Rumleskaft

Det var en gang en fattig møller, men som hadde ei vakker datter. Nå falt det seg slik at han kom i prat med kongen, og for å vise seg frem, sa han til ham: «Jeg har ei datter som kan spinne strå til gull.»

Kongen sa til mølleren: «Den kunsten liker jeg godt. Hvis dattera di er så dyktig som du sier, så ta henne med til slottet mitt i morgen, så skal jeg sette henne på prøve.»

Da de brakte jenta til ham, førte han henne inn i et rom som var fullt av strå. Han ga henne rokk og spole, og sa: «Sett deg nå i arbeid, og hvis du i løpet av natta ikke har spunnet dette strået til gull innen i morgen tidlig, skal du dø.» Deretter låste han selv rommet, og hun ble alene igjen der inne.

Så satt den stakkars møllerdattera der og visste ikke sin arme råd. Hvordan kunne hun redde livet? Hun visste ingenting om hvordan man kunne spinne strå til gull, og frykten i henne ble stadig større, til hun begynte å gråte.

Da gikk plutselig døra opp, og en liten mann kom inn og sa: «God kveld, frøken møller, hvorfor gråter du så?»

«Åh», svarte jenta, «jeg skal spinne strå til gull, og vet ikke hvordan.»

Da sa den lille mannen: «Hva gir du meg hvis jeg spinner det for deg?»

«Halsbåndet mitt», sa jenta.

Mannen fikk halsbåndet, satte seg foran rokken, og etter snurr, snurr, snurr – og tre trekk, var spolen full. Deretter satte han på en annen, og snurr, snurr, snurr – og tre trekk, var også den andre full. Og sånn fortsatte det til det ble morgen, da var alt strået spunnet og alle spolene fulle av gull.

Ved soloppgang kom straks kongen, og da han så gullet ble han både overrasket og glad. Men hjertet hans ble nå bare enda mer gullgriskt. Han lot møllerdattera bli brakt inn i et annet rom fullt av strå, som var enda større, og befalte henne å spinne det også i løpet av natta, hvis hun hadde livet kjært.

Jenta visste ikke hva hun skulle gjøre, og gråt da døra åpna seg igjen, og den lille mannen dukka opp og sa: «Hva gir du meg hvis jeg spinner dette strået til gull for deg?»

«Ringen jeg har på fingeren min», svarte jenta.

Mannen fikk ringen, begynte igjen å spinne med rokken, og hadde spunnet alt strået til skinnende gull innen det ble morgen.

Kongen fryda seg ved synet av alt sammen, men var fremdeles ikke mett på gull. Derfor lot han møllerdattera bli brakt inn i et enda større rom fullt av strå, og sa: «Du må også spinne dette i løpet av natta. Hvis du lykkes, skal du bli min kone.» (Selv om det er ei møllerdatter, tenkte han, så finner jeg ingen rikere kvinne i hele verden.)

Da jenta var alene kom mannen for tredje gang, og sa: «Hva gir du meg hvis jeg også spinner dette strået for deg?»

«Jeg har ikke noe mer å gi», svarte jenta.

«Så lov meg at når du blir dronning, vil du gi meg det første barnet ditt.»

«Hvem vet hvordan det går?» tenkte møllerdattera, og visste ikke hva hun skulle gjøre i all sin nød. Derfor lovte hun mannen det han ønska, og mannen spant igjen strået til gull. Og da kongen kom om morgenen og fant alt slik han hadde ønska, holdt han bryllup med henne, og den vakre møllerdattera ble dronning.

Etter et år fødte hun et vakkert barn, og tenkte ikke noe mer på mannen. Da trådte han plutselig inn i rommet hennes, og sa: «Gi meg nå det du lovte.» Dronninga ble skremt, og tilbød mannen alle rikdommene i kongeriket hvis han ville la henne beholde barnet. Men mannen sa: «Nei, noe levende er mer verdt for meg enn alle skatter i hele verden.» Da begynte dronninga å jamre og gråte, så mannen fikk medfølelse for henne: «Jeg skal gi deg tre dager», sa han. «Hvis du innen da vet navnet mitt, så skal du få beholde barnet ditt.»

Dronninga tenkte hele natta over alle navnene hun noen gang hadde hørt, og sendte en budbringer landet rundt for å undersøke vidt og bredt etter andre navn det kunne være.

Da mannen kom neste dag begynte hun med: Kasper, Melkior, Balter, og sa alle navnene hun visste etter tur, men ved hvert eneste navn sa mannen: «Det heter jeg ikke.»

Den andre dagen lot hun det bli spurt rundt i nabolandet hva folk der ble kalt, og sa de mest uvanlige og merkelige navnene til mannen: «Heter du kanskje Ribbebein eller Fårekalv eller Snørebånd?» Men han svarte alltid: «Det heter jeg ikke.»

Den tredje dagen kom budbringeren tilbake, og fortalte: «Jeg kunne ikke finne et eneste nytt navn, men da jeg kom til et høyt fjell rundt hjørnet av skogen, der hvor rev og hare sier god natt, så jeg et lite hus der. Og foran huset brant en ild, og rundt ilden hoppa en ordentlig latterlig mann, han hoppa på ett bein og ropte:

«Baking i dag, brygging i morgen,
I overmorgen får jeg dronningas barn;
Ja, heldigvis vet ingen at
navnet mitt er Rumleskaft!»

Du kan tenke deg hvor glad dronninga ble da hun hørte det navnet, og like etterpå trådte mannen inn, og spurte: «Vel, dronning, hva heter jeg?»

Hun spurte først: «Heter du Kurt?»

«Nei.»

«Heter du Hans?»

«Nei.»

«Heter du kanskje Rumleskaft?»

«Det har djevelen fortalt deg, det har djevelen fortalt deg!» ropte mannen, og stakk den høyre foten sin så dypt ned i jorda av bare sinne, at hullet gikk helt opp til livet hans. I sin vrede greip den venstre foten med begge hender, og reiv seg selv rett i to.

Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Rumpelstilzchen

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den tyske originalteksten fra Kinder- und Haus-Märchen Band 1, 1857 (de.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: The Fairy Tales of the Brothers Grimm, 1909 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.