblikk, og løp inn og ut av rommene, skapene og garderobene, det ene flottere enn det andre. Til slutt gikk de opp til soveværelsene, og der holdt de ikke opp med å beundre overdådigheten og elegansen til billedvevene, sengene, sofaene, skapene, bordene og hyllene. Der var det speil hvor de kunne se seg selv fra topp til tå, noen med rammer av rent glass, andre med rammer av sølv, og forgylt og lakka. Det var de ypperligste og vakreste tingene de noen gang hadde sett. De prata og gjentok hele tida hvor misunnelige de var på den store lykken til vennen sin. Men hun derimot, hadde lite moro ved synet av all rikdommen, og grunnen til det var at hun så fryktelig gjerne ville gå og sjekke det lille rommet i nederste etasje.
Hun ble så grepet av nysgjerrighet, at uten å tenke på hvor uhøflig det var å forlate gjestene sine, løp hun ned en trappeoppgang, så hurtig at to eller tre ganger brakk hun nesten nakken, og snart nådde hun døra til det lille rommet. Der venta hun en stund, og tenkte på forbudet som ektemannen hennes hadde gitt, og reflekterte over smerten hun kunne forårsake ved å være ulydig. Men fristelsen var så stor at hun ikke klarte å overvinne den. Hun tok den lille nøkkelen, og med skjelvende hånd åpna hun døra til rommet.
Til å begynne med så hun ikke noe, for vinduene var lukka, men etter noen øyeblikk i mørket begynte hun å oppfatte at golvet var totalt dekka av levra blod, og i blodet så hun refleksjonen av flere døde kvinner som hang langs veggene. (Dette var alle konene til Blåskjegg, som han hadde drept – en etter en.)
Hun trodde hun skulle dø av frykt, og nøkkelen til rommet, som hun akkurat hadde tatt ut av låsen, falt ut av hånda hennes.
Da hun kom til seg selv igjen, plukka hun opp nøkkelen, låste døra og gikk opp til værelset sitt for å samle seg litt. Men det klarte hun ikke, hun var alt for rysta i sitt sinn. Så la hun merke til at nøkkelen til det lille rommet hadde flekker av blod. Hun tørket den to eller tre ganger, men blodet ville ikke gå bort. Hun vaska den nøye, og gned den til og med med sand og grus. Blodet ble værende. For nøkkelen var forheksa, og det fantes ingen måte å gjøre den helt ren på. Når blodet ble fjerna på den ene sida, kom det bare frem igjen på den andre.
Blåskjegg vendte tilbake fra reisa si samme kvelden. Han hadde mottatt noen brev på veien, sa han, hvor han fikk vite at forretningene han hadde dratt for allerede hadde blitt løst til hans fordel. Kona hans gjorde alt hun kunne for å få det til å virke som hun var overlykkelig over at han kom hjem så snart.
På morgenen krevde han å få nøklene. Hun gav dem til ham, men hånda skalv sånn at han straks skjønte hva som hadde skjedd.
«Hvordan har det seg», sa han til henne, «at nøkkelen til det lille rommet ikke er sammen med de andre?»
«Jeg må ha glemt den oppe på bordet mitt», sa hun.
«Bring den hit til meg straks», sa Blåskjegg.
Etter mange forsinkelser måtte hun til slutt hente nøkkelen. Blåskjegg undersøkte den, og sa til kona si:
«Hvorfor er det blod på denne nøkkelen?»
«Det vet jeg ikke», svarte den stakkars dama, bleikere enn døden.
«Du vet ikke!?» utbrøt Blåskjegg. «Jeg vet det nok. Du ønska å gå inn i det lille rommet! Vel, frue, nå skal du inn og ta din plass blant kvinnene du har sett der.»
Hun kasta seg ned for sin manns føtter, hun gråt og ba ham om tilgivelse for ulydigheten sin, med alle tegn på sann omvendelse. Hun kunne ha mykna en stein i all sin skjønnhet og nød, men Blåskjegg hadde et hjerte hardere enn noen stein.
«Du skal dø, frue», sa han, «og det straks!»
«Siden jeg må dø», svarte hun, og stirra på ham med øyne som var våte av tårer, «gi meg litt tid til å be mine siste bønner.»
«Jeg gir deg en kvart time», svarte Blåskjegg, «men ikke et øyeblikk lenger.»
Da den stakkars jenta var alene, kalte hun til seg søstera si, og sa:
«Søster Anna» – for det var navnet hennes – «jeg ber deg, gå til toppen av tårnet, og se om ikke brødrene mine er på vei. De lovte at de skulle komme å besøke meg i dag. Hvis du ser dem, gi tegn om at de må skynde seg.»
Søster Anna gikk til toppen av tårnet, og den stakkars ulykkelige jenta spurte henne fra tid til annen:
«Anna, søster Anna, ser du noen komme?»
Og søster Anna svarte: «Jeg ser ikke annet enn sola i støvet og gresset som grønnes.»
Snart tok Blåskjegg frem en stor sabel, og ropte av full hals:
«Kom ned straks, ellers kommer jeg opp!»
«Å vær så snill, bare et lite øyeblikk til», ropte kona hans.
I samme øyeblikk spurte hun stille i sin gråt: «Anna, søster Anna, ser du noen komme?»
«Jeg ser ikke annet enn sola i støvet og gresset som grønnes.»
«Kom ned straks, sier jeg!» ropte Blåskjegg. «Ellers kommer jeg opp!»
«Jeg kommer», svarte kona hans.
Så spurte hun: «Anna, søster Anna, ser du noen komme?»
Søster Anna svarte: «Jeg ser en stor støvsky som kommer denne veien.»
«Er det brødrene mine?»
«Akk nei, søster. Det er bare en flokk sauer.»
«Nekter du å komme ned!?» brølte Blåskjegg.
«Bare et lite øyeblikk til», ropte kona hans.
Enda en gang spurte hun gråtende: «Anna, søster Anna, ser du noen komme?»
Søstera hennes svarte: «Jeg ser to ryttere som kommer denne veien, men de er fortsatt langt borte… Herren være lovet» utbrøt hun etter et øyeblikk. «Det er brødrene mine… Jeg gjør alt jeg kan for å vise at de må skynde seg.»
![[Illustrasjon: Brødrene kommer ridende]](/../Images/cp003b.png)
Blåskjegg sendte ut så kraftig et rop at hele huset rista. Den stakkars kona gikk ned og kasta seg ned for føttene hans, helt oppløst i tårer.
«Det hjelper deg ikke», sa Blåskjegg, «du må dø.»
Med den ene hånda greip han henne etter håret, og med den andre løfta han sabelen opp. Han skulle til å kutte av henne hodet.
Den stakkars dama snudde seg rundt, satte sitt døende blikk på ham, og ba om et lite øyeblikk til å samle tankene sine.
«Nei! Nei!» skrek han. «Overgi din sjel til Himmelen.» Og han løfta armen sin –
I det øyeblikket kom det et så stort bank på porten at Blåskjegg frøys. Porten ble åpna, og to ryttere fór inn, trakk sverdene sine og red rett mot Blåskjegg. Denne gjenkjente dem som brødrene til kona si – den ene var en kavalerist og den andre var en musketer – og straks flykta han og prøvde på å rømme. Men de to brødrene var så nære at de nådde ham før han hadde tatt sine første steg. De sendte sverdene sine inn i kroppen hans, og han falt død om. Den stakkars dama var nesten like død som ektemannen sin, og hadde ikke en gang styrke til å reise seg og omfavne brødrene sine.
Det viste seg at Blåskjegg ikke hadde noen arving, og derfor ble kona hans eier av all rikdommen hans. Hun brukte en del til å ordne bryllup mellom søstera si Anna og en ung herremann som søstera hennes lenge hadde vært forelska i, og en annen del til å gjøre begge brødrene sine til kapteiner. Resten ble medgift til hennes eget bryllup med en svært verdig mann, som fordreiv alle minnene om de onde dagene hun hadde tilbrakt med Blåskjegg fra sinnet hennes.
![[Illustrasjon: Brødrene tar livet av Blåskjegg]](/../Images/cp003c.png)
Ordforklaringer
- sabel: lite sverd med avrunda blad
Fransk kunsteventyr av Charles Perrault (1628-1703). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: tittel
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på:
- Engelske oversettelsen "Blue Beard" av Alfred Edwin Johnson fra Old time stories, 1921 (en.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
- Franske originalteksten fra Histoires ou Contes du temps passé, 1697 (fr.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Gustave Doré (1832-1883)
Digitalt fargelagt av Karl-Robert Rønning.
Kilde: Les contes de Perrault, 1862 (gallica.bnf.fr) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.