Tornerose

For mange lange tider sida var det en gang en konge og ei dronning, og hver dag sa de: «Å, om vi bare hadde hatt et lite barn!» Men de fikk aldri noen.

Da hendte det en gang, mens dronninga satt og bada, at det krøyp en frosk opp av vannet og sa til henne: «Ønsket ditt skal bli oppfylt; før året er omme, skal du føde ei datter til verden.»

Det frosken hadde sagt, det skjedde også, og dronninga fødte ei lita jente, som var så vakker at kongen ikke visste hvor han skulle gjøre av seg av glede, og de holdt en stor fest til ære for henne.

Han inviterte ikke bare slektningene sine, venner og kjenninger, men han inviterte også de vise konene, for at de skulle få godhet og hengivenhet ovenfor barnet. Nå var det tretten vise koner i riket hans, men fordi han bare hadde tolv gulltallerkener til å la dem spise på, så måtte en av dem bli hjemme.

Festen ble feira med stor stas, og da den nærma seg slutten, gav de vise konene barnet vidunderlige gaver: En gav henne dyd, en annen gav henne skjønnhet, en tredje gav henne rikdom, og sånn gav de henne alt det en kan ønske seg på jorda.

Da de elleve akkurat var ferdige med sine løfter, kom den trettende inn i salen. Hun ville hevne seg fordi hun ikke hadde blitt invitert, og uten å hilse på noen av dem som var der, ja uten å se på dem, ropte hun med høy røst: «Kongsdattera skal i sitt femtende år stikke seg på en tein og falle om død.»

Og uten å si et ord til, snudde hun seg og gikk ut av salen. Alle stod der helt forskrekka. Da trådte den tolvte frem, som ennå ikke hadde lovt noe, og siden hun ikke kunne tilintetgjøre den onde spådommen, men bare mildne den, så sa hun: «Nei, det skal ikke være døden; kongsdattera skal bare falle i en så dyp søvn, at den varer i hundre år.»

Kongen, som gjerne ville beskytte det kjære barnet sitt fra ulykken, lot det utgå befaling om at alle teinene i hele riket skulle brennes opp. Men de vise konenes gaver ble alle sammen oppfylt på kongsdattera, og hun ble så vakker, så blyg, så snill og forstandig, at alle som så henne måtte bli glad i henne.

Så skjedde det på den dagen da hun akkurat fylte femten år, at kongen og dronninga ikke var hjemme, og at hun var ganske alene i slottet. Da gikk hun rundt alle steder og så på alle værelsene og alle kamrene etter som hun hadde lyst til. Og til slutt kom hun også til et gammelt tårn. Hun gikk oppover den trange vindeltrappa og kom opp til ei lita dør. Der stod det en rusten nøkkel i låsen, og da hun vred den rundt, sprang døra opp, og der, i ei lita stue, satt det ei gammel kone med teinen sin og jobba flittig med å spinne lin.

«God dag, gamlemor», sa kongsdattera. «Hva er det du gjør?»

«Jeg spinner», sa den gamle og nikka på hodet.

«Hva er det for en ting som hopper så lystig omkring?» sa kongsdattera og tok teinen, for hun ville spinne hun også. Men knapt hadde hun rørt teinen, så gikk spådommen i oppfyllelse, og hun stakk seg i fingeren.

Men i samme øyeblikk som hun kjente stikket, falt hun ned på senga som stod der, og lå i dyp søvn. Og denne søvnen bredte seg ut over hele slottet: Kongen og dronninga, som akkurat hadde kommet hjem og inn i salen, sovna begge to, og hele hoffet sammen med dem. Da sovna også hestene i stallen, hundene i gården, duene på taket, fluene på veggen; ja ilden som sprakte i peisen ble stille og sovna, og steika holdt opp å frese. Kokken, som skulle til å lugge kjøkkengutten for noe galt han hadde gjort, slapp ham og sovna. Og vinden la seg, og på trærne rundt om slottet var det ikke et blad som rørte seg mer.

Men rundt om slottet begynte det å vokse opp en tornehekk, som ble høyere og høyere for hvert år, og snart omslutta den hele slottet, til det ikke var en flekk igjen å se av det, ikke en gang flagget på taket.

Men det gikk sagn rundt om i alle land om den fagre Tornerose som sov der inne, for det kalte de kongsdattera. Derfor kom det fra tid til annen kongssønner, som ville prøve å bryte seg gjennom hekken og inn i slottet. Men det var helt umulig for dem, for tornene var fletta sammen så tett som om det skulle være hender, og kongssønnene ble hengende fast i dem så de ikke klarte å komme løs, men døde en tragisk død.

Sånn gikk det i mange lange år, og så kom det igjen en kongssønn til landet. Der fikk han høre fra en gammel mann om tornehekken, og at det skulle være et slott innenfor den, hvor ei vidunderlig kongsdatter hadde ligget der i hundre år nå og sovet, og sammen med henne, kongen, dronninga og hele hoffet. Han hadde også hørt av bestefaren sin, at det hadde vært mange kongssønner som hadde prøvd å trenge gjennom tornehekken, men de hadde blitt hengende fast i den og hadde måttet lide en forferdelig død.

Da sa kongssønnen: «Jeg er ikke redd, jeg vil av sted og se den vakre Tornerose.»

Den gode gamle kunne prøvd å råde ham fra det så mye han kunne; han hørte uansett ikke på det han hadde å si.

Men akkurat nå var de hundre årene omme, og dagen hadde kommet da Tornerose skulle våkne igjen. Da kongssønnen nærma seg tornehekken, hadde den bare blitt til store, vakre roser, som åpna seg av seg selv og lot ham slippe igjennom uhindra, og så lukka de seg bak ham igjen. I slottsgården så han hestene og de flekkete jakthundene ligge og sove, på taket satt duene og hadde hodet under vingen. Og da han kom inn på slottet, så sov fluene på veggen, kokken på kjøkkenet holdt ennå hånda ut, som om han skulle ta fatt i håret på gutten, og tjenestepika satt med ei sort høne hun skulle plukke, og sov. Og da kongssønnen gikk videre, da så han hele hoffet ligge og sove i salen, og oppe ved tronen lå kongen og dronninga. Men han gikk bare videre, og alt var så stille at han kunne høre sitt eget åndedrag, og til slutt kom han til tårnet og åpna døra til den lille stua hvor Tornerose lå og sov. Der lå hun, og var så nydelig at han ikke kunne få øynene fra henne, og han bøyde seg ned og gav henne et kyss. Men i det samme han kyssa henne, slo Tornerose øynene opp, og var våken og så vennlig på ham. Så gikk de ned sammen, og da våkna kongen og dronninga og hele hoffet, og så på hverandre med store øyne. Og hestene i stallen reiste seg opp og rista på seg; jakthundene sprang og logra; duene på taket tok hodet bort fra vingen, så seg om og fløy utover marka; fluene på veggen begynte å krype; ilden i peisen flamma opp, tok til å varme og kokte maten; steika begynte å frese igjen; kokken gav kjøkkengutten en ørefik så han skreik, og tjenestepika plukka videre på høna.

Og så holdt kongssønnen bryllup med Tornerose med stor stas og herlighet, og de levde lykkelig sammen til sine dagers ende.

Ordforklaringer

• vise koner: brukes her om gamle damer som kan magi
• tein: håndtein, langt spisst redskap til å spinne tråd

Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Dornröschen

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

• Norske oversettelsen Tornerose av Ingeborg von der Lippe Konow (1860-1929) fra Grimms eventyr. Første samling, 1897 (Offentlig eiendom - public domain)
• Tyske originalteksten fra Kinder und Hausmärchen Band 1, 1857 (de.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: Snowdrop & other tales by the brothers Grimm, 1920 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.